hovann
09-10-2004, 11:30
Mandag
På mandag var den store dagen, .-vi skulle på ordinær UL. -19+4 på veg...
Det ble ikke så veldig hyggelig. –jordmora fant noen strukturer i hodet og kallte inn overjordmora. –de fant også væske i nyrebekkenet, men det kunne visst oppstå. –de var litt usikker på hjertet, men konsentrerte seg mest om hjernen til den lille. De bestemte ganske raskt at vi måtte opp til trondhjem på nasjonalt senter for fosterdiagnostikk. –og vi ble sendt med føsrte fly på tirsdagen.
Tirsdag.
Vi kom opp og ble møtt av veldig flinke leger.-meesel het våres. –han fant fort ut at her var det alltfor mye væske og nesten ingen hjernemasse, -allt var blitt skøvet bort i et hjørne av hodet. Vi så jo selv at det ikke så greit ut. –vi måtte avslutte svangerskapet.
Papirer på undertegnet, -pratet med jordmor, lege, abortrådgiver og økonom. –alle var skikkelig flinke, -vi følte vi ble tatt godt hånd om trass allt det vonde. Jeg fikk pille for å modne livmorhalsen.
Vi fikk hotell til torsdag. Resten av tirsdagen og hele onsdagen gikk med til gråting og sørging. –dette var det tyngste jeg noen gang har vert med på. Det værste var at lille jenta(vi fikk rede på at det ble ei jente på mandag) lå og sparket og det var masse liv hele tiden. Akkurat som om hun skjønte at noe var på gang. –det var så vondt....åååå, det vil jeg aldri mere oppleve!!! Jeg talte timer til hun skulle dø fra oss, og jeg bare gråt og gråt..
Torsdag.
Vi møtte på sykehuset halv 10. –fikk info og tok første pillene til å starte fødselen halv 11. –begunte å kjenne rier under frokosten i halv ett tiden, halv tre ble vi lagt inn på føden. –da var det så vondt at jeg ville ha litt hjelp.
Det værste var at jeg ikke fikk pauser, -det gikk i ett og jeg merket bare at kroppen ikke ville samarbeide med meg.
Jeg fikk morfin, noe som hjalp i to tre hjerteslag. –jeg kjente det strømme gjennom kroppen(merkelig følese foresten) og allerede to tre hjerteslag etter så kom smerten sterkere og sterkere for hver puls. -helt sykt!
Jeg fikk tak i lystgassen! Og guuud for en hjelp. –jeg supet og supet og var helt konsentrert av pusten. Pustet og spøy og pustet og spøy i mange timer.
Fikk akupuntur til å fordele smerten litt, det hjalp kanskje noe, men jeg var ganske utslitt etter alle nettene uten søvn, og alle tårene jeg hadde produsert, så jeg vet rett og slett ikke om det hjalp noe..
Jeg følte jeg hadde litt kontroll på smertene helt til siste rie før hun kom. –jeg skreik!!! Skreik så det gjallet i koridorene! –jeg visste ikke om jeg kunne klare det!! Skreik på mere morfin og veivet med hånda(hadde kanyle i hånda) og skreik at de måtte gi meg noe!!! –men de gjorde det ikke....
Like etter fikk jeg min føsrte pause siden kl 3. og nå var klokka 5 over halv ti. –jeg lå helt utmattet rett ut og bare kikket rart rundt meg. –husker jeg tenkte at nå var jenta død.
Jeg hadde pause i ti minutter, og på neste ri så måtte jeg presse og jenta kom..
Hun var så fin....så nydelig... –hun hadde haken min og øynene og tærne til pappaen sin. –det var så fint. –hun lå helt rolig og så så fredfull ut. –vi holdt henne og tok på henne og tok bilder,. –vi var jo så stolte av henne! –vi fikk så lang tid vi ville alene med henne og det var godt....vi fikk håndavtrykk og fortavtrykk.
Hun var bare så perfekt! Så fine små hender, med mininegler på, øyevipper hadde hun til og med.Allt var ferdig, så perfekt at jeg har ikke ord!
hun døde halvegs til livet....
idag.
Vi kom hjem igår. Natten har vert lang, men vi merker at det gjorde godt å ha den tiden med henne på torsdag. –vi er så triste, tomme. Og vi har funnet ut hvem som er våre virkelige venner... og vi må prøve å komme inn i hverdagen igjen. –min kjære skal være hjemme med meg i halvannen uke, sånn at vi får brukt tiden på hverandre.
-jeg hadde ikke klart det uten han, -visste rett og slett ikke at jeg trengte han så mye...
På mandag var den store dagen, .-vi skulle på ordinær UL. -19+4 på veg...
Det ble ikke så veldig hyggelig. –jordmora fant noen strukturer i hodet og kallte inn overjordmora. –de fant også væske i nyrebekkenet, men det kunne visst oppstå. –de var litt usikker på hjertet, men konsentrerte seg mest om hjernen til den lille. De bestemte ganske raskt at vi måtte opp til trondhjem på nasjonalt senter for fosterdiagnostikk. –og vi ble sendt med føsrte fly på tirsdagen.
Tirsdag.
Vi kom opp og ble møtt av veldig flinke leger.-meesel het våres. –han fant fort ut at her var det alltfor mye væske og nesten ingen hjernemasse, -allt var blitt skøvet bort i et hjørne av hodet. Vi så jo selv at det ikke så greit ut. –vi måtte avslutte svangerskapet.
Papirer på undertegnet, -pratet med jordmor, lege, abortrådgiver og økonom. –alle var skikkelig flinke, -vi følte vi ble tatt godt hånd om trass allt det vonde. Jeg fikk pille for å modne livmorhalsen.
Vi fikk hotell til torsdag. Resten av tirsdagen og hele onsdagen gikk med til gråting og sørging. –dette var det tyngste jeg noen gang har vert med på. Det værste var at lille jenta(vi fikk rede på at det ble ei jente på mandag) lå og sparket og det var masse liv hele tiden. Akkurat som om hun skjønte at noe var på gang. –det var så vondt....åååå, det vil jeg aldri mere oppleve!!! Jeg talte timer til hun skulle dø fra oss, og jeg bare gråt og gråt..
Torsdag.
Vi møtte på sykehuset halv 10. –fikk info og tok første pillene til å starte fødselen halv 11. –begunte å kjenne rier under frokosten i halv ett tiden, halv tre ble vi lagt inn på føden. –da var det så vondt at jeg ville ha litt hjelp.
Det værste var at jeg ikke fikk pauser, -det gikk i ett og jeg merket bare at kroppen ikke ville samarbeide med meg.
Jeg fikk morfin, noe som hjalp i to tre hjerteslag. –jeg kjente det strømme gjennom kroppen(merkelig følese foresten) og allerede to tre hjerteslag etter så kom smerten sterkere og sterkere for hver puls. -helt sykt!
Jeg fikk tak i lystgassen! Og guuud for en hjelp. –jeg supet og supet og var helt konsentrert av pusten. Pustet og spøy og pustet og spøy i mange timer.
Fikk akupuntur til å fordele smerten litt, det hjalp kanskje noe, men jeg var ganske utslitt etter alle nettene uten søvn, og alle tårene jeg hadde produsert, så jeg vet rett og slett ikke om det hjalp noe..
Jeg følte jeg hadde litt kontroll på smertene helt til siste rie før hun kom. –jeg skreik!!! Skreik så det gjallet i koridorene! –jeg visste ikke om jeg kunne klare det!! Skreik på mere morfin og veivet med hånda(hadde kanyle i hånda) og skreik at de måtte gi meg noe!!! –men de gjorde det ikke....
Like etter fikk jeg min føsrte pause siden kl 3. og nå var klokka 5 over halv ti. –jeg lå helt utmattet rett ut og bare kikket rart rundt meg. –husker jeg tenkte at nå var jenta død.
Jeg hadde pause i ti minutter, og på neste ri så måtte jeg presse og jenta kom..
Hun var så fin....så nydelig... –hun hadde haken min og øynene og tærne til pappaen sin. –det var så fint. –hun lå helt rolig og så så fredfull ut. –vi holdt henne og tok på henne og tok bilder,. –vi var jo så stolte av henne! –vi fikk så lang tid vi ville alene med henne og det var godt....vi fikk håndavtrykk og fortavtrykk.
Hun var bare så perfekt! Så fine små hender, med mininegler på, øyevipper hadde hun til og med.Allt var ferdig, så perfekt at jeg har ikke ord!
hun døde halvegs til livet....
idag.
Vi kom hjem igår. Natten har vert lang, men vi merker at det gjorde godt å ha den tiden med henne på torsdag. –vi er så triste, tomme. Og vi har funnet ut hvem som er våre virkelige venner... og vi må prøve å komme inn i hverdagen igjen. –min kjære skal være hjemme med meg i halvannen uke, sånn at vi får brukt tiden på hverandre.
-jeg hadde ikke klart det uten han, -visste rett og slett ikke at jeg trengte han så mye...