Loppa
18-08-2002, 17:09
Ganske innviklet dette her, men jeg skal prøve å forklare.
I huset ved siden av mamma og pappa sitt bor bestefar i første etasje og onkel og tante i andre.
Mamma har bare en bror, altså han i andre etasje. Mamma fikk søsteren min og meg ganske mye før Onkel satte igang. Det er 9 år mellom meg og eldste til Onkel. Før Onkel fikk barn brukte bestefar tid på meg og søsteren min(hun er 6 år eldre enn meg), men etter onkel fikk barn ble alt annerledes.
Nå bruker bestefar all sin ledige tid og penger på min kusine og to fettere. De får alt de peker på, all oppmerksomhet !! Jeg og søster'n ble altså glemt og har vært glemt nå i nesten 14 år............. Han ringer ikke på bursdager, ber oss ikke på besøk. Det er ingen kontakt utenom bursdagsfeiringer.....
Og jeg har prøvd. Prøvd å opprettholde litt kontakt, men får ikke noe respons tilbake. Og det føles veldig urettferdig og vondt. Hvorfor er ikke vi verdt noe i forhold til onkel sine barn.....?? :( De tankene har jeg sliti med lenge og de tankene har plagd meg i en del år. Men nå i de siste par årene har jeg gitt opp. Gitt opp å prøve å holde litt kontak, gitt opp alt som har med han å gjøre. Er bare vanelig hyggelig når vi ses på bursdager.
Vel, for å komme til "problemet" her. Jeg har ikke fortalt bestefar at han skal bli oldefar igjen... Jeg har regelrett løyet han rett i ansiktet 2 ganger. Den ene gangen kan unnskyldes for da var jeg bare 10 uker på vei, men den andre gangen var jeg over 14 uker...... Jeg har ikke lyst å fortelle han det. Det er akkurat som en syk hevn fordi han ikke har vist meg litt oppmerksomhet i årene som har gått. Nå har jeg liksom endelig noe jeg kan snyte han for......... Også får jeg såååååååååååååååå dårlig samvittighet da. :leiseg:
Hva skal jeg gjøre for noe egentlig?? Det føles på en måte riktig å ikke fortelle det, samtidig som det føles feil......
Dette plager meg skikkelig.
Hva hadde dere gjort i samme situasjon.
Klem fra Loppa & Lille Håp, 17+1.
I huset ved siden av mamma og pappa sitt bor bestefar i første etasje og onkel og tante i andre.
Mamma har bare en bror, altså han i andre etasje. Mamma fikk søsteren min og meg ganske mye før Onkel satte igang. Det er 9 år mellom meg og eldste til Onkel. Før Onkel fikk barn brukte bestefar tid på meg og søsteren min(hun er 6 år eldre enn meg), men etter onkel fikk barn ble alt annerledes.
Nå bruker bestefar all sin ledige tid og penger på min kusine og to fettere. De får alt de peker på, all oppmerksomhet !! Jeg og søster'n ble altså glemt og har vært glemt nå i nesten 14 år............. Han ringer ikke på bursdager, ber oss ikke på besøk. Det er ingen kontakt utenom bursdagsfeiringer.....
Og jeg har prøvd. Prøvd å opprettholde litt kontakt, men får ikke noe respons tilbake. Og det føles veldig urettferdig og vondt. Hvorfor er ikke vi verdt noe i forhold til onkel sine barn.....?? :( De tankene har jeg sliti med lenge og de tankene har plagd meg i en del år. Men nå i de siste par årene har jeg gitt opp. Gitt opp å prøve å holde litt kontak, gitt opp alt som har med han å gjøre. Er bare vanelig hyggelig når vi ses på bursdager.
Vel, for å komme til "problemet" her. Jeg har ikke fortalt bestefar at han skal bli oldefar igjen... Jeg har regelrett løyet han rett i ansiktet 2 ganger. Den ene gangen kan unnskyldes for da var jeg bare 10 uker på vei, men den andre gangen var jeg over 14 uker...... Jeg har ikke lyst å fortelle han det. Det er akkurat som en syk hevn fordi han ikke har vist meg litt oppmerksomhet i årene som har gått. Nå har jeg liksom endelig noe jeg kan snyte han for......... Også får jeg såååååååååååååååå dårlig samvittighet da. :leiseg:
Hva skal jeg gjøre for noe egentlig?? Det føles på en måte riktig å ikke fortelle det, samtidig som det føles feil......
Dette plager meg skikkelig.
Hva hadde dere gjort i samme situasjon.
Klem fra Loppa & Lille Håp, 17+1.