Om de uendelig lange tre første månedene..

[Tidl. bruker]

Er det noen av dere som har kommet lenger enn meg i denne reisen og som har funnet noen lure måter å få tiden til å gå fortere på eller noen strategier for ikke å bekymre seg så fryktelig? (Og ja, jeg vet: etter de tre første månedene er det alltids andre ting å bekymre seg for, men en ting av gangen!)

[Tidl. bruker]

Hei Zol!
Har egentlig ikke noen gode råd til deg, men jeg skriver ned noen tanker...
Det er bare sånn det er... Du har akkurat bare begynt på en lang, spennende reise som er full av glede, sorg og engstelse. Men ikke glem alt det spennende og frydefulle! Graviditeten og prøvetiden er bare starten! Jeg har en jente på 4 år som har hatt en del komplikasjoner, men jeg er fortsatt,- og kommer til å bli så lenge jeg lever forelsket og absolutt fortapt i henne! Det kommer til å være nedturer og oppturer. Sånn er det bare:nikker:
Les en god bok, se en god film, prøv å senke skuldrene og skriv et brev til barnet i magen. Han/hun vil sette pris på det når han/hun blir stor!
Bruk vennene på chatten og omgangskretsen din til å lette litt på trykket. Det hjelper:flau: !
Vil bare gi deg en god klem på slutten.
Mvh Wow

[Ida30]

Kjenner meg i gjen i det du skriver! Ble også gravid på 1. forsøk! Kunne ikke tro at jeg var så heldig, gikk faktisk til UL i uke 8 for å se at jeg virkelig var gravid. Den første tiden er veeeeeldig lang, og man tenker på alt som kan gå galt. Prøv å tenk at det er veldig liten sjanse for at noe galt skjer med deg. De aller fleste går det bra med:nikker: Et lite tips er å ikke lese så mye om MA og SA, det vil bare gjøre deg mer nervøs.

Selv om du ikke tror det nå, så vil det etterhvert gå veldig, veldig fort! Hold ut så lenge:klemme: :klemme:

[Selma80]

Hei hei!
Du skal jo ikke fortvile, du skal jo juble!
Jeg ble også gravid stort sett med en gang, og hadde også sånne tanker. Dessuten røyker jeg og følte at jeg ikke fortjente å få beholde barnet i magen...tunge tanker, men se på meg i dag! Går her og vagger og venter på veer! Om 10 dager er ULterminen, og svangerskapet har gått fort og greit. Dette er mitt første svangerskap også. Og husk, for hver dag som går minsker sjansen for å abortere. Skjem bort deg selv, ta livet så med ro som du kan og pludre med lillemagen din. Gled deg til jul og til dere skal dele nyheten. Så morsomt!
Ønsker deg all mulig lykke!
:klemme: fra Selma

[Arken]

Kjenner meg i gjen i det du skriver! Ble også gravid på 1. forsøk! Kunne ikke tro at jeg var så heldig, gikk faktisk til UL i uke 8 for å se at jeg virkelig var gravid. Den første tiden er veeeeeldig lang, og man tenker på alt som kan gå galt. Prøv å tenk at det er veldig liten sjanse for at noe galt skjer med deg. De aller fleste går det bra med:nikker: Et lite tips er å ikke lese så mye om MA og SA, det vil bare gjøre deg mer nervøs.
Samme her. Ble gravid uten egentlig å prøve (sluttet med pillen, og skulle bare la naturen gå sin gang - her var det ikke snakk om å planlegge i forhold til eggløsning, det fikk skje når det ville, og det gjorde det, 3 mnd. etter p-pille-stopp. Med PCO og epilepsi! Bra gjort, synes jeg :nikker: Men også vi måtte ta tidlig UL for å være sikre på at det faktisk var noen der, hihi )

Uansett, signerer Ida30 :lykketil:

[LadyBee]

Min livbøye har ofte vært å lese tallene: Selv om de tolv første ukene er de mest risikable i forhold til andre uker, er det fortsatt absolutt mest sannsynlig at dette går bra!

Altfor ofte tar medfølelsen med dem som mister overhånd, og vi glemmer en ting jeg mener er veldig viktig: Det er vår soleklare rett å forvente at barna våre skal vokse opp.

Det burde være like naturlig for oss å forvente at våre seks, tolv eller 24 uker gamle sønner og døtre skal feire jul på fangene våre neste år som det er at vi selv skal det.

[Heldigmor]

Jeg blir redd. Også klarer jeg ikke glede meg i det hele tatt på kvelder som denne. Alle snakker om at det er risikabelt de 12 første ukene. Og det er vel derfor de føles så UENDELIG lange? Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å tåle om vi mister nå. Bare fem uker - likevel! "

Jeg skjønner hva du mener Zol. Det er ikke så lett å glede seg de første 12 ukene. For det første føler man seg ikke akkurat i toppform :kvalm:, for det andre så er man redd for at det skal gå galt, for det tredje er det ikke så mange å dele gleden med, for det fjerde river og sliter hormonene i kroppen, for det femte er det slitsomt å skjule for andre hva som skjer inne i kroppen din, for det sjette er man gjerne usigelig trøtt hele tida, og for det sjuende er det vanskelig å forestille seg at det er en liten :baby: i magen...

Jeg tror de fleste gravide plages litt de første ukene (både fysisk og psykisk) og opplever at dagene og ukene går veldig tregt. :nemlig: Men fra den dagen du kan offentliggjøre det glade budskap for hele verden, magen vokser, ultralyden står for tur, og du kjenner små spark, så skal du vite at det er andre følelser som tar overhånd. :hjerter: Og kanskje setter man ekstra mye pris på den tida som kommer da fordi man ikke har hatt det så lett de første 12 ukene?

Så det er ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet, håpe det beste og glede seg til fortsettelsen. :klemmer:

[Løvsprett]

Synes legen sa noe veldig bra da jeg var der i uka 8. ”Det er sant at det er kritisk til uke 12, men for hver dag som går fram til da er det større sannsynlighet for at det skal gå bra”. Det må du tenke på. Jeg prøvde å tenke uke for uke, jeg. ”Hurra, nytt tall foran, litt større sjanse for at det skal gå bra”. Og plutselig er du i uke 12.



Tenk positivt, det hjelper ikke å engste seg (lett å si). Forresten har jeg det som deg, lyktes nesten før vi var i gang med å prøve og har ikke hatt noen aborter. Tenkte som deg jeg og, det går da ikke an å være så heldig. Jeg tenker det ennå, men har til dags dato ikke hatt noen komplikasjoner, ingen blødninger, ingen antydning til at noe galt, og har en liten gutt i magen som så helt fin ut på ultralyd. Nå øver jeg meg på å tenke at ”så heldig jeg er, jeg må prøve å nyte det, så lett alt har gått hittil”.



Håper det hjalp litt, lykke til.

[jsv]

Dette kunne jeg ha skrevet selv Zol!!

Etter en lang dag hjemme alene er hodet stappfullt av bekymringer om alt som kan gå galt, hva om jeg mister, enn om spiren bare dør og blir borte. Men så plutselig kommer det litt mere murringer fra magen og :lettet: !! Da er jo spiren på plass enda!!

Tror, som de andre allerede skriver, at vi må tenke fremover, ta en dag om gangen, og både glede oss til jul, og feire jul samtidig som spiren runder tolv uker!! og vips, så kommer magen, sparkene, UL, og JA vi skal bli mødre!! Noe annet er ikke aktuellt.
Lykke til med spiren din!!