HUFF så mye elendighet, jeg blir så lei meg

[Xantippe]

Tankene mine går til alle dere som har mistet i det siste. Det må være absolutt GRUSOMT! Selv om jeg ikke har visst om lille My i mer enn 3 uker, så har jeg jo allerede lagt SÅ MANGE planer for fremtiden vedr jobb, ferie, oppussing, you name it....

For tiden er jeg nervøs hver gang jeg logger meg inn her! Jeg tror jeg skal gjøre som Bente og ligge litt lavt i terrenget frem mot jul. Vet ikke hvor mange sånne historier jeg tåler... Skal til første UL til uka, og det jeg frykter mest er ex.u, siden jeg har hatt to slike. Skal legge inn rapport etter det. (Hvis jeg ikke er sønderknust...)

Men til dere det gjelder, dere å selvsagt bruke forumet for det det er verdt! Midt i elendigheten er det jo godt å kunne få pratet litt ut med noen.

Og Selini!!! Alt håpe er absolutt ikke ute for deg! Jeg småblødde litt innimellom i forrige svangeskap, men gulljenta kom like frisk og fin hun!

Hilsen X 5+6 idag

(Hvorfor får jeg ikke til Smilies'ene. Kan man bruke ctrl. C og V?)

[Voyager]

Jeg blir også fryktelig lei meg når jeg hører at det går galt, og tankene mine går til forrige svangerskap da jeg var sikker på at alt ville gå skeis. Jeg husker at jeg satt foran PC'n en hel søndag og hylgrein, fordi jeg hadde lest om Missed Abortion, sikker på at det hadde skjedd meg også. Noen måneder før hadde jeg hatt en SA, og jeg klarte ikke å tro at det virkelig var sant at jeg var gravid. Jeg fikk heldigvis to ekstra UL den gangen, (måtte reise 30 mil hver vei) og det beroliget meg litt. Pleier å si at jeg ikke ble gravid før jeg var seks måneder på vei, det var da jeg turde puste ut.

Poenget mitt her er egentlig følgende:
Hjertet mitt blør for de som har mistet eller står i fare for å miste. Det er grusomt å oppleve noe sånt. Men, (og dette høres sikkert brutalt ut), vi som fremdeles har spirene våre i behold, vi kan ikke gi etter for frykten for at noe skal gå galt. Vi må leve hver dag i dyp takknemlighet for at vi får bære fram et nytt liv, og glede oss over underet som har skjedd. Jeg gleder meg ikke til å fortelle storebror at jeg ikke klarte å glede meg over at han lå i magen min, men jeg akter å fortelle det med stolthet til hans lillebror/søster. Og skulle det gå galt, så har jeg ihvertfall hatt en god periode bak meg, ikke levd i konstant angst med alle sorgene på forskudd.

Derfor kommer jeg til å bli her inne, på godt og vondt. Og en god klem til alle som har opplevd marerittet. Dere er i våre tanker.

Albertine

[Selini]

Tusen takk for beroligende ord Xantippe.. :D

Det hjelper på å høre at det har gått bra med andre og at det er ganske normalt.. Jeg synes det er kjempe trist å lese om alle som så urettferdig ikke får beholde sine små, og det gjør nok tankene mine om SA vanskeligere å takle, men jeg skal takle de, og jeg går ikke med tankene om at dette ikke kommer til å gå bra hele tiden, for det meste er jeg positiv og tenker fremover mot våren og stor mage med baby i.. (stor mage har jeg jo nå og liksom)
Jeg skriver i Nurkets sin dagbok nesten hver kveld og pusler med hjemmesiden h*ns for jeg synes det er bedre og starte med tankene om h*n nå og eventuelt takle sorgen senere enn å ikke glede meg..

Håper dere klarer det også, selv om jeg vet at tankene mine noen ganger bidrar til frykt.. Beklager for det.. :( :cool:

Vi er her for å dele gleder og sorger, og siden vi er så heldige å få vite om graviditeten så tidlig vil vi jo også være her for de som eterhvert ikke lenger vil ha baby'n i magen..

En god :stakar: til dere alle..
Synes juli klubben er en flott gjeng.. :klapp:

[Mamemi]

Du sier det flott, Albertine.
De ukene med graviditet før man eventuelt mister burde være lykkelige. Fulle av nytelse og ærefrykt og alt det andre. Jeg unner ALLE å være naivt lykkelige når de er gravide første gang, ikke gå sånn og engste seg....