En måned etter begravelsen...

[Turbomamma]

Dette skriver jeg dels som bearbeidelse for meg selv, dels for å fortelle alle dere som jeg kjenner her inne hvordan det er med meg nå.

Så rart, tiden har gått, og kalenderen viser 22 november... På denne tiden i fjor var jeg dypt ulykkelig fordi jeg hadde begynt å blø, 9 uker på vei med nr 2.. I år sørger jeg over min lille jente som ikke hadde hellet med seg... Hva bringer neste år, tro? Jeg kan bare håpe at jeg er lykkeligere enn noen gang når den tiden kommer...

Jeg har hatt noen tøffe uker.. Rett etter begravelsen til Vilde dro jeg og :storeb: rett på en 1,5 ukes "ferietur" hjem til familien min. Jeg forventet at det ble liten tid til å sørge der, og at følelsene ville bli satt litt "på vent" til jeg kom hjem... Jeg fikk selvfølgelig rett.. Tiden etter at vi kom hjem ble rene helvete... Jeg leste, gråt, så på bilder av Vilde og hadde vondt både fysisk og psykisk... Samtidig ble jeg veldig opptatt av å forberede ting. Kjøpte inn album til Vilde, scrap-ting og fremkalte bildene av henne. Jeg styrte fælt med både det ene og andre. Følte det var så mye jeg ikke hadde fått gjort de siste ukene. Nå ville jeg ta igjen masse masse... Men så ble det bare ball.. Jeg ble stressa og anspent. Til sist kjente jeg at NÅ må jeg slappe av, før jeg blir sprø. Jeg kjente selv at jeg ytterst sjelden slappet helt av. Jeg kunen ta meg selv i å senke skuldrene når jeg så på tv, eller til og med når jeg lå tilsynelatende avslappet på sofaen... Jeg var redd, livredd... Kjente på alle mulige slags symptomer og følte meg dårlig... Hva var feil med meg?

Selvfølgelig skjønte jeg at det var sorgen og stresset det siste svangerskapet hadde påført meg..det var derfor jeg var så anspent nå. Men fornuften klarte bare ikke styre meg i riktig retning. Så dro jeg til legen og fikk snakket litt om de tingene jeg tenkte på. Jeg snakket med folk, skrev noen helt jævlig vonde dikt...og plutselig så løste det seg opp...helt utrolig! Jeg kjente at jeg kunne puste uten å tenke på det, jeg hadde ikke vondt i brystet lengre! Herlighet, en så deilig følelse! Endelig hadde jeg kontroll over psyken min igjen! Og så deilig å kjenne at det var det som var årsaken også...! Bare innbilning alt sammen, alle symptomene på ting og alle smertene.

Nå er jeg på vei oppover. Jeg blir fremdeles rørt når folk spør meg hvordan det går, eller jeg leser noen gode ord, eller ganske enkelt ser noe på tv... Det er rart hva som kan få tårene til å trille frem i øyenkroken min for tiden... Men jeg har det bedre nå! Jeg har ikke minst fått tilbake kontakten med sønnen min, og jeg merker at han liker det! Stakars, han har ikke hatt det lett i de månedene som har gått...med en mamma som har måttet ta mer vare på seg selv enn ham. Men jeg kunne jo ikke velge annerledes. Jeg måtte kjempe for Vilde..

Jeg skal snart tilbake i jobb, faktisk. Så får vi se hvordan det blir. Jeg vet at andre i samme situasjon sliter med at folk rundt glemmer så fort...de later som alt er normalt, når man selv helst vil at alle skal huske barnet man mistet.. Og jeg merker jo at det er slik det er.. Men jeg vil ikke ta meg nær av det... Det er jeg som har mistet jenta mi, ingen andre kan noensinne forstå hvordan det har vært. Så hvorfor skal de da gå rundt og være "triste" i sympati med meg bare for at jeg skal føle meg "husket"..? Jeg tror det vil være et tema som kommer opp med jevne mellomrom, når det er naturlig. Jeg forventer ikke at alle skal prate om dette hver dag, spesielt ikke når jeg allerede har vært innom jobben og fått grått ut og fått snakket med alle.. Alle har fått vist omtanke, alle har sagt trøstende ord. Så må bare hverdagen begynne igjen.... Vi må gå videre.

[palmolive]

Har ikke så mange ord,jeg syns bare du er helt vanvittig tøff! :klemme: Stå på videre.

[Tidl. bruker]

Du skriver godt, Turbomamma -
og det er godt at du skriver.
Alt som kan sette ord på hvordan du har det -
er et steg videre i helings-prosessen.

Det er godt å lese at dere står sammen alle tre -
og at livet går videre med tunge - og gode dager.
Fint å høre at du og sønnen din er nære igjen.
Jeg må berømme hvor flinke dere har vært til å inkludere ham.

Du tenker på hvordan livet ditt vil bli om et år...
I mitt tilfelle... Jeg mistet første spiren i SA etter 7 uker.
Ble gravid fort igjen - men lille Vår døde i magen min etter nesten 24 uker -
og ble paradoksalt nok født på datoen - som ville vært termin til spiren vi mistet. Dette var i juni 2001.

Jeg trodde aldri jeg ville ha en lykkelig dag mer i mitt liv!
Nå - tre år etter - sitter jeg med verdens skjønneste guttunge på snart to år - og en liten Lillebror i magen - som kommer når som helst.

Det tok lang tid å komme over Vår -
men ved støtte av familie og venner gikk det -
og i dag er hun et minne - som er både sårt og godt på en gang.

En dag vil lille Vilde bli et slikt minne -
og hun vil alltid være deres lille datter.

Lykke til med jobben.
Det er ikke lett i begynnelsen - men det gjør godt.

En mager trøst er at de gode dagene etterhvert blir i flertall,
selv om de kanskje synes langt unna.

Tenker masse på deg og din familie - og ønsker dere alt godt! :klemme:

[Tidl. bruker]

Dere er bare så utrolig sterke..gråter for dere :leiseg:

Stå på, ikke gi opp!!

:klemme:

[Martis]

Jeg vil bare gi deg en :klemme: og si at jeg tenker på dere.

[lissi64]

Kjenner meg igjen, bortsett fra ferieturen. Det har vært dager som kommer og går uten at en riktig har registrert at de var der. Vi har gode dager og vi har dårlige dager, det som er bra er at på de dårlige dagene så ramler vi ikke så dypt lengre.
Det er godt å høre at du igjen er klar for hverdagen, og at du har gjort deg noen meninger med hvordan du skal ha det fremover. Vi har vel lett for å pådytte ønskede egenskaper til våre medmennesker. Synes det er flott at du ikke stiller krav men aksepterer dem som de, de er.
Ønsker deg alt godt turbis, klem fra meg.

[nolo]

Takk for at du deler med oss. Du skriver så innsiktsfullt om dette at for andre går hverdagen videre, og at det gjelder å ikke bli lei seg for å være "glemt". Jeg kjenner det igjen fra da broren min døde.

Det var godt å høre fra deg, jeg har tenkt en del både på deg og lissi. Ønsker deg gode dager fremover:klemme: .

[LadyBee]

Godt å lese at du fikk hjelp, og at ting går bedre.


Etter Annas død oppdaget jeg at sorgen over at hun var borte lett gled over i en sorg over at det finnes en hverdag som hun ikke får delta i, og jeg måtte jobbe veldig bevisst med å lære meg å delta i og glede meg over denne hverdagen selv. Jeg tror det er akurat det samme du jobber med nå, og jeg vil gjerne få rope tilbake fra en sving lenger fremme på veien at hverdagene fortsatt er gode når jeg tillater meg selv å leve i dem.

Ikke engang jeg, som kun kjente Vilde gjennom dine beskrivelser og som ikke engang har lest dem alle, kommer til å glemme hverken henne eller familiens kjærlighet til henne.

[Peppis]

Takk for at du delte dette med oss Turbomamma!
Utrolig trist å lese om hvordan dere har hatt det, men det er samtidig godt å se at det går litt bedre med deg nå!
Jeg har ingen mulighet til å forstå hvordan dette må ha vært, og er, for deg, som ikke har opplevde det selv.
Men jeg føler med dere, og ønsker dere alt godt fremover! :lykke:
:klem:

[Mamablue]

Hei Turbomamma.. det var godt og høre fra deg igjen. tenkte på deg for ca 3 dager siden og lurte på hvordan du hadde det.

Og her var du...
Godt og høre at det er på bedringens vei.. og skal tilbake i jobben og alt sammen.
Jeg er imponert!:nikker:
Lykke til Turbis, håper vi får høre fra deg innimellom :klemme:

[Tito]

Jeg føler veldig med deg og vet altfor godt hvordan du har det. Den psykiske smerten blir også veldig fysisk. Jeg sliter med å bare gå opp en trapp.

Smerten vil nok for oss begge alltid være der. Det er bare det å leve med det, vi må lære.

:comfort:

[MariaTN]

Tøft å miste noen. Føler veldig med dere!!!