ich
20-08-2002, 16:44
hvertfall en...så legger jeg ved min fødselshistorie igjen. Barna er nå ganske nøyaktig fem kilo hver, og var ni uker gamle i går. De sover ganske lenge på natten - fire til seks timer (en gang syv!!) - men er ikke helt samkjørte der. En del piping på kvelden blir det, men dagene er fine, og jeg har min andre helt alene hjemme dag i dag. :klapp:
Andreas hull i hjertet er ikke lenger skummelt. De to små er helt grodd, og det store er blitt veldig lite. Overlegen lurte litt på om vi hadde blandet sammen tvillingene da hun undersøkte henne. :klapp:
Vi har vært på seksukers kontroll (i uke 8), og det eneste premature igjen på barna er at Andrea sliter litt med fokuseringen ennå. Hun skjeler veldig søtt når hun fokuserer. :hjerter: Det er så veldig lov! De smiler nå sosiale små smil, og har maaange dobbelthaker som det ligger morsmelk, gulp og erstatning i. Andrea greier ikke å suge av meg, og vi forsøker ikke så mye mer med henne. Men Sophie, hun får det til med jevne mellomrom, og har blitt, ni uker gammel, veldig mye mer brystfiksert enn det hun var "som liten". :hjerter:
Nok om det - her er rapporten!
"Da har våre to små piker kommet, som dere kanskje vet! De meldte sin ankomst på mandag morgen (17. juni) ved at vannet gikk. Litt. Og jeg mente det ikke skulle være vannet, alt for tidlig, så jeg hevdet det nok var meg som hadde kommet til å lekke litt for første gang på maaaaaange år.
Etter en uke med slim og bekymringer som jeg delte med dere, viste det seg altså at dere hadde rett, det var noe på gang.
Jeg fikk epidural klokken tre, og etter det var alt strålende, jeg var i kontroll. Fikk hvile mellom rier, og hadde riktignok smertetoppene, men ikke den lange veien opp og ned.
Det ble litt stress med førstemann, hun lå litt skjevt, og jeg hadde ikke så gode pressrier, men ut kom hun med hjelp av sugekopp et par centimeter og et utrolig team av leger og jordmødre, barnepleier og turnusjordmor på Ullevål.
Andremann fikk plutselig litt lav puls, så hun ble presset fort fort ut, revnet litt da, men det lille blå barnet ble veldig fort rødt og fint. Og vi var aldri redde. Alle rundt oss var trygge, rolige og fantastiske. Og vi var ikke så verst selv heller
Barna veide 2255 og 2565, og førstemann er tilbake på fødselsvekten sin. Det er bra, for hun har et hull i hjertet de må holde under oppsikt. To andre små hull som gror av seg selv eller ikke har hun, og så dette litt mer skumle hullet. Men vi takler det også.
Livet med barner utrolig rart, vi er stadig i sjokktilstand, men de er jo så utrolig fine!
Til dere som skal føde på Ullevål - behandlingen vi fikk på føde B var utrolig. Tiden før epiduralen var fryktelig synes jeg, men slikt er individuelt, og tiden etter, da ting begynte virkelg å skje og folk kom, var fantstisk.
Og nå sitter vi her med våre to små utrolig vakre og selvsagt fremmelige småpiker, og har lyst til å takke hele verden.
"
stor klem fra
ICH, Andrea og Sophie :elsker2:
Andreas hull i hjertet er ikke lenger skummelt. De to små er helt grodd, og det store er blitt veldig lite. Overlegen lurte litt på om vi hadde blandet sammen tvillingene da hun undersøkte henne. :klapp:
Vi har vært på seksukers kontroll (i uke 8), og det eneste premature igjen på barna er at Andrea sliter litt med fokuseringen ennå. Hun skjeler veldig søtt når hun fokuserer. :hjerter: Det er så veldig lov! De smiler nå sosiale små smil, og har maaange dobbelthaker som det ligger morsmelk, gulp og erstatning i. Andrea greier ikke å suge av meg, og vi forsøker ikke så mye mer med henne. Men Sophie, hun får det til med jevne mellomrom, og har blitt, ni uker gammel, veldig mye mer brystfiksert enn det hun var "som liten". :hjerter:
Nok om det - her er rapporten!
"Da har våre to små piker kommet, som dere kanskje vet! De meldte sin ankomst på mandag morgen (17. juni) ved at vannet gikk. Litt. Og jeg mente det ikke skulle være vannet, alt for tidlig, så jeg hevdet det nok var meg som hadde kommet til å lekke litt for første gang på maaaaaange år.
Etter en uke med slim og bekymringer som jeg delte med dere, viste det seg altså at dere hadde rett, det var noe på gang.
Jeg fikk epidural klokken tre, og etter det var alt strålende, jeg var i kontroll. Fikk hvile mellom rier, og hadde riktignok smertetoppene, men ikke den lange veien opp og ned.
Det ble litt stress med førstemann, hun lå litt skjevt, og jeg hadde ikke så gode pressrier, men ut kom hun med hjelp av sugekopp et par centimeter og et utrolig team av leger og jordmødre, barnepleier og turnusjordmor på Ullevål.
Andremann fikk plutselig litt lav puls, så hun ble presset fort fort ut, revnet litt da, men det lille blå barnet ble veldig fort rødt og fint. Og vi var aldri redde. Alle rundt oss var trygge, rolige og fantastiske. Og vi var ikke så verst selv heller
Barna veide 2255 og 2565, og førstemann er tilbake på fødselsvekten sin. Det er bra, for hun har et hull i hjertet de må holde under oppsikt. To andre små hull som gror av seg selv eller ikke har hun, og så dette litt mer skumle hullet. Men vi takler det også.
Livet med barner utrolig rart, vi er stadig i sjokktilstand, men de er jo så utrolig fine!
Til dere som skal føde på Ullevål - behandlingen vi fikk på føde B var utrolig. Tiden før epiduralen var fryktelig synes jeg, men slikt er individuelt, og tiden etter, da ting begynte virkelg å skje og folk kom, var fantstisk.
Og nå sitter vi her med våre to små utrolig vakre og selvsagt fremmelige småpiker, og har lyst til å takke hele verden.
"
stor klem fra
ICH, Andrea og Sophie :elsker2: