fabel
01-12-2002, 23:58
2 uker er allerede gått siden lille-gutt ble født (16.11.2002), og det er på tide mamma får knotet ned fødselsrapporten ;) Tiden flyr med en liten gutt i hus....
Før fødselen var jeg åpen for det meste, men hadde planer om en naturlig fødsel med badekar, akupunktur ol.
De 2 siste dagene før fødselen følte jeg meg helt på bånn, hormonene raste og jeg forsto ikke hva som var på gang...har fått vite nå etterpå at det gjerne er vanlig med et slikt hormonfall rett før fødselen.
Lørdag 16.11 våknet jeg kl 07 på morgenen til mensmurringer og regelmessige kynnerer med 5 minutters mellomrom. Tok det ikke videre alvorlig før jeg gikk på do og oppdaget at jeg blødde litt - skjønte at endelig var noe på gang Tuslet tilbake i sengen, måtte nyse.... *plopp* gikk fostervannet med det samme! Vekket min kjære og fortalte at i dag kom han til å bli pappa :D
Ut på do igjen og fostervannet strømmet på; desverre var det ganske grønt så det var bare å ringe KK.
Dro til KK i 10-tiden, da hadde kynnerne tatt seg kraftig opp (var vel allerede rier da) og kom med 3-4 min. mellomrom, mensmurringene var der hele tiden. Tok taxi til KK, og da den kom spurte jeg ironisk hvor sjåføren trodde vi skulle, helt alvorlig svarte han "flyplassen eller togstasjonen" :bonk::bonk: Jodda, der kom jeg høygravid, haltende, med rier og plastpose til å sitte på :gal2:
På KK får jeg komme på Storken (tross fostervannet), og det konstanteres 1 cm åpning. Får en koselig fødestue, men får desverre ikke benytte meg av fasilitetene siden JM mener hodet ikke er helt festet (javel?? det har vært festet i 3 uker!?!). Blir altså liggende i sengen mens riene tiltar drastisk i styrke. Desverre er det ingen på vakt som kan akupunktur, en liten strek i regningen :p
Riene tiltar ytterligere og jeg stenger meg etterhvert helt inne. Kaster opp, føler jeg ikke har pause mellom riene, noe en ny CTG bekrefter.....de dabber aldri skikkelig av, gjør konstant vondt og kommer som kastet på hverandre :bonk:
Ut på formiddagen får jeg omsider stå opp, klamrer meg som en gal til mannen min og prekestolen mens jeg hører jeg skal puste riktig. Ctg´en er litt svak, så JM må presse elektrodene mot magen min under riene - det gjorde så hinnsides vondt at det ikke var langt fra at jeg klabbet til henne :cool: Føler jeg skal besvime under hver ri, men holder ut på et vis.
Klokken 15 er det vaktskifte, og ny JM tilbyr både bad og akupunktur, men jeg har FOR vondt, orker ikke flytte meg en millimeter. Får en nål i hodet for å slappe litt av, men aner ikke om det hjalp. Hver ny bevegelse utløste en ny rie, så det var med nød og neppe jeg lot JM undersøke meg (hadde jeg noe valg??:flau:). 4 cm åpning og jeg hadde bestemt meg: EPIDURAL!!
Etter flere rier og hyling kom jeg omsider til føden i 16.30-tiden, der ble det lagt inn veneflon og anestesien ble tilkalt. Skulle sitte på fødesengen mens de la inn epiduralen, ikke akkurat lett med en kjempemage, rier tett som haggel og oppkavete leger. De kavet værre og skulle absolutt legge inn epiduralen under den vondeste rien - resultat: mange bomforsøk og tilslutt ble kateteret antagelig lagt skjevt inn :gal2: :leiseg:
Etter en halvtimes tid begynte det å virke på venstre siden, men på høyre var det fremdeles like vanvittig vondt; helt sprø følelse å være smertelindret og i et smertehelvete på en gang!
Ny lege blir tilkalt og jeg får en bolusdose med ekstra smertestillemde...juhuuuu, etter en times tid er jeg i himmelen, nix mere vondt :klapp: (aberet var at jeg ble så godt smertedekket at jeg ikke kunne bruke beina!)
Nå har kroppen vært anspent og stresset i timesvis, så jeg skjelver som et aspeløv og tenne klaprer i munnen min...hehe, dette skulle fortsette til lenge etter at alt var over. Pga epiduralen får jeg sovet en liten stubb, og alt kjennes nå som en lek :) Desverre dabber riene av (som de ofte gjør med epidural), og det blir besluttet at jeg skal settes på ristimulerende drypp. Riene tar seg opp etterhvert, men jeg kjenner ikke noenting.... herlig :D
Ligger med CTG kontinuerlig, og etter en stund viser den for høy fosterlyd, lege blir tilkalt. Han vil se det hele an, men det skal følges ekstra med; må også snu meg og ligge på siden med det ene benet i bøyle, slik at babyen lettere snur seg nedover i fødselskanalen. Etter litt frem og tilbake festes det en skalpelektrode i hodet på babyen slik at det er lettere å følge med på fosterlyden. Legen tar også en blodprøve (syrebase, viser pH`en) fra hodet, denne er ikke helt tilfredsstillende, så rie-dryppet skrus opp og overvåkningen fortsetter.
Jeg får etterhvert ganske mye smerter igjen, og får ny bolus smertestillende, får samtidig tempstigning og begynner å kaste opp som bare det :spy:
Etter en liten stund vil legen ta ny syrebase, men pga at fosterlyden nå visstnok begynner å synke drastisk under riene vil han først sjekke åpningen: 10 cm og utslettet mormunn (heldigvis, skal det vise seg!). Pga fosterlyden vil legen ha ut barnet umiddebart, og et kobbel med jordmødre, barnepleiere og en ekstra lege tilkalles, her skal det suges :uff:. Rie-dryppet skrus på max, og legen plundrer noe innmari med å feste vakuumet, men får det omsider til. Får streng beskjed om å presse for bare livet, skal visst helst ikke puste i det heletatt. Min pressing gir ikke gode nok resultater, så etter en pressrie eller to, ligger 2 jordmødre over magen min og trykker, en JM presser på hver fot (presser de opp mot magen), en trykker meg i hånden, legen drar som bare det, (mannen min får heldigvis holde meg i den andre hånden) og alle maser "press, press, ikke pust!" :birth: Legen klipper meg, men skuldrene sitter skikkelig fast......etter enda mer pressing kjenner jeg omsider at barnet kommer ut. Det er helt stille inntil jeg hører legen si "klipp snoren NÅ!!!" Skjønner alvoret, men holder roen. Ser ikke barnet, men skjønner at de tok det med seg for å riste liv i det; etter mye suging og O2-behandling kommer det omsider et lite grynt etter noen minutter.... jeg bryter helt sammen av glede :hjerter::hjerter::hjerter: 21.38 ble lille-gutt født (selv om det tok sin tid før jeg fikk svar på at alt var bra og at det var en gutt )
Mannen lister seg bort for å titte på vidunderet, mens legen begynner lappverket på meg - et klipp og en DYP vaginal ruptur er resultatet, men jeg er bare lykkelig :elsker: 1,5 timer tok syingen, fikk ikke vite hvor mange sting det ble!
Bryr meg ikke stort heller, hadde ikke lille-gutt kommet når han omsider kom var det ikke mange sekundene fra hastekeisersnitt fikk jeg vite, DET er jeg glad jeg slapp.
Lille-gutt ble lagt i kuvøse og var slapp, blek og kald; fikk ikke mer enn 6/8 på apgar-score. Vekt 4110 g, 52 cm, hodeomkrets 37 cm. Viste seg også at han mistet mye blod under fødselen, så nå følges han opp hver uke for å se om han trenger blodtransfusjon eller ikke. (Mamsen mistet også mye blod, hadde en Hb på 8,5 etter fødselen, så vi har vært ganske slappe begge to)
Vi fikk heldigvis komme på et familierom på Storken 3 timer etter fødselen, hadde ikke hatt krefter til å dra på hotellet (kunne ikke stå på beina), så alternativet var barsel......slapp heldigvis det :)
Var ikke lett å hverken stå eller sitte den første uken, men nå kommer det seg heldigvis. Lurer bare på èn ting: hva skulle man gjort uten pappaperm?? Hadde ikke gått, det :klapp: det var papsen som skiftet hver eneste bleie den første uken, jeg var ikke i stand til det :gal2:
Nå nyter jeg bare den nye tilværelsen sammen med de to mennene i mitt liv :elsker: Litt innkjøringsproblemer har vi, men det kommer seg nok ;)
Puuuuuuuuh, dette bla JAMMEN langt, men så er det ikke bare, bare å knote ned en hel fødsel heller :cool:
:klem: fabel
Før fødselen var jeg åpen for det meste, men hadde planer om en naturlig fødsel med badekar, akupunktur ol.
De 2 siste dagene før fødselen følte jeg meg helt på bånn, hormonene raste og jeg forsto ikke hva som var på gang...har fått vite nå etterpå at det gjerne er vanlig med et slikt hormonfall rett før fødselen.
Lørdag 16.11 våknet jeg kl 07 på morgenen til mensmurringer og regelmessige kynnerer med 5 minutters mellomrom. Tok det ikke videre alvorlig før jeg gikk på do og oppdaget at jeg blødde litt - skjønte at endelig var noe på gang Tuslet tilbake i sengen, måtte nyse.... *plopp* gikk fostervannet med det samme! Vekket min kjære og fortalte at i dag kom han til å bli pappa :D
Ut på do igjen og fostervannet strømmet på; desverre var det ganske grønt så det var bare å ringe KK.
Dro til KK i 10-tiden, da hadde kynnerne tatt seg kraftig opp (var vel allerede rier da) og kom med 3-4 min. mellomrom, mensmurringene var der hele tiden. Tok taxi til KK, og da den kom spurte jeg ironisk hvor sjåføren trodde vi skulle, helt alvorlig svarte han "flyplassen eller togstasjonen" :bonk::bonk: Jodda, der kom jeg høygravid, haltende, med rier og plastpose til å sitte på :gal2:
På KK får jeg komme på Storken (tross fostervannet), og det konstanteres 1 cm åpning. Får en koselig fødestue, men får desverre ikke benytte meg av fasilitetene siden JM mener hodet ikke er helt festet (javel?? det har vært festet i 3 uker!?!). Blir altså liggende i sengen mens riene tiltar drastisk i styrke. Desverre er det ingen på vakt som kan akupunktur, en liten strek i regningen :p
Riene tiltar ytterligere og jeg stenger meg etterhvert helt inne. Kaster opp, føler jeg ikke har pause mellom riene, noe en ny CTG bekrefter.....de dabber aldri skikkelig av, gjør konstant vondt og kommer som kastet på hverandre :bonk:
Ut på formiddagen får jeg omsider stå opp, klamrer meg som en gal til mannen min og prekestolen mens jeg hører jeg skal puste riktig. Ctg´en er litt svak, så JM må presse elektrodene mot magen min under riene - det gjorde så hinnsides vondt at det ikke var langt fra at jeg klabbet til henne :cool: Føler jeg skal besvime under hver ri, men holder ut på et vis.
Klokken 15 er det vaktskifte, og ny JM tilbyr både bad og akupunktur, men jeg har FOR vondt, orker ikke flytte meg en millimeter. Får en nål i hodet for å slappe litt av, men aner ikke om det hjalp. Hver ny bevegelse utløste en ny rie, så det var med nød og neppe jeg lot JM undersøke meg (hadde jeg noe valg??:flau:). 4 cm åpning og jeg hadde bestemt meg: EPIDURAL!!
Etter flere rier og hyling kom jeg omsider til føden i 16.30-tiden, der ble det lagt inn veneflon og anestesien ble tilkalt. Skulle sitte på fødesengen mens de la inn epiduralen, ikke akkurat lett med en kjempemage, rier tett som haggel og oppkavete leger. De kavet værre og skulle absolutt legge inn epiduralen under den vondeste rien - resultat: mange bomforsøk og tilslutt ble kateteret antagelig lagt skjevt inn :gal2: :leiseg:
Etter en halvtimes tid begynte det å virke på venstre siden, men på høyre var det fremdeles like vanvittig vondt; helt sprø følelse å være smertelindret og i et smertehelvete på en gang!
Ny lege blir tilkalt og jeg får en bolusdose med ekstra smertestillemde...juhuuuu, etter en times tid er jeg i himmelen, nix mere vondt :klapp: (aberet var at jeg ble så godt smertedekket at jeg ikke kunne bruke beina!)
Nå har kroppen vært anspent og stresset i timesvis, så jeg skjelver som et aspeløv og tenne klaprer i munnen min...hehe, dette skulle fortsette til lenge etter at alt var over. Pga epiduralen får jeg sovet en liten stubb, og alt kjennes nå som en lek :) Desverre dabber riene av (som de ofte gjør med epidural), og det blir besluttet at jeg skal settes på ristimulerende drypp. Riene tar seg opp etterhvert, men jeg kjenner ikke noenting.... herlig :D
Ligger med CTG kontinuerlig, og etter en stund viser den for høy fosterlyd, lege blir tilkalt. Han vil se det hele an, men det skal følges ekstra med; må også snu meg og ligge på siden med det ene benet i bøyle, slik at babyen lettere snur seg nedover i fødselskanalen. Etter litt frem og tilbake festes det en skalpelektrode i hodet på babyen slik at det er lettere å følge med på fosterlyden. Legen tar også en blodprøve (syrebase, viser pH`en) fra hodet, denne er ikke helt tilfredsstillende, så rie-dryppet skrus opp og overvåkningen fortsetter.
Jeg får etterhvert ganske mye smerter igjen, og får ny bolus smertestillende, får samtidig tempstigning og begynner å kaste opp som bare det :spy:
Etter en liten stund vil legen ta ny syrebase, men pga at fosterlyden nå visstnok begynner å synke drastisk under riene vil han først sjekke åpningen: 10 cm og utslettet mormunn (heldigvis, skal det vise seg!). Pga fosterlyden vil legen ha ut barnet umiddebart, og et kobbel med jordmødre, barnepleiere og en ekstra lege tilkalles, her skal det suges :uff:. Rie-dryppet skrus på max, og legen plundrer noe innmari med å feste vakuumet, men får det omsider til. Får streng beskjed om å presse for bare livet, skal visst helst ikke puste i det heletatt. Min pressing gir ikke gode nok resultater, så etter en pressrie eller to, ligger 2 jordmødre over magen min og trykker, en JM presser på hver fot (presser de opp mot magen), en trykker meg i hånden, legen drar som bare det, (mannen min får heldigvis holde meg i den andre hånden) og alle maser "press, press, ikke pust!" :birth: Legen klipper meg, men skuldrene sitter skikkelig fast......etter enda mer pressing kjenner jeg omsider at barnet kommer ut. Det er helt stille inntil jeg hører legen si "klipp snoren NÅ!!!" Skjønner alvoret, men holder roen. Ser ikke barnet, men skjønner at de tok det med seg for å riste liv i det; etter mye suging og O2-behandling kommer det omsider et lite grynt etter noen minutter.... jeg bryter helt sammen av glede :hjerter::hjerter::hjerter: 21.38 ble lille-gutt født (selv om det tok sin tid før jeg fikk svar på at alt var bra og at det var en gutt )
Mannen lister seg bort for å titte på vidunderet, mens legen begynner lappverket på meg - et klipp og en DYP vaginal ruptur er resultatet, men jeg er bare lykkelig :elsker: 1,5 timer tok syingen, fikk ikke vite hvor mange sting det ble!
Bryr meg ikke stort heller, hadde ikke lille-gutt kommet når han omsider kom var det ikke mange sekundene fra hastekeisersnitt fikk jeg vite, DET er jeg glad jeg slapp.
Lille-gutt ble lagt i kuvøse og var slapp, blek og kald; fikk ikke mer enn 6/8 på apgar-score. Vekt 4110 g, 52 cm, hodeomkrets 37 cm. Viste seg også at han mistet mye blod under fødselen, så nå følges han opp hver uke for å se om han trenger blodtransfusjon eller ikke. (Mamsen mistet også mye blod, hadde en Hb på 8,5 etter fødselen, så vi har vært ganske slappe begge to)
Vi fikk heldigvis komme på et familierom på Storken 3 timer etter fødselen, hadde ikke hatt krefter til å dra på hotellet (kunne ikke stå på beina), så alternativet var barsel......slapp heldigvis det :)
Var ikke lett å hverken stå eller sitte den første uken, men nå kommer det seg heldigvis. Lurer bare på èn ting: hva skulle man gjort uten pappaperm?? Hadde ikke gått, det :klapp: det var papsen som skiftet hver eneste bleie den første uken, jeg var ikke i stand til det :gal2:
Nå nyter jeg bare den nye tilværelsen sammen med de to mennene i mitt liv :elsker: Litt innkjøringsproblemer har vi, men det kommer seg nok ;)
Puuuuuuuuh, dette bla JAMMEN langt, men så er det ikke bare, bare å knote ned en hel fødsel heller :cool:
:klem: fabel