"Må" man ha barn for å være lykkelige?

[Blondie]

I går leste jeg en provoserende artikkel i en lokalavis med tittelen "Barna gjør meg lykkelig".
Dette er altså et intervju med ei dame som hardnakket påstår at hun ikke hadde vært noenting uten sine seks barn.. :dåne:

Hva tenker du om slikt?
Ville det vært fullstendig umulig for deg å være udelt lykkelig som frivillig eller ufrivillig barnløs?

Selv vet jeg jo at barna gir meg utrolig mye, men jeg er 100% sikker på at jeg kunne vært vel så lykkelig uten dem.
Jeg blir faktisk litt provosert av at noen synes å mene at man ikke lever et fullverdig liv før man har født et par barn... :himle:

Kjør debatt! :snill:

[Apple]

Har ikke barn selv ennå og har fakstisk tenkt på hvordan det ville være å velge å leve uten, eller å ikke kunne få. Jeg har alltid vært sikker på at jeg ønsket meg barn, men har også sett for meg fordelen ved å bare være oss to.. Bedre økonomi, frihet til å reise dit vi vil, masse fritid, mulighet til å jpobbe hvordan vi vil, slippe å bekymre oss for barnet og mulige "farer" som lurer ute i verden. Jeg ser absolutt at man kan leve et bra liv uten barn. Men for meg ble dette goder som ikke var viktigere enn ønsket om barn. Men har jo utsatt det endel da, er 29 år nå, og alle disse godene jeg nevnte har vært grunn for det. Har liksom tenkt at det "så lenge jeg prøver før 30"..Men har absolutt ingen garanti for at man får det nå det passer en heller, og hadde nok blitt ganske stresset om det ville bydd på problemer. Hvis jeg ikke kunne fått barn i dete hele tatt, vet jeg ikke hvordan jeg hadde reagert, men tror nesten jeg da ville blitt en av dem som hadde blitt litt besatt av det.. Men vet ikke, kanskje hadde jeg klart å tenke mest på "fordelene", selv om det kanskje vil være en forsvarsmekanisme...

[Nova]

Jeg er helt enig med deg. Selv etter å ha slitt med å få barn i mange år kan jeg ikke si at jeg har følt meg særlig ulykkelig, og jeg har mang en gang i løpet av de årene tenkt at jeg helt sikkert skulle fått det fint uten barn også. Jeg har aldri følt at min fremtidige lykke står og faller på om jeg kommer til å få barn.

Når det er sagt, er dette selvsagt en høyst individuell sak. Jeg er nemlig av typen som kanskje fort ville følt meg ensom som singel i et helt voksenliv, og mange ville nok bli like provosert av det. Det finnes jo de som velger både barnløshet og singellivet, og som ikke kunne tenke seg noe annet.

Jeg har forresten lest om en undersøkelse som ble gjort for noe år siden der man kartla folks lykke. Tro det eller ei, men voksentiden før man fikk barn rangerte høyere enn tiden etter man fikk barn. Det hang sammen med at man hadde en frihetsfølelse, var uforpliktet og selvsentrert som voksen frivillig barnløs, og dette ble erstattet med hardt arbeid, store bekymringer og hektisk liv fra morgen til kveld i det man stiftet familie. Poenget var altså at det overhodet ikke var unormalt å få seg en liten knekk akkurat i småbarnsperioden.

Så svaret mitt er nei, jeg tror absolutt ikke alle MÅ ha barn for å bli lykkelig. Men at noen føler det sånn, det er jeg helt sikker på. For meg høres det nesten litt trist ut, selv om den uttalelsen nok kan virke litt provoserende.

[Tidl. bruker]

Jeg ville sikkert ikke vært ulykkelig uten barn, men på en måte et savn tror jeg, for jeg har alltid ønsket meg barn. Noen vil jo fint kunne leve uten barn fordi de ikke ønsker seg barn, da sier det seg jo selv at de fint kan ha det bra uten fordi de aldri har savnet det eller ønsket det. Hvis jeg ikke kunne fått barn selv så ville jeg nok ha adoptert. Jeg tror selv at jeg er lykkeligere nå enn noengang fordi jeg har et barn og venter et til, det gir meg veldig mye glede, som jeg ikke tror jeg ville ha fått uten. Jeg tror at det er veldig forskjellig fra person til person hva som er lykken i livet, for noen så vil det å leve uten barn gjøre dem ulykkelige kanskje, mens andre er kjempelykkelige uten.

[Matahari]

Jeg tror det avhenger av hvorvidt barnløsheten er frivillig eller ikke. Jeg var det jeg vil kalle fullkommen lykkelig før vi begynte å prøve på å få barn. Så viste det seg at vi risikerte å bli uten barn. Da visste jeg at jeg ville gå til grunne hvis ikke jeg skulle få oppleve å være mor. (Denne prosessen gikk over noen år, og jeg rakk å tenke mange tanker.)

Men skulle vi før alt styret begynte bestemt oss for å ikke ville bli foreldre så hadde nok saken stilt seg annerledes. Vi hadde i våre yngre dager blant annet planer om å flytte til Borneo for å redde apekatter (jada...). Et slikt liv ville nok også vært mer enn tilfredsstillende. Men da jeg først satte igang reproduksjonstankene så var jeg på en måte låst.

Dette er altså slik det er for meg. At andre ufrivillig barnløse klarer å akseptere situasjonen og lever et superlykkelig liv kan helt sikkert være. Men ikke meg. Jeg sier ikke at jeg garantert blir lykkelig hvis jeg får barn. Men å ikke få barn vil nok forhindre lykke for min del.

[Mollyana]

jeg ville ikke vært lykkelig uten å fått barn.. hadde jeg ikke kunne fått selv, hadde det vært utrolig hardt for meg, men jeg hadde nok skaffet meg dem på annen måte og vært tilfreds med det. ville elsket dem som mine egne

[P@paya]

Jeg har vært svært lykkelig hittil som barnløs, og ser ingen grunn til at jeg ikke kunne ha forsatt trenden.

Men jeg tror nok jeg etter hvert hadde følt at livet var en smule innholdsløst/meningsløst dersom årene hadde gått og jeg stort sett bare hadde meg selv å ta hensyn til. Folk sier jo at å få barn er nesten som å oppdage mening med livet.

Men at jeg ikke kunne vært lykkelig uten barn? Jeg håper virkelig ikke mine foreldre er avhengige av meg for deres lykke..

[Tidl. bruker]

Man trenger vel ikke å få barn for et lykkelig liv, men for meg har alltid tanken på egne barn betydd veldig mye. Dette er noe jeg har planlagt siden jeg var liten pike..

Hadde det vist seg at jeg ikke kunne få barn hadde nok dette blitt en bunnløs sorg og fortvilelse , som hadde preget livet mitt i stor grad.
Man hadde jo vært lykkelig fordi, for livet har jo gått sin gang rundt en og man har jo bare måtte hengt med enten man har villet eller ikke. Og til slutt hadde en vel greid å leve med dette også..

Men jeg kjenner flere som har valgt å ikke få barn, fordi de har det så godt uten og ikke har dette brennende ønske om reproduksjon som vi har, og det er jo deres valg, og det må man jo respektere, på samme måte som en som velger å få mange barn.

Så jeg mener at det å få barn trenger ikke være den optimale lykke for alle, men for noen er det det . Og siden vi alle er forskjellige med ulike behov og ønsker for framtiden så respekterer jeg alle uavhengig av hvilket liv de velger å leve. Og alle må få bli lykkelig på sin måte.....:snill:

[Kilo]

Jeg må ha barn for å være lykkelig. Jeg kommer fra en stor familie, så det å ha et stort og trygt nettverk rundt meg betyr alt. Uten barn vil jeg aldri kunne bygge et stort nettverk rundt meg. Syns det er flott med flere barn. Det er flott å vokse opp sammen med søsken, og det føles trygt for meg at barna mine er flere og at de har hverandre å støtte seg til når de blir eldre.

Også er det jo helt instinktivt å ville reprodusere seg.

[tigerstripa]

Jeg mener at det som passer for en, ikke nødvendigvis passer for noen andre. Kan vedde på at mitt liv ville vært helt jævli kjipt for en annen, mens en annens liv ville vært kjipt for meg.
Kunne aldri ha tenkt meg 6 unger og hittill har jeg vært fornøyd som ikke-mamma. Resten av livet vil jeg gå rundt å engste meg for ungen... vil jeg bli lykkelig? Vet ærlig talt ikke. Vet heller ikke om jeg ville vært så veldig lykkelig uten barn.
Lykke var ikke en faktor når vi bestemte oss for å prøve. Det virket bare rett der og da. Selv om jeg egentlig har ombestemt meg og vil nå vente noen år får første :baby: så blir det nok helt rett å få knøttis nå uansett.
Lykke og lykke fru blom... synes ikke at lykke er det ultimate mål med livet. Eller det ultimate mål for et godt liv.

[jamjam]

Jeg må ikke ha barn hverken for å være lykkelig,eller for å ha ett innhold i livet mitt.
Og må oppriktig si at jeg har medlidenhet med de som måtte føle det slik.
Å være barnløs er ikke det samme som å kun ha seg selv i sitt liv. Frem til vi ventet Tirill var jeg uforbeholdent lykkelig uten barn,men plutselig var hun på vei og jeg var uforbeholdent lykkelig for det. Når vi mistet henne falt bunnen i meg ut,men jeg har hele tiden vært 100% sikker på at om vi aldri fikk flere barn ville jeg allikevel være lykkelig. For min del handler det å være lykkelig om å være tilfreds med seg selv og sitt liv uavhengig av hva man har.
At man trenger barn for å danne ett nettverk rundt seg? Den trenger jeg nok nærmere forklaring på..
Mitt nettverk består av min familie,min svigerfamilie,venner og kolleger. Jeg har ett både stort og trygt nettverk,men min eneste datter er altså ikke en del av det..
Og ikke vil jeg si at det er ett instinkt å få barn heller.. Men,meg om det..

[Kilo]

En familie oppstår jo ikke bare sånn helt uten videre. Noen må få barn. Og dersom jeg skulle leve til jeg er 80 år, så er det lite sannsynlig at jeg fortsatt har min svigermor, svigerfar, mor far, tanter, besteforeldre osv, men de som er yngre enn meg vil forhåpentligvis være der. Deriblant mine barn og forhåpentligvis barnebarn, oldebarn, svigerbarn. Og også mine nevøer og nieser. De kommer ikke til av seg selv:snill:

[_Elisa_]

Tror ikke at alle må ha barn får å være lykkelig. :shock:
Jeg venter nå mitt første barn, og vil nu si at jeg har vært lykkelig før jeg ble gravid. :kidoki:
Det er forskjellig hva man prioriterer her i livet. Det er vel det det kommer ann på.

[Savanna]

Velger man det selv er det jo en grei sak, da ønsker man ikke egne barn og gjør et bevisst valg om det. Og da vil man nok være lykkeligst dersom man ikke får barn, siden det er det man ønsker.

Er det ufrivillig, er jo saken helt annerledes. Fordi man sterkt ønsker seg egne barn og det vil nok alltid være et savn. Svært mange av dem adopterer jo barn, og får stilt en stor del av "behovet" sitt. Men det vil nok sikkert sitte igjen litt i kroppen det at man faktisk ikke har mulighet til å bære frem et barn. for det er jo en spesiell opplevelse det også.

Selv kunne jeg sikkert hatt et veldig bra liv, hatt bedre råd, større frihet osv osv.
men jeg hadde et ønske om å få barn og det ville vært et stort savn for meg dersom jeg ikke skulle fått barn av en grunn.
Hadde vel sikkert vent meg til tanken etterhvert.
Men jeg tror det ville manglet noe her i livet for meg, dersom jeg skulle levd uten å fått barn.

Men jeg var da lykkelig før jeg fikk barn også. Og det er ikke barnet mitt som gjør meg lykkelig. Men det gir meg utrolig masse glede og fine og morsomme øyeblikk, som blant annet kan gi en tung og slitsomt dag et stort lyspunkt og fjerne alle tunge følelser for en stund.

[BabyLykke]

Man klarer så absolutt være lykkelig uten barn! Det tror jeg!
Det er nok to forskjellig måter å være lykkelig på, med eller
uten barn! Når man først har barn tror jeg ikke man klarer å
forestille seg et liv uten barn... Men inntil nå har jeg vært
lykkelig ihvertfall! Og jeg har ingen barn...

[Xanadine]

Nei.. dette her er utrolig vanskelig.


Jeg tror ikke at barnløse familier er mindre lykkelige enn familier med barn.
-Ønsket om barn er også forskjellig. Selv har jeg alltid hatt et sterkt ønske om å få barn, og hadde nok slitt en del om ikke det hadde latt seg gjøre. Jeg tror nok likevel jeg hadde vært lykkelig.
En litt skummel ting å si - men jeg hadde jo tross alt ikke ant hvordan det er å ha barn.
Etter å ha vært mor i tre-fire år, hadde jeg garantert ikke vært lykkelig hvis mammarollen plutselig ble tatt fra meg! (tør nesten ikke tenke tanken)

Det finnes jo de som ikke er lykkelige med barn også. Og det er de streverne som ønsker seg barn så sterkt at det overskygger mye annet, slik at de kanskje ikke er så lykkelige.
-Og det har aldri falt meg inn å uten å vite årsaken til det synes synd på eller se ned på mennesker som er barnløse.

Greier ikke å ta noe standpunkt her - annet enn at jeg tror gjennomsnittsmennesket greier å skape ett lykkelig liv for seg selv - med eller uten barn; og at dessuten det ene ikke trenger å utelukke det andre.
Om jeg hadde vært ulykkelig uten barn, betyr ikke det at andre hadde vært det. -Eller at det er lov å tenke at folk uten barn jammen må være stakkarslige, ulykkelige mennesker.
Tror kanskje egentlig ikke dette ble ett svar på noe som helst - vanskelig spørsmål.. :dåne:

[Adrienne]

Jeg er ikke mer eller mindre lykkelig nå enn før jeg fikk barn. Men jeg er annerledes lykkelig.

[Tidl. bruker]

Vil ikke det som gjør én lykkelig avhenge av hva man definerer som "lykkefaktorer"? Hva ønsker én i livet sitt? Hva gjør en glad og tilfreds?

Hvis barn er en av faktorene som man vektlegger, vil man nok ikke bli helt lykkelig før man på en eller annen måte har nådd dette. Hvis dette ikke er vektlagt, er man nok like lykkelig uten. Derfor er det jo også enorm forskjell på frivillige og ufrivillige barnløse.

For meg var barn et naturlig steg videre når jeg var ferdig med utdannelse. Det var et ønske om å danne en "egen" familie, og det ønsket hadde ligget og ulmet inni meg en stund. Fra å være helt fornøyd med å være 2, ble fokus flyttet over til å være 3. Heldigvis gikk det raskt og greit. Og etter ei tid der man var fornøyd med å være 3, ble fokus flyttet over til å være 4. Så det er litt opp til hva man vil.

Jeg var nok lykkelig og tilfreds uten barn. Men når jeg har fått barn, kan jeg ikke se at jeg ville kunne være lykkelig uten dem igjen.

[Xanadine]

Jeg var nok lykkelig og tilfreds uten barn. Men når jeg har fått barn, kan jeg ikke se at jeg ville kunne være lykkelig uten dem igjen.
Signerer!


Jeg er ikke mer eller mindre lykkelig nå enn før jeg fikk barn. Men jeg er annerledes lykkelig.

Absolutt!
-Og hva jeg anser som viktig, og hva som gjør meg lykkelig er totalt forandret. Nå går det vel på å gjøre barnet mitt mest mulig lykkelig. Jo bedre jeg greier å gjøre livet hennes, jo bedre har jeg det selv på en måte.
Ikke det at man ikke skal gjøre noe for seg selv, da! Jobben min, vennene mine, kjærlighetslivet mitt med mannen er like viktig som før - med kjærligheten til barnet og lykkefølelsen det gir meg er helt klart det aler viktigste for meg.

[Egget1]

Hm. Vi mennesker er jo skapt til å formere oss, så det burde ligge en viss form for lykketenkning i det å få barn (på lik linje som at mannen får orgasme når han lager dem - hvis dere skjønner? :vetikke: )

Allikevel... Var og besøkte ei venninne i helga. Hun har ei lita jente på ganske nøyaktig ett år, og jeg tok meg flere ganger i å stoppe opp og tenke "hva er poenget med et slikt liv?" Jenta har vært grinete siste uka; er umulig å forstå hva hun vil, og mora er dødssliten. Blir man så lykkelig av slike ting? Vet det er mye annet også enn bare grining, men jeg kan ikke si at jeg utelukkende gleder meg.

Større ansvar og mindre frihet. Hm... Jeg gruer meg i grunn litt, jeg :shock:

[Tinetoff]

Holder vel kanskje med én variant av dette svaret, se under ...

[Tinetoff]

Jeg tror jeg ville vært lykkelig som frivillig barnløs – jeg var tross alt 27 første gang det ramlet meg inn at jeg kanskje ville ha barn, og mannen og jeg hadde da vært sammen i ni år og hatt det helt strålende. Vi diskuterte det lenge og inngående, og vi kunne sikkert ha kommet til den motsatte avgjørelsen. Da ville vi vel fortsatt å ha det fint på den måten vi var vant til. Derimot tror jeg jeg ville blitt en veldig ulykkelig ufrivillig barnløs, skal jeg dømme etter hvordan jeg taklet å være prøver, selvom det klaffet veldig fort begge gangene.

Det betyr naturligvis ikke at jeg drømmer om en tilværelse uten barn nå. Vi er så lykkelige som bare det med ett barn og ett til på vei.

Egget: Heldigvis er det bare andres barn som er ufordragelige på heltid. I ditt eget barn finner du alltid gull! ;)

[buzziebie]

Dette temaet har jeg diskutert mange ganger med noen venninner av meg som har opplevd å nærmest bli sett ned på fordi de ikke har og heller ikke ønsker seg barn. Ei opplevde å bli tatt opp i "klubben" av naboer først da hun ble mor selv....

Jeg mener dette valget må da være opp til hver enkelt og burde respekteres....uff....

Men når det er snakk om lykke.... eller mening... En finner alltid noe som er viktigst i livet, enten det er jobb, hobby, lidenskap eller familie. Fokus forandrer seg, en ser lykke i andre sider av livet. Om en ønsker noe sterkt vil det alltid mangle i livet, men en kan erstatte drømmer med nye drømmer. :snill: Det jeg ser er at de som er frivillig barnløse ofte har noen store lidenskaper som på en måte erstatter det et barn ville ha vært - en stor hobby eller et yrke de går helt opp i og elsker.
Hvorfor skulle det være verken bedre eller verre enn å finne lykke i det å ha barn?? Definisjon av lykke kan ikke samles i et svar - den kan svares av hvert menneske! Da får vi temmelig mange svar......

For min del har livet vært fint uten barn, men jeg har alltid drømt om en større familie i og med at jeg er enebarn og har heller ikke mange tanter/onkler eller kusiner/fettere. For meg gir dette mening og lykke. Drømmer er ikke noe som oppfylles med letthet, men med jobb og offer - slik ser jeg det å skulle bli mor også. Ingen lykke er ensidig lykkelig, om dere skjønner hva jeg mener? Om en drøm er verdt å kjempe for er den også verdt å vinne!
Jeg håper dog at folk som ser ned på par som ikke har barn. kunne se litt på seg selv og respektere valg. Vi er alle forskjellige :familie: :heia:

[Tidl. bruker]

Jeg tror helt sikkert at det finnes mange som er like lykkelig uten barn som jeg er med barn.
Dette er nok individuellt, og jeg kan bare snakke om hvordan jeg tror det ville være for meg.

Jeg vet at jeg ville blitt utrolig lei meg og ulykkelig dersom det viste seg at jeg ikke kunne få barn, og jeg vet at jeg ville ikke frivillig valgt og ikke få barn.
Jeg har alltid ønsket meg barn, helt fra jeg var liten snakket jeg om når jeg ble stor og fikk barn.
Men dersom jeg hadde blitt ufrivillig barnløs ville nok min ulykelighet vart en stund, og så er jeg rimelig sikker på at jeg ville blitt en ganske lykkelig person. Jeg er av typen som tar tak i det jeg sliter med og finner ut av ting og gjør det beste ut av livet slik det er, og selv om jeg som barnløs 50-åring nok av og til ville tenkt på hvordan det hadde vært om jeg hadde fått de barna jeg ønsket meg, så ville jeg nok likevel vært lykkelig i livet.

Jeg elsker livet med barn, og ville ikke frivillig valg det bort. Det hender jeg har sett en frivilig barnløs eldre dame på tv og tenkt: "Tro hvorfor hun har valgt det?". Men alle de frivillig barnløse jeg har sett har virket som lykkelige mennesker, så man må ikke ha barn for å være lykkelig.

Det sies at det ligger i menneskets natur og reprodusere seg selv, men for noen ligger det kanskje ikke så naturlig og er ikke så viktig. De kan være like lykkelig fordet!

[Ellefine]

rart dette med lykke og barn. Jeg har alltid sett på meg selv som en som aldri kom til å få barn, frivilllig. Jeg er 29 år nå, blir 30 like etter at den lille blir født. Jeg har altid tenkt på meg selv som en person med litt for lite empati for andre, det gjør jeg fortsatt og er redd for at jeg kan bli en ganske "hard" mor.

Dvs det er tanken på meg selv i en mors rolle som har virket umulig, desuten er jeg en kariere type som i lange perioder er uten sosialt liv til fordel for et faglig. Noe jeg neppe tror jeg klarer å slutte med.
Men så var det mannen i mitt liv. Vi har vært sammen i snart 7 år.
For halannet år siden begynte jeg å tenke fryktelig mye på barn, hans barn og han med barn, jeg hadde aldri sett han leke med eller stelle noen, men jeg ble nermest hjernevasket av meg selv med slike tanker. Jeg ville ikke at han ikke skulle få oppleve å få barn. Noen jeg kjenner innså på dette tidspunktet at de ikke kunne få barn, ettter å ha prøvd alt, da mener jeg alt untatt adopsjon. Jeg ville aldri klart å gå gjennom noe sånt, av en eller annen grunn virker adopsjon helt utenkelig for meg og. Jeg er ikke akkurat glad i barn på generelt grunnlag , men som sakt det skulle være hans barn.

Etter å ha grublet i et halvt år sa jeg det til han, han ble overasket, smigret tror han tenkte på det en måneds tid før vi satte i gang. Her begynner kansje den beste tiden av vårt forhold, så om barn handler om lykke, handler ihvertfall det å lage barn om lykke. Jeg tror jeg kan si jeg var rusa i 5 mnd.

Men når vi endelig fikk det til kunne ikke timingen med tanke på min såkaldte kariere vært dårligere(noe jeg viste men klarte/ville ikke å skjønne at vi burde ta en lagebarn pause på et par tre mnd). I en liten stund, veldig liten stund fikk jeg panikk, men så ble jeg rolig og opptatt av livet, det hadde ikke noe å si, graviditeten var mye viktigere. Nå koser jeg meg med magen og jobber som det passer meg. Jeg innså nok at et ønske om barn ikke kan forklares på noe som helst fornuftig måte, som jeg alltid har behov for. Alle besteforeldre bor langt unna og vi kjenner ikke naboene så jeg gruer meg litt til den delen da vi kan trenge barnepass. Men mest av alt gleder jeg meg over å kunne glede meg uten å få forstå hvorfor. Min opplevelse av barn er stress og mas(det var nevnt ovenfor mine og andres barn:snill: )

Så om jeg blir lykkelig når barnet er her vites ikke, nå er jeg ihvertfall lykkelig.
Kan vel kansje si at alle komentarene til familinen de siste fem årene om at "å jo da barn får du til slutt, når den biologiske klokka begynner å tikke" Noe er det ihvertfall som har tikket. Glad det skjedde på denne måten, og ikke at jeg ble uplanlagt gravid eller at jeg gikk flere år og ble desperat.