Maline
21-08-2002, 16:09
Hei igjen!
..så sitter jeg her da.....etter å ha lest alle deres svar på mitt siste innlegg (vedr. livs situasjonen min akkurat nå.)..
Det ER umulig å lese alle disse svarene uten at jeg sitter og lar tårene renne..og det føles faktisk helt ålreit..
Jeg har snakket med sambo, gang på gang..og enda en gang....han har nå bedt med om å reise, bl.annet for vi trenger litt tid fra hverandre, og han kan arbeide hjemmefra denne uka.
Han sier også at dersom det finnes et ØRLITE håp, om at jeg kommer tilbake med litt MINDRE underskudd, og kanskje litt flere smil på lager, så bør jeg ikke tvile..da bør jeg reise.
Den dårlige samvittigheten min skal jeg legge igjen hjemme, for jeg må innse at dette gjøres for hele familien..faktisk..ikke minst den lille jenta jeg bærer på nå.
Igår var jeg med ei venninne på et "Homeparty" (salg av klær)...jeg ble med fordi jeg tenkte at dette var grei avkobling på kvelden..
....trodde ikke akkurat at jeg skulle gå i forsvar av noe.....men slik ble det!
..det er så rart.......dere som jeg nesten ikke KJENNER utviser større forståelse og innlevelse og sympati..enn det enkelte av mine barndomsvenner gjør....lurer på hvorfor..
Igår sa jeg til min venninne da vi kjørte..at nå reiser jeg på søndag......pga hele situasjonen her hjemme.....hun jatter med og sier "jada, jeg skjønner jo det"...men så plutselig sier hun; " HE????skal du reise alene???..UTEN Kasper...og helt til Spania????"....ja sier jeg og føler meg allerede i kjelleren..føler at jeg på nytt må forsvare meg..
På dette homepartyet ble det endel snakk om barn naturligvis..., bare koselig det
Jeg sier at jeg føler at jeg har blitt så sårbar etter å ha blitt mamma....og da sier min venninne høyt; " Ja, DU er IKKE til å kjenne igjen..bare man SER på deg så knekker du jo"!!.......blikket mitt falt ned og jeg følte meg som DEN elendige personen....
..hm....livet er jammen rart...de som har vært skånet for det meste av problemer , kan liksom ikke sette seg inn i andres.....fullstendig mangel på empati. Jeg må si at jeg er ufattelig GLAD for at jeg har dere her!...det er HIT jeg kommer med mine dypeste tanker..med min fortvilelse når jeg står på randen.....og når alt stormer innvendig. Dere er så verdifulle!
..Så da reiser jeg på Søndag formiddag, drar til Spania for å tilbringe en uke med foreldrene mine som nå er der på ferie...jeg skal sove hver natt, og hvert eneste måltid skal jeg nyte i fred og ro uten å måtte skynde meg til noe som helst..jeg skal IKKE tenke negative tanker..de skal jeg vifte bort med en Cola i hånden!!
..Takk igjen til dere som har sendt meg MILLIONER av Go`ord!
:stakar: :)
..så sitter jeg her da.....etter å ha lest alle deres svar på mitt siste innlegg (vedr. livs situasjonen min akkurat nå.)..
Det ER umulig å lese alle disse svarene uten at jeg sitter og lar tårene renne..og det føles faktisk helt ålreit..
Jeg har snakket med sambo, gang på gang..og enda en gang....han har nå bedt med om å reise, bl.annet for vi trenger litt tid fra hverandre, og han kan arbeide hjemmefra denne uka.
Han sier også at dersom det finnes et ØRLITE håp, om at jeg kommer tilbake med litt MINDRE underskudd, og kanskje litt flere smil på lager, så bør jeg ikke tvile..da bør jeg reise.
Den dårlige samvittigheten min skal jeg legge igjen hjemme, for jeg må innse at dette gjøres for hele familien..faktisk..ikke minst den lille jenta jeg bærer på nå.
Igår var jeg med ei venninne på et "Homeparty" (salg av klær)...jeg ble med fordi jeg tenkte at dette var grei avkobling på kvelden..
....trodde ikke akkurat at jeg skulle gå i forsvar av noe.....men slik ble det!
..det er så rart.......dere som jeg nesten ikke KJENNER utviser større forståelse og innlevelse og sympati..enn det enkelte av mine barndomsvenner gjør....lurer på hvorfor..
Igår sa jeg til min venninne da vi kjørte..at nå reiser jeg på søndag......pga hele situasjonen her hjemme.....hun jatter med og sier "jada, jeg skjønner jo det"...men så plutselig sier hun; " HE????skal du reise alene???..UTEN Kasper...og helt til Spania????"....ja sier jeg og føler meg allerede i kjelleren..føler at jeg på nytt må forsvare meg..
På dette homepartyet ble det endel snakk om barn naturligvis..., bare koselig det
Jeg sier at jeg føler at jeg har blitt så sårbar etter å ha blitt mamma....og da sier min venninne høyt; " Ja, DU er IKKE til å kjenne igjen..bare man SER på deg så knekker du jo"!!.......blikket mitt falt ned og jeg følte meg som DEN elendige personen....
..hm....livet er jammen rart...de som har vært skånet for det meste av problemer , kan liksom ikke sette seg inn i andres.....fullstendig mangel på empati. Jeg må si at jeg er ufattelig GLAD for at jeg har dere her!...det er HIT jeg kommer med mine dypeste tanker..med min fortvilelse når jeg står på randen.....og når alt stormer innvendig. Dere er så verdifulle!
..Så da reiser jeg på Søndag formiddag, drar til Spania for å tilbringe en uke med foreldrene mine som nå er der på ferie...jeg skal sove hver natt, og hvert eneste måltid skal jeg nyte i fred og ro uten å måtte skynde meg til noe som helst..jeg skal IKKE tenke negative tanker..de skal jeg vifte bort med en Cola i hånden!!
..Takk igjen til dere som har sendt meg MILLIONER av Go`ord!
:stakar: :)