Tospråklig barn

[Idamor]

Hei!

Jeg lurer på om noen har erfaringer angående barn som fra fødselen av lærer to språk. Jeg bor i Frankrike og mannen min og jeg har lurt på hvordan vi best kan lære barnet vårt henholdsvis norsk og fransk. Vi mener selv at vi bør være konsekvente ved språkbruken, slik at jeg bare snakker norsk til barnet og mannen min fransk. Jeg er allikevel litt bekymret for hva som er best i sosiale situasjoner, det vil si når jeg er sammen med venner som har andre barn, eller ved familiesammenkomster f.eks. Jeg mener selv at jeg bør henvende meg til barnet på norsk (og heller oversette hva jeg sier til de andre som er tilstede) men jeg lurer på om jeg ikke da kanskje isolerer barnet mitt litt, spesielt i situasjoner hvor det er andre barn tilstede som ikke vil skjønne hva jeg sier.
Skjønner dere hva jeg mener her eller ble det litt uklart...?

Har noen egne erfaringer eller kjenner til bøker/artikler som omhandler nettopp flerspråklige barn?

[Pelen]

Hei!

Jeg har en venninne som er svensk og hun bor her i Norge. Greit nok liksom, to språk der. Men hennes mann er engelsmann, så det blir tre språk. De har to barn 3 og 4,5 år.

Det har blitt sånn at hun snakker norsk med dem og pappen snakker engelsk. Som oftest snakker han engelsk uansett om det er andre barn der. Men om han snakker til alle så snakker han selvsagt norsk. Foreløpig så går det helt fint. Andre barn reagerer ikke noe på at pappen snakker noe helt uforståelig til sine egne barn. Når de blir eldre så tror jeg kanskje han kommer å gå over mer til norsk i sosiale sammenheng, men fortsette å snakke engelsk når det ikke er andre barn der. Alle voksne skjønner jo engelsk så det er ikke noe problem for dem.

Barnen snakker både norsk og engelsk og skjønner svensk. Når der er hos bestemor i Sverige så tar de til seg litt mer svensk og snakker det også.

Lykke til!

Pelen

[Idamor]

Tusen takk for raskt svar!! Dette høres oppmuntrende ut :)

[Pingu]

Jeg er i samme situasjon, bare at jeg bor i England og faren er engelskmann. Jeg synes det er veldig viktig at barnet lærer seg norsk som et likestilt morsmål og har tenkt til konsekvent å snakke norsk til det. Jeg har også lurt på dette med sosiale situasjoner, men tenker som så at da gjør man det som virker naturlig i enhver situasjon. Jeg er også forberedt på at barnet på et eller annet tidspunkt kommer til å synes at det er flaut med en mor som snakker et annet språk (fordi man gjerne ikke vil skille seg ut fra vennene sine), og kanskje vil gå gjennom perioder da det nekter å snakke norsk til meg. Men jeg håper jeg skal klare å være konsekvent allikevel, og ikke gi etter når det gjelder akkurat det, for jeg tror det er det som blir best for barnet i det lange løp. Uansett så kan jeg liksom ikke tenke meg å snakke engelsk til mitt eget barn...;)

Hilsen Pingu 14+2 :)

[Idamor]

Hei Pingu!

Jeg tenker som deg ser jeg og mener det er viktig å være konsekvent med norsken. Det var når jeg begynte å tenkte på ulike sosiale situasjoner og nettopp at det nok vil være flaut for barnet som du sier å ha en mor med et annet språk at jeg lurte på hva som kan være best i slike situasjoner. Men dette kan nok være noe vi kommer til å føle oss frem til i den enkelte situasjon også.

Takk for svar!!

[Syrinen]

Må si meg enig med Pingu. I mitt tilfelle er jeg norsk og far er engelsk. Vi bor jo i norge, men sambo kommer til å snakke kun engelsk til baby, jeg norsk og besteforeldrene bor også i norge og er engelsk, så det er jo greit at barnet lærer seg begge språk, så h*n kan komunisere med begge familier...

Men jeg tenker på dette som et stort pluss, for barnet kommer til å lære to språk flytende, og det er en gave i seg selv! Kjempe kjekt selv om det blir dobbelt så vanskelig for barnet i begynnelsen, men det går som oftest greit.