Hvor engasjert skal egentlig mannen være....?

[sanna]

...for min er nemlig ikke akkurat overvettes flink til akkurat det! Han er faktisk Norges snilleste mann, og jeg vet at han gleder seg, men han er ikke særlig opptatt av verken magen min,barnevognkjøp, barneromsoppussing, helsen min, mammabuksekjøpet mitt, navneleting..... you name it!! Som feks nå nettopp - jeg ringte ham for å si at det skal være salg på en barnevognsbutikk i morgen, og det kunne jo kanskje være greit å kikke litt. Nei, det var jo ikke akkurat så spennende, det da!! OK, menn har butikkvegring, men LITT engasjement, takk!!?
I går snakket jeg en annen som skal bli pappa, og han var så stolt at smilet omtrent gikk rundt hodet!! Mens min mann ikke engang har fortalt det på jobben...
Er det bare hormonene mine som smeller, eller har jeg "rett" til å føle meg litt såret over dette? Puh, det er mye tanker som kommer når vi går rundt med hypofysen og magen på spreng!!

[Sine]

Jeg hadde nok kanskje vært litt skuffet over liten interesse fra den kommende faren. Kanskje dere kunne tatt en prat om dette?

Jeg synes ikke det er unormalt at mennene er engasjerte og ivrige, men selvfølgelig er de også forskjellige (som oss). Men litt må en kunne kreve.

Kanskje det er grunner til at han er tilbakeholden? Frykt for det store som skal skje? Utsette "friperioden" sin mest mulig... bare du kjenner mannen din.

Lykke til!

klem fra Sine

[Steinbukk]

Har det på ca samme viset.

Selv om det var "nesten" planlagt (hadde akkurat bestemt oss for å utsette det litt grunnet leil.kjøp da SURPRISE) tror jeg det ble ett kjempesjokk...

Har vært lite engasjert hele tiden...men etter hvert merker jeg litt for hver dag... Har begynt å kjenne på magen og er kjempe missunnelig for at han ikke kjenner noe (han har ikke nok tolmodighet, må holde hånden der en stund men det gidder han ikke ))

Han spør også ofte om jeg kjenner bevegelse...og pleier foreløpig bare å rope HALLLO!!! til den der inne...litt søt da, vet han vil mere, men det sitter langt inne.

Har såvidt begynt å forsøke å diskutere møbler o.l. foreløpig uten hell...men tror han skjønner at vi snart må starte om vi skal finne gode tilbud og spare noen kroner.

Lykke til med mannen din (og meg med min) Skal se de blir bedre etter hvert.

Klemz Steinbukk & :baby: 22+2 (UL 21+4)

[susse]

Sånn var mannen min hele forrige svangerskap...og jeg fryktet hvordan han ville bli når barnet kom til verden .......og han ble verdens aller flinkeste pappa!!!!
Han taklet kanskje ikke den aller første tiden like godt, men har virkelig vokst med oppgaven.
Nå som jeg er gravid igjen(etter hans initiativ) er han på samme måte som sist. Snakker ikke om det, spør aldri om noe, eller viser interesse for magen. Han var med på ultralyden, men det var så vidt han hadde tid....,synes så klart det er litt leit, men sånn er det bare. Vil ikke mase om det heller, tror rett og slett det ikke er naturlig for han å dulle med magen min osv! Får så mye oppmerksomhet av andre rundt meg og det er koselig.
Dessuten har vi en nydelig to- åring som gjerne både koser og synger for magen hver dag.
Må også legge til at mannen min var fantastisk under fødselen selv om innsatsen i svangerskapet var heller laber. Jeg tror alle menn takler dette med graviditet forskjellig, det viktigste er uansett at de engasjerer seg når barnet er født !!!:klapp:

Klem fra Susse og lillebass 22+5:baby:

[Tuppa]

Sånn var min sambo første svangerskap også :uff: Jeg spurte han om han ikke synes det var noe stas å skulle bli pappa, men det var ikke der det lå. Det ble litt for abstrakt for han - han klarte ikke se for seg at den lille inni min mage var hans barn også.
Men utover i svangerskapet ble han mer og mer klar han også.
Og når ungene har kommet er han en flott far som er både interessert og engasjert.

Kanskje mannen din bare trenger litt tid...:)

[Victoria]

Mannen min var ganske uengasjert i mitt forrige svangerskap, men nå har det endret seg (selv om han ikke gidder å ligge med hånda på magen og vente på spark særlig lenge han heller)...

Hehehe, må bare fortelle en liten historie:

I går fikk jeg endelig mannen til å begynne å lese i babyboka, slik at han er litt forberedt han også. Jeg lå i badekaret da han kom inn på badet, meget indignert. "Du får ikke lov til å ta Paracet mer!". Jeg ble litt overraska og spurte hvorfor ikke "Jo, det står at man ikke skal ta noen legemidler når man er gravid!". Jeg måtte smile litt og forklare ham dette med forskjellen på paracetamol som gravide faktisk kan ta - og dispril o.l som vi ikke kan ta.
Det var jo litt søtt, da.

Dessuten ble han sur da jeg hadde kjøpt babyklær på postordre fordi han mente det tok bort sjarmen ved å gå å handle til baby sammen. Han har vært meget engasjert i barnevognspørsmålet (mer enn meg) og holder på å pusse opp barnerommet selv.

Det som er litt slitsomt er at han skal være "pappa" for meg også innimellom og kjefter hvis jeg drikker for mye (etter hans mening) koffeinholdige drikker eller når jeg er lat og ikke trimmer. Men jeg antar at det er bedre enn at han ikke bryr seg :)

[Trilla]

Heisann
Jeg tror det blir veldig anderledes for pappen også. Vi jenter blir veldig opptatt av babyen og alt som har med den og gjøre, det blir sikkert litt rart og vanskelig å forstå oss også. Jeg tror at så lenge pappen er en snill omsorgsfull person som er glad i deg er det ingenting å bekymre seg over, men det er jo lov å snakke om det. Jeg ble selv ganske skuffa over min samboer, trodde han skulle gå i himmelen da han kjente det første sparket men det var en mer "rolig" feiring kan man si .. Men han gleder seg veldig og synes det er korselig og rart.. Snakker litt med babyen av og til men det blir litt tøys liksom.. Søt er han i allefall.
Vi har et lite rituale som jeg koser meg veldig med, hver ny graviduke leser han høyt fra pappasidene i svangerskapsboken om den nye uka, og jeg leser fra mammasidene - det koser jeg meg og så er det lettere å snakke sammen om babyen etterpå når vi har lest litt sammen :)

[daddy]

Hmmm.. Jeg har en teori:
Hvis alle går inn på følgende forum, så skjønner dere kanskje hva jeg sikter til:
http://www.snartmamma.com/plassen/forumdisplay.php?s=&forumid=25

Det har kanskje noe med at dere kvinner følger med, leser og undersøker noe mer enn vi menn gjør...(?)

Dette er som sagt en liten teori fra min side.. og som i alle teorier, trenger man kanskje en konklusjon (i alle fall når jeg ser hvor rotete dette egentlig ble..:gal2:

Vi mannfolk har en helt annen måte å reagere på enn dere kvinnfolk.
Dessuten tar det litt tid før det virkelig går opp for oss at vi skal bli pappa - greit med forsterlyd, hjertelyd og UL og slikt, men det detter liksom ikke inn med en gang. At babyen sparker er jo bare helt villt og oppleve, spesielt når man får en "på tryne"... :p

Men det jeg tenkte jeg skulle komme frem til var at selv om mennene deres ikke reagerer slik dere kanskje ville at de skulle ha reagert, så husk at de helt sikkert bryr seg minst like mye som dere, de har bare en litt annen måte å vise det på...

P.S Og ja det kan faktisk føles litt rart å kjøpe babyklær,
og det føles litt rart å trille en tom vogn gjennom et kjøpesenter,
for deretter å krangle den uerfarent inn i bilen, mens man håper
at så få som mulig faktisk legger merke til at man overhodet ikke
aner hva man holder på med..;)

Ble litt langt men... (ække så mange andre menn som skriver så da går det vel greit tenker jeg.. :)

[IzziCreo]

Hmm... har nok en annen erfaring enn de fleste andre her... Samboeren min er kjempeaktiv, snakker masse med magen, koser med den og vil få med seg sparkingen. Han er også med på alle kontroller, og er det noe han lurer på så spør han.

Når det gjelder innkjøp så er han også med på å bestemme - men som med mye annet så er det enkelte ting og tang han rett og slett ikke har noe formening om og da sier han "må jeg ha en mening om det?" - og det er en ærlig sak :) Men han har faktisk valgt ut barnevogn - det stod mellom to stykker, og for meg var de like fine. Han synes den ene var finere - og da valgte vi den :)
Barneromsmøblementet har vi valgt ut sammen. Det har heller ikke vært vanskelig å få han med i babybutikker, men når det kommer til klær melder han litt pass ;) Spurte om han ville handle inn reisesettet til babyen - men det synes han at jeg kunne gjøre ;) Helt greit for meg :) Viktig at alt føles naturlig fra begges side - og det er forskjell på folk ;) Man må ikke "tvinge" gutta til det ene eller det andre - det må komme naturlig.

Klem Suzie Q 26+4

[Gaia]

Nå skulle jeg til å beskrive hvordan min mann er, da kom min kjære og viste meg at Daddy er han! Så da behøver jeg kanskje ikke si så mye mer...:) Han er engasjert og viser at han bryr seg om meg og babyen.

Men som min kloke mann sier: menn og kvinner er forskjellige! Derfor er kommunikasjon kjempe viktig! Det er flere ganger at min kjære sier: Men hvorfor forteller du meg ikke det da??! På ting som for meg er kjempe selvølgelig. Dette går egentlig begge veier. Men mitt råd er altså: snakk sammen og respekter at vi er forskjellige og reagerer forskjellig!
:findag: