C3PO
17-12-2002, 18:32
Hallo damer!
Som noen av dere husker, var jeg på UL på 7+5 pga. noen småblødninger. Der så vi fosteret med hjerteslag. På bursdagen min, to dager senere, begynte jeg å småblø igjen. Blødningene kom og gikk, men var ikke spesielt store. Og jeg hadde ingen smerter. På tirsdag i forrige uke (8+6) kom slimet, og blodmengdene økte. Jeg ringte legen med en gang, som bestilte UL til meg. Det var litt vanskelig å finne en tidspunkt som passet med min manns eksamener (han hadde eksamener hver dag i forrige uke).
Så på fredag var det på sykehuset igjen. Og der var det lite å hente. De fant fostersekken, men fant ikke fosteret. Sonografen var imidlertid noe i tvil, så da jeg hadde samtale med lege etterpå, ble det bestemt å ikke gjøre noe og heller vente 1 uke til. Jeg hadde jo ikke smerter, og blødningene var fortsatt ikke voldsomme.
I helgen derimot begynte smertene og blødningene økte. Hele søndagen gikk jeg på paracet, men kl. 4 mandags morgen våknet jeg med ubeskrivelige smerter (tablettene hjalp ikke), og da bar det rett på sykehuset. Jeg ble undersøkt av lege, som oppdaget at jeg holdt på å kaste ut vev. Smertene forsvant så snart hun fjernet vevet, så det var tydelig at jeg hadde hatt rier. Det så ut til at jeg hadde komplettert spontanaborten, og vevet ble sendt til analyse.
Så ble mannen min og jeg sendt på et enerom, til observasjon. Blødningene begynte å minke og smertene var nesten helt borte. Flere av sykepleierne som jeg hadde truffet i løpet av de siste 2 ukene var på vakt, og kom for å snakke med meg. Legen kom og tok ca. 10 blodprøver, og sa at nå ville vi begynne med utredning (nå var jeg endelig diagnosert som "recurrent miscarrier"). Interessant nok, ble det ikke utskrapning på meg. Sykehuset jeg var på er tydeligvis av holdningen av man skal ikke gripe inn i kroppen mer enn nødvendig.
På ettermiddagen ble jeg sendt hjem. Dessverre var jeg ikke helt ferdig med SA-en fordi ut på kvelden fikk jeg milde smerter i korsryggen, og neste gang jeg gikk på do, kom det en større vevsamling enn den om morgenen. Denne har vi levert på sykehuset i dag til analyse.
Så hvordan går det med meg? Mye bedre. Etter 2 uker med tårer og sørging på forskudd, er det nå en lettelse å få situasjonen avklart. Det blir vel også en liten pause nå, men det har jeg ikke hatt på over 2 år med prøving, så det kan komme godt med.
Som noen av dere husker, var jeg på UL på 7+5 pga. noen småblødninger. Der så vi fosteret med hjerteslag. På bursdagen min, to dager senere, begynte jeg å småblø igjen. Blødningene kom og gikk, men var ikke spesielt store. Og jeg hadde ingen smerter. På tirsdag i forrige uke (8+6) kom slimet, og blodmengdene økte. Jeg ringte legen med en gang, som bestilte UL til meg. Det var litt vanskelig å finne en tidspunkt som passet med min manns eksamener (han hadde eksamener hver dag i forrige uke).
Så på fredag var det på sykehuset igjen. Og der var det lite å hente. De fant fostersekken, men fant ikke fosteret. Sonografen var imidlertid noe i tvil, så da jeg hadde samtale med lege etterpå, ble det bestemt å ikke gjøre noe og heller vente 1 uke til. Jeg hadde jo ikke smerter, og blødningene var fortsatt ikke voldsomme.
I helgen derimot begynte smertene og blødningene økte. Hele søndagen gikk jeg på paracet, men kl. 4 mandags morgen våknet jeg med ubeskrivelige smerter (tablettene hjalp ikke), og da bar det rett på sykehuset. Jeg ble undersøkt av lege, som oppdaget at jeg holdt på å kaste ut vev. Smertene forsvant så snart hun fjernet vevet, så det var tydelig at jeg hadde hatt rier. Det så ut til at jeg hadde komplettert spontanaborten, og vevet ble sendt til analyse.
Så ble mannen min og jeg sendt på et enerom, til observasjon. Blødningene begynte å minke og smertene var nesten helt borte. Flere av sykepleierne som jeg hadde truffet i løpet av de siste 2 ukene var på vakt, og kom for å snakke med meg. Legen kom og tok ca. 10 blodprøver, og sa at nå ville vi begynne med utredning (nå var jeg endelig diagnosert som "recurrent miscarrier"). Interessant nok, ble det ikke utskrapning på meg. Sykehuset jeg var på er tydeligvis av holdningen av man skal ikke gripe inn i kroppen mer enn nødvendig.
På ettermiddagen ble jeg sendt hjem. Dessverre var jeg ikke helt ferdig med SA-en fordi ut på kvelden fikk jeg milde smerter i korsryggen, og neste gang jeg gikk på do, kom det en større vevsamling enn den om morgenen. Denne har vi levert på sykehuset i dag til analyse.
Så hvordan går det med meg? Mye bedre. Etter 2 uker med tårer og sørging på forskudd, er det nå en lettelse å få situasjonen avklart. Det blir vel også en liten pause nå, men det har jeg ikke hatt på over 2 år med prøving, så det kan komme godt med.