Vis full versjon : Veldig trist..... (laaangt innlegg)
Jeg er veldig trist i dag.... Var på UL forrige mandag (jeg er 19+6), og fikk beskjed om at jeg har "foranliggende morkake". Fikk beskjed om at faren for at jeg må ta keisersnitt er ganske stor.
Denne mandagen var jeg på legekontroll (rapport kommer inne på maimamma, men jeg har glemt veska i bilen... som er langt avgårde....), og jeg håpet at legen kunne berolige meg, og si at innen neste UL som er i mars, så var det stor sjans for at morkaka ligger riktig. Dessverre kunne han ikke gi mye trøst... Han sa riktignok at det fremdeledes er en mulighet for at ting retter seg, etterhvert som livmora vokser, og det blir bedre plass. Men det var også alt han ville si. Han ville vel ikke gi meg falske forhåpninger eller skremme meg tenker jeg...
Jeg er ikke redd for operasjoner, og jeg vet at planlagt keisersnitt medfører liten risiko for både meg og barnet. Jeg vet også at det kan være en fin opplevelse.
Men jo mer jeg tenker på dette, jo mer lei meg blir jeg. Så i dag har jeg grått masse. :leiseg: :leiseg: :leiseg:
Jeg har ikke lyst til å ta keisersnitt!!! Jeg har så flotte minner fra min tidligere fødsel. Ja, det var vondt som bare fy! Men, det var en helt spesiell opplevelse for både meg og barnefaren og jeg kan bare ikke få meg til å tro at et keisersnitt i det hele tatt kan komme inærheten av det.
Jeg har ei venninne som har tatt to keisersnitt, og hun prøvde å muntre meg opp som best hun kunne. Fortalte hvor fint det var andre gangen, når det var planlagt. Ja, hun var uheldig med epiduralen slik at hun hadde vondt i ryggen i ukesvis etterpå, men det skjer nesten aldri. Det er bare det at jeg husker hvor dårlig og deprimert hun var etter begge keisersnitt. Hvor sårt hun ønsket at hun kunne ha født naturlig. Nå tør hun ikke få flere barn. Hvordan skal jeg da kunne tro at keisersnitt kan være noe annet enn forferdelig??? :leiseg:
Jeg er heller ikke typen som takler usikkerhet noe særlig bra, så det hjelper ikke noe særlig at uansett hvor jeg vender meg så får jeg bare vage svar.... Hadde jeg bare fått beskjed om at ja, du ma 90% sikkert ta keisersnitt så hadde det kanskje vært lettere å venne seg til tanken?? Nå vet jeg liksom ikke om det er 90% sjans eller 10% sjans.:???:
Når alt kommer til alt så gjør jeg jo selvfølgelig det som er best for lille nurk i magen. det er tross alt hun som er viktigst her. Men akkurat nå er jeg så trist!!
Beklager at jeg plager dere her inne med dette, men alle jeg har prøvd å prate med skjønner ikke hvorfor jeg gidder tenke på dette før jeg har vært på UL i mars... Skjønner logikken der, men prøv å si det til hormonene mine.... tror de går litt på overtid akkurat nå..... :leiseg: :leiseg: :leiseg: :leiseg:
at jeg også bekymrer meg for hvordan det vil bli hvis jeg kan føde naturlig.... Vil jeg få lov til å føde slik jeg helst vil? Så naturlig som mulig, helst vannfødsel...
Eller vil det mysse av jordmødre, leger og div. helspersonell som skal passe på at alt går bra med meg og babyen???:???:
Vampiria
18-12-2002, 15:51
Hmm.. Syns det var rart at legen var så lite oppløftende.. de aller fleste tilfeller av foranliggende morkaker går bra. Dvs at morkaken flytter seg. Har ikke opplevd det selv, men 3 av mine venninner har hatt det samme som deg, og da de skulle på ekstraUL i ca uke 32 var alle morkakene der de skulle ;)
Prosentmessig vil jeg nok heller tro at det er mye større sjans for at du føder vaginalt, enn at det blir k.snitt.
Bluelady
18-12-2002, 16:09
Jeg har lest det samme som Vampiria så jeg skjønner ikke helt hvorfor alle er så vage med deg. Men ikke ta sorgene på forskudd, det er store sjanser for at det ordner seg.
Og hvis det gjør det er det jo ingenting i veien for at du kan få føde slik du vil.
.. dette går sikkert veldig bra!
for det første kan det godt rette seg, og for det andre er planlagt keisersnitt veldig fint, det også - vet flere som har hatt det, og de var veldig fornøyd, og hadde en veldig fin oplevelse.
en kjempefordel er nettopp at det er PLANLAGT. helsepersonellet har et opplegg for deg, og det er større forutsigelighet for hva som skal skje. det vet man jo faktisk aldri helt på den andre måten...
det er jo også mange som ønsker seg keisersnitt, og ikke får det.
hvis vi skal se det på den lyse siden, er baby også penere med keisersnitt! for da er de liksom ikke så "trykt" - he-he...
lykke til - det blir jo en fin bebis av det her!
hilsen
charlie,termin 23.06.2003 ;)
Cazandra
18-12-2002, 17:35
Dette virka litt rart :gal:
Jeg hadde foranliggende morkake i uke 18, og han ville da ha meg tilbake om 2 mnd for en sjekk til!
Var i dag, er i uke 27, og den er fint trukket tilbake og han var fornøyd!
HAN sa at 80-90% vil trekke seg tilbake!
cormatic
18-12-2002, 19:26
:stakar: :stakar: :stakar:
Hei!:)
Først vil jeg si at det er synd at du er så trist pga. dette,det ordner seg nok!! :)
Ellers så vil jeg si at det er slitsomt å høre fra andre ( gjerne de som aldri har tatt keisersnitt !!:p )
at vis om har tatt keisersnitt,frivillig eller ei,ikke vet hva en fødsel er,og vi kan heller ikke si at vi har vært igjennom en fødsel...:???: :gal2:
Jeg vil absolutt påstå at jeg har vært med om en fødsel -
og det kan poden min vitne om !!Jeg føler IKKE at jeg har gått glipp av noe,og jeg synes selv at jeg har
hatt en fin "fødsel",selvom det ble haste-keisersnitt tilslutt !!
Hvis det skulle ende opp med et keisersnitt er det ikke så forferdelig - det viktigste er at barnet er friskt !!!
Lykke til ! :)
Hulsen Anonyma :)
Tidl. bruker
18-12-2002, 21:34
Jeg fikk også beskjed om at morkaken lå altfor langt fremme da jeg var på UL i uke 16, men fikk vite at sjansen for at den IKKE flyttet seg var minimal.
Da jeg var på ny UL i uke 30, fikk jeg beskjed om at den fortsatt var langt fremme, men den hadde flyttet seg nok til at jeg kan føde på "normal" måte.
Jeg har gått hele svangerskapet nå, og vært redd for at den ikke skulle flytte seg, men har hele tiden fått beskjed om at den nok kom til å gjøre det. både av lege og jm. Og den gjorde jo det også.
Så prøv å slappe av. Vet at det er lettere sagt en gjort, for jeg har hele tiden også vært redd for keisersnitt.
:stakar:
Klemz
Jeg har også hørt at sjansen er stor for at morkaka flytter seg til rett sted, bl.a. opplevde en venninne av meg det.
Men skulle du måtte ta keisersnitt så er det ikke sikkert at det blir en negativ opplevelse fordet! En av fordelene er jo at det blir planlagt, du får sikkert epidural så du får være våken og se babyen og du får ha pappaen med. Jeg hadde hastesnitt etter at babyen satte seg fast under utdrivningsfasen så jeg fikk narkose (etter eget ønske), fikk ikke ha pappaen med, MEN: For pappaen så var det en positiv opplevelse å være den første som fikk ta seg av og begynne å bli kjent med den lille, bare han og snuppa (mens jeg våkna opp). Og trass i alt så var keisersnittet en positiv opplevelse! :D Jeg var faktisk i bedre form enn de som hadde født naturlig, gikk rundt halve dagen, satt normalt :D , stelte babyen selv, spiste på spiserommet istedet for på rommet mitt og hadde det kjempetopp, i tillegg til at ammingen gik på skinner fra første stund (keisersnittopererte har ofte litt startproblemer)! Snuppa var også i kjempeform, spiste og la godt på seg. Litt vondt å snu seg, men jeg hadde ingen plager i ettertid. Så det trenger ikke å bli negativt, og restitusjonen trenger ikke å vare lenger enn etter en normal fødsel. (Oi, dette ble lenger enn beregnet. :p)
Lykke til videre og tenk positivt! :stakar:
Tidl. bruker
18-12-2002, 23:01
Jeg ville bare oppmuntre deg litt jeg :)
I mitt forrige svangerskap hadde jeg foranliggende morkake i uke 18. Da jeg var i uke 30 ble det gjort ny ultralyd, og da hadde den "flyttet" på seg.
X fingrene for at dette går bra :)
Kan trøste deg med at det ender somregel bra.. Jeg hadde foranliggende morkake i begynnelsen av begge mine svangerskap, og det hadde endret seg ved neste UL kontroll..
Men lykke til :)
for mange trøstende ord! Godt å høre at så mange har hatt foranliggende morkake, og at det har ordnet seg for dem.
Jeg har roet meg helt ned nå. Mest takket være dere, men også fordi jeg greide å finne en engelsk side (for leger tror jeg), hvor det står at av alle som har foranliggende morkake tidlig i svangerskapet så er det MINDRE enn 10% som må ta keisersnitt!! Skulle bare ønske legen hadde sagt det, så hadde jeg sluppet masse bekymringer.... :uff:
Nå vet jeg jo fremdeles at det er en bitteliten sjanse for at jeg må ta keisersnitt. Men som dere sier, hvis så skulle skje så blir det jo planlagt. Jeg vil få lov til å være våken, pappaen får lov til å være med og jeg vil få lille nurk rett opp på magen.
Men, sjansen for det er jo ganske liten, og jeg tror nok jeg ville klare å takle det. Hadde nok ganske masse hormoner i morges... :gal2: Dessuten så føler jeg meg bedre nå som jeg vet litt mer....
Uansett, om jeg hadde vært totalt livredd for keisersnitt eller ikke... det er jo helsen til lille nurk i magen som er viktigst, og jeg vil alltid foretrekke å gjøre hva som er best for henne....
Så igjen... TUSEN takk alle sammen!! Det er så godt å vite man har et sted man kan få støtte når hormoner og bekymringer tar overhånd!! Uten at vedkommende himler med øynene og ønsker i sitt stille sinn at gravide kunne tatt valium... ;)
og, et lite PS:
Jeg mente aldri at dere som har tatt keisersnitt ikke har vært gjennom en fødsel... bare gjentok det som venninna mi sa i en av "sine tyngre stunder" etter keisersnittet hennes. Prøvde å forklare henne at det er jo en fødsel det også, og det er det å treffe babyen (etter eviglang venting!!) som er viktigst!! Hun var bare ikke helt mottagelig akkurat der og da... :)
Hei der!
Jeg er enig med Anonyma som sier at det viktigste er jo at barnet har det bra og at man er friske begge to. Svigerinna mi hadde keisersnitt i fjor og det gikk helt bra og hun hadde ikke noen bivirkninger what so ever. Hun hadde ikke noe valg heller og måtte ta keisersnitt for at barnet skulle få komme ut i det hele tatt. Det jeg mener er at vi er alle forskjellige. Tenk på det flotte som kommer ut av alt dette.
Lykke til videre ;)
Hvis et planlagt keisersnitt er alt du har å bekymre deg for så synes jeg ikke det minste synd på deg!
Det var da en lite gjennomtenkt kommentar, Marian. Her inne må det da vært lov til å komme med ALLE bekymringer man har? Om det virker som en liten bekymring for deg, så trenger det jo ikke å være det for andre! Jeg forstår at du har en tøff tid nå, og har hatt det en stund, men likevel... Blir litt trist når jeg ser sånne meldinger på et bunn ærlig innlegg om redsel for det ene eller det andre:trist!:
Ærlig talt, Marian: Slike kommentarer kan du holde for deg selv! Alle engstelser er reelle engstelser for de som opplever dem der og da, en kan ikke "måle" hva en skal ha lov å bekymre seg over og ikke. Har man premature rier, bekymrer man seg over det, har man et komplisert tvillingsvangerskap, bekymrer man seg over det, har man et normalt svangerskap bekymrer man seg dersom man synes man kjenner lite liv en dag ... Det er faktisk slik det fungerer her i verden, og man bør heller prøve å råde, forstå og hjelpe enn å lire utav seg slike surmagede teite kommentarer!!!
Dere skal bare vite at jeg ville gitt hva som helst for å være i solmaa sin situasjon.
Et planlagt keisersnitt er fullstendig udramatisk, du er våken og får med deg hva som skjer og du kommer deg fort etterpå med et fullbårent friskt barn.
Dere får bare bli så sinte dere vil, men jeg klarer bare ikke å vise stor sympati her.
Tidl. bruker
21-12-2002, 11:32
Marian: Hvis du ikke klarer å vise sympati eller empati og sette deg inn i Solmaa sin situasjon da synes jeg du skal la være å svare. Happy har helt rett, Solmaa sine bekymringer er faktisk like "viktige" som dine. Jeg forstår også at din situasjon for deg er mye verre, men det vil alltid være noen som har det verre. Hva ville du sagt dersom noen svarte deg i et innlegg at hun ikke synes synd på deg, barnet ditt overlevde jo det er det mange barn som ikke gjør.
Satt på spissen: Hvem vet, kanskje Solmaa ikke kommer i mål med ett fullbårent friskt barn, det er mye som kan skje i de mnd som er igjen av svangerskapet.
Greit,
Marian's utalelser var kanskje tankeløse men jeg skjønner faktisk hennes ståsted jeg.
Jeg har mistet et barn pga den samme sykdommen som forårsaket at Marie bel født så altfor tidlig. Så jeg er en av de som kan si jeg har det værre, om det gir meg rett til å uttale meg. Dette er den mest skremmende sykdommen som kan ramme gravide, og er rimelig tøff for alle som har hatt den. Selv for folk som har hatt den sent i svangerskapet der risikoen for barnet er minimal skaper dette mye frykt.
For å si det på godt englsk "cut her some slack". Hennes historie har kanskje en happy ending, men hun er ikke ute av skogen enda. Tror ikke vi andre kan begynne å forstå den frykten hun lever med.
Jeg sliter med denne frykten hver dag i svangerskapet, og klart jeg hever på øyenbrynene og tenker "de vet ikke hvor heldige de er når jeg leser enkelte innlegg her inne om frykt for det jeg anser som bagateller. At jeg fremdeles er frisk etter fullgåtte 28 uker er for meg utrolig.
Dere har rett i at Marian skulle ha unlatt å svare på denne type innlegg. Det pleier jeg å gjøre. Men med en smule empati kan man prøve å forstå den angsten hun lever med. Hennes barn er ikke bare prematurt men en HELLP baby i tillegg. Oddsene er bedre dag for dag, men de var ikke høye i begynnelsen. Den situasjonen er umenneskelig og jeg synes hun har taklet det på en flott måte. Jeg ber dere alle om å sette dere inn i den situasjonen og utvise forståelse for Marian's utbrudd.
Jeg skulle vel kanskje ikke bry meg her, og tro meg alle sammen jeg VET så inderlig godt at det er mange som har det mye verre enn meg. Jeg lever jo oppå disse menneskene hver dag og har gjordt det i 10 uker. Jeg lever sammen med foreldre som blir forespeilet multihandicappede barn, hjertesyke barn, barn som dør og mammaer som selv holdt på å dø.
Å leve sammen med foreldre på en nyfødt intensiv avdeling som den på Rikshospitalet har gjordt meg utrolig ydmyk, fordi jeg kanskje sitter igjen med et friskt barn uten varige men om noen måneder. Jeg er usedvanelig heldig.
Jeg har respekt for alle mennesker i vanskelige situasjoner, men man må ikke overdramatisere alt. Det finnes nok drama og grusomme skjebner her ute.
Planlagt keisersnitt er ingen krise i det hele tatt. Dere får bare unnskylde meg hvis jeg ikke ser problemet her.
Det er i slike tilfeller at taushet er gull! Selv om _du_ ikke ser problemet, er det som sagt et problem for den som er midt oppi det.
Jeg har ikke lyst til å utlevere meg selv så veldig, men for å si det enkelt, så er dette svangerskapet mitt normalt, mens mitt forrige ikke var det. Likevel har jeg denne gangen bekymringer som i mitt forrige svangerskap ville virket som bagateller, men som ikke er det nå. I dette svangerskapet hadde jeg også foranliggende morkake i begynnelsen, og jeg var også redd for keisersnitt, dette tross i at jeg har hatt det "verre" før.
Visst blir man ydmyk av å være i en slik situasjon som du er, men det svaret du ga tidligere i diskusjonen vitnet hverken om ydmykhet eller respekt.
Just my 2 cents.
Jeg vil bare si igjen at jeg aldri har vært redd for keisersnitt, spesielt ikke et som er planlagt. Ikke mener jeg at hele verdens skal holde meg i lanken og synes synd på meg heller.
Grunnen til at jeg var så utenfor den dagen som jeg skrev innlegget var mye usikkerheten rundt det hele. Selv om jeg visste at et planlagt keisersnitt er trygt, så visste jeg ingenting om situasjonen rundt det. Var denne tilstanden farlig for babyen min? Eller var det en tilstand som kun ville medføre fare ved fødselen? (noe som jo ville unngås helt ved et k-snitt).
Hovedsakelig var det hormonene som tok overhånd... Jeg har MASSE av dem for tiden.... Halvparten av tiden er jeg enten sint uten grunn (vet ikke hvor mange ganger jeg har unnskyldt meg til sønnen min og samboeren nå), eller jeg tuter uten noen større grunn enn at en fugleunge er syk på Animal Planet eller lignende....
I min hormonelle tilstand så tolket jeg (helt feilaktig) legens vage svar som noe negativt. At han ikke ville skremme meg. Nå vet jeg at han ikke så det som noe å tenke på i det hele tatt. Det er en bagatell som det er lett å gjøre noe med HVIS det mot all formodning ikke har endret seg ved min neste UL.
Jeg mener... jeg VET jo hvor heldig jeg er!! Har selv vært støttekontakt for en gutt som ble multihandikappet pga komplikasjoner ved fødselen. Verdens nydeligste gutt er han. Men så tøft moren har det.... Jeg prøver ikke engang å innbille meg at jeg kan sette meg inn i hennes situasjon...
Gjennom jobben til samoberen min treffer jeg stadig flere barn som av diverse grunner er ALVORLIG multihandikappet, mange av dem kommer aldri til å bli 10, eller 15 eller t.o.m 5.... Jeg ser hvor tøft foreldrene har det, og hvor tapre de er.
Heromdagen var søsteren min i begravelse til en 8-åring!! Kan dere tenke dere det? Den bittelille kista.... Jeg har aldri møtt ham, men har hørt mye om hvordan han har kjempet mot kreft. Så fort jeg tenker på ham gråter jeg, jeg gråter for ham, og spesielt for foreldrene.
Så ja, jeg VET hvor heldig jeg er. Og derfor synes jeg ikke synd på meg selv pga en slik liten bagatell. Men, fordi jeg kjenner alle disse menneskene så vet jeg hva som kan skje hvis noe går galt. Så ja, usikkerheten gjorde meg redd. Redd for at kanskje jeg ville havne i samme gruppe som alle disse tapre menneskene. Vet ikke om jeg er så sterk som dem, disse menneskene er unike! Eller kanskje de må lære seg å bli det? Jeg vet ikke, som sagt så kan jeg aldri sette meg inn i deres situasjon. Alt jeg kan gjøre er å prøve å støtte og hjelpe når jeg kan.
En annen ting disse menneskene har lært meg er at man ikke kan bedømme andres problemer ut fra sine egne, de trøster andre og føler med dem, selv om deres egne problemer er mye større. På denne måten setter de også et godt eksempel for andre, og gjør at man selv takler egne problemer bedre. Man tenker som så: "Når disse menneskene klarer seg, og i tillegg har styrke til å hjelpe meg med mine meningsløse små problemer... Ja, da kommer jeg gjennom dette!"
Men, det er en vanskelig ting å lære, og det tar tid. Det krever nok mange liter med tårer før man kommer dit...
Nå vet jeg jo at jeg fremdeledes er blant de heldige, og jeg føler meg litt dum for at jeg reagerte som man gjorde. Men det er ikke så lett å snakke fornuft med hormoner er det vel? Tro meg, jeg har prøvd!!
Maz og Marian:
Jeg vet ikke mye om deres situasjon. Ikke mer enn at jeg vet at dette er noe ingen burde oppleve. Hadde jeg kunnet dele min flaks med dere så hadde jeg det, tro meg.
Jeg håper alt går bra med babyene deres, og med dere. For dere må være tøffe for å gå igjennom det dere gjør/har gjort.
Jeg kan som sagt ikke sette meg inn i deres situasjon, og jeg vet det må være tøft for dere å se andre klage og bekymre seg for "småting".
Men vi vet bare ikke bedre!! Og hvis vi vet hvor ille ting kan bli, så tør vi ikke tenke på det. Jeg mistet nesten sønnen min til krybbedød når han var 4 mnd. Han var blå når jeg sjekket ham. Heldigvis fikk jeg ham igang igjen, og det har ikke fått noen ettervirkning. Det er MIN verste opplevelse, og følelsen jeg fikk når jeg så ham er det nærmeste jeg kommer til å vite hvordan dere føler det. Kanskje dere går med denne grusomme følelsen hele tiden. Det er noe jeg ikke vet.
Jeg vet bare at jeg har mareritt om det, om hva som kunne skjedd hvis jeg hadde kommet 1 lite minutt senere. Det er all min erfaring med slike ting som foreldre aldri burde oppleve.
Så værsåsnill, ta imot mine ønsker om god lykke videre, og min bønn om at dere med deres styrke kan veilede oss uvitende om hvor heldige vi er, og senere støtte andre som er så uheldige å havne i samme situasjon som dere er i nå.
Takk solmaa og lykke til videre!;)
Jeg har lest mange flotte innlegg her inne men dette er noe av det sterkeste jeg har lest :leiseg:
Takk skal du ha
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2012, Jelsoft Enterprises Ltd.