Vis full versjon : angstanfall?
Tidl. bruker
03-10-2005, 15:03
først litt historikk; dette begynte da jeg gikk i 10ende klasse og var 15/16 år. det kom og gikk i ca 3-4 mnd'er før det plutselig en dag gav seg. siden har jeg ikke merket noe før idag. nå er jeg 20 så det er ca 5 år siden.
hva; jeg får anfall av noe, en helt spesiell følelse, og lyder. jeg blir redd og føler meg maktesløs, liten uten mulighet til å forsvare meg eller å forstå hva som skjer. jeg hører noe som jeg tror er stemmer, men jeg forstår ikke hva de sier, det føles som om "de" prøver å gjøre narr av meg, tonefallet tilsier det, det veklser mellom høylydt og rolige stemmer men de er alltid like fæle. det er skremmende og latterligjørende samtidig.
det eneste som hjelper er å prate med noen. dvs, høre andre stemmer, enten på tlf eller "live". det hjelper ikke å sette på tv, musikk eller noe som helst annet. nå ringte jeg Ditlef og fikk han til å prate litt, da forsvant alle stemmene og følelsene.
men dette skremmer meg. det kom nå plutselig over meg i det jeg begynte å ommøblere badet.. og tidligere (5 år siden) så kom det i alle slags situasjoner, ikke når jeg følte meg truet eller noe sånt, men når jeg gjorde helt vanlige ting, som feks rydde rommet mitt, gjøre meg klar til å legge meg, gå hjem fra skolen osv.. men alltid når jeg var alene.
jeg håper inderlig at dette var et engangstilfelle nå, men siden det var helt likt dette som jeg har opplevd før så er jeg redd det kanskje ikke er det. stemmene var de samme, lydene og følelsene.
er det noen som har noe peiling på dette? noen som har noen tips eller råd? jeg er redd for å ta kontakt med profesjonelle pga min bakgrunn fra videregående med gjentatte selvmordsforsøk og depresjon som resulterte i totalt fruktløse timer hos både psykolog og lignende.. jeg er redd for å bli kalt gal eller psykisk syk og "lagt inn" eller noe i den duren..
men hvis noen har orket og lese dette og kanskje gi meg noen råd eller tanker så setter jeg veldig stor pris på det.
takk for at du leste.
Har desverre ingen råd å komme med.
Men jeg tror uansett, du skulle ha oppsøkt psykolog, sån at du for hjelp. Kan ikke være noe særlig å gå sån heller.
:lykke: Lykke til!
Tror nok at en psykolog er den som best kan hjelpe deg.
Angsten bunner sikkert i en eller flere hendelser...
"Fødselsangst" kan ha vekket opp igjen gamle følelser.
En psykolog kan sikkert hjelpe deg ti å finne roten til det vonde, til å skjønne hva fom forårsaker angsten.
Lykke til.
Håper du slipper å oppleve dette flere ganger!
:klem:
For meg høres det ut som om du bærer på noe du opplevde som skremmende som barn, og som kommer opp til overflaten med jevne mellomrom. Iallefall hvis jeg forstår deg rett om at det er samme salgs opplevelse igjen og igjen. Jeg har hørt at mange gravide får opp "gamle minner" fra barndommen, og at man derfor faktisk er best rustet til å bearbeide disse i løpet av en graviditet. Kanskje det er gammel "gruff" som vil ut?
Vil anbefale tankefelt-terapi som et første alternativ til psykolog/samtaleterapi. (Men gå til en skikkelig sertifisert terapaut!) Tankefelt-terapi er brukt bla i rehabilitering for mennesker med ulike vansker i livet (eks MS, depresjoner m.m.) med godt resultat. Har prøvd dette selv for å røske opp litt i gamle "gjemte" følelser, og opplevde det som positivt og befriende. Det er rimelig ufarlig da man skal tenke på vonde følelser mens terapeuten "dunker" på visse punkter på kroppen. Dermed løsner spenning i kroppen som har oppstått som følge av tanker og følelser fra langt tilbake.
Samtidig så mener jeg som de over her at du ikke må nøle med å oppsøke profesjonell hjelp dersom anfallene ikke gir seg. En tankefelt-terapeut kan kanskje hjelpe deg med å få løst litt opp i flokene, men de er ikke utdannet til å håndtere alvorlige psykiske lidelser :snill: Og du selv er heller ikke i stand til å håndtere dette alene dersom det eskalerer.
Lykke til iallefall!
Har sendt en PM :vetikke:
Tidl. bruker
04-10-2005, 10:48
Har ikke erfaring med dette, men min mann fikk angst før vårt første barn ble født. Dette fant han ut var av samme sorten som da han var liten. Da han var liten var han redd for alle høye lyder; støvsugeren, fly, motorsykler med høy lyd, osv.
Dette varte noen mnd, og min mann var ikke flink å snakke om det. Pga mine egne startproblemer som mor (tårer hele tiden) så endte det med at jeg bodde hos mine foreldre i en uke og han hos sine. Tror han fikk tenkt litt mer da - jeg hadde ikke krefter til både meg, baby og hans problemer! Stakkars, syntes veldig synd på han, men vi var enige om det.
Etter hvert så fikk jeg ham til legen hvertfall, men det virket ikke "kan ikke gjøre noe han!" var det mannen sa da han kom hjem! Fant en hyggelig prest her som han begynte å gå til (er ikke noe kirkegjenger), han var til utrolig hjelp. Der kunne han gå å snakke uten å føle seg syk og de bare snakket! Snakket og snakket så lenge han ville. han var til kjempe god hjelp.
Nå har han også noen "anfall" av og til, men som han sier: "før varte de i 2 mnd., nå er det 2 timer!" Og det er ikke hver dag de kommer - sjeldnere og sjeldnere.
Håper dette var litt til hjelp hvertfall selv om det ikke var samme "sorten" problem.
Synes uansett at du skal snakke med noen om det, bedre for deg også hvis du vet at du kan være åpen med noen hvertfall. Håper du har fortalt det til mannen hvertfall sånn at han vet hva som skjer med deg!
Går nok bra skal du se, bare ikke hold det for deg selv!
Tidl. bruker
04-10-2005, 12:36
For meg høres det ut som om du bærer på noe du opplevde som skremmende som barn, og som kommer opp til overflaten med jevne mellomrom. Iallefall hvis jeg forstår deg rett om at det er samme salgs opplevelse igjen og igjen. Jeg har hørt at mange gravide får opp "gamle minner" fra barndommen, og at man derfor faktisk er best rustet til å bearbeide disse i løpet av en graviditet. Kanskje det er gammel "gruff" som vil ut?
det var det jeg trodde sist jeg opplevde dette, for de forsvant etter at mamma kunne fortelle meg om en svært skremmende episode som skjedde da jeg var rundt 1 og et halvt år og mamma falt ned trappa.
men jeg trodde at det var ferdig, og siden de kom opp igjen nå så vet jeg ikke.. men jeg bare håper at det ikke kommer tilbake.
dersom det viser seg at det fortsetter nå så vil jeg undersøke mulighetene for den typen terapi du nevnte! det hørtes lurt ut!
Og tusen takk til alle for at dere har orket å lese og svare..!!
Sender deg en :klem: og håper at ting ordner seg for deg!
tante grønn
07-10-2005, 16:04
Dette hørtes ikke noe behagelig ut. Slike gamle "spøkelser" har en tendens til å komme igjen og igjen, selv om man holder de i sjakk i perioder. Kanskje det hjelper å snakke med moren din igjen?
Håper du slipper flere slike opplevelser :comfort:
Tidl. bruker
13-10-2005, 10:35
Har du fått snakket med noen? Moren din eller noen andre........?
Håper det går bra med deg hvertfall!
Hei
Håper du føler deg bedre.
Anbefaler deg å gå til legen din, da angst ikke gjør at du *hører* stemmer.
Angst er :
hjertebank, rødme, skjelving, svetting, stamming, svimmhelhet.
TANKER om hva folk synes olign.
Vil aldri si aldri men en hører ikke stemmer som trakker ned på en, under et angst anfall, man *føler* sin egen stemme trakke ned på seg selv.
SLiter med angst og har hatt det siden jeg var en 5 år gammel.
Gi meg gjerne en pm så vi kan prate.
Til andre har jeg tatt feil s¨å har jeg tatt feil.
Jeg vil anbefale deg å snakke med noen om dette; mor, venninne, lege, hvem som helst. Ingen vil si at du er gal! Men,uten å skremme deg, så syns jeg linnii har et poeng. Og om det "bare" er angst så kommer det særlig igjen om du er redd for at det skal det. Ellers er det veldig mye som skjer både når man er tenåring og når man er gravid. Jeg vil tro de fleste opplever slike ting i løpet av livet, og det er ikke nødvendigvis noe alvorlig. Men jeg tror det er viktig å snakke om det.
[QUOTE=Ferskna]først litt historikk; dette begynte da jeg gikk i 10ende klasse og var 15/16 år. det kom og gikk i ca 3-4 mnd'er før det plutselig en dag gav seg. siden har jeg ikke merket noe før idag. nå er jeg 20 så det er ca 5 år siden.
hva; jeg får anfall av noe, en helt spesiell følelse, og lyder. jeg blir redd og føler meg maktesløs, liten uten mulighet til å forsvare meg eller å forstå hva som skjer. jeg hører noe som jeg tror er stemmer, men jeg forstår ikke hva de sier, det føles som om "de" prøver å gjøre narr av meg, tonefallet tilsier det, det veklser mellom høylydt og rolige stemmer men de er alltid like fæle. det er skremmende og latterligjørende samtidig.
Hei!
Kan dele noen av mine erfaringer på området. Sliter med situasjonsbetinget angst selv - men ikke på samme måten som du gjør. Jeg er forsåvidt enig i noe av det de andre sier om at det kan være rester av den traumatiske opplevelsen du hadde som liten - men det kan faktisk også være arvelig. Flere i min familie har også angst.
Jeg synes ikke du skal være redd for å bli kimset av for slike opplevelser, eller være redd for å bli oppfattet som gal eller bli tvangsinnlagt. Jobber selv i helsevesenet, og i dag skal du være til skade for deg selv eller andre før du blir innlagt. Da må du isåfall gå med på det selv. Svært mange mennesker har lettere psykiske lidelser som angst og depresjon (la oss kalle en spade for en spade...), men klarer seg fint med dette i hverdagen. Vet at slike stemmer du opplever også kan være et forstadium til schizofreni, men det trenger for all del ikke være det. Ikke meningen å skremme - dette er bare fakta fra bøkene.
Synes du har funnet en fin måte å løse problemet på når det dukker opp - nemlig å prate med noen. Ikke sikkert du finner noen god løsning på problemet selv om du snakker med psykolog - selv har jeg aldri følt behov for å gjøre det. Min oppfatning er at du bør prøve deg fram på gode mestringsstrategier når den klamme følelsen sniker seg over deg - som feks å ringe noen. Kan hende du finner noe annet som også fungerer etter hvert. Men mitt beste råd er å prøve å unngå å la dette innvirke på ditt dagligdagse liv! Vet ihvertfall at hvis jeg skulle satt meg ned og kjent nøye etter hver gang jeg fikk et angstanfall vill jeg ikke vært der jeg er i dag (lykkelig gift og i full jobb som ergoterapeut på sykehus)!
Så lykke til - med både de gode og de dårlige periodene!
Stooooor :klem: fra Rosentrollet
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2012, Jelsoft Enterprises Ltd.