Frykt før ordinær UL

[Carine]

Jeg vet ikke hvor mange av oss som er her inne nå det er som har gått igjennom mareritt på ordinær UL, men jeg tar sjansen på å lufte noen tanker.

Om et par uker skal jeg nok engang i ilden, og jeg kjenner angsten komme krypende. I mitt forrige svangerskap ble den ordinære ultralyden starten på et levende mareritt, og begynnelsen til slutten på det etterlengtede svangerskapet :(. Jeg hører fortsatt de fatale ordene ringe i ørene mine: "Denne babyen har dessverre en alvorlig hjertefeil. Vi vet ikke om det er forenelig med liv". Og så ble det fostervannsprøve, som viste kromosomfeil i tillegg...:leppe: . Verre og verre prognoser for hver dag som gikk, og til slutt måtte den vakre prinsessa vår fødes for å dø...

Jeg blir så misunnelig når jeg leser om alle som gleder seg til ordinær ultralyd; fordi de vil få vite kjønnet på babyen. Kjønnet på babyen...hva betyr vel det hvis noe er riv, ruskende galt?? :sukk: Men slike tanker kan jeg jo ikke gå og dele med andre, de er jo bare heldige som får nyte svangerskapet uten tunge demoner hengende ned over skuldrene.

Bare lurer litt på hvordan dere som har opplevd lignende har taklet nye ultralyder og undersøkelser? HAR dere taklet det? Vi skal til organscreening på Riksen før den ordinære ultralyden, så det er igrunnen den som blir skummel. Jeg får helt hetta allerede nå, når jeg tenker på at de skal sjekke hjertet til den lille :neglebit: . Vil jeg overlevde et nytt nederlag, er det for mye å håpe på at det skal være bra denne gang?? Så utrolig mange vonde tanker...

Takk for at jeg fikk dele det med dere!

[Mumfie]

Kjære Carine.

Som deg har jeg og opplevd å få akkurat den samme beskjeden.
I dette svangerskapet var jeg livredd for at noe skulle gå galt og jeg er vel litt redd fremdeles selv om jeg kjenner spark.
Dagen da UL kom var jeg helt ute av meg.
Hadde ikke fått i meg noe frokost, følte meg svimmel og skjelven og nervene var på høygir.
Heldigvis gikk alt bra, og vi får ei frisk lita tulle.
Jeg vet veldig godt hvordan du føler det foran denne UL, men nå som du har tatt morkakeprøve og vært på tidlig UL og alt ser helt flott ut, tror jeg ikke du har noe å grue deg til, selv om jeg vet at minnene og tankene fra forrige gang dukker opp.
Masse lykke til, det kommer til å gå kjempefint.

[zmurfette]

(Er her inne og snuser litt selv om jeg ikke er gravid riktig enda...håper det er lov...)

Føler med deg!!! Jobber sammen med flere som er gravide og nærmer seg ordinær UL, og alle gleder seg voldsomt. Selv har jeg hatt tre MA ved 10-13 uke, og forbinder UL (tidlig UL, da, ikke ordinær...) med tristhet og smerter og elendighet. Under siste svangerskap var jeg til UL hver uke fra uke 7 til uke 12, hvor jeg mistet. Jeg har jo absolutt ikke vært i samme situasjon som deg, men vet allikevel hvordan det er å grue seg til UL - sitte på venteværelset og være full av bekymring og angst - fordi du er såååå redd for at noe skal være galt.

For meg var det i alle fall slik at uansett hvor mange som sa til meg at "det går sikkert bra denne gangen", så ble jeg ikke det minste beroliget. Den eneste forsvarsmekanismen jeg hadde var å tenke gjennom hva det verste som kunne hende var og hvordan jeg evt. skulle takle det. Så når det gikk galt hadde jeg "planen klar".
En annen ting var at jeg ba om at skjermen man ser UL-bildene på ble snudd vekk så jeg slapp å se dem. Da ble fosteranlegget mindre "virkelig" for meg. Kanskje en måte å lure seg selv på, men det gjorde i alle fall at det var mindre tøft når jeg mistet.
Jeg fortalte også gynekologen jeg gikk til om hvordan jeg hadde det, og sa på forhån hvordan jeg ønsket å få beskjed hvis det hadde gått galt. Det høres kanskje litt rart ut, men det var faktisk mye enklere å takle beskjeden når han sa "huff nei, jeg ser dessverre ikke noe liv mer, dette var virkelig trist", enn første gang det ble oppdaget MA hos meg og legen sa: "Dette er dødt, så her er det bare å skrape ut"....

[maritmix]

Jeg hadde hele tiden en fryktfølelse i meg før ordinær UL....Akkurat som om noe / noen prøvde å si meg noe....Og ganske riktig: Vår Lille Gull har en defekt nyre. Nå er jeg til UL hver tredje uke for å følge med at den friske ER frisk og at den defekte ikke vokser......Så ja, kjenner igjen følelsen av å grue seg. Har taklet det på et vis, men var til samtale rundt dette på St. Olavs og det hjalp veldig! :jupp: En må ta seg tid til å lufte de "negative" tankene også, så det ikke bygger seg opp. Finn noen eller oppsøk fagpersonell og PRAT!
Lykke til! :klemme:

[Aischa]

Jeg har også fått den forferdelige beskjeden på ordinær UL.
Jenta mi hadde alvorlig hjertefeil i tillegg til kromosomfeil (trisomi 18)
Påfølgende svangerskap var forferdelig tungt psykisk. Jeg var inn til mange UL og jeg tok også fostervannsprøve.
Den ordinære UL ble veldig spesiell med tanke på det som skjedde på forrige.
Greide ikke å slappe av før fødselen var overstått.
Jeg fikk en nydelig frisk og fin gutt:hjerter:

Nå er jeg gravid igjen og de samme tankene dukket opp med en gang.
For meg er det ikke en selvfølge å få friske barn.

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det Carine:klemmer:

[Ixia]

Vi fikk beskjed på ordinær UL at den ene babyen vår var død, og at den andre hadde en forstørret blære. Det ble tilkalt en "spesialist", det viste seg å være en utrolig usympatisk gyn. som ikke engang klarte å bruke det noe mer avanserte UL apparatet på fødeavdelingen. Hun bare rotet og mumlet ting som " ja det er jo ikke noe å gjøre.., alt for tidlig " osv... Etterhvert som undersøkelsen gikk var jeg helt hysterisk - først den overveldene sorgen over at vi hadde mistet en, og så null skikkelig informasjon om hva som egentlig var galt med den andre. Gyn. bare ga opp til slutt og ringte til Ullavål. Før hun gikk mumlet hun noe om at det lønte seg å vente lengst mulig før de undersøkte igjen, så hun skulle sende henvisningen i posten.
Heldigvis tok jordmora en skikkelig titt etter at gyn gikk, og fikk roet meg ned litt.
Etter noen dager hadde jeg ikke hørt noenting, og begynte å ringe Ullevål for å vite når jeg fikk time. Men de hadde ikke fått noen henvisning og kunne ikke si noe... Til slutt måtte jeg gå gjennom fastlegen min, og henvises på nytt. Da vi endelig kom til Ullevål ble det klart at den gjenlevende babyen hadde trisomi18, og et stort mellomgulvbrokk i tillegg til andre misdannelser. Vi valgte å avbryte svangerskapet i uke 21.

Jeg ble gravid igjen raskt, dette svangerskapet begynte bare 4 uker etter at jeg fødte tvillingene. Har vært på fire UL til nå, og kvalene er like store før hver eneste en. Det begynner noen dager i forveien, og når jeg endelig kommer til timen er jeg helt overbevist om at noe er galt. Jeg klarer ikke lenger å skille mellom "magefølelse" og ren frykt. Men alt ser fint ut så langt.
Men likevel gruer jeg meg for ordinær UL, og har vurdert å ikke ta den. Mye fordi det er på sykehuset hvor jeg fikk elendig behandling av den ene legen. Og så vet jeg at jeg komemr til å være helt fra meg de siste dagene før vi reiser, og føler ikke at stresset er så bra for babyen.
Men er også redd det skal ha dukket opp noe som faktisk er mulig å gjøre noe med, og kan vel aldri tilgi meg selv hvis det skulle skje noe og jeg kunne forhindre det.
Jeg slites litt mellom å ville ha masse oppfølging, men samtidig gjør det meg veldig bekymret. Så nå håper jeg at resten av svangerskapet skal gå greit, og uten noe behov for spesialoppfølging. Jeg har kjøpt en hjertedoppler, og håper den skal kunne hindre meg fra det hysteriske besøket hos legen en gang i uka fordi jeg er sikker på at babyen er død...

[Thyresse]

Kjenner godt igjen følelsene dine. Første halvdel av dette svangerskapet var preget av mye engstelse og uro. Jeg fikk mange UL, men roen varte ikke mange dagene.

Dagen for ordinær UL var strevsom og jeg hadde vel forberedt meg på å være følelsesløs. Heldigvis fikk vi ikke samme jordmor som sist, men ei veldig hyggelig ei. Da hun fikk opp bildet av Trulte så skvatt jeg til og utbrøt "NEI" for hun lå helt stille og sammenkrøpet, akkurat som Miniatyren som vi mistet. Tiden stod stille og hjertet sluttet å slå helt til jordmor rolig sier "...og her slår hjertet og oj, der kom en arm ut" og vi ser at hun rører på seg.

Fra den dagen har svangerskapet vært helt annerledes.

Vet ikke hva jeg kan råde deg til, for følelsene sine kan man ikke kontrollere. Du får bare være så sterk som du makter og ta hver dag som det kommer.

[miriam-]

Får nesten tårer i øynene når jeg leser det du skriver, Carine, kjenner meg veldig igjen. Selv om jeg har vært på tidlig UL, og alt virker forholdsvis greit, så er det KJEMPESKUMMELT å bare tenke på den ordinære UL`en. Tenk om de overså noe sist, og jeg får samme besjed denne gang også..

Da vi var på ordinær UL sist gang fikk vi besjed om at "alt ser veldig bra ut, men du må komme tilbake om to uker allikevel. Barnet er litt lite".. Heldigvis oppfattet jeg ikke hennes nervøse tanker om at hun var svært usikker på hva som egentlig var på ferde i magen. Levde lykkelig og gledet meg til det lille søte nurket skulle komme. Både jeg og sambo var små ved fødsel, så tenkte det lå litt i kortene. Dessverre var det ikke slik, to uker senere var det ingen tvil: Barnet hadde ryggmargsbrokk. Vi valgte å avslutte svangerskapet.

Jeg er sikker på at det skal gå bra med oss begge to denne gang! Er ingenting jeg gleder meg mer til enn å gå ut fra sykehuset etter UL, forhåpentligvis lykkelig vitende om at jeg endelig skal bli mamma! Lykke til Carine, krysser fingrene for deg!

Klem Miriam