Vanskelig dag....

[Billy Jean]

Dagen i dag blir rar og vanskelig å komme gjennom. Idag er jeg nemlig nøyaktig på dagen like langt komt som da jeg mistet første tvillingen sist gang....
Mange tanker surrer i hodet, og jeg lurer og tenker på om jeg på noen som helst måte kan påvirke det som skjer der inne...? På en eller annen slags måte? Det har liksom gått så greit hittil, litt FOR greit, liksom. Plutselig så har jeg fått det for meg at det snart er over, denne gangen også... :uff:
Jeg prøver å være positiv, prøver å være glad for at alt faktisk ER i orden. Men den snikende, gufne følelsen tar bare overhånd innimellom. Som nå....

Uff, ikke meningen å sutre sånn, altså, men i dag er ingen god dag. Noen som skjønner hva jeg mener?


Billy Jean 11+6

[Beate]

Jeg forstår så alt for godt hva du mener. Har selv mistet mange ganger, både tidlig og sent. Og jeg sliter veldig nå i dette svangerskapet. Selv om jeg er så heldig å få se babyene mine en gang i uka hjelper det liksom ikke helt for redselen jeg føler.

Håper vi begge to snart klarer å håpe og tro at dette virkelig GÅR bra. Jeg tror det ofte også, men så er det usikkerheten som kommer snikende hver eneste dag..

Kanskje det hjelper å komme over akkurat DENNE dagen for ditt vedkommende? Håper det!

Klem fra Beate, 11+2

[Billy Jean]

Takk for svar, Beate!
Så synd å lese at du også har mistet før... det er nok mange av oss, men like vondt for hver enkelt uansett.
Cluet er bare å være i stand til å legge alt det vonde bak seg, og PRØVE å fokusere på det som er nå, det positive. Men det er lettere sagt enn gjort, for det er jo ikke akkurat bagatellmessige ting dette er snakk om. Det er faktiske og reelle ting som handler om liv og død. Det er voldsomt og stort...

Hvor lange svangerskap har du hatt før? Du behøver ikke å svare hvis du synes det er vanskelig å snakke om, altså.
Jeg fikk beholde den ene tvillingen en god stund lenger enn den første da jeg var gravid sist gang, og lenge så det ut til at den skulle få leve. Men så gikk det ikke slik likevel. Nesten seks uker etter den første, så døde også den andre. Vi sitter fortsatt med tusen spørsmål som vi aldri vil få svar på.
Nå prøver vi bare å konsentrere oss om disse vi håper å få nå. Men det er så mye som overskygger for gleden, så jeg tror ikke jeg vil være i stand til å glede meg på lang, lang tid ennå...

[lotus]

... da jeg ikke har opplevd det samme som dere, men selvsagt fryktet å måtte gå gjennom noe sånt...

:stakar: :stakar:

Det er jo dette vi frykter mest av alt - tidlig i svangerskapet. Legene mine var (av en eller annen grunn) opptatt av å opplyse meg om at dette kunne skje, men at det var liten sjanse når hjerteaktiviteten var god rundt uke 10-12.

Krysser fingrene for dere og resten av svangerskapet!

klem fra lotus, 34+5

[karlista]

Kjære Billy Jean.

Fikk helt vondt av deg da jeg leste innlegget ditt.

Jeg har selv ikke erfaring med det på miste barn, men kan utmerket godt forestille meg at den smerten det medfører er verre enn noen annen. Det er jo alle foreldres store skrekk at noe slik skal inntreffe.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg forstår din engstelse og at denne uroen overskygger mange av gledene, -men jeg tror nok at dess lenger frem du kommer i svangerskapet dess mer vil du glede deg. Denne dagen er nok ekstra vanskelig for det var da det gikk så galt sist gang.

Sender deg en klem og håper og tror at det skal gå så mye bedre denne gangen.

Ps. Dette innlegget var også til Beate som har samme erfaring som Billy Jean.

Hilsen Karlista 22+5

[Beate]

Hei igjen!

Tusen takk for omtanken fra dere andre!

Billy Jean: jeg har hatt 8 dokumenterte aborter på sykehus med blodprøver og ultralyder. Men mener selv jeg har hatt 2 utenom dette også.
De fleste gangene har det bare gått til uke 5-6 før jeg mistet, så dette har igrunn ikke gjort meg så veldig vondt. Jeg mistet en gang i uke 10, dette var første tvilling, andre tvilling overlevde, men fant det for godt å komme ut i uke 22, og det gikk ikke bra.
En annen gang mistet jeg i uke 12 ca.

Vi har vært igjennom en veldig omfattende utredning, og vært under behandling på 3 forskjellige sykehus, Sykehuset Buskerud, Rikshospitalet i Oslo, og Røde Kors klinikken i Oslo. Før jeg ble gravid nå, ble "alle" enige om at jeg skulle gå på en masse medisiner under svangerskapet. Derfor har jeg, fra samme dag jeg testet positivt, satt fragminsprøyter (blodfortynnende), og progesteronsprøyter hver dag. Så setter jeg hcg-sprøyter hver 3. dag. Progesteron og hcg skal jeg ta til og med uke 15, fragminen skal jeg ta hele svangerskapet. Både min mann og jeg er overbeviste om at det er medisinene som har hjulpet oss denne gangen.
Etter senaborten i uke 22, ble vi enige med sykehuset om oppfølging med ultralyd hver eneste uke gjennom hele svangerskapet når jeg ble gravid igjen. Så jeg får veldig god oppfølging hele veien. I tillegg til å gå på sykehuset vi sogner til hver uke, skal jeg imorgen begynne på "senter for gravide" på Majorstuen i Oslo. Der er de eksperter på kompliserte svangerskap og på tvillingsvangerskap. Og jeg gleder meg veldig til å begynne der for jeg vet de KAN Det de driver med!

Veldig trist å høre at du også mistet 2 stykker med kort mellomrom. Fikk du se de på ultralyd før du mistet? Har de kommet opp med noen alternativer om hva som kan ha skjedd?

Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å føle meg trygg i dette svangerskapet, og det sliter veldig på meg.

Klem fra Beate

[Billy Jean]

Takk for hyggelige meldinger! :)

Det er jo et lite paradoks da, at i en tid som dette hvor man bare bør gå rundt og smile og glede seg, så blir engstelsen og bekymringene bare større for hver dag som går. Man blir frustrert og lei, og ønsker bare at svangerskapet skal være unnagjort.
Men slik er det jo engang bare, og så må man prøve å tenke som så at selv om ting ikke har gått riktig veg før, så betyr ikke det at de ikke gjør det nå.

Lykke til videre, Beate, og alle dere andre! :)