Om å holde igjen

[Diamanda]

Det plager meg litt at jeg hele tiden skal si:, hvis det går bra så skal vi gjøre sånn og slik, og :man vet jo aldri. .
Tankene bare kommer, og kan mange ganger overskygge litt for glede og forventning.
Synes selv jeg takler dette svangerskapet bra, men en normal del av denne tiden har altså blitt at jeg holder igjen og distanserer meg til tiden etter fødselen.
Hele problemet er vel at jeg ikke tør å se fremover, fordi skuffelsen blir så stor hvis man aldri kommer seg dit, eks. sommerferien. I det ene øyeblikket finner jeg meg selv i å planlegge hvordan man praktisk skal gjennomføre ferien med bilstol, klær besøk o.a, men så blir jeg røsket tilbake med at det er jo farlig å planlegge slik, du vet jo hvor trist alt blir hvis alt går galt og du planlegger ivei...
Forvirrende?.., er litt forvirret selv. Men jeg brente meg så grusomt på dette sist, ville vel egentlig bare lufte ut litt frustrasjon.. :uff:

[Maz]

Skjønner godt hvordan du har det, og hva kunne vel være mer naturlig. Vi har jo mistet "graviditetes uskyld".

Jeg har en tendens til å kvalifisere ting med hvis jeg også. Selv om jeg har faktisk begynt å tenke fremover nå men merker at jeg likevel holder igjen litt.

Faktisk tror jeg at jeg så mere fremover for noen uker siden, nå begynner det hele å bli litt skummelt igjen. Litt må man jo planlegge men jeg er jo veldig glad for at jeg ikke haddee begynt å handle sist. Jeg trengte ikke flere ting for å huske.

Tror behovet for å kvalifisere alle utalelser, drømmer og tanker er naturlig, selv om omverden ikke alltid reagerer positivt på det.

Det er ikke negativitet fra min side men realisme. Det er ingen selvfølge at det går bra og gjør det det så er det mer enn jeg har våget å drømme om.

Dette er faktisk akkurat de tankene jeg synes er vanskelig å uttrykke inne på terminklubben. Og de som ikke har mistet slipper jo å tenkes slik så det er klart de ikke forstår.

[kineh]

Jeg er helt enig med dere begge to

Noen dager, i gode øyeblitt tenker jeg fremover..... drømmer... å så fint det skal bli..... vi kan gjøre sånn og sånn..... Men så kommer angsten, realiteten. Nei jeg kan da ikke tenke slik. Det er aldeles ikke sikkert at det skal gå bra.

Å ja jeg husker skuffelsen fra i fjor. Ferien var planlagt til punkt og prikke, alt var tilrettelagt for at vi akulle ha med en liten baby. Men slik ble det ikke, sommer ble ikke som vi hadde trodd. Ingenting er slik jeg hadde trodd etter at sønnen min døde.

Men jeg tror det er veldig naturlig å tenke slik, å ikke tørre å knytte seg for mye, å reservere seg litt. Det er vel en del av sorgen kanskje.

Jeg selv kjenner jeg distanserer meg veldig til fødselen. Den første fødselen var veldig traumatisk og den andre fødselen var en dødfødsel som heller ikke gikk etter "oppskriften" Jeg er livredd for å føde men i stedet for å tenke på det kjenner jeg at jeg bare skyver tankene framofr meg.... Jaja bare jeg får en levende unge så kalrer jeg det vel. Men redselen er enorm.

Kineh