Snakker dere om tiden etter fødselen? (LANGT!)

[Kame]

Jeg lurer litt på hvordan dere har det med deres andre halvdeler (nekter å si bedre, asså! ;) ) angående tiden etter fødselen?

Tenker kanskje først og fremst på førstegangsfødende - vi som "ikke vet hva vi går til".

Vi snakker ikke så mye om det enda - stort sett alt jeg forteller om kroppen min, sparkene til småen, hvordan det er på sykehuset (dersom det er likt som i Danmark da, fant nemlig en kjempefin artikkel om dette på b-a-b-y : http://www.b-a-b-y.dk/artikler/veogvel/7dage3.asp ) blir møtt med "Det er helt sprøtt" av mannen min. I tillegg fleiper han med at jeg har doktorgraden i graviditet over internett fordi jeg stort sett ALLTID begynner med "..jeg leste på internett at.." - hehe.

Er det vanlig at man snakker mye sammen om tiden rett før, under, og spesielt etter fødselen? Blir man enige om hvordan man helst vil oppdra barnet sammen, eller er dette noe som "bare kommer naturlig" når man kommer opp i situasjoner?

Er det for tidlig for mannen å måtte tenke høyt om dette nå? Jeg vet at han tenker masse på hvordan det kommer til å bli - og han blir sjeleglad når jeg en sjelden gang kommenterer at jeg avogtil føler litt småpanikk over hva vi begir oss ut på - ingen av oss er jo "godt vante" til små babyer - selv jeg som er tante til 8 og har massevis av gudbarn føler meg litt shaky når jeg skal holde en bittebitteliten en.. Jeg må innrømme at jeg har skrekktanker om at jeg skal knekke nakken på barnet mitt fordi jeg "glemmer meg" og støtter ikke nok om hodet (for ikke å snakke om krybbedød, kolikk, og om noe går galt under fødselen, eller er galt med barnet.. ikke det at jeg tenker på dette hele tiden, hver dag, men i ny og ne sniker et sånt skrekkscenario seg inn i hodet mitt...)

Snakker man med jordmor om dette? Jeg vet at det er fra nå av (30 uker +) at jordmødrene begynner "kursinga" her i byen hvor jeg bor - vi skal iallefall snakke om fødsel og amming og slikt, men snakker man om andre ting? Og burde jeg kanskje be om en "spesialtime" hvor mannen min er med og hun forteller om hvordan ting foregår, hva jeg bør passe ekstra på, og hva han kan/bør gjøre?

...Egentlig så tror jeg nesten at dere fleregangsfødende også må svare på dette - for dere har jo tross alt vært igjennom dette før?!

Jeg er egentlig ikke en person som snakker så mye om sånne ting (derfor jeg elsker disse sidene, kanskje - jeg elsker nemlig å lese meg til viten!), så det er litt vanskelig å vite hvordan man skal starte, og hva man bør/må forvente av barnefaren - og ikke minst hva han forventer seg!?

(PUH! Nå tar jeg kvelden, og gleder meg til en lang stund hos frisøren med ny farge og frisyre!)

Tankefulle Kame - 29+5

[Noni]

Hei
Det er vanskelig å si hva du kan vente deg av barnefaren fordi alle er jo forskjellige, jeg tror faktisk det beste er å ikke forvente noenting av hverandre, men være flinke til å komuniserer slik man er vant til i forholdet fra før av.
Når det gjelder skrekkscenarioer er det helt normalt, men det meste faller på plass når man er midt oppe i det, jeg har alltid vært glad i barn og passet mye barn jobbet med barn osv. så da jeg skulle ha førstemann tenkte jeg peace of cake, detta kan jeg.
HALLOOOOOOOOO!!!!!!! reality chekk!!!!!!!!!!!!! Det er noe ganske annet med egne barn, men du verden så fort man vokser med oppgaven, og det er mulighet til å prate med jordmor om alt, de er der for oss.
Hva barneoppdragelse gjelder så kommer det også etterhvert, jeg hadde ganske bestemte meninger om "sånn skal ALDRI vi gjøre" eller jeg VET hvertfall at vi skal gjøre slik" det nytter ikke å bestemme seg for mye på forhånd, man må jo også bli kjent med barnet først.
Vi har to barn og de har samme "grunnregler" (leggetid, utetid, osv) men måten vi "tar" de på er totalt forskjellig, den ene er rolig og blir fort lei seg hvis vi "tar i" for hardt, den andre bare ler hvis det ikke er "hardt" nok. Det eneste vi er fast bestemt på uansett er at vi ALDRI slår!!!!!!!!!!!

Dette ble laaaaaaaaaaaaaaangt, håper du ble litt "klokere"

:vink: Noni og :baby: Bitteliten (28+1)

[Amasone]

Har mange av de samme tankene selv. Synes kanskje at mannen min virker litt uinteressert i hva som foregår med meg akuuratnå. Han er flink til å ta vare på meg og ta over oppgavene mine i hjemmet, men spør sjelden hvordan jeg har det fysisk sett. Han har ikke tatt initiativ til å kjenne på magen etter babyens spark, MEN han er flink til å ta opp ting med meg som har med "livet etter fødselen" å gjøre. Vi diskuterer ofte oppdragelse, og hvordan vi skal gjøre ting sånn rent praktisk når babyen kommer. Og det er jeg glad for !

Bekymrer meg stadig for om nurket har det bra, og om den vil bli velskapt. Men det er vel normalt antar jeg......:findag:

[Lillian]

Førstegangsfødende eller flergangsfødende; man blir aldri utlært!! ;)

Jeg tror ikke det er så viktig å snakke om alt på forhånd, men det er nok greit å ha visse "retningslinjer" man er enige om, spesielt med barneoppdragelse. Men så er jo alle barn forskjellige, og må oppdras litt sånn etterhvert. Mye kommer av seg selv. Det samme gjelder vel fødselen og barseltiden også. Kjekt å være enig, så man unngår konflikter, men samtidig er det umulig å forutsi alle utfordringer. Selv er jeg mye mer bekymret for barseltiden nå enn første og andre gang, for denne gangen har jeg faktisk to barn å ta meg av i tillegg til den nyfødte, og den yngste er bare halvannet år!! Jeg tror jeg snakker mye om det.

Og bekymringer for barnets helse, krybbedød og andre ulumskheter er heeeelt normalt. Tror nesten det skal være sånn, jeg.

Jeg synes du skal ta med deg pappaen på en svangerskapskontroll hos jordmor. Og snakke sammen om dette. Det er det de er der for. Min jordmor spør alltid om det er noe jeg vil snakke om. Snakk i vei med jordmor. Tror ikke du trenger noen "spesialtime" for det! Hvis du synes det er vanskelig å ta det opp kan du jo skrive ned noen punkter hjemme og ta med. Eller printe ut innlegget ditt!! :)

Lykke til hos frisøren!! :)

[Storemy]

Vi har igrunnen ikke snakket noe særlig om tiden etter fødselen. Det har mye med angsten for selve fødselen å gjøre. Klarer liksom ikke å se lenger enn den.

Men i hovedsak så ser jeg for meg de værste ungene til slekt og venner, legger på litt og går ut ifra at jeg får det slik.
Ser man for seg det værste, så blir man ihvertfall ikke skuffet... :D

Går ut ifra at jeg bare må ta en dag om gangen. Det er ikke så mye annet å gjøre. Men jeg GLEDER meg til jeg er igang!

(29+1)

[Thora]

Jeg gikk på svangerskapskurs i Tromsø da jeg skulle ha min første. Der ble hele den siste kvelden satt av til å snakke om følelser etter fødselen. Det var slik at den kvelden SKULLE pappaene være med. Akkuratt der og da som førstegangsfødende syntes jeg hele kvelden var bortkastet. Selvfølgelig skulle ingenting forandre seg mellom oss selv om ungen kommer til verden. Men i ettertid har jeg sett at akkuratt den kvelden var det beste med hele kurset. For ingenting er som før når en kommer hjem fra sykehuset med en ny sjef i huset. Og det er det viktig å være klar over og forberede seg på. Man har ikke tid til hverandre på lik linje som før, det er en liten en som bestemmer alt på døgnet. Mor blir sliten av nattevåket, far føler seg tilsidesatt, ungen er våken når den egentlig burde sove osv. Da jeg sto midt oppe i det følte jeg en takknemmelighet til helsesøster som hadde brukt tid på å forberede oss på akkuratt dette. Da var en klar over at det var vanlig for mange foreldre og at det var noe vi sammen måtte jobbe oss igjennom. Jeg tror det er viktig å snakke masse også om barseltiden nå før fødselen.

Når det gjelder skrekksenarier så er vel vi mammaer noe for oss selv med akkuratt dette. Og redselen for at noe skal skje med den lille har vi vel alle sammen. Det tror jeg er normalt, men det må ikke gå ut over psyken vår ved at vi skal tenke på det til enhver tid. Men klart det er greit å ha slikt i bakhodet så en tar sine forholdsregler den dagen en står med ansvaret for et lite hjelpesløst nurk.

Når det gjelder barneoppdragelsen er veien er enklest å bygge mens en går på den. Ta tingene når de dukker opp. Det var iallefall for tidlig for oss å prate om oppdragelse før barnet en gang var født.

Jeg tror det er sunt å snakke om tiden etter fødselen, det er den viktigste tiden. Ta en prat med helsesøster i det området du bor, de jobber mer med barna enn det jordmor gjør, og det er de som skal følge opp ungen og dere. Egentlig tror jeg ikke en kan være for mye forberedt på det som venter den lille familien i hverdagen når sykehustiden er over. Lykke til. Det er en slitsom, men spennende tid som ligger foran oss.

Klem fra Thora (termin 9. november)

[Tifa]

Vi har snakket lite om akkurat oppdragelse og slikt oss to imellom, men det har dukket opp som samtaleemne når vi sitter sammen med hans eller mine foreldre, og også sammen med venner som har unger. Ikke noen store diskusjoner, egentlig, men jeg føler ihvertfall at jeg har fått et inntrykk av hva han vektlegger av verdier og slikt.

Føler meg ihvertfall trygg på at vi "drar i samme retningen" når det gjelder barneoppdragelse, og vet at han har vokst opp med foreldre som har tenkt veldig likt som mine, så jeg tror vi sammen vil finne ut av dette når den tid kommer. Det viktigste for meg var å vite at vi tenker ganske likt, og nå når jeg føler jeg vet det, så slapper jeg av og lar det komme når det kommer.


Tifa