Besøk på graven

[Maz]

Dere som har en grav å gå til. Hvor ofte er dere der?

Vi bestemte oss for å gravlegge Ericka en halvtimes tur unna. Typisk meg å koble inn logikken i vanskelige situasjoner. Jeg tenkte at dette er sognekirken til min mann, og vi flytter vel dit med tiden, men samtidig tenkte jeg også på at jeg var redd for å være der hele tiden i starten. Hadde jeg valgt kirkegården rett ved der jeg bor hadde det lett blitt vel mye. Det første året var vi der ca en gang i uken. I løpet av sommeren var det så tørt at det var vel så ofte. Nå er det kanskje en gang hver 14 dag. Blir urolig om det ikke er pent og velstelt der.

I dag var føret livsfarlig med speilblank is og vi innså plutselig at dette er for risikabelt på dette føret.

[Diamanda]

Har ikke lenger det voldsomme behovet for å se til graven, føler ikke lenger så sterke følelser når jeg er der. Men nå er jo også kirkegården et steinkast unna der vi bor, og det er godt.
Den første tiden var jeg veldig knyttet til stedet, og var der nesten hver dag de første månedene, men så kjøpte vi oss hus like ved( ikke pga. graven) og jeg roet meg litt. Vi fikk litt å styre med og jeg begynte å studere på høsten, så jeg fikk tankene sånn noenlunde over på andre ting.
Nå er jeg å steller alt etter vær og behov.
Var der i jula, og da hadde jeg ikke vært der siden i høst, og det er greit, jeg kan jo se den fine steinen hver dag hvis jeg går noen skritt fra huset.
Steinen fant vi forresten selv, etter å ha lett i flere uker i fjære og steinurer rundt i naturen. Oppå toppen sitter en litten bronseengel, og vi er glad for at det ble så fint.

[opus]

De første ukene etter begravelsen var jeg ikke der i det hele tatt; det ble for vondt.
Etterpå var jeg der opptil flere ganger i uka, gjerne sent på kvelden når jeg visste at jeg fikk være alene på kirkegården.

De siste årene har det blitt sjeldnere. Føler at jenta mi ikke er der på en måte, er liksom bare skallet hennes igjen om dere skjønner.
Så nå tar jeg turen bortom på merkedager og i høytidene. På sommeren blir det oftere, må jo passe blomstene der.
Men de store følelsene for graven har jeg ikke lenger - rart egentlig...