laasen
15-01-2003, 20:15
Jeg heter Linda og er 31 år. Jeg bor i Akershus, ikke så langt fra Lillestrøm. Jeg er fra og med i dag av jordmorstudent, men har tidligere jobbet som sykepleier på en nyfødt intensiv avdeling. Jeg er samboer med en fantastisk mann, som jeg skal gifte meg med sommeren 2004.
Jeg har alltid hatt en drøm om å bli mamma, og har tatt det som en selvfølge at det skulle kunne skje meg en gang i livet. At det skulle bli så vanskelig hadde jeg aldri hatt i tankene engang.
Jeg ble gravid vinteren 2001, og jeg husker gledestårene rant da jeg så at urinprøven viste positivt.
Men på ultralydkontroll i uke 18 ble det konstatert at jenta vår hadde flere og store missdannelser. Det endte med at fødselen ble startet, og noen timer senere kom "lille venn" som bare veide 130gr. Tiden som fulgte var tøff. Og en blanding av skyldfølelse og savn gjorde dagene vanskelige.
I aug ble vi gravide igjen, og lykken var stor. Nå skulle det gå bra! Vi fikk litt ekstra oppfølging denne gangen og jeg følte meg trygg da det ble konstatert at gutten jeg bar på var helt frisk og fin. Etter at jeg hadde vokst meg over de første 18 ukene, ble graviditeten lettere, og jeg var sikker på at vi skulle få gi masse av kjærlighet til lillebror når han kom i mai.
Men slik skulle det ikke gå. To dager før terminen var det plutselig ikke liv å kjenne. Panikken var enorm den dagen, og jeg reise fra den ene helseinstitusjonen til den andre uten å få hjelp. Omsider kom jeg meg til et sykehus, og fikk vite at lillebror var død. Slikt kan vel ikke hende to ganger tenkte jeg, og ønsket meg bare bort fra denne grusomme planeten. Så kom beskjeden om at jeg måtte føde.
Lillebror var 3850gr og helt nydelig. Men timene gikk og selv om vi sparte på han så godt vi kunne, så forsvant han mer og mer for oss. Til slutt var jeg nødt til å legge han i kisten og lukke lokket. Hjertet skriker fortsatt når jeg tenker på avskjeden.
Nå har jeg gjemt begge barna mine dypt inne i hjertet mitt, slik at de er med meg hele tiden.
I juli begynte det å vokse en ny liten "lillebror" i magen min. Han skal komme 14 mai. Denne gangen er det ikke grenser for hvor mye jeg passes på. Men det blir aldri trygt likevel, og jeg sliter med dager der angsten over å miste igjen er så brutal og vond at den overskygger alt annet. Heldigvis for oss har vi gode venner og nær familie som prøver å forstå. Livet må gå videre, og jeg forsøker så godt jeg kan. Men jeg satser på flere felt nå, tørr ikke å bare se frem til å bli mamma. Derfor er det godt at jeg har skolen å bekymre meg over også.
Jeg håper at denne siden kan hjelpe oss til en bedre hverdag, og jeg ønsker dere andre... som også "bærer" barna deres dypt inne hjertet, alt godt fremover.
Hilsen Linda og lillebror
:baby:
Dette skulle egentlig være med under presentasjoner. Men obs, jeg er ikke så god på å finne ut av hvordan ting gjøres her enda.
Jeg har alltid hatt en drøm om å bli mamma, og har tatt det som en selvfølge at det skulle kunne skje meg en gang i livet. At det skulle bli så vanskelig hadde jeg aldri hatt i tankene engang.
Jeg ble gravid vinteren 2001, og jeg husker gledestårene rant da jeg så at urinprøven viste positivt.
Men på ultralydkontroll i uke 18 ble det konstatert at jenta vår hadde flere og store missdannelser. Det endte med at fødselen ble startet, og noen timer senere kom "lille venn" som bare veide 130gr. Tiden som fulgte var tøff. Og en blanding av skyldfølelse og savn gjorde dagene vanskelige.
I aug ble vi gravide igjen, og lykken var stor. Nå skulle det gå bra! Vi fikk litt ekstra oppfølging denne gangen og jeg følte meg trygg da det ble konstatert at gutten jeg bar på var helt frisk og fin. Etter at jeg hadde vokst meg over de første 18 ukene, ble graviditeten lettere, og jeg var sikker på at vi skulle få gi masse av kjærlighet til lillebror når han kom i mai.
Men slik skulle det ikke gå. To dager før terminen var det plutselig ikke liv å kjenne. Panikken var enorm den dagen, og jeg reise fra den ene helseinstitusjonen til den andre uten å få hjelp. Omsider kom jeg meg til et sykehus, og fikk vite at lillebror var død. Slikt kan vel ikke hende to ganger tenkte jeg, og ønsket meg bare bort fra denne grusomme planeten. Så kom beskjeden om at jeg måtte føde.
Lillebror var 3850gr og helt nydelig. Men timene gikk og selv om vi sparte på han så godt vi kunne, så forsvant han mer og mer for oss. Til slutt var jeg nødt til å legge han i kisten og lukke lokket. Hjertet skriker fortsatt når jeg tenker på avskjeden.
Nå har jeg gjemt begge barna mine dypt inne i hjertet mitt, slik at de er med meg hele tiden.
I juli begynte det å vokse en ny liten "lillebror" i magen min. Han skal komme 14 mai. Denne gangen er det ikke grenser for hvor mye jeg passes på. Men det blir aldri trygt likevel, og jeg sliter med dager der angsten over å miste igjen er så brutal og vond at den overskygger alt annet. Heldigvis for oss har vi gode venner og nær familie som prøver å forstå. Livet må gå videre, og jeg forsøker så godt jeg kan. Men jeg satser på flere felt nå, tørr ikke å bare se frem til å bli mamma. Derfor er det godt at jeg har skolen å bekymre meg over også.
Jeg håper at denne siden kan hjelpe oss til en bedre hverdag, og jeg ønsker dere andre... som også "bærer" barna deres dypt inne hjertet, alt godt fremover.
Hilsen Linda og lillebror
:baby:
Dette skulle egentlig være med under presentasjoner. Men obs, jeg er ikke så god på å finne ut av hvordan ting gjøres her enda.