Misforståelser

[save]

Fikk ei melding om at det var blitt reaksjoner på noe jeg skrev i min presentasjon som jeg egentlig kunne latt være å kommentere, men som jeg føler for å utdype litt her.

Jeg skriver i presentasjonen min følgende:
"Har sett at det har blitt diskutert om dette forumet skulle finnes her på SnartMamma, og fikk bekreftet det som jeg faktisk har visst lenge; at noen mennesker føler at vår historie er for vanskelig å forholde seg til for dem. Normalt er jeg hensynsløs akkurat når det gjelder dette, for at andre "må" høre om det som har skjedd oss, og som preger hver eneste dag i resten av våre liv i ett lite øyeblikk før de returnerer til sine egne problemer, det er etter min mening en byrde de kan bære for meg og oss. Så hensynsløs er jeg. "

Jeg skjønner jo at andre mennesker kan ha det vanskelig også, jeg er ikke så innkapslet i min egen tilværelse at jeg er blind for det. Føler selv at jeg er mer oppmerksom på andres sorg og mer oppmerksom på at vi alle lever livet med veldig ulike forutsetninger nettopp fordi jeg har min histore med meg.

Kvinnen på marsklubben skriver som følger:
"Hvorfor skal ikke jeg få sveve rundt på rosa skyer ? Jeg vil vel tro at de fleste som går gravide har tanker og redsler om at noe kan gå galt, enten under svangerskapte eller fødselen, eller etterpå. Men, allikevel så klarer de å kose seg og nyte svangeskapet. Er det noe galt i det ? For min del blir ting værre om jeg skal da føle at man "må" høre om de som har mistet...

Jada, jeg kan på en måte forstå hva hun mener, men, allikevel så klarer jeg ikke å fatte hvorfor hun mener det. Har man ikke nok byrder å bære enn at man skal bære andres også ? Og få enda fler mørke tanker ?

Jeg leste presentasjonene på Vi som har mistet, og burde egentlig latt være, med tanke på at det ene innlegget faktisk klarte å slå meg temmelig langt ned. Det var utrolig vondt å lese hva de har opplevd, hva de lever med. Men, det var også jævlig å gå etterpå med en følese av at jeg faktisk fortjente å gå rundt og være redd jeg og, siden de gjorde det... "


Jeg kan bare si at jeg har uttrykt meg generelt, og ikke spesielt om andre gravide. Kanskje er det derfor jeg heller ikke har skrevet ett eneste ord inne på "vanlige" terminklubber, fordi jeg vet at det ikke fører til gode ting i det hele tatt. Jeg kan ikke kaste skygger over andres lykke, og særlig siden jeg vet hvor fint svangerskap jeg hadde med min første datter. Det er en spesiell tid, en tid for undring, forventning og mirakler.

Jeg syns ingen "fortjener" å gå rundt å være redd fordi jeg er det. Jeg tror egentlig ikke redsel kan forebygge sjokket når det utenkelige, forferdelige skjer. Jeg tror at du må ha mest mulig gode ting i ballasten din for å overleve. (Les: glede, forventning og håp) Er det ikke bra at dette forumet for oss som har mistet kan finnes, da?

Jeg mener på generelt grunnlag at døden og sorgen ikke er oss fremmed som mennesker vi er. Hvordan kan det da ha seg at vi som kastes ut i sorg og smerte tidvis føler oss så langt fra "alle andre" og tidvis så veldig isolerte i vår sorg? Døden og sykdommen hører sykehuset til i det moderne samfunnet, og skal ikke forstyrre oss i hverdagen. Men hva om det faktisk er slik at vi lever, vi opplever noen gang sykdom og så dør vi alle.... ? Kompetansen i forhold til det "levde" livet kommer så sent i disse dager, normalt noe som hører alderdommen til. Og alderdommen hører mange ganger institusjonene til også.

Jeg bærer min byrde alene. At andre (la oss da presisere at jeg ikke tenker på andre gravide med egne bekymringer) som f.eks. mine kolleger ol. vet at jeg har mistet ett barn, føler jeg at er riktig. De kjenner ikke meg før de kjenner mitt tap. Ingen kan bære byrden ved å miste datteren min for meg, ikke leger, psykologer, familie, venner eller dere her på snartmamma. Jeg mente i min presentasjon at det fremmede menneskets tap ikke kan utgjøre noen vesentlig byrde å bære. Vanligvis.

[save]

Den kom nemlig to ganger, og jeg fikk ikke slettet den vha endre-funksjonen. Det er nybegynner-tabber...håper jeg

Den ene diskusjonen kan godt få stå - selv om den kanskje fører til at følelser settes i sving.

:)

[Maz]

Hei Save,

Det er lett å bli misforstått. Jeg skjønner hvor du kommer fra. Er vel litt som deg. Jeg liker ikke at det skal glattes over å glemmes jeg heller.
Selv har jeg spesielt møtt meninger om at jeg skal glemme å komme videre innen min egen familie. Ikke at jeg går opp i sorgen og forventer at alle skal forholde seg til den, men det er en del av meg og vil alltid være det. Jeg vil ikke glemme, og jeg vil markere datoer. Dette er en så stor del av hva som har formet oss som personer at mennesker som skal vre i livet ditt ikke kan ignorere det. Jeg snakker åpent om det, ikke selvmedlidende, men faktiske opplysninger. Instiktet til å beskytte engelen min er temmelig sterkt.

For en tid tilbake møtte jeg en venn av en av mine søsken som komenterte at jeg ventet min førstefødte, jeg mener det var rett av meg å si, med et smil, at nei dette er nummer to. Jeg kan ikke godta at min lille engel fornektes på denne måten. Var kanskje stygt av meg kanskje damen ble lei seg men dette er naturlig for meg. Jeg kan ikke leve hele livet med å ta hensyn til å ikke skulle snakke om dette fordi andre synes det er ubehagelig.

Den lille som jeg venter nå vil for alltid ha en storesøster som er Engel. Og jeg vil ikke at det blir fornektet av omgivelsene. Ikke at dette skal være et hovedfokus men rett og slett en naturlig del av barnets hverdag. Et barn erstatter ikke et annet.

Mht dette med frykt inne på de andre foraene, må jeg ofte moderere meg. Alle sier flott, det er sikkert ingenting osv til kontrollrapporter, men jeg vet at jeg ville ha ( og har) friket ut fullstendig med samme resultater. For meg var realiteten at det kan gå galt mye sterkere enn håpet om at det går bra. Nå har jeg begynt å klare å tenke fremover.

Uansett så tror jeg at konklusjonen er at ingen må lese "vi som har mistet". Faktisk tror jeg det er best for oss også om andre holder seg unna. Hverken du eller jeg ønsker å skremme noen, derfor er vi forsiktige med hva vi skriver i andre diskusjoner. Men om noen velger å lese her inne så har de kanskje begrenset rett til å klage på hva vi skriver.

Det kan ikke være nødvendig å skulle veie alt en sier på gullvekt i tilfelle noen ser det forskjellig fra oss.

[D'Arcy]

Jeg er førstegangs-gravid og har ikke opplevd å miste selv, men jeg tror jeg kan kjenne litt på følelsen da jeg mista tanteungen min i bilulykke 13.02.02. Hun var da 2 år og 5 måneder. Jeg var kjempeknytta til henne.

Jeg må bare få si meg enig med alle dere..... Vi som ikke har mistet selv har ingen rett til å holde for ørene og synge "Nananana" når vi hører om noen som har mistet. Det er desverre (!) sånn som skjer - selv om vi alle helst skulle sett at det ikke skjer. Å miste et barn er definitivt det verste som kan skje! Jeg synes derfor at dette forumet virker som en veldig god idé. Jeg tror ikke at det skjermer meg fra å kunne miste dersom jeg ikke leser deres innlegg! Det blir for naivt. Men det er selvfølgelig tungt - jeg tenker på tante-jenta mi hver gang jeg hører om slike foraer.

Maz: Jeg er enig med deg: Engelen din skal absolutt ikke glemmes. Mamma mistet et barn før hun fikk meg. Han var 2 år da han døde og hun ble sendt hjem med Valium og beskjed om at "Dere er fortsatt ung og kan enda få mange barn". Dette var i 1972 og heldigvis har legestanden gått framover. Men hun har fortrengt dette. Vi hadde ikke bilder av min storebror på veggen hjemme før etter at jeg var konfirmert! Men da barnebarnet hennes døde i bilulykken kom alt frem igjen. Vi trodde nesten det skulle rakne fullstendig for mamma. Hun klarte ikke å glede seg over min graviditet før jeg var over 30 uker på vei. Inntil da ville hun ikke snakke om det.

Huff - jeg tar helt av. Men dette enngasjerer meg. Mitt poeng er at slike foraer som dette er kjempeviktige. Ikke la andre si noe annet. Da får de enkelt og greit holde seg borte. Langt borte! dere skal absolutt ikke være nødt til å veie deres ord på gullvekt. Man kan desverre ikke og skal ikke tie sånt ihjel. Det ville være naivt og skrekkelig dårlig gjort mot de som har behov for å snakke om det!!

Håper dere ikke føler at jeg tråkker oppi en diskudjon jeg ikke har noe med i og med at jeg ikke personlig har mistet - men jeg klarte bare ikke å la være.

Masse :stakar: til dere alle!!

[Maz]

D'Arcey

Du trenger deg ikke på.

Det moren din opplevde var desverre vanlig, og det psykologer og leger sier nå er at fortrenger en det så tar det en igjen senere.

Det er mange eldre damer som har kommet opp til meg de siste 1 1/2 årene og fortalt sin historie. Den har likevel vært med på å forme dem. Mange av disse damene har jeg kjent hele livet, noen har vi flirt litt av osv. Nå skjønner jeg jo hvorfor de er sånn og slik. Men så kjenner jeg jo til den delen av dem nesten ingen vet om.

Du har rett Legestanden og verden har gått fremover. Men fremdeles hører man komentarer som "dere kan jo få flere barn" som om det erstatter det man har mistet?

Jeg ser bestandig for meg å si det samme til en enke i en begravelse. "Det finnes da flere menn". Når jeg har dratt denne sammenligningen forstår folk vanligvis hva jeg sier. Det var forresten en god ide til en tråd....