Myten om mammaen som mistet barnet sitt

[save]

Jeg tenker av og til på myten om kvinnen som opplever at barnet dør. Det er mange filmer som ofte årsaksforklarer "sinnsyk" oppførsel med at kvinnen har opplevd slike traumer.

På en måte kan jeg jo forstå det, det er jo fullstendig ekstremt å miste sitt eget barn, men de aller fleste må jo "leve videre". Jeg blir nesten alltid slått av styrken til de kvinnene jeg møter som jeg deler "skjebne" med. Det er ofte flotte, sterke, reflekterte og selvstendige kvinner som jeg bruker som en ledetråd på den vanskelige veien jeg går. Vi har alle ulik opplevelse av dette, og vi har vår måte å forholde oss til dette på, og man merker at dialogen oss i mellom preges av at vi er ulike. Samtidig er vi jo like, og mange ganger blir jeg overrasket over hvor lite "unik" min måte å reagere på er.

Når ett barn er satt ut i skogen for å dø, kidnappet (utenfor varesenter) eller annet, kan det skje at det spekuleres i om kvinnen kan ha opplevd å miste ett barn (eller hun kan ikke få egne barn). Det er derfor disse kvinnene er "gale".

Jeg tror at myten om den "gale" moren uten sitt barn er misvisende. Men det ville kanskje vært rart om jeg syntes annet, siden jeg jo er i denne kategorien med kvinner. Jeg kan jo ikke "se" klart hvor nært eller fjernt jeg er fra andre "normale" mennesker.....

[Diamanda]

Vi er alle forskjellige, og jeg har hørt mange si at " jeg har kommet til å bli gal hvis jeg hadde vært deg" Men det er jo så rart med det, at det er jo utrolig hvilken styrke man får oppi alt det grusomme, og tror det er en vanlig mekanisme mange av oss har i slike kriser. Men at noen tørner er jo ikke rart, men da er det kansje flere forhold som spiller inn, for vi er jo skjøre og trenger ikke mer motgang enn det man har når man står midt oppi de..

Men mitt inntrykk er også at de jeg har snakket med er sterk og godt plantet på jorda.
Fenomen?
Tror ikke det, sorgen forandrer mennesker og styrker de fleste i troen på seg selv og sine muligheter, tror jeg.

[Maz]

Tror det er litt avhengig av hvordan du håndterer sorgen jeg. Dersom du møter den, erkjenner den, jobber med den osv så er jeg enig i at man vokser på den.

Heldigvis har verden gått fremover og man vet mere om sorg, og vi blir oppmuntret til å sørge. Tidligere ble man oppmuntret til å glemme og fornekte. Man skulle skynde seg videre, og da tror jeg sorgen vil ta deg igjen før eller siden. Jeg tror ikke slikt kan la seg skyve vekk for alltid.

[Diamanda]

Nei det er direkte skadelig å ikke lytte til kroppens signaler når man er i sorg, jeg har selv erfaring med det, og gikk i årevis med et stort sår inni meg og det tok veldig lang tid å lege det og jeg trengte hjelp av min kjære samboer til å rydde opp i følelseslivet.
Hadde da oversett meg selv og pakket opplevelser, minner og følelser oppå hverandre, slik at det til slutt bare var kaos inni brystkassen min.

Har et godt sitat som passer her:
" Sorgen er som bølger på havet
- ikke prøv å stå imot dem, men flyt med dem"

[Gretchen]

Jeg har av og til fått spørsmålet :Hvordan klarer du å leve med det?
Svaret mitt er egentlig ganske enkelt - Du må!
Vi har jo egentlig ikke noe valg, vi har som regel venner og famlie rundt oss, noen har ektemenn/samboere og kanskje flere barn fra før. Når vi har kommet oss gjennom det første lammende sjokket, må man bare leve viedere - med sorgen og smerten som nok vil blekne noe, men aldri forsvinne. Det har nå gått to år siden jeg mistet min lille datter, men jeg må innrømme at jeg tenker ganske ofte på det, selvsagt ekstra nå som jeg er gravid igjen.
Det som er merkelig er at det er nesten værre å sitte her å skrive om det, og lese om andres historier enn det er å snakke om det med andre ansikt til ansikt.
Jeg har heldigvis nær familie og gode venner som aksepterer at jeg må prate av og til. Det blir jo også til at jeg sammenligner dette svangerskapet med det forrige, som de aller fleste som har barn som lever også gjør.
Jeg er fryktelig spent på hvordan det vil gå når jeg får ett nytt lite vesen å ta vare på. Jeg husker bare så alt for godt hvor tomt det kjentes både i hjertet, magen og armene mine da Jeg ikke lenger var gravid, men hadde et barn som ikke lenger var i live.
Huff, nei, nå må jeg slutte av dette bragte alt for mange triste tanker fram.
Hilsen