Presentasjonsrunde

[Maz]

Tenkte vi som har tenkt å bruke dette forumet kanskje kunne presentere oss i en tråd.

Jeg foreslår at vi i denne omgangen kan spare oss alle sympatierklæringer slik at det blir en tråd med faktaopplysninger om oss og våre historier som det blir lett å slå opp i om vi vil sjekke noe i relasjon til en senere tråd.

[Maz]

Heisan

Jeg kaller meg Maz, er 36 år, gift og bor i Trondheim.

Sommeren 2001 utviklet jeg alvorlig preeklampsi i mott første svangerskap. Dette var veldig tidlig og av alvorligste slag, veldig uvanlig slik at legene ikke en gang tenkte tanken og trodde prøvene var feil.

Ericka var frisk, men jeg var så syk at legene måtte sette igang føsdelen for å redde meg. Det var umulig å forstå da og like umulig nå. Heldigvis slapp vi å godkjenne denne beslutningen og fikk lov å være sinte. Det tok faktisk 36 timer fra legene begynte (jeg ville ikke ha overlevd et keisersnitt) med igangsetting til fødselen var over. Jeg fikk legene til å gi meg nok morfin til at hun ikke skulle ha det vondt. Det hjalp meg veldig å se hvor fredfylt hun var og jeg er veldig takknemlig for det.

Legene og jeg var litt uenig om termindato. Jeg har nå fått bekreftet at jeg hadde rett. Ericka var vakker og helt perfekt, veldig vakker men liten. HELLP syndrom fører til redusert vekst. Det er nå mulig å redde barn født i uke 23/24 men jeg er trygg på at det finnes skjebner værre enn døden og når jeg ser på det alternativet aksepterer jeg at det ikke var noe alternativ.

Ericka har en utrolig spesiell og vakker gravstein, det var jo det eneste vi kunne gjøre for henne. Hun måtte jo ofte live for å redde mitt og det følses jo som et svik fremdeles.

Det tok faktisk et år før jeg klarte å ta på følelsene fra sykehuset og fødestuen. Før det så var det mye sinne mot allt press og stresset jeg var utsatt for før og under sykdommen. Ca et år etter merket jeg at følelsene var mindre råe og at jeg kunne tenke på Ericka uten å føle sinne mot andre eller mot verden. Den lille stunden hun lå på brystet mitt før jeg ble kjørt til operasjonssalen er utrolig nok blitt et "kjært" minne.

Vi vil iallefall ikke glemme den lille engelen vår, og har anskaffet et pent antikt skrin til de små minnene. Denne står fremme slik at bilder, minnehefte arbånd osv alltid er nær oss. Barnet jeg bærer nå vil få vite om at det har en engel som storesøster. De som ikke er villig til å akseptere det (visse deler av min familie) har ikke noe i vårt liv å gjøre.

Jeg er nå i 31 uke og har ingen tegn på sykdom. Får en helt utrolig oppfølging i dette svangerskapet. Både sykehus, primærlege og psykolog har stilt opp langt over det som en kan forvente av folk. Det varmer veldig og har gjort at jeg nå føler meg trygg.

Perioden fra 12 til 24 uke var et mareritt for både meg og mannen min. Nå har vi jo kommet så langt at faren for barnet er liten om jeg blir syk, og vi klarer endelig å se fremover.

Vel dette var litt om meg og min historie.

[Elvira]

Er kjempeglad for dette forumet, og håper vi kan dra nytte av hverandre og de erfaringene vi har hatt tidligere!
Jeg er selv 28 år og kommer fra Oppland. Jeg og min mann startet prøvingen i november i 2000. Var alerede da kjempestresset over at det tok så lang tid å bli gravid, men jeg ble gravid på fjerde forsøket. Mistet så i uke 6. Tok ikke dette så kjempehardt, da jeg var klar over at det å miste ikke var så veldig unormalt. Testet så positivt igjen 5 mnd. etterpå (tok tre positive tester på to dager), og rakk å være i fyr og flamme til dagen etter på, for da kom "mensen" igjen. Denne gangen var det helt forferdelig! Tanken på å aldri få egnefødtebarn slo inn. Så gikk det hele 9 mnd. igjen før jeg ble gravid igjen. Denne gangen kom blødningene en dag før jeg var 12 uker på vei. Det viste seg at fosteret allerede hade dødd i uke 9. Gikk så igjennom en grundig utredning, og de fant ut at slimhinnen min kanskje kunne være noe ujevn. Jeg ble derfor satt på en tablettkur for å bryte helt ned slimhinnen, slik at den kunne bygge seg opp igjen selv fra bunnen av. Måneden etter var første prøvemånde igjen etter kuren, og vips så var jeg gravid igjen!:) Denne gangen får jeg profasi injeksjon 1 gang i uken og blir nøye fulgt opp fra sykehuset. Er nå 5+4 uker på vei, og prøver å ha en positiv innstilling til at det nå endelig skal gå bra.

[opus]

Heisann.

Jeg er 30 år, bor i midt-Norge, og venter mitt fjerde barn til sommeren.
Min førstefødte kom i 1992 - ei jente som idag er 10 år og full av liv :)
Jente nr. 2 kom til verden en novemberkveld i 1995. Hun var frisk og fin, og alt var tilsynelatende flott med henne. På morgenen Luciadagen '95 fant jeg henne død i sengen. Legene konkluderte med krybbedød.

En kaotisk tid fulgte. Vi hadde ei lita frøken på snart 4 år som vi måtte ta oss av, samtidig som vi nesten ikke var i stand til å overleve sorgen og smerten over tapet vårt selv. Det var helt grusomt.
I årene som fulgte har jeg hatt mange vonde tanker og mye skyldfølelse. Hadde jenta mi levd om jeg ikke hadde røykt? Var det noe jeg burde ha sett som jeg ikke så den siste kvelden jeg la henne? Hadde jeg bare våknet før....osv. Slike tanker er heldigvis et tilbakelagt kapittel nå (stort sett).

Etter at datteren vår døde har vi prøvd mer eller mindre helhjertet å bli gravide igjen. Men kroppen min og psyken min har antakelig vært sånn i ulage at vi ikke fikk klaff før høsten 2000 - altså nesten 5 år med prøving etter dødsfallet.
Nå stumpet jeg selvfølgelig røyken på dagen, har ikke røykt siden :klapp:

Ole kom til verden 1/7-2001, en velskapt og herlig gutt.
Det første året med baby i hus har vært tøft. Vi har vært veldig redde for å miste Ole også, dette har særlig kommet til uttrykk hos Storesøster - hun har snakket veldig mye om sin døde søster etter at Ole ble født. Og hun er tydelig redd for at Ole skal bli borte fra oss.

Nå er jeg gravid igjen, med termin 1/7-2003.
Dette svangerskapet har gått som en drøm sammenliknet med det forrige. Da var redselen for at det skulle gå galt veldig stor. Jeg er mye roligere denne gangen. Føler at jeg har fått bevis på at det faktisk kan gå bra.

Jeg synes det er flott at vi har fått dette forumet nå. Her kan vi høste av hverandres erfaringer, og støtte hverandre når det røyner på.

:klem:

[kineh]

Takk og pris for dette forumet

Jeg er 26 år (neste uke) Gift og bor utenfor stavanger

Jeg har en gutt på snart 4 år. Et lite sjarmtroll.

Da vi startet prøvingen med nr 2 klaffet det på første forsøk og jeg var i ekstase. Svangerskapet var veldig fint og jeg gledet meg som en liten unge. Satt ofte å klappet på magen og tenkte på hvordan det ville bli med to barn i huset. Sønnen min gledet seg også til å bli storebror.

I slutten av svangerskapet sparket det mindre i magen min (som er normalt) Men jeg var bekymret og sa dette til legen, det ble ikke gjordt noe siden hun fant foster lyden. Da jeg noen dager etterpå følte at noe var galt reiste vi inn på sykehuset for en sjekk. Da kom beskjeden, den grusomme beskjeden som har forandret livet mitt til et mareritt. Babyen vår var død, 1 uke før termin. Vi fikk beskjed om å reise hjem for så å komme tilbake dagen etter for å sette igang fødslen, for meg var det hjerterått å sende meg hjem. Hjem med stor mage, og min elskede unge død der inne. Men slik ble det.

Dagen etter ble min vakre Kenneth født. Stor, fin, velskapt men død. Han hadde en knute på navlesnoen og legene sa at det kanskje var derfor han døde, men det er ikke sikkert, så egentlig har de ikke funnet noen sikker grunn på hvorfor han døde. Men jeg og mannen min prøver å holde fast på at det nok var navlesnoren.

Livet mitt har vært nesten som et mareritt etter den dagen vi fikk vite at Kenneth var død, men allikevel går livet videre på en måte. Vårt største ønske var å få et barn til, vårt 3. Etter 4 måneder klaffet det og jeg håper at det skal gå bra denne gangen.

Jeg er konstant red for at noe skal gå galt, men prøver å ikke la redselen ta overhånd. Jeg gruer meg enormt til å være høygravid på 1 års dagen til Kenneth, det blir nok tøft.

Jeg prøver å se frem over og glede meg over den lille spiren i magen min, men det er vanskelig. Men selvfølgelig jeg kjenner gleden innimellom det er godt.

Sønnen min på 4 gleder seg til å bli strorebror igjen og sier; "Hvis det blir en guttebaby så blir de tre brødre", jeg blir glad når han sier det. Kenneth lever videre i våre hjerter og vil alltid være med oss.

[Diamanda]

Takk for dette forum!

I Mai 1999 kom den deilige beskjeden, vi var blitt gravid, etter 1 års prøving. Jeg var veldig nervøs, siden jeg hadde 3 aborter bak meg, 2 utenfor livmor med akutt operasjon og fjerning av eggleder sist gang.
Jeg fikk god oppfølging i svangerskapet og alt virket normalt med både barnet og meg, rundt uke 35 kunne en rutinert jordmor fortelle at hun hørte noe rart med hjertelyden, og vi ble sendt til sykehuset for videre undersøkelser med ctg og ul, men alt så normalt ut.!?
Noen uker senere ble vår lille skatt født på normalt vis, og hun var vakker, sunn og frisk- i 4 dager.
Vi var sendt hjem til vår lokale fødestue, da jeg syntes hun begynte å oppføre seg merkelig, hun klarte ikke å suge så godt, sutret med svak stemme og virket utilpass. Når hun senere på dagen snurpet hele ansiktet sammen og himlet med øynene, skjønte jeg at noe var galt.
Herifra og videre skjedde alt i hui og hast, jordmor rekvirerte ambulansefly, og på kvelden var vi i Tromsø og vår lille venn ble tatt prøver av på allslags måter, jeg merket at hun ble svakere og syntes personalet var trege, men de var utrolig dyktig..
På mårrakvisten etter, til da mitt livs største mareritt, kunne legene antyde at hun hadde en alvorlig hjertefeil og de skulle sende oss til Rikshospitalet. Vi gjorde oss klar men vennen var så sliten og ustabil at vi holdt på å miste henne flere ganger i løpet av mårrakvisten og formiddagen, ca.8 timer etterpå var vi på vei, de hadde klart å stabilisere henne, nå lå hun i kuvøse med respirator, morfin og andre nødvendige legemidler for å holde henne i live til Oslo.
Turen gikk fint og hun var stabil helt frem til operasjon 2 dager etterpå. Hun var sterk kunne kirurgene fortelle, faktisk den sterkeste med hennes sykdom, hypoplastisk venstre hjerte syndrom, hjertet var halvt for å si det kort.
5 dager etter operasjonen kunne vi reise til Tromsø igjen, men de beste prognoser, dette kom til å gå bare bra, hun var så sterk og stabil etter den store 6 timers operasjonen, så legene mente hun hadde alle odds med seg.
Endelig tilbake i Tromsø, og vi var såå stolt, vårt lille hjertebarn skulle få komme hjem snart, bare en liten mellomstasjon i Tromsø først.
På kvelden badet vi for første gang etter at hun ble syk, og vi bare koste oss på rommet på avd., vi ammet og pludret og alt var så godt.
Men lykken skulle være kortvarig, på mårran etter ble hun veldig mistillpass, og gråt så hun ble lilla i ansiktet, dette var ikke bra med tanke på hennes hjertoperasjon, så vi tilkalte personalet, hun ble båret inn på observasjonsrommet, og på den lille spaserturen dit besvimte hun. Det ble slått full alarm, og da hun ble koblet til overvåkningsutstyret var pulsen gått amok, 288 i puls og blodtrykket var alt for lav. Gjennoppliving ble forsøkt, og jeg ble geleidet ut på gangen, jeg var helt hysterisk og sprang mellom gangen og barnet mitt i vill panikk, dette var ille, jeg skjønte nok det.
20 min. etterpå satt jeg på gangen og følte at hun var borte, jeg visste det.., like etterpå kom legen og sa det, det var over...
Det var et helvete livet etterpå, i ca. 6 mnd. gråt jeg konstant, dag og natt, men jeg har tatt sorgen på alvor og kan nok takke megselv for at jeg har det bra idag, for ingen skulle nemlig fortelle meg hvordan og hvor lenge jeg skulle sørge.
Vi har aldri fått et klart svar på hva som skjedde, men hun hadde stafylokokker i lungene, så det antas at hun ikke hadde motstanskraft mot disse.
Familie og venner har vært uvurderlig i sorgprossessen, og jeg er evig takknemlig for deres støtte og omtanke.

Er veldig klar for å bli mor igjen nå, men tar ingenting som en selvfølge, tvert imot, og er redd for å planlegge for mye.
Men merker at jeg flytter grenser hele tiden og det er bra.

Vennlig hilsen Diamanda.

[Nre77]

Hei.

Her kommer min historie om min vakre engel:

Den 4. desember 1997 fødte jeg ei nydelig liten jente. Fødte noen dager over termin. I 18 timer pågikk fødselen, og nær midnatt fikk jeg endelig holde min deilige baby. Vi la oss til å sove med en gang, og tidlig morgnenen etter, ammet jeg henne litt, så sovnet vi igjen. Etter en stund ble vi vekket av en jordmor som ville ta henne med for at legen skulle se på henne. Hun syntes at hun hadde så mørk farge... Hun kom tilbake med henne etter en stund. Legen så ikke noe feil. En annen lege kom, for denne jordmora ga seg ikke. Jeg ble med og så på han undersøke dattra mi, men heller ikke han kunne finne at noe var feil. Men de skulle gjøre grundigere undersøkelser, og de trillet henne inn på intensiven for nyfødte. Etter en stund kom faren til tulla mi (er ikke sammen md han lenger) på besøk. Vi satt en stund og visste ingen ting. Så ble vi hentet inn på et rom. Der satt det en lege og ei sykesøster. Hun sa: det ser ut til at hun ikke kommer til å overleve! Også lo hun littt (!!!) Det var kanskje nervøs latter, men jeg reagerte kraftig på det da. Og hun hadde ikke sagt i forveien HVA som var galt med henne. Og hvorfor kunne ikke legen si dette?
De sa etter hvert at hun hadde en alvorlig hjertefeil. Hadde kun venstresiden av hjertet, og manglet høyresiden. Vi fikk se henne før hun skulle bli fraktet itl Riksen. Da var de igang med hjertemassasje og gjenopplivning. Hun ble lagt i kuvøse og respirator, og dratt avgårde. Vi måtte dra etter i bil selv. På riksen ble vi presset på med dåp og prest i ett kjør. "Ta masse bilder" sa de hele tiden. Måtte ringe til familie og venne, så de alle fikk se henne i live. (Jeg gråter nå når jeg skriver dettte, så vonde minner )
Dagen etter gjennomgikk hun sin første hjerteoperasjon. Den gikk bra, og etter tre uker på overvåking, fikk vi dra hjem på perm til jul. Det ble mye sykehusopphold og nye operasjoner de neste to årene. Ikke ville hun spise heller, så mye strev ble det. Også ble det slutt med typen etter 6 mnd, så jeg ble alene med henne. Men jeg elsket hver dag av det. Klagde aldri på hvor tøft det var. Jeg ville bare at det skulle vare!!
Så skulle hun ha sin tredje og siste operasjon etter to år. Hun var "frisk" utad og like oppegående som alle andre barn, og man glemte at hun ikke var det. Trodde at denne operasjonen ville gjøre alt bra, men det gjorde den ikke. 5. desember 1999, 2 år og en dag gammel døde hun på sykehuset. Lungene ble fyllt med vann, pga kroppen henes ikke klarte den store påkjenningen.
De siste ti minuttene står helt klart for meg: Vi fikk beskjed om å komme ned til legen, han sa at hun kom til å dø i løpet av ettermiddagen. Da hadde jeg vært hos henne bare en time før, og fått beskjed om at alt så bra ut... Jeg tror jeg besvimte et par sekunder. Jeg gråt, og ba på mine knær om at de ikke måtte gi opp, at de måtte prøve noe annet. Men kald utad som leger er, sa han at det ikke var noe å gjøre. Så hørte jeg noen rope: "Nå må du komme, hun er død!" Jeg løp inn i rommet ved siden av der hun lå. De hadde skrudd av monitoren så jeg ikke skulle høre ulinga, sa de. De sa at hun var død allerede. Jeg holdt rundt henne en stund, så måtte jeg gå ut. De ville ta av henne alle ledninger og dren, og sy henne igjen.
Så fikk jeg tilbringe de neste 10 timene med henne. Jeg vasket og stelte henne. Kledde på henne kjolen som hun hadde fått i bursdagsgave dagen før, og luktet på henne. Jeg ELSKET å bare lukte på henne!! Jeg kjente at hun forsvant mer og mer, ettersom hun ble kaldere.Senere på dagen, sa en av sykesøstrene at hun ikke hadde vært død da jeg holdt henne likevel..(...) Vet ikke om jeg er glad eller sint for det.. Skjønner ikke hvorfor de sa at hun var det da, men... Så kom begravelsesbilen og kjørte henne hjem. Kjørte etter henne i to lange timer.
Hun ble lagt på sykehuset, og jeg besøkte henne hver dag. Det var så godt å få tilbringe disse siste dagene med henne, selv om hun var død! Jeg skiftet til favorittkjolen hennes og hattt. Så la jeg henne i kista. Oppi la jeg leker og bilder og kort fra familien. Så kjørte jeg henne selv til kirka.Begravelsen var nydelig. jeg ville gjøre alt selv, uansett hvor vanskelig det var. Jeg greide å ta meg sammen en uke, tenkte at jeg heller kunne knekke sammen etter på. Det var nok tid til det da. Ville ikke kaste bort tiden nå. Spilte sanger fra Celine Dion, Bette Midler og Jewel i kirka, det var sterkt! Så bar jeg kista selv til grava, og senkte henne nedi.
Gravsteinen har et dikt på seg som jeg har skrevet til henne, og det er et nydelig bilde av henne på den. Siden av blomstene , er det leker og endel kort fra folk som kommer innom. Det er så vakkert og fredfyllt der om sommeren. Da sitter jeg der i timesvis, og synger til henne og gråter. Og jeg ber til Gud, om å vær så snll la dette være en vond drøm!!!
Jeg savner henne så utrolig mye! Det er nå 3 år 1 mnd og 5 dager siden hun døde, og det blir ikke noe bedre. Hverdagen går sin gang, for det må den jo. Men savnet blir større og større for hver dag som går! Nå har jeg funnet meg verdens beste mann, og etter over to år med prøving har jeg endelig blitt gravid. Ikke for å erstatte henne, men jeg savner å være mor. Det er det beste i hele verden!



Nre 11+5

[save]

Har sett at det har blitt diskutert om dette forumet skulle finnes her på SnartMamma, og fikk bekreftet det som jeg faktisk har visst lenge; at noen mennesker føler at vår historie er for vanskelig å forholde seg til for dem. Normalt er jeg hensynsløs akkurat når det gjelder dette, for at andre "må" høre om det som har skjedd oss, og som preger hver eneste dag i resten av våre liv i ett lite øyeblikk før de returnerer til sine egne problemer, det er etter min mening en byrde de kan bære for meg og oss. Så hensynsløs er jeg.

Vår historie har vi fortalt mange ganger, men det siste året har det vært mer stille. Stille fordi så mye har skjedd oss. Men historien vår skaper de menneskene vi er og blir, vi glemmer aldri.

Vi fikk en nydelig jente den 31.januar 2001, forløst ved keisersnitt. Grunnen til keisersnittet var at legene dagen før keisersnittet så at babyen vi ventet (på overtid) hadde "hydrocefalus" eller "vann i hodet" som det også kalles. Ingen kunne si noe om omfanget av problemet før keisersnittet, så det var ett døgn i absolutt sjokk og uvisshet for oss fra vi fikk høre at babyen var syk til keisersnittet var over.

Stine, vår fine, nydelige jente på 3700 g og 49 cm med masse sort hår, ble intubert med en gang, fordi hun ikke pustet selv. Ett lite klynk var alt vi fikk høre. Stine lå på spedbarnsposten mens vi var på "oppvåkningen". Vi fikk med en gang ett fint polaroid-bilde av jenta vår opp, og det var bra, fordi vi var så redde for alt Hun var så søt og fin og vi lengtet med en gang etter å se henne.

Det ble noen korte 30 timer med kos, dåp, familien kom for å se engelen vår og undersøkelser. Lille Stine var så hjerneskadet at vi måtte "bestemme" at behandlingen skulle avsluttes. Vi kan (såvidt) leve med det videre, fordi vi vet at det ikke fantes noe alternativ for oss. Hun så ut som om hun sov, fredelig og avlappet. Det var vanskelig å se på utsiden at hun var så alvorlig syk, så mamma og pappa prøvde mange ganger å kjenne etter "gripe-refleksen" eller respons fra ungen vår.

Stine døde i mamma og pappa sine armer den 01.februar 2001.

Livet etter dette har vært vanskelig, sorgen krever så mye. Likevel har vi, med god hjelp og mye egen vilje, gode dager i livene våre. Etter at det hadde gått nesten ett år, ønsket vi å få flere barn. Inntil da hadde vi ikke krefter eller rom for flere barn enn Stine som vi mistet. Vi var glade da vi oppdaget at vi ventet barn igjen etter å ha prøvd i mange måneder. Dessverre endte det i spontanabort i uke 10 i slutten av mai 2002. Det var leit, men på en måte enklere for oss å miste så tidlig fremfor å gå ett helt svangerskap til. Etter å oppleve dette, som jo ofte dessverre er en del av kvinnelivet, brydde vi oss ikke om å vente for å forsøke igjen. Vi måtte få vite hvorfor det "alltid" gikk galt.

Og vi ble gravide snart, og enda har ikke verden rast i hodet på oss. Vi har termin Naegele (mens-termin) rundt den 08.april og UL termin den 17.april.

Svangerskapet er vanskelig, særlig etter uke 24. Å følge med på alle bevegelser, bekymre seg for "ALT" og å "ta forbehold" om fremtiden er jo deler av ett sånt påfølgende svangerskap. Og "ingen" andre gravide å "prate" med. For de er vi den vandrende skrekk-historien, og nesten "smittsom" av og til. For oss på denne siden av gjerdet, er deres påtrengende lykke noe vi så gjerne ville ha en liten ekstra smule av.

Legene sier at det ser bra ut, så vi er forsiktige optimister.... Og snart skal vi markere fødsels- og dødsdagen til et lite vindpust av ett liv.

Takk for dette forumet, endelig kan jeg også la min stemme høres i SnartMamma-veven. Kanskje uten at det blir helt stille rundt oss?

[Gretchen]

Jeg ønsker å bli litt bedre kjent med dere!
Foreslår at vi lager en liten presentasjon av oss selv. babyen vi har mistet, og den vi evt bærer på nå.

Jeg er altså Gretchen, jeg bor i Vestfold, er gift, og har ei jente på 4 år, og ei som skulle ha vært 2.

Nikoline døde i sin mors mage i uke 30, det gikk ca en uke fra hun døde til hun ble født, for det var problemer med å få satt i gang fødselen. Hun døde ca 21/12-00, og ble født 28/12-00.
Legene tror det er morkakesvikt, men det kommer vi aldri til å få noen forklaring på.

Vi begynte å forsøke å få barn igjen med en gang jeg fikk igjen mensen, men det gikk 8 måneder før det klaffet, da hadde jeg 3 SA på rappen. Gikk til ny lege, og er nå 21+3. Fikk profasi sprøyter i 5-6 uker for å hindre nye SA, og går på albyl-e for å sikre at babyen får næring (det er blodfortynnene)

Synes dette svangerskapet egentlig har gått overraskende bra, psykisk sett, med tanke på hva jeg hvar vært igjennom fra før. Føler meg egentlig trygg og gleder meg til babyen kommer.

Dette var litt om "meg og mine"
Vil gjerne høre litt om dere andre.

Klem Grethcen

[Hanah]

Jeg visste ikke at denne siden fantes jeg før i dag.

Jeg kaller meg Hanah, er lykkelig gift, og kommer fra Trøndelag.

Gleden var stor da vi i november 2001 fant ut at jeg var gravid. Vi ventet et julibarn!! Dette skulle bli vårt første barn, og vi var i ekstase! :)
Klarte såvidt å holde den gode nyheten for oss selv til juletider, og da fortalte vi endelig de kommende besteforeldrene og tantene om det nye livet som vokste i magen min. Alle gledet seg stort, og mormor begynte faktisk å strikke en baby-drakt allerede dagen etter hun fikk nyheten.

På nyåret kom jeg endelig over den magiske 12 ukers grensen, nå skulle vi VIRKELIG bli foreldre!
På den ordinære ultralyden i min 19. uke fant jordmor ut at alt sto bra til, heldigvis. Var litt nervøs før timen, men det var det altså ingen grunn til. Trodde vi. Jordmor forsikret oss altså at alt var OK, men ville ha oss tilbake om et par uker, da morkaka mi lå litt langt nede, og fordi hun ikke klarte å se alle hjerteklaffene helt klart pga at den lille hadde en hånd foran hjertet.
Vi var alt annet enn bekymret for neste time, og møtte opp spente, i håp om å kanskje få vite kjønn, og for å få fler bilder.
Men dette viste seg å bli den hittil værste dagen i vårt liv. Jordmor begynte å undresøke, så kom en lege for å titte litt. Så ble en overlege callet på. Ingen informasjon til oss.. Jeg spurte i begynnelsen på undersøkelsen om de kunne se hvilket kjønn det var, men da fikk jeg tilbake: "Det er andre ting som er viktige nå!" Først da ble jeg litt redd..
Jeg er sykepleierstudent, og hørte (og så) hva de snakket om. De brukte latinske ord, og hvisket til hverandre.. Fikk også medfølende blikk fra legen.
Med ett gikk alle tre ut av rommet, og jeg og mannen min vekslet et bekymret blikk. Det var vel ikke noe galt?!?
Endelig kom jordmor inn igjen, og fortalte at den ene legen satt i telefonen til Trondheim (Nasjonalt senter for fostermedisin), der han skulle prøve å ordne en time til oss til neste dag. For "det var noe med hjertet"..

Vi kom til Trondheim dagen etter, og der ble vi møtt på en fantastisk måte. Legen vi fikk var kjempeflink, og det betydde mye for oss.

Vi var på mange ultralyder (ca 15) i løpet av 4 dager, og det ble også tatt en fostervannsprøve. Diagnosen var klar: Den lille gutten vår led av en meget alvorlig og sjelden hjertesykdom. Så hadde vi valget da. Enten å føde gutten, og la han dø. Eller å føde han, og gå igjennom minst tre operasjoner (bare den første operasjonen har 50% dødelighet, og av de overlevende får 80% nevrologiske avvik. +++) Den siste utveien var å avslutte svangerskapet.
Vi fikk mye informasjon, og snakket mye sammen i disse dagene. Vi leste alt vi kom over, og tenkte også mye hver for oss. Heldigvis var vi enige. Vi ville avbryte svangerskapet.
Da jeg skrev under papirene på å avbryte svangerskapet, følte jeg at jeg skrev under på min sønns dødsdom.

Da jeg fødte min sønn var jeg 21+3 på vei. Jeg måtte føde han på vanlig måte, noe jeg før fødselen syntes hørtes helt forferdelig ut. I ettertid ser jeg at dette var nok den beste måten å gjøre det på.
Etter en 16 timers fødsel, ble vår lille førstefødte sønn født. Født til døden.. :'(
Han var 28 cm lang, og veide 422 gram. Vi ville ikke se han først, men jordmor overtalte oss, noe vi er glad for den dag i dag. Han var jo så nydelig!! Mye større enn jeg hadde trodd. Han hadde sin pappas nese, og min munn. Vi tok mange bilder, og fikk avtrykk av hender og føtter. Disse minnene er så dyrebare for meg nå.

Det var mye frem og tilbake i disse dagene. Vi hadde tenkt å ikke å se han, men gjorde det allikevel.
Så hadde vi tenkt å ikke ha annonse i avisa, og å begrave han på en minnelund.
Men det ble til at vi hadde en annonse, mye for å fortelle andre mennesker rundt oss at vi hadde mistet sønnen vår.
Vi valgte også en egen grav, noe jeg er så glad for nå.
Det betyr mye for meg å besøke han på graven.

De fleste mister barnet sitt uten at de vet det. Jeg valgte selv at min sønn skulle dø. Sammen med sorgen over at han er død, så har jeg også sorgen over valget vi måtte ta.
Dette plaget meg veldig i begynnelsen, men etter obduksjonsrapporten var klar, og vi fikk høre at det sto enda værre til med hjertet enn de hadde trodd, så ble skyldfølelsen litt lettere å bære.

Er nå gravid igjen, og enda en gang har jeg termin i juli.
Synes det er vanskelig å ha de samme datoene å forholde meg til, og tenke tilbake til ifjor da jeg var lykkelig uvitende om sjebnen som ventet den lille i magen min.
Har store vanskeligheter med å glede meg over dette svangerskapet, gleden min er meget tilbakeholden..
Både fordi jeg er veldig redd for at det skal skje noe galt igjen, og fordi det er Tor Erling jeg vil ha hos meg!! :leiseg:

Ble langt dette, sorry!

[minni]

Vår historie er på mange måter lik Hanahs..
Alt så ut til å være såre vel etter første UL, vi dro på en uke ferie til syden og planla navn på babyen og fremtiden som foreldre...
Vi hadde fått ny Ul time til uka etter vi kom tilbake for JM klarte ikke å måle hodeomkrests og dermed fastsette termin (var det hun sa da..)
Tilbake på ny Ul fikk ikke JM det snittet hun ville ha hjertet og det ble ny Ul dagen etter med en tredje Jm og så med rekvisisjon til riksen. Da hadde jeg allerede innsett at dette nok ikke kom til å gå vår vei. Vi var nå inne i uke 22 av svangerskapet..
På riksen ble det nye ul med bekreftelse av alvorlig hjertefeil, fosteret hadde bare ett hjertekammer og så var det bare en utgang fra hjertet, de fan t ikk e ut hvor lungene ble forsynt med blod fra. I tillegg var hjertet vridd og flere andre organer delvis speilvendt.
Så vi måtte også ta den tunge avgjørelsen av å avbryte svangerskapet eller satse på flertallige operasjoner med stor sannsynlighet for ikke å lykkes... Og med en syk mann i tillegg til et sykt barn, så jeg for meg fremtiden som ganske uoverkommelig. Vi valgte svangerskapsavbrudd.. og var enige om den avgjøreslen. Men fy så tungt det var !! Babyen ble født på naturlig måte, det tok 22 timer og han var så fin og så så frisk ut når han kom ut. Helt lik sin far, spesielt kunne en se det på leggene og øyepartiet.. :leiseg:
Vi valgte minnelund og sa farvel til lillegutt for oss selv uten å involvere familie og venner. Det føltes riktig for oss.

Nå har jeg termin igjen om to uker og satser hardt på at alt går bra denne gangen. Det har vært blandede følelser hele svangerskapet, alt fra å glede meg til å være redd til å være likegyldig..Men mest av alt gleder jeg meg, aselv om jeg liksom ikke tør gjøre det 100%, det ligger liksom alltid noe å surrer i bakhodet..

[Tidl. bruker]

18 oktober 2000 kom Tobias til verden. Det var den lykkeligste dagen i mitt liv. Han var så søt, fin og perfekt. Frisk var han også :happycry: Jeg kunne ikke se meg mett på han :hjerter:

Dagen etterpå fikk vi et stort slag i ansiktet. Barnelegen fant en bilyd i hjertet, og en kardiolog bereftet hjertefeil. En alvorlig type, og det ble planlagt overflyttelse til riksen for operasjon :leiseg: Tobias ble lagt i kuvøse og satt på medisin.

Det viste seg at gullungen hadde en hjertefeil kalt HVHS, noe som betyr at den venstre hjertekammer er underutviklet og ubrukelig. Uten operasjon ville han dø i løpet av en uke. Men også en operasjon var veldig risikofylt og han hadde bare 30% sjanse til å overleve :leiseg: I alt måtte han gjennom 3 åpne hjerteoperasjoner i løpet av første leveår :leiseg:

Han ble operert 3 dager gammel. Og alt gikk bra :klapp:
Vi fikk mange fine minner og gode stunder med Tobias. Og da han var 4 måneder gmmel stod turen for stegII. Også den operasjonen gikk bra :klapp:

Da han var 7 måneder gammel ble han dårlig :leiseg:
Legene klødde seg i hodet og skjønte ikke riktig hva som var galt :???:

7 måneder og 14 dager gammel døde gutten vår. Han var "frisk" klokken 11.15, og klokken 12 ble han erklært død :leiseg:

Verden vår raste sammen. Lillegutten var ikke mer... Han som hadde gitt oss de beste 7 månedene og de 14 beste dagene i vårt liv skulle vi ikke få se smilet til noe mer....
http://www.tobbeliten.com/grafikk/168.jpg http://www.tobbeliten.com/grafikk/kosestund.gif
Det viste seg at han døde av en blodpropp. Og vi er uendelige bitre på de ansvarlige legene som behandlet Tobias. For Tobias brukte blodfortynnende preparater fra da han var 3 dager gammel til han var 6 måneder gammel. da bestemte de seg for at han ikke trengte mere blodfortynnende medisiner.... Det ble Tobias sin skjebne :leiseg:

Nå har vi akseptert at han ikke er blant oss lengere, men han lever videre. :hjerter: -I våre hjerter og i våre minner :hjerter:

[Nila]

Vår historie er lit lik Hanah og Mini sin...

Vi hadde prøvd i 14 måneder før jeg ble gravid. Det var kjempe deilig å endelig være gravid og vi var helt i hundre! Vi viste at man ikke har garantier så vi bestemte oss for å nyte dagene og bare se det an. (dette har vel sammenheng med at jeg er gift med en lege og datteren til en i tillegg)
Så stor var gleden da vi kom oss fint til uke 12 og 13 etc.
1 uke før vi skulle til UL ble jeg plutselig urolig, hadde ikke lyst til at venner osv skulle vite om at vi skulle ha UL, hadde ikke lyst å snakke med de i tilfelle det ikke gikk bra.....
Da vi kom til UL var mannen min irritert over å måte vente i 1 1/2 time, jeg sa at det var bare betrygende å vite at man tok den tiden man trengte... lite viste jeg om at vi skulle bruke mange timer det den dagen....

UL begynte flott: den lille kløde seg på nese og så flott og fint ut. Det var bare en helt utrolig opplevelse. Så kom jm forsiktig med at hun ville ha oss tilbake fordi det var så lite fostervann.
Da begynte vi å regne med at det kanskje var noe galt. Vi slapp til bar noe timer senere og fikk 2 nye UL.
De ville ikke konkludere med hva det var og ville ha oss tilbake dagen etter. De klarte ikke å finne den ene nyre og den som de fant så ikke bra ut. De kom foriktig med at vi kanskje måte komme i en situasjon hvor abort var en mulighet, så vi skjønte at dette virkelig var alvorlig.

Hjem igjen slo vi opp i bøkene til mannen min og så at babyen vår hadde polycistiske nyrer, som betydde at det ikke var levedyktig..
Vi hadde ikke fått en definitiv diagnose men begynte å tenke på hva vi skulle gjøre videre.... Det ble en del vanskelige samtaler med familien den dagen......

Dagen etter fikk vi bekreftet det vi fryktet mest: babyen var ikke levedyktig. Da sa med en gang at hvis vi ville ha prosenter livs sjanser så var det 0%. Da fant vi ut at abort var det beste, siden jeg ikke klarte tanken å være gravid med et barn som kunne død hvert øyeblikk.

3 dager senere kom jeg til sykehuset for å føde. Det tok 13 timer før vi fikk se datteren vår. Var veldig usikker på om jeg ville se henne, men hun var så nydelig at både jm, lege og mannen min anbefalte meg å se henne. Nå er jeg kjempe glad for at vi gjorde det; hun så fredelig ut og var kjempefint.

Vi var og er kjempe fornøyd med oppfølgingen vi fikk, alle leger, jm og annet personal var bare supre: på alle mulige måter. Vi er kjempe glade for det siden det gjorde alt litt lettere (for så vidt det er mulig da...)

Vi føler at vi har det bra nå, vi har snakket veldig mye samme og med venner og familie som hjalp oss mye. Vi flyttet like etter alt dette som på en måte føltes ut som å lage en ny start. Smertene skal alltid være en del av oss, men vi føler på en måte at det har funnet sin plass nå. Det går fortsatt opp og ned selvfølgelig men storst set går det bra. 3 måneder etter aborten ble jeg gravid igjen og er kjempe glad for der, for oss gjorde det det lettere å komme gjennom den periode jeg egentlig hadde termin.

Jeg kjenner at jeg ikke helt finner roen før jeg har hatt UL, skal om 2 dager så er veldig spent, sover dårlig om natten... Så vi krysser fingrene og prøver å nyte alt som skjer nå... bare fredagen var overstått....

[Anne H.]

Jeg er 30 år, gift og og bor i Oslo.

Jeg skrev dette på Nybakt Mamma sidene i august i fjor - rett etter vi mistet Philip'en vår.

"10 dager over termin dato, satte fødselen endelig i gang. Vi reiste til sykehuset, og gledet oss til å skulle få møte den lille skatten i magen. Men åpningen var ikke stor nok, og CTG'en var bra, så vi fikk beskjed om å reise hjem og vente litt til.

Fire timer senere var vi igjen på plass på sykehuset. Jeg fikk etterhvert epidural, og en elektrode ble satt på babyens hode. Den viste umiddelbart at babyen i magen ikke hadde det noe bra,
hjertelyden falt med uregelmessige mellomrom. Jordmora gikk ut og inn, og i ettertid fikk vi vite at hun flere ganger prøvde å få tak i en lege, men denne ikke kom. Etter en time kom det endelig
en lege. Hjertelyden duppet fremdeles. Vi var engstelige, og vi skjønte at det var viktig å få barnet raskt ut. Legen prøvde med sugekopp tre ganger, men babyen kom ikke. En ny lege kom inn. Han prøvde to ganger. Jeg lå og "drakk" lystgass og hadde så store smerter, siden de hadde stoppet epidural-strømmen...

Det ble bestemt at keisersnitt måtte til. Tre og en halv time etter at det ble konstatert at den lille gutten vår hadde dårlig hjertelyd, ble han født med et keisersnitt som også var smertefult for meg siden jeg ikke fikk tilstrekkelig bedøvelse. Stor og fin var han, men så usigelig slapp og sliten.

Han ble lagt inn på barneintensiven, og der ble det gjordt det de kunne for at han skulle ha det bra.
Ingen visste om han hadde tatt skade av den harde og voldsomme fødselen. Vi var forsiktige optimister, men det var så grusomt å være nybakt mamma og ikke kunne holde ham eller gjøre noe for ham. Jeg ble kjørt ned til ham liggende i sykesenga, og fikk så vidt lov til å ta på ham. Han reagerte så veldig på lyder og impulser at de hadde bomull i ørene hans og en klede over øynene hans....
Stakkars lille gutten vår... Den første dagen pustet han selv, og lå og skrek. Siden jeg ikke kunne være der med den digre senga, var heldigvis pappaen til Philip nede hos ham så mye han kunne.

Den neste dagen ble han dårligere, og hadde kramper og smerter i hodet. Jeg ble kjørt i rullestol ned til ham, og kunne holde den lille gutten vår i handa. Han var så stor og fin, med masse svart hår, og hadde noen skikkelige never som var så fine å plassere fingeren i! En sykepleier spurte om vi hadde tenkt på dåp, og da først gikk det opp for oss hvor syk han virkelig var og at han kom til å dø... Det var jo ikke dette vi hadde forberedt oss på... Philip skulle ikke få vokse seg stor og gammel sammen med mammaen og pappaen sin. Og dette ble altså avgjordt de lange
timene under fødselen hvor legene brukte alt for lang tid på å få ham ut, enda de visste at det hastet!

Dagen etter viste MR-bildene at det ikke var hjerneaktivitet. Han pustet ikke selv lenger. Vi hadde en høytidelig og fin dåp i et hjørne på barneintensiven. Philip med en fødslesvekt på 4380 gram og sine 54 cm, var jo så ferdig en liten babygutt kan bli, men han skulle ikke få leve. På kvelden ble respiratoren koblet fra, han trakk et par ganger etter pusten før han sovnet stille inn.

Sykehuset har innrømmet at de gjorde en feilvurdering. De håpet at de skulle klare å få ham ut vaginalt siden jeg fikk så raskt full åpning (som en 2. gangs fødene, som en jordmor sa), og at de
skulle slippe keisersnitt siden jeg er ganske så stor, og det da kan være flere komplikasjoner. Men klokka gikk og gikk.... Philip stakkars bare måtte vente og vente på å få hjelp til å komme ut. "

[Milly]

.....

[Anine]

Hei alle sammen ! Trodde jeg hadde presentert meg her inne, men så feil tok jeg.

For 10 mnd siden i novenber, så mistet vi vår lille Erik. Han døde mens han lå i magen og legene har ikke funnet en klar årsak. Mulig blodpropp i morkaka, sier de. Erik ble 23 (25) uker.

Vi er nå midt oppi en prosess med fostervannprøve (i morgen) og diverse diskusjoner og alt med Erik kommer rennende over oss igjen. Men det går bra med oss. Nå ber vi for at alt skal være bra med den lille nye spiren vår.

Vi har vært heldig fått støtte i en fantastisk sorggruppe og det har hjulpet meg mye å komme gjennom ting. I tillegg har det vært fint å kunne være inne på NM - "pratet" med de andre som også har opplevd det vi opplevde, delt erfaringer osv. Hjemme har jeg også en herlig snill toåring som virkelig viser at han er glad i oss. Så vi er veldig heldige.

Klem til dere alle fra meg. :klem:

Anine

[baby04]

Hei alle sammen.

Jeg viste tidlig at jeg kunne få problemer med å få barn. Dette p.g.a. ustabile sykluser og høy vekt m.m. Etter en slankekur som varte i 9 måneder ble jeg gravid. Året etter fødte jeg en nydelig jente. Denne jenta er nå 5 år.
Vekten ble høy etter fødsel. Og dermed kom problemet med graviditet igjen. Etter 1 år med prøving fikk jeg hjelp av kinosolog/akkupunktur. Her fikk jeg vite at jeg ikke tålte melk, hvete, sukke, gjær og sjokolade. Etter 1 måned med kostholds endring og nåler :p ble jeg gravid. Gleden var stor.
Men dette medførte at diett og alle gode tankene om å være flink forsvant. jeg spontan aborterte etter 7 uker 2 dager. kinosologen min mente at kroppen min ikke var sterkt nok enda. Den var ikke klar. Troen på meg selv var dårlig. Jeg syntes dietten var veldig vanskelig å holde, nesten umulig. Nå har tiden gått 2 nye år. Etter nyttår 2003 ble jeg flere ganger syk med halsbetennelse og veldig vond svelg. Dette resulterte i besøk hos halsspesialist som kunne konstantere allerig. jeg bestemte meg da for å kontakte min kinosolog.
Nå etter 3 måneder med behandlinger og ny kostholds endring er helsen bedre og jeg er gravid igjen. 6 uker i dag (29.09.2003).

Du tror du har bekymringer når du venter på å bli gravid, men det er barnemat fohold til de bekymringer du får når du endelig klarer det.
Måle mitt nå er å holde meg "renest" mulig. Dvs. ikke spise mat jeg ikke tåler. Det er ikke alltid like lett.

Status nå er at jeg venter til uke 7 er passert så får jeg vente til uke 13 er passert. Håper jeg etter det kan roe meg ned og glede meg over svangerskapet. Slik jeg gjorde med det første.
Jeg går nå til behandlig hos min akkupunktør hvor hun behandler meg for å få meg roligere og bygge opp motstandskraft.

Men det er så tungt å gå med disse vonde tankene om viss ditt og viss datt. :???:

Må ta en dag om gangen, så blir det uker av det til sutt.

Hilsen
baby04

[Nuta]

Hei alle sammen:)
Jeg syns det er så trist å lese at så mange her inne har mistet et barn:(
Her kommer min historie om Odin( hentet fra NM).

Tenk at dette virkelig har skjedd...jeg sitter her med en følelse av uvirkelighet. som om det bare er er en drøm. jeg er helt tom inni meg, kjennes ut som jeg har grått i flere år.

Jeg hadde gått tre dager over termin da fødselen startet på Lørdag 10 mai kl 0830, vi snakket om hvor perfekt det var at det skjedde akkurat i helgen og jeg gledet meg til og hilse på gutten min.
Bestemor ble ringt til og hun kom og hentet Sol.
Riene var ikke så ille og jeg tenkte at dette kom til og ta lenger tid enn med Sol som kom på 3 1\2 time, så vi ventet litt med og reise på sykehuset.
kl1130 bestemte jeg meg for at vi skulle dra, bilturen inn gikk kjempefint og jeg syntes ikke riene var så ille.
Vi kom inn på sykehuset kl1200 og ble plassert på badet av en barnepleier, hun sa at det skulle komme en jordmor snart og undersøke meg.
Riene ble raskt sterkere, og jeg begynnte og få trykke trang. Ingen jordmor var kommet så jeg ringte på og sa at nå må det komme noen for han kommer snart.
1225 kom jordmor og hørte på Odin, hun sa at hjertelyden hans var på 120.
hun skjekket åpning og fant 6 cm, veldig tøyelig åpning. Jeg fikk mer og mer pressrier og jordmora fikk flyttet meg raskt over på en fødestue. Jeg rakk så vidt og komme meg opp i senga, og jordmor fikk såvidt hørt en fosterlyd på 93 før han kom på to pressrier.

Jeg sto på alle fire med ryggen til, men jeg skjønte at det var noe galt, det var ikke en lyd.... Jordmora ba om surstoff, og fikk tilkalt barnelege.
Plutselig var rommet fylt med leger, den lille gutten min var helt blå der han lå på bordet. ikke en lyd...
jeg vet ikke hva som gikk igjennom hodet mitt, jeg spurte flere ganger om han pustet. Men de bare sa at de gjør alt de kan. Det føltes som en evighet når de prøvde og redde ham, han finn adrenalin i hjertet, surstoff og hjertemassasje men han viste ingen livstegn.

Det værste øyeblikket i mitt liv var da legen kom og sa:" beklager vi klarte ikke og redde ham"
alt raste for meg, den lille perfekte gutten min skulle ikke få leve....



Han hadde navlestrengen tre ganger rundt halsen når han kom ut, en gang rundt kroppen og rundt beinet.
Jeg vet ikke når han døde, det er det ingen som vet sikkert. Legen mente at jordmora umulig kan ha hørt hjertelyden hans så kort tid før han kom. Da ville han ha regert mer på behandlingen. Men hun sa senere at hun mener det var han hun hørte. Det jeg vet er at han ikke kan ha vært død lenge, for fostervannet var helt blankt, og morkaka var kjempefin antageligvis døde han på natten eller på morgenen av surstoffmangel.

Siste gangen jeg kjente han, var fredag kveld, og da var han kjempeaktiv hele dagen. Noe jeg syntes var litt rart for han har altid vært rolig i magen. Men om han snurret seg inne da eller ikke det får jeg aldri vite.


Og han lå der, lille Odin så liten og perfekt så nydelig men så stille.
Jeg fikk han opp til meg,han var så pen, lange fine øyevipper, og masse fint hår.
4220g og 54cm
Han lingnet mye på Sol, samme morske haka og nesa til pappan sin.
Jeg lå og hadde han intil meg, luktet på han og strøk på ham. Det luktet så godt baby av ham, og huden hans var silkemyk.

Vi ble flyttet til et enerom på en annen avdelig, jeg måtte gjemme han under dyna sammen med meg så ingen skulle se ham. herregud så fælt det var. Tenk og måtte gjemme den lille gutten min. Han som var så perfekt, han jeg er så stolt av...

Det døgnet vi fikk han ham hos oss betyr alt for meg. Han sov sammen med meg om natta, jeg skiftet klær på ham til de klærne vi hadde med oss, de passet akkurat. Flere ganger bare lå jeg og ventet på at han skulle lukke opp øynene, det så bare ut som han lå og sov. Så fredfull.. det er en av de tingene som er godt og vite, at han ikke hadde det vondt men bare sovnet inn.

Vi hadde besøk av de nærmeste familie og venner. Det var så godt og få vise han frem, sånn at det ikke bare er vi som har sett han og har et minne om han.


Det verste var når de skulle komme og hente ham, jeg ville jo at han skulle være hos meg for altid, men det gikk jo ikke...etter at de tok han ble det så forferdelig tomt...
det var ikke sånn det skulle bli, det var ikke dette jeg har har gått og ventet på i 9 måneder. Alt jeg fikk med meg fra sykehuset var en liten eske med en hårlokk,noen bilder og et håndavtrykk.
Han som sulle være hos meg resten av livet fikk jeg bare ha i noen timer.

[Tidligere bruker]

Trodde jeg hadde lagt historien min her, men det var nok på SG det. Kopierer over historien hit også jeg.

''''''''''''''''''''''''''
Den 07-08-03 var en deilig sommerdag.
Cecilie, 5 år, hadde besøk av to venninner,
og de frydet seg i hagen.
Jeg følte meg litt sliten, men hadde hatt problemer
de siste månedene med lavt blodtrykk, så jeg trodde det var det.
Begynte på uke 23 i svangerskapet denne dagen.
begynte endelig og slappe, turte og planlegge framover.
Det var masse liv og røre, så jeg koste med magen min
og slappet av. Så litt utpå ettermiddagen måtte jeg på do.
Jeg tisset og da jeg tørket meg oppdaget jeg noe veldig feil.
Masse blod og slim. Det slo meg med en gang at dette
måtte være slimproppen. Jeg ringte sykehuset med en gang
og fikk beskjed om å komme så fort som mulig.
Jeg fikk komme raskt inn på gynekologisk avd. på AHUS.
Gynekologen som skulle undersøke meg sa at det høyst sannsynlig ikke
var noen fare, men de ville undersøke meg nøye.
Jeg skjønte av ansiktsuttrykket hennes at noe var feil med en gang.
Hun fortalte at jeg desverre hadde begynt å få åpning, og jeg fikk ikke lov og reise meg opp mer.
Jeg ble helt kald og følte meg helt utenfor meg selv.
Dette kunne ikke være mulig.......
Jeg ble undersøkt ofte og mye, masse blodprøver osv.
Det eneste de kunne finne var en liten infeksjon i kroppen min.
Babyen, Petter, hadde det fint.
Jeg måtte ligge helt flatt, fikk ikke gått på do heller, måtte tisse i bekken.
Prognosene for meg var ikke de beste, men de sa at hvis du klarer
og ligge i 5-6 uker så har vi store sjanser for og redde Petter.
Om noen dager ville de begynne og gi ham lunge-forsterkende medisin.
Jeg tenkte mye denne kvelden, både positive tanker og "katastrofe-tanker".
Hele neste dag gikk også. Veldig sakte, men den gikk.
Cecilie, min mann og svigermor var hos meg hele kvelden.
Vi visste alle at dette kunne gå galt, men ville ikke snakke om det.
Dette skulle vi klare!!!!!!
Så dro de hjem etterhvert og jeg skulle prøve og sove. Måtte bare tisse først.
Når jeg gjorde det kom det plutselig masse blod. Jeg ringte på sjukepleier og
hun ringte igjen på jordmor. Det ble tatt flere prøver.
Infeksjonen var ikke blitt sterkere og Petter hadde det fremdeles bra.
Jeg prøvde og roe meg ned igjen, men ikke lenge etterpå begynte jeg og kjenne
murringer nede i magen. De kom liksom med tettere og tettere.
Jeg ringte febrilsk etter jordmor og skjønte vel egentlig at nå starter fødselen.
Jeg ble rullet opp på føden og fikk ringt etter min mann.
Riene ble bare sterkere og sterkere og etter et par timer gikk vannet.
Kl. 00.15, 09-08-03, ble Petter født. Han var så liten, 580 gram og 29 cm.
Jeg grudde meg for og se, var redd det ikke skulle være et pent syn,
men, han var helt nydelig!!!!! Alt var riktig. Han var bare liten.
Hjertet slo i ca 30 min., men lungene kollapset og han døde.
Vi hadde han inne hos oss noen timer, merkelige timer.
Min mann fikk rullet inn en seng ekstra og sov hos meg resten av natten.
Neste dag våknet jeg som i en døs. Jeg måtte ha drømt, det kunne ikke
være mulig at dette hadde hendt. Men virkeligheten er hard og brutal.
Vi fikk se Petter igjen og bestemte at Cecilie også skulle få komme og se.
Hun er en vitebegjerlig og intelligent 5-åring, som var veldig opptatt av å
bli storesøster og alt det innebærer. Minmann dro hjem og hentet henne, hun ville veldig gjerne
se lillebroren sin. Var spent på hennes reaksjon, men hun koste med ham, strøk han på kinnet, og beundret han.
Hun var en stolt storesøster uansett!

Har fått vite i ettertid, etter obduksjon av både Petter og morkake og fosterhinne,
at grunnen til denne for tidlige fødselen var en infeksjon. Den hadde satt seg i fosterhinna og
livmora, og da gjør kroppen det den føler riktig. Den støter det ut.
Det betyr at det hele bare var maks uflaks. Bittert, men også en trøst.
Det er ikke funnet noen feil som tilsier at dette vil skje igjen.

Det er nå gått 2,5 mnd etter Petter's fødsel og livet går jo videre, men det er vanskelig.
Redningen er jo herlige Cecilie. Hun sa det jo best selv; "Men du har jo meg da mamma."
Vi har snakket veldig mye om det som skjedde, Cecilie har hatt masse spørsmål, og hun har fått ærlige og riktige svar hele veien. Sannheten varer lengst. Man blir også forundret over hvor mye en 5-åring forstår.
Hun stiller spørsmål som får en til bli imponert og overrasket.
Vi har nå fått opp en liten gravstein til Petter, en sten som Cecilie og jeg plukket på hytta.
Han ligger sammen med oldemor og oldefar på kirkegården.
Det synes Cecilie er fint, for da passer jo de på han. : )
For meg er det liksom to steg fram og ett tilbake så langt.
Noen gode dager og noen dårlige dager. Savnet etter Petter er stort og vondt.
Men, for å sitere Cecilie igjen; "Vi kan jo prøve å få en ny baby da."
Og selvfølgelig skal vi det jenta mi. Vi er allerede igang med å prøve på det.
Det vil bli rart å bli gravid igjen tror jeg. Både enorm glede og enorm redsel.
Redsel for at det skal skje igjen som skjedde med Petter, men glede for å ha kommet et steg videre
på veien. Petter vil aldri bli glemt, vi har for alltid et barn for lite, en liten engel.
Men tror at det hadde vært godt å bli gravid igjen også.
Det ville være det ultimate bevis på at livet går videre, og at det er mye positivt og være glad for!

Hvis noen vil ha kontakt med meg så ta gjerne kontakt.
Hadde vært godt og snakke med noen som har opplevd noe av det samme.

Har forresten et tips om en veldig fin bok om hvor man kommer etter døden.
Cecilie vil lese den boken hele tiden, den gir nok henne en ro om at Petter har
det bra der han er nå. Den er skrevet av en prest ved navn Skeie og heter
Sommerlandet, en fortelling om håp.
Jeg er en ikke-troende, men dette er allikevel en fin bok for små søsken
som har mistet en bror eller søster.

Hilsen en engle-mamma
'''''''''''''''''''''''''

Nå er det gått litt tid, og ting har blitt litt lettere.
Vi vil alltid ha Petter med oss, men livet går faktisk videre.

Har i dag vært på ultralyd, er i uke 14 + 1 i nytt svangerskap.
Herlig å se liv og røre inne i magen min igjen.
Er mye redd, men selvfølgelig også utrolig glad for å være gravid igjen.

[ame]

Hei alle sammen!

Jeg er ame, 35 år. Samboer'n og jeg har v'rt sammen i 7 år og har to barn. Mina blir5 i juni. Gutten var Aksel, som ble født 1. oktober 2001, var tilsynelatende en frisk baby. Han la på seg dårlig, hadde masse infeksjoner. Jeg følte meg hysterisk som tok ham til legen hele tida, men 24. oktober 2002 fikk han diagnosen Akutt Myeloblastisk Leukemi.

AML har en overlevelsesprosent på ca 60, og er vanskelig å behandle hos små barn. Aksel var på sykehus (mesteparten av tiden i isolasjon pga manglende immunforsvar fordi blodet var dårlig) fram til juni 2003. Etter 7 cellegiftkurer var leukemien hans blitt immun, og legen kunne bare tilby eksperimentell behandling og smertelindring. De eksperimentelle medisinene gjorde ingenting for gutten vår. Han fikk en alvorlig infeksjon i begynnelsen av juli mens vi var hos familie i Norge (vi ville at han skulle få noen fine dager før han døde). Han lå på intensiven på Rikshospitalet i 11 dager, men til slutt ble det et valg mellom å la leukemien ta livet av ham mens han lå på respirator, eller å ta ham av respirator for å se om atter nye medisiner kunne gi ham noen uker ekstra. Aksel døde i armene våre 25 timer etter at respiratoren ble koblet fra, 16. juli 2003.

Jeg gleder meg til å bli tre-barn mamma, selvom vi egentlig hadde tenkt å stoppe ved to.

Håper å bli bedre kjent med der, og gi og få støtte når dagene er tunge. :klemme:

[Tidl. bruker]

Hei alle sammen...

Først vil jeg takke for en super ide om å lage presantasjonsrunde inne på "vi som har mistet"
Etter som jeg nå har lest gjennom alle her er det flere som har opplevd akkurat det samme som oss.
Jeg hadde mens termin 10.08.04 og gleden var enorm!!
Endelig skulle det bli en liten :baby: på oss og etter kun 3 mnd prøving.
Fram til uke 18 gikk alt helt supert og ingen hadde trodd at dette skulle gå galt.
Forloveden min og jeg var på UL 5 mars og syns dette var spennende.Hadde lagt meg ned på benken og jordmora hadde plassert utstyret på magen min..Det første bilde vi så var en liten :baby: som skrævet over skjermen..Det var en liten gutt..ingen tvil der..hehe..
Men etter 5 min var det som et slag i fjeset.Jordmor ble helt stille og fortalte oss etter en stund at barnet vårt hadde en alvorlig hjertefeil.
Jeg har aldri vært så redd...Tårene rant!!!
Vi fikk innkallelse til Riksen for grundigere UL 10.03.04
Var der inne hele dagen, og dette var helt forferdelig..jeg følte meg dårlig der jeg lå, og ba om et mirakel om at legene hadde sett feil på BSS.
Men nei da, det ble konstantert sykdommen HVHS.
Det er en forferdelig hjertefeil, og vi fikk 3 valg.
1: Føde han ut nå - tidlig fødsel.
2: Gå ut svangerskapet og føde han og ikke vite om han kommer til å overleve.Han måtte hatt minst 3 operasjoner det første året.med 50 % overlevelsessjanse.
3: Føde han etter fullgått svangerskap og ta han med hjem og la han død.
Jeg fatter ikke at legene kan gi foreldrene et slikt valg..Det er helt forferdelig.
Vi valgte nr 1.
Fant ut at dette var det mest humane for gutten vår å gjøre.Man vil jo alltid gjøre det beste for barna sine.
Tirsdag16.03.04 fikk jeg abortpillen på sykehuset og dro hjem og bare gråt..hadde det kjempevondt og det var utrolig tøft å vite det at når jeg hadde tatt den pilla, da var det slutt for gutten vår.
Ble lagt inn på BSS 18.03.04 og på morran fikk jeg 3 stikkpiller for å sette igang aborten..I løpet av hele dagen fikk jeg piller hver 3-4 time.
Hadde kraftige mensmurringer og fikk Pinex etter noen timer..Utover kvelden fikk jeg Pethidin og dette var utrolig deilig. Da klarte jeg å sove noen timer og iløpet av disse par timene fikk jeg 10 cm åpning og våknet til en utrolig pressetrang. JM tok vannet på meg mens jeg strevde for ikke å presse, og det var utrolig deilig.
Presset i 20 min og etter 22 timer var gutten vår født!
Vi orket ikke se han, fant ut at det ville blitt for tøft, men vi vet inne i hjertene våres at han var verdens nydeligste lille prins.Jeg har gått sykemeldt en stund og sliter med mareritt hvor samboeren min vekker meg om natta fordi jeg gråter og hyler..

Ønsker alle sammen her en kjempefin dag og mange :klemme: :klemme: :klemme: fra lille_meg22.

[Tidl. bruker]

Hei alle sammen!

Veldig god ide med en slik presentasjonsrunde, og en god ide med et slikt forum!
Mannen min og jeg ble gravide første gang i år 2000 - og gledet oss stort til å bli foreldre. Jeg var på første legeundersøkelse rundt uke 7, og alt så fint ut.
Samme dag begynte jeg å blø - jeg ringte legen, og fikk vite at dette kunne være en "ettervirkning" av den gynekologiske undersøkelsen.
Dessverre var det ikke slik, og etter noen forferdelige dager gikk det dessverre galt. Det var fryktelig vondt for oss begge - men vi slo oss til ro med at dette er noe som tross alt skjer mange, og satset på nytt med friskt mot.

Etter bare to måneder ble vi gravide igjen. Denne gangen gikk alt bra, lille spiren vokste og sparket, og jeg var frisk og fin. Mandagen i uke 23 gikk helt uten tegn til liv, og etter en søvnløs natt - hvor jeg satt oppe - gråt og leste om dødfødsler - dro vi rett til lege. Han fant som ventet ingen fosterlyd/hjertelyd, og vi ble sendt rett til sykehuset i Drammen - for ultralydundersøkelse.

Vi ble tatt imot av en jordmor - som kunne konstantere hva vi allerede fryktet - og legen hun tilkalte bekreftet det værste - at barnet vi gledet oss til hadde dødd i magen min. Legen var utrolig sympatisk - holdt om meg og lot meg gråte - hun hadde tårer i øynene selv.

Vi fikk velge selv hva vi ville gjøre - om vi ville reise hjem og vente en dag eller to - eller sette fødselen igang samme dag. Vi valgte det siste - det ville være for grusomt å reise hjem og gå og grue seg.
Min aldeles nydelige svigermor kom - og fikk være med oss hele veien.
På fødeavdelingen ble den ene stua gjort om til rom for oss - og hele tiden ble vi tatt utrolig godt hånd om av verdens skjønneste jordmødre, leger og barnepleiere. De var der for oss med trøst, informasjon og støtte - vi følte vi virkelig ble båret gjennom den tunge stunden!

Jeg var hele tiden blitt lovt at jeg skulle få epidural så jeg skulle slippe å ha fødselssmerter. Dessverre viste det seg at akkurat i det min fødsel startet, fikk de inn et akutt keisersnitt - og anestesilegen ble opptatt et annet sted.
Jeg måtte derfor gå igjennom nesten hele fødselen uten bedøvelse - jeg tålte ikke petidin - ble fryktelig syk av det. I ettertid synes jeg faktisk mest synd på jordmor og barnepleier enn på meg selv, for de hadde så veldig vondt av meg - de hadde jo lovt at jeg ikke skulle ha smerter, og så kunne de ikke holde løftet sitt... Jeg merket at det gikk inn på dem!
Helidgvis kom epiduralen til slutt - som en stor lettelse!

På morgenkvisten onsdag fødte jeg ei bittelita jente - Vår. Hun veide 800 gram og var 33 cm lang - og aldeles nydelig var hun. Vi fikk bilder av henne, og hånd-/fotavtrykk - noe vi setter umåtelig stor pris på i dag. Vi fikk ha henne hos oss så lenge vi følte at det var naturlig. Min svigermor fikk holde lille Vår og oppleve en liten stund som bestemor... Det hele var utrolig fredfult midt oppi all sorgen og smerten.

Vesle Vår ble obdusert, uten at de fant noen årsak til at hun døde - legene beskrev det som krybbedød i mors liv. Det slet litt på oss i begynnelsen at vi ikke visste hva som var galt, men har lært oss å leve med det.
Hva vi sitter igjen med etter denne tiden er et inntrykk av et sykehus med utrolige mennesker - enormt profesjonelle, men varme og omtenksomme.
Vi holdt en enkel begravelse - og er glade for å ha et gravsted å gå til.

Vi valgte å ta en pause i baby-forsøkene for å få ting litt på avstand, men til slutt våget vi å forsøke på nytt. Under hele det nye svangerskapet ble jeg fulgt opp som en prinsesse - var hos jordmor på sykehuset en gang i uken - og fikk ultralyd hver andre uke. Følte meg hele tiden ivaretatt og at mine følelser ble respektert. Var jeg engsteig et øyeblikk tok de imot meg med åpne armer for sparkeprøver og tester.
En stor ros og takk til personalet på BSS!

Lille Erik ble født i januar 03 - og er en herlig krabat!
Går alt som det skal blir han storebror i desember.
Hittil føles det greit, men er noe engstelig denne gangen og...
Det nytter likevel ikke å gå rundt og engste seg, for hva vi lærte så smertelig er jo at vil ikke naturen, vil den ikke. Vi krysser fingrene og tenker positivt.

I vonde stunder er det godt å vite at en ikke er alene - og det er godt å kunne prate med folk som har vært igjennom det samme - så takk til den/de som startet dette forumet - og lykke til videre til alle dere der ute som vet hva det snakkes om her!

:klemme:

[Shira-78]

Hei.. Jeg har min historie,mistet tvillinger.. kom ikke på at jeg kunne skrive den her.. kan jo skrive at jeg er snart 26 år,i juli.. er englemamma til 2 tvillingsjenter connie og amalie og er mamma til go jenta mi på snart 3.. de er fra et tiligere forhold.. er sammens med verdens herligste mann nå og venter en gutt 20 aug.. men ingen kan erstatte mine elskede tvillingsjenter..de er hos oss hele tiden.. har minnebok og det henger bilde av de på veggen. blir aldri glømt.. de som vil lese min historie.. så er det under mistet tvillinger.. føler med dere andre som mistet.. jeg gikk med pshykolog lenge etterpå..jeg trodde det var min feil.. :klemme: :klemme: :klemme: til alle dere som har mistet..

[LadyBee]

Min Anna døde i løpet av den natten jeg fikk rier, i mars i år. Hun er fortsatt en viktig del av hverdagen for meg og min familie...

Fordi jeg bruker sg/sm mest til å drømme om fremtiden, blir jeg neppe en aktiv bruker av mistet-forumet. Men jeg hadde lyst til å si at jeg er her, slik at jeg er lett å finne om noen trenger å prate.

[Turbomamma]

Ser at det ikke har vært så mange innom og skrevet sin historie her de siste mnd..

Jeg er 28 år og mannen min 38. Vi begynte planleggingen av barn i 1999. Det tok 1,5 år før jeg ble gravid. Vi gikk ikke så "vitenskaplig" til verks, så det tok litt tid... Jeg ble heldigvis gravid og hadde et svangerskap uten problemer av noe slag. Fødte en nydelig gutt august 2001.

En liten Turbo er han :klemme: , så noen familieforøkning var ikke på tale før det året han nærmet seg 2 år. Vi bestemte oss veldig plutselig for at nå ville vi prøve på en til, og jaggu satt'n på andre forsøk! Vi var veldig fornøyde og lykkelige med det. Så flott at vi matchet så bra og slapp å prøve i årevis! Lykken ble kortvarig da jeg fikk blødninger og det ble oppdaget MA i uke 11. Skulle til utskrapning, men fosteret og alt kom heldigvis ut da jeg var hjemme.

Det var et sjokk å oppleve MA/SA, siden det var noe en leste om, ikke noe som hendte en selv... Men vi gikk på med friskt mot og ble gravide igjen 4 mnd etterpå. Dessverre opplevde vi en tidlig SA denne gangen. Det gikk ikke like hardt innpå oss, da gleden ikke rakk å feste seg..

Vi gikk videre og prøvde nok en gang. To mnd senere var vi endelig gravide igjen! Og denne gangen måtte det da bare gå bra! Så mye uflaks kan da vel ikke et par foreldre ha...?
Jeg var nervevrak de første ukene, og bestilte tidlig ul. Fikk blødninger like før timen, og var aldeles oppgitt.. Men, nurket levde jo! Årsken til blødningene fant legen en uke senere - en vanishing twin. Blødningene vedvarte og jeg var like nervøs foran hver ultralyd. Men alt så flott ut!

Fikk time til ordinær ul litt tidlig, så jeg fikk en ny time noen uker senere. I forkant av denne ultralydundersøkelsen hadde jeg blødd mye, sntes jeg, og de var merkelig tyntflytende det som kom.. I bakhodet lusket tanken om fostervann, men jeg turde egentlig ikke kjenne helt på den... På ul kunne jordmor bekrefte min lille mistanke! Det så ut som vannet hadde gått!!
Etter legeundersøkelse og diverse prøver var det sikkert: Preterm vannavgang i uke 19... En svært alvorlig sak. Utsiktene for overlevelse var små.
Vi valgte likevel å satse litt på dette barnet som levde i magen min. Vi gav det en sjanse...kanskje ville det fylles opp med fostervann og alt kunne gå bra? Dagene og ukene gikk, men situasjonen vedvarte. Alt av nydannet fostervann rant bare ut igjen... Omsider var vi klare: Vi tok avgjørelsen om å avslutte svangerskapet. Et tilsynelatende friskt og levende barn ble dømt til døden av dets foreldre... At vi i det hele tatt klarte å ta denne avgjørelsen kommer av usikkerheten mtp skader på barnet og hva dette ville gjøre med familiesituasjonen vår, samt infeksjonsrisikoen jeg gikk med ved å ha hull i fosterhinnene.

Fredag 15. oktober kl 17:05 ble Vilde født. Hun var 410g og 27cm lang. Så aldeles perfekt og nydelig, men for liten for livet... Fødselen gikk over all forventning. Rakk ikke å få smertestillende, for ting skjedde fort. Morkaka satt fast og måtte tas ved utskrapning, men ellers var det en drømmefødsel!

[lissi64]

Dere har sikkert skjønt at jeg er født i 1964 er altså 40 år. Jeg har 4 flotte barn. Jeg er samboer med en kjekk mann, han er noen år yngre enn meg, han er akkurat fyllt 36 år. Vi har vært sammen i 16 år, fremdeles er jeg forelsket og håper han er det samme. Selv om vi sikkert har det som folk flest, krangler innimellom over små bagateller.
Vi hadde ikke vært lenge sammen før vi bestemte oss for å få barn, jeg hadde to barn fra et tidligere ekteskap (som var et kapittel for seg selv). Det viste seg at det var ikke så enkelt å få barn, det endte til slutt med langvarig hormonbehandling. Til slutt lykkes vi og vi fikk en nydelig gutt. Vi ble anbefalt og starte med en gang hvis vi ønsket flere barn og jammen fikk vi ikke ei lita jente halvannet år senere.
I 97 meldte behovet seg for flere barn, vi kuttet ut prevansjon og sannlig som et mirakel ble jeg gravid i 99, det resulterte i en MA. Vi fortsatte å prøve men ingenting skjedde. i 2002 var jeg inne på Ahus til utredning, legene mistenkte kreft i livmorhalsen. Heldigvis var det ingenting kreft, men vi fikk beskjed om at noen flere barn kunnne vi bare glemme. Dette var jo trist men gleden over å være frisk var større.
Et nytt mirakel opplevde vi nyttårsaften, etter at jeg hadde vært dårlig i hele jula tok jeg en gtest, den var positiv. Nå måtte det gå bra tenkte vi begge. Jeg og ei venninne skulle reise nordover å besøke min familie 13 januar. Vi dro, dagen etter havnet jeg på Narvik sykehus, på nytt en utskraping.
Nå var jeg desperat fikk time hos en gynokolog i Lillestrøm, ville ha hormonbehandling for å bli gravid fortest mulig, jeg blir jo ikke yngre med årene. Jeg fikk ingen hjelp, men vi klarte det selv. Denne gangen var vi ikke i fyr og flamme, vi viste hvordan det kunne gå. Jeg kom til uke 12 og håpet begynte å tennes. Vi hadde bestemt oss for fostervannsprøve, det kunne jo være at grunnen til at vi hadde mistet tidligere var genfeil hos fostret. Perioden vi ventet svar var et sant mareritt. Den dagen svaret kom vi fikk vite at alt var i orden og det var en liten gutt, den dagen kan ikke beskrives, jeg tror jeg svevde. Endelig kunne vi glede oss, jeg dro til Stømmen og handlet lyseblåe klær. Min venninne kom med klær etter sin sønn, jeg vasket dem å strøk dem, ryddet plass og fikk lagt dem i skap. Ettersom jeg har en plagsom bekkenløsning hadde jeg lyst til å få gjort unna det meste tidligst mulig. Jeg hadde ikke lyst til å eventuelt måtte overlate dette til andre.
Nå sitter jeg her med et skap fullt at babytøy, en liten minnebok med 5 bilder fot og håndavtrykk og en dødsmelding. Grunnen til at Bror Leander ble født så tidlig var antakelig en infeksjon. Ellers så var han perfekt.

[litelo]

Har aldri trengt å prøve lenge for å bli gravid.
De to første forsøkene satt på første og andre forsøk, men endte i ma.
Tredje gang vi prøvde satt den også på andre forsøk, og vi var så glade da vi gikk over 12 uker. Nå skulle vi endelig få baby.
Desverre gikk det ikke slik. Helena døde i min mage i uke 38 av akutt morkake svikt. Hun ble født 04.04.04. Hun fikk en fin dato, englen min.

[kosepia]

Hei!
Er ny på dette nettstedet. Behovet for å høre om andre som har vært uheldig å mistet ble stort. Jeg er 33 år og har en gutt på 7 1/2 år. Han ble tatt med keisersnitt i uke 32 pga. svangerskapsforgiftning. Det var like før det gikk galt med oss begge. Dette førte til at jeg brukte lang tid på å bli moden for flere barn, nesten 7 år. Ble gravid på første forsøk sist og det ble jeg nesten nå også. Var kjempelykkelig, men samtidig redd for at det samme skulle skje igjen. Fikk derfor ekstra oppfølging og tilbud om flere UL. Det hjalp så lite. På kontroll hos legen i uke 24 fant han ingen fosterlyd og jeg ble sendt videre til UL på sykehuset. Kommer aldri til å glemme ordene som ble sagt: Jeg kan desverre ikke se noe hjerte som slår... Fikk selv velge om jeg ville bli på sykehuset eller reise hjem og komme tilbake morgenen etter. Vi valgte det siste. 24 timer etter at de satte igang fødselen fikk vi en liten perfekt gutt (mai-04). Det som gnager meg er at vi har egentlig ikke fått noe svar på hvorfor, det kunne være at morkaka hadde løsnet.
Det som holdt meg oppe var at vi kunne jo bare prøve på nytt igjen. Jeg kunne jo ikke være uheldig flere ganger nå...min kvote burde jo ha vært oppbrukt.
Vi prøvde på igjen så fort jeg hadde fått tilbake mensen og ikke lenge etter var jeg gravid på nytt. Denne gangen ble jeg fulgt opp på sykehuset, ble satt på fragmin-sprøyter og albyl-e og fikk UL på alle kontrollene. Var på kontroll i uke 13 og kunne se en liten baby som lå og viftet med armene. Gjett om jeg var glad for at de første 12 ukene var over og at alt så bra ut. Var på ny kontroll i uke 15 (okt-04) og fikk nok en gang presentert den samme setningen: Beklager, men jeg kan desverre ikke se noe hjerte som slår... Trodde hele verden skulle rase sammen rundt meg og så for meg 24 nye timer med veer for å føde en død liten baby. Heldigvis ble legene enige om at jeg skulle få tatt en utskrapning isteden, med tanke på hva jeg nettopp hadde vært igjenom. Det gjorde det hele litt lettere.
Så her sitter jeg nå med tusen spørsmål om hva som gikk galt og to små englebarn. Skal så fort jeg får tilbake mensen utredes for habituell abort. Håper jeg kan få noen svar da, men vet nok ikke om jeg noen gang tar sjansen på å bli gravid igjen.

[Bekka]

Hei!

Har visst glemt å presentere meg, fysj! Men.. Jeg bor i buskerud og har store forhåpninger om å få full klaff denne mnd. Hatt en sa. Men vi er ved godt mot. Har ingen barn fra før, er forlovet med verdens deiligste "mann" (hehe). Gleder oss til å bli foreldre og forbreder oss som best vi kan. Håper å bli bedre kjent med dere!

[Insomniagirl]

Hei jeg har også funnet vieen inn hit nå :nikker:

Kjenner igjen mange her inne og det er jo godt da.
Min historie kan jeg ta kort og den er slik:

Vi fikk verdens nydligste gutt 30 juli 2003. Alt var bare fryd og gammen. Vi hadde normal barsel tid og slikt, og dro hjem på dag 4 med beskjed om at dette var en en velskapt gutt.

På dag 8 dro jeg til legen for da orket jeg ikke mere, jeg følte på meg at det var noe galt. Var til legen og da ble lille vennen dårlig. Han ble kaldt og slap. Vi ble fraktet til St. Olav og der oppdaget de en medfødt hjertefeil. Han hadde HVHS. Derifra fikk det til riksen. Chris ble opperert på dag 10. Vi var alle opptimistiske, alt så lovende ut.

Så kom dag 11, og vennen min sitt lille hjerte klarte ikke mere. Han fikk hjerteflimer og døde fra oss. Han hadde kjempet godt og lenge, men det er bare så ufatelig at slikt kan skje. Det er jo ikke meningen at vi skal gravlegge våre barn.

Har hatt ett tøft år nå, og det nærmer seg snart vår andre jul uten vennen, men på mirakel vis har vi klart og komme oss videre. Og skal ha en ny spire nå i mars. Har termin 9 mars 2005. Jeg begynner nå og glede meg til spiren skal komme. Har fått god oppfølging denne gangen så jeg er trygg på at alt er bra nå.

Marit

Vil du leser hele Chris Alexander sin historie kan du gjøre dette på minne siden jeg har laget om han. Den finner du her: Chris Alexander (http://home.loqal.no/~marihofs)

[JanneB]

Hei, jeg heter Janne, er 33 år og gift på 10. året. Vi har en gutt født i -95, en gutt født i -98, en gutt f/d 21.12.03 i uke 20 og er i dag 37+2 med en lillesøster. Termin 22.01.05.

[gravidemor]

hei alle sammen!

jeg er 29 år,samboer og bor på østlandet. Har ei nydelig jente på 4 år og vi ønsker at hu skal bli storesøster og har hatt to misslykket graviditeter nå på 5 mnd.
først i oktober etter å ha prøvd i drøyt ett år ble jeg gravid utenfor livmor og måtte fjerne en eggleder og allerede i november igjen klaffet det og godt er jo det med en egg leder. men det skulle ikke gå greit nå heller,i ca 11.uke begynte jeg med små blødninger og da legene mente dette var helt ufarlig gikk jeg en uke før jeg kontaktet gynekolog klinikken or ul. der fant de ett bitte lite foster på knapt 6 uker og problemer med å se hjerte aktivitet. jeg skulle komme tilbake etter en uke,men siden jeg ble urolig kontaktet jeg den enestående legen min som tok meg på alvor med engang og sendte meg på sykehuset hvor jeg fikk ul og der ble det da bekreftet at fosteret var dødt og antakelig har vært det siden uke 6. jeg var nå 13 uker på vei. ble innlagt med det samme og fkk utskapning samme kveld. nå er dette fire dager siden og jeg er helt ødelagt og er svært glad det finnes sllike sider som dette.
vi prøver igjen om noen mnd!

[Kari L]

Hei!

Jeg er 34 år, har 3 jenter: ei på snart 8år, to på 4 1/2 år og har en utrolig snill og omtenksom samboer. Jeg har endometriose som i alle år gjordt det veldig vanskelig for meg å bli gravid. Tvillingene er blitt til ved hjelp av prøverør og eldste jenta mi er adoptert fra India. Jeg tok ut spiralen i november 2004, og ble til min store overraskelse gravid med det samme- et lite under i seg selv,men gleden skulle ikke vare så lenge.... I starten av januar begynte blødningene. Jeg var opp på sykehuset flere ganger til ultralyd pga. styrtblødninger, men det var fin hjerteaktivitet og fosteret vokste fint. Nå på mandag (uke 9) skulle jeg på en vanlig kontrollsjekk å sykehuset. Hadde ikke hatt blødninger på flere dager og ante fred og ingen fare. Fikk SJOKK da ultralyd viste at fosteret ikke hadde hjerteaktivitet. Fikk utlevert et skjema og sendt til lab for å ta blodprøver... "kom tilbake kl. 19.00 så blir det utskrapning".... Utrolig at sykehuset ikke har noe bedre oppfølging etter slike tragiske hendelser. Får virkelig håpe at jeg ikke opplever dette igjen.

Etter utskrapningen fikk jeg beskjed om at legen som utførte inngrepet hadde klart å stikke hull i livmoren. Jeg fikk antibiotika og måtte ligge natten over pga. fare for infeksjon. En venninne av meg døde nesten av infeksjon noen få dager etter inngrepet! Jeg synes det er helt utrolig at dette kan skje. Forhåpentligvis vil jeg ikke få problemer siden jeg fikk behandlig straks.

Jeg føler virkelig med dere alle som har mistet,og det må være fryktelig spesielt for dere som opplever dette sent i graviditetet eller mister et barn etter fødsel. Uansett håper jeg at det også er rom for meg som har mistet etter to mnd. Det er godt å snakke med andre som har vert i samme situasjonen.

Vi kommer til å prøve på nytt etter ca to mnd, så får vi håpe at det går bra.
:rørt:

[Itoshigo]

Kommer ikke til å skrive det helt lange innlegget jeg.
Mistet min lille gutt mai 04. Han døde i mors liv. 19 uker fikk han leve.
Vil aldri oppleve det igjen!!!

Er gravid igjen nå og jeg merker at ettersom ukene nærmer seg for når lille gutten døde,så blir jeg mer og mer nervøs! Det ble ikke funnet noen årsak på obduksjonen så jeg får jo bare tro på legene når de sier at det rett og slett var uflaks og at ikke kommer til å skje igjen.

Jeg ønsker alle riktig riktig lykke til som prøver igjen!!!

Stor klem fra

[Sahina]

Heisan

Jeg er 37 år, har en nydelig datter på 2,5 år, og en snill og grei samboer. Vi har veldig lyst til å gi datteren vår en søsken, så da jeg oppdaget av vi var gravid i juni, var gleden stor.

Jeg var veldig dårlig under svangerskapet, kvalm og uggen. Og så, den 29 juli skjedde det, vi hadde en SA, det var helt grusomt. Det er slik at alt jeg gjør nå, er ting jeg "sist gjorde så var jeg gravid". Og selvsagt lurer jeg på hva jeg kunne gjort anderledes for kanskje muligens å beholdt barnet.

Vi har bestemt oss for å prøve en gang til. Jeg er ikke helt ung lengre, så sjansene blir mindre og mindre, men vi håper jo.....:)

[martha21]

hei er en jente på 21 år 1 gravidtet fostret døde etter 7u3d oppdaget det i dag etter 5 uker det var meg hilsen martha21

[Ticedi]

Min historie er nok noe annerledes enn de som før er presentert her.
Vi fikk vårt første barn i 2001, uten å prøve mer enn en måned. I 2003 begynte vi å prøve for å få nr to, men det lot vente på seg. Våren 2004 var endelig en grav.test positiv, og lykken komplett.
Jeg fikk tidlig smerter i magen, men ble avfeid med at det var luftsmerter. I uke 9 fikk jeg lette blødninger, og ble sendt på UL. De konstaterte (feilaktig) SA. Samme kveld gjennomgikk jeg et rent smertehelvete, med bølger av smerte som kom og gikk hele natten. Vi kontaktet lege, men ble avvist med at det var normalt med sterke smerter etter en SA. Neste morgen oppsøkte jeg igjen lege, men ble igjen avvist. Jeg gikk tre uker med sterke smerter i mageregionen, før jeg omsider kom til en lege med reelle kunnskaper. Han konstaterte ekstrauterint svangerskap, og jeg ble operert umiddelbart. For dere som ikke vet det, kan ex.u. ta livet av deg i løpet av timer, ettersom det som regel oppstår en styrtblødning i buken. Jeg gikk tre uker...
Etter dette tok det nok et år. Jeg hadde nå fjernet en eggleder, og var svært pesimistisk. Men underet skjedde - i høst ble jeg gravid igjen. Det varte til uke 7 - da mistet jeg dette frøet i en SA.

Så - en måned senere har jeg igjen blitt gravid. Jeg er nå kommet til uke 8+, jeg har vært på UL og hørt det lille hjerte banke, og jeg er ved godt mot.
Håper, håper, håper... Synes det er på tide med et barn til, etter 4 svangerskap...

Takk for at du tok deg tid til å lese dette!

[Tidl. bruker]

Jeg var ufrivillig barnløs i 10 år da jeg var så heldig å bli gravid.
Ett perfekt svangeskap alt gikk fint.
Men da jeg etter noen år ble gravid begynte jeg å miste..så alt ble snudd på hodet.
Fra å ikke bli gravid til bare å miste....mistet 1 i uke 6 og 1 i uke 8 i 2002.
La barn på hylla en stund det ble for tøft.
Så bestemte jeg meg for å prøve igjen og ble gravid før det var gått 3 mnd.
Etter 7 uker mistet jeg men tenkte at jeg kanskje skulle prøve igjen bare ta en liten pause.
Ble gravid momentant uten mens og ble overrasket over hvor fort jeg ble gravid nå.
Var redd og engstelig men pustet lettet ut da jeg kom over 12 uker.
I 15.uke blødde jeg litt og ringte legen som bare ba meg se det an.
Blødningen stoppet dagen etter men jeg følte noe var galt.
1 uke etter skulle jeg reise meg for å vaske opp da jeg kjente en diger klump som lissom rant fra magen og nedover.
Løp på do og rev ned buksa og det bare fløt med blod og store svarte klumper...ambulanse ble ring og jeg ble kjørt avgårde i full fart.
Fikk se på UL alt var fint med den lille de så ikke hvor blodet kom fra.
Lå der til dagen etter og ble skrevet ut da blødningene minket og alt var bra med babyen.
Hjemme var jeg i dårlig form måtte bare ligge og når jeg måtte reise meg blødde det mye,stoppet litt opp når jeg la meg osv. i en uke.
På natta etter en uke fikk jeg vondt visste det var rier men hadde time til legen dagen etter så jeg lå å ventet.
Da jeg kom til legen ble jeg sendt rett til sykehuset vi kjørte egen bil.
På veien sa det plopp i magen...så merkelig sa jeg da.
Fremme skulle jeg gå ut av bilen da alt bare rant ut av meg i en foss,jeg trodde det var blod og tenkte nå dør jeg.
Etter noen minutter stoppet det og jeg karret meg inn i luka og de hjalp meg på do.
Bindet var vått ikke noe blod...da visste jeg at vannet hadde gått.
Ble undersøkt og fikk beskjed om at jeg blødde i livmora men de fant ikke ut hvor,barnet levde men jeg hadde prematur vannavgang slik at fødselen var i full gang.
Måtte ligge og vente på å føde mange fæle timer...morkaken kom ikke ut av seg selv så jeg fikk utskrapning etterpå.
Ungen skulle bli lagt på minnelunden og jeg valgte bilder orket ikke se den lille gutten min.
Fødte han i uke 17+4 og sa aldri mer nå vil jeg ikke prøve å få flere barn.
Ble enige med lege om å sette inn spiral når mensen kom...den kom ikke.
Tok da ny test som var positiv,jeg trodde det var en spøk.
Men nei sitter her 12 uker på vei nå....er livredd for at det samme skal skje igjen.
Har vært til to tidlig UL der alt har vært fint og skal tilbake til uka.
Jeg følte siden jeg ikke orket å se han at jeg ikke fikk sagt farvel så på julaften dro hele familien ut på minnelunden og la på blomster og lys.
Det var tøft men hjalp at jeg hadde nytt liv i magen.
De fant aldri ut noen årsak og det bekymrer meg tenker mye på at det kan skje igjen selv om jeg prøver å være så positiv jeg kan.
Da jeg hadde tidlige SA tenkte jeg at det var naturen som ordnet opp og tok det bra men dette føles som om jeg har mistet ett barn og jeg sitter og har en liten engel nå.

[Krissie]

Vi hadde ikke trodd vi skulle bli gravide så fort, men i juni tok jeg en test bare fordi jeg var så utrolig nysgjerrig! Hadde vært trøtt og sov sykt mye den uka før...
Gleden var stor da testen viste et stort blått kryss! JIPPI!
Men gleden var kortvarig - tre dager etter blødde jeg MASSE... Men jeg gikk ikke til legen. Tenkte ikke på det en gang. Det var jo bare vanlig mens, kjentes det ut som. "Det er slikt som skjer", tenkte jeg før jeg gikk på jobb samme dagen... Men da jeg kom på jobb - i barnehage, var det ikke så kult likevel... Tårene sprutet da jeg holdt ei skjønn lita snuppe på halvannet...

Men jeg kom meg til legen etterhvert, etter to uker eller noe slikt, og ble sendt til ul for å sjekke om det var noe igjen. Men det var det jo ikke.

Jeg har tydeligvis ikke fått bearbeidet sorgen så godt som jeg burde, for nå sitter jeg her, 11uker på vei, og er litt deppa, føler ingen glede, og alt jeg tenker på (når jeg tenker på noe) er hvordan det står til med lille klumpen i magen... Er det liv det? Det er det eneste jeg tenker på, eneste jeg bryr meg om. Resten av verden spiller ingen rolle.
Jeg lever ikke for tiden. Jeg bare er.

I morgen skal jeg til legen igjen, og da håper jeg vi kan se om vi kan finne hjertelyden. Eller enda bedre: Sende meg på ul! Det ville hjulpet meg MASSE! Bare det å få bekreftet at det er liv...

Frem til da går dagene bare...
Og jeg prøver å smile...

[Adalis]

Har ei jente på 15 mndr, begynte å prøve så fort jeg fikk tilbake mensen, da vi ville ha to tette. Ble gravid etter 6pp, kjempelykkelige... Men så begynte jeg å blø i uke 8... Dro på ul og fikk konstatert SA, slapp utskrapning... Prøvde igjen med en gang, etter 2pp ble jeg gravid igjen. Det var så etterlengtet, og vi gledet oss masse... Sist hadde jeg en følelse av at det kom til å gå galt, det hadde jeg ikke nå, og vi hadde stor tro på at alt var bra. Så var jeg på ul forrige torsdag (uke 11), og fikk beskjed om at fosteret var dødt... Da bare det rett til utskrapning... Sitter her nå med masse uvirkelige, vonde følelser.... Er livredd for å prøve og ende opp med å miste igjen... Vi har igjen 6 uker på oss, ellers mister vi permsjonspenger med nestemann (sykemeldt grunnet ledd, havner på attføring, og ender da "uten inntekt" ifølge TK....)
Så det er kort frist, og ikke vet jeg om vi tør å prøve igjen med en gang heller......

[sannesol]

Hele historien vår ligger på www.lisjegolletjohanna.piczo.com (http://www.lisjegolletjohanna.piczo.com)

[Eia78]

-----

[piami]

hei
jeg kaller meg altså piami og er snart 19 år, jeg bor i hammerfest hvor jeg også møtte kjæresten min..
min historie startet i april 2006, da jeg ble gravid for første gang med min daværende kjæreste, jeg var utroli redd for å fortelle han om at jeg var gravid, å egentlig så visste jeg det ikke helt selv heller.. jeg hadde det på følelsen, men tok en test og den var negativ... siden dette skjedde så tenkte jeg ikke mye mer på det, før jeg begynte å merke de kjente symptomene med ømme bryster osv...
jeg sa aldri noe til noen den gang siden jeg bare var 17 og ikke visste hva mine foreldre og andre ville tro.. jeg ble sittende aleine med min lille hemmelighet, men da det gikk galt ble det tungt, kom meg ikke ut av sengen på 14 dager og skolen gikk ikke så bra.. jeg snakket aldri til noen om det annet enn legen som fortalte meg at jeg mest sannsynlig hadde spontanabortert.. jeg var utrøstelig.. først i august/september var jeg istand til å fortelle noen om det.. hadde på den tiden og møtt min nåværende kjæreste.. på dagen 4 måneder etter at vi ble sammen kunne jeg fortelle han at jeg var gravid (igjen).. vi brukte mye tid sammen på å finne ut hva vi skulle gjøre, pga alderen vår og fordi det var veldig tidlig i forholdet.. etter mange lange samtaler ble vi tilslutt enige om å beholde barnet.. gleden var stor både for oss og familie. vi ble nødt til å fortelle om det pga jobben hans og med tanke på at han skulle reise til japan noen dager senere.. han reiste 6/2-07 og ni dager senere var det over!!
sitter nå hos hans familie og sørger over nok ett mistet barn, lille babyen vår ville ikke lengre..:farvel: må si det har vært verre nå enn sist, men takket være god støtte fra familie å venner så har det gått greit...
vi har nå blitt enige om å vente en stund før vi prøver igjen, noe som på en måte gjør ting ennå verre, men er en liten lettelse og, for er kjempe redd for å miste nok en gang:leppe:

det var min historie, ble langt.. sorry for det:sorry:

15/2-07 døde lille babyen vår:leiseg: :bælje:

[Mammatil1-snart2]

Det var i 2000. Begynner å bli noen år siden.....
Var til ordinær ultralyd i uke 19 . Til da hadde alt virket ok og normalt, til og med kjent de første sparkene. :rørt:
Men på ul fikk jeg den tunge beskjeden - guttebabyen kom aldri til å få leve. De hadde oppdaget en sjelden kromosomfeil. Ble tilbudt å få reise til utredning på St.Olavs i Trondheim på Nasjonalt senter for fostermedisin.

I Trondheim møtte jeg 2 leger og 1 jordmor som var med meg hele tiden. Undersøkelsene viste at SUS hadde rett. Diagnosen gutten min fikk var: alobar holoprosencephalon. Dette er vedlig sjeldent og derfor vet de svært lite om dette og hvorfor den inntreffer. Spesielt sjeldent var det i mitt tilfelle siden jeg var bare 23 år. Dette er en kromosomfeil som rammer hjernen spesielt, hvor hjerneinndelingen ikke finnes - slik at hjernen vokser sammen. I tillegg har de som regel en leppe- ganespalte.

De satte igang fødselen i Trondheim siden de skulle obdusere ham der (jeg godtok det slik at de en dag kan gi svar). Fødselen varte i 10 timer. Fikk det jeg ønsket av smertestillende. Kl 22 den 05 august 2000 ble gutten min, Thomas, født. Legene sa at siden han var så liten ville han ikke overleve selve fødselen. Jeg kjente på hjertet hans med en gang han ble født - det slo. Sjekket mange ganger - etter 10 min slo hjertet hans ikke mer. I de 10 minuttene hørte jeg lyder fra munnen hans, som om han prøvde å puste - og gjett om jeg gråt. Så fortvilende at ingen kunne hjelpe ham! :sorry:

Vi begravde ham 1 uke senere og jeg besøker graven jevnlig. Hjelper i sorgprosessen.
- Mamma glemmer aldri lille skatt - :farvel:

[englegutt]

Hei....

Det hele begynte høsten 2003, vi hadde ikke vært sammen så fryktelig lenge, men følte vi ville prøve å få et barn. Og vi begge viste jo at det kunne ta litt tid. Jeg hadde vært uten p-piller i 14 dager så var jeg gravid, og det var en så utrolig stor glede. Tenkte faktisk aldri tanken på at jeg kunne miste eller noe.

Så kom vi til begynnelsen av juli, hvor jeg var på den siste ultralyden og fikk beskjed om at jeg hadde for lite fostervann så jeg kom til å bli lagt inn dagen etterpå. Så skulle gutten min gjennom en stresstest for å se om han taklet å gå gjennom en vanlig fødsel. Og ut i fra testen så skulle han klare det, så jeg fikk gelekur, med beskjed om at jeg måtte ikke regne med at det kom til å skje noe på noen dager enda. Men halv tolv om natta gikk vannet og de kom inn å lyttet på han og alt så greit ut, helt til jeg fikk min neste rie, da sank hjerteslagene hans drastisk. Og jeg spurte om jeg skulle kontakte samboeren min, så han var der i løpet av en halv time. Hjerteslagene sank bare mer og mer og til slutt fikk jeg beskjed om at det ble keisersnitt. Alt gikk greit der og vi kom hjem etter en uke.

Så var vi på kontroll i begynnelsen av desember og han var så slapp, klarte ikke holde hodet eller noe. Heldigvis var det en turnuslege på jobb den dagen og hun turte ikke annet enn å henvise oss til sykehuset for nærmere sjekk. vi fikk innkallelse dit en uke etterpå og det ble tatt masse prøver, fikk så beskjed om at vi var heldige hvis han i det hele tatt kom til å overleve, en uke etter det fikk vi vite diagnosen, det var spinal muskelatrofi type 1, en veldig alvorlig og sjelden sykdom som det ikke er noe å gjøre med, og som han kunne levd med til han var to år, med en masse apparater som hjelp. Vi var frem og tilbake på både rikshospitalet og ullevål samtidig som vi hele tiden hadde åpen retur til skien.

Så kom påsken og alt så ut tilå gå greit og han var på tur først hos farfar og mimmi, så hos bestefar og så hos mormor og bestis, han kosa seg ordentlig. Mamma ringte meg 1. påskedag og sa han var så rar og lurte på om jeg ikke kunne komme og se på han, det var så vondt for han kjente meg ikke igjen i det hele tatt. Jeg ringte sykehuset og vi fik beskjed om å bare komme rett opp, han tok en masse prøver og de fant ut at han hadde fått lungebetennelse, noe som absolutt ikke var bra for han i det hele tatt, for den lille kroppen hans var ikke sterk nok til å takle det. Vi våket over han i to døgn føre han ikke orket mer, så 29 mars 2005 døde den lille solstrålen min, den dagen jeg ble 24 år. Klarer ikke beskrive de følelesene som gikk i meg da jeg holdt gutten min når han trakk pusten sin den siste gangen og aldri slapp den ut igjen........:lei_seg:

[Puselus]

Har klippet ut og limt litt her fra utdrag i min tidligere termin klubb februarklubben 2007.
2 januar 2007 skulle bli en glad og fantastisk dag, men ble istedet den tristeste og verste dagen i vårt liv. Jeg var da 34+1, og hadde ikke mer fostervann og det ble derfor Ks. Jeg hadde også blitt advart om at det kansje kunne være noen nyreproblemer fordi legene på SUS fortalte meg at de blodtrykksmedisinene jeg gikk på burde jeg ikke ha gått på i svangerskapet mitt.

Det startet bra, Ks gikk bra og Leonard gråt litt da han kom ut. Vi tok det og det at han tisset som et godt tegn.
Jeg ble flyttet ned på overvåkiningen og trodde igrunn at dette skulle gå bra.

Vi fikk etterhvert beskjed om at det ikke var så bra med ham som vi trodde. Lungene hans hadde kolapset og de måtte sette ham på respirator. Det viste seg også at nyrene var heller ikke slik de skulle. Og platene som danner hodeskallen viste seg også å være underutviklet. Dette var visst alle tegn på at jeg hadde brukt den medisinen jeg brukte.

Lille Leonard kjempet så godt han kunne, men han klarte ikke å ta opp den oksygenen han trengte, tilslutt sa barnelegen at det beste for ham var å få dø. :leiseg:
Da klokken var rett over 23.30 koblet de ham fra maskinene og jeg fikk holde ham i armene mine, hvor han døde stille og fredelig inn....
Det var utrolig trist og tragisk, men vi er begge utrolig glad for at han fikk dø sånn og ikke mens han var koblet opp mot maskinene. Vi velger å tro at han visste at han var sammen med mammaen og pappaen sin og at vi var/er veldig glad i ham....:leppe:

Dette er utrolig tøft og vanskelig, siden legene og obduskjonen har bekreftet at dette er menneskelig svikt. Jeg skulle aldri gått på de medisinene mens jeg var gravid.
Jeg spurte legen min både før og etter at jeg ble gravid om jeg skulle gå på disse og hun mente at det skulle jeg.
Jeg er nå blitt fortalt at det står i felleskatalogen at gravide skal IKKE gå på disse.

Vi har bestemt oss for å gå til søksmål med dette. Ikke det at vi kan få vår kjære lille Leonard tilbake, men kansje vi kan hindre at andre opplever det samme. Og fordi vi syns det må bli konsekvenser for legen, for hvis du setter det på spissen har hun faktisk tatt livet av vår sønn.....
Obduksjonen viser at han ikke hadde noen som helst mulighet til å overleve.

Vi har fått medhold fra Statenshelsetilsyn og legen har fått en advarsel, noe vi syns er lite. Vi har også gått til søksmål mot min tidligere lege, vi går å venter på hennes respons. Om hun velger å betale eller om det blir rettsak.
Det var min historie...

[sKYTTEN 71]

OJ OJ,sitter her og leser alle innleggene deres og gråter over noen forferdelige skjebner,det er bare så ufattelig trist.
Selv har jeg aldri mistet,men vært innlagt lenge i begge svangerskap med en prematurfødsel og en fullgått,jeg har hatt en voldsom redsel for å oppleve nettopp det dere her inne har vært gjennom,å lese innleggene gir meg en voldsom takknemlighet for å ha fått to friske levende barn.

Ønsker dere alt det beste i livet og takk for at dere deler dette med oss her ute,det minner om at man ikke kan ta alt for gitt.

[Theresemor]

Jeg heter Therese og er 23 år. Har en fantastisk samboer som jeg har vært sammen med i 1,5 år. Vi prøvde i 7 mnd før jeg ble gravid. Lykkelige omstendigheter helt til en UL i uke 7 (hadde litt rosa på papiret) På Ul så hun ikke annet enn en "plommesekk" Men hun ville ikke gi meg noe bestemt beskjed så vi fant ut at jeg skulle ta en HCG prøve. Kunne jo være jeg var mye tidligere på vei. Hcg steg! Men ikke så mye det skulle. Var på enda en UL hvor de så foster anlegg, men ingen hjerteaksjon. Vi syns det hele så positivt ut da fosteret hadde vokst siden sist. og antok at jeg var mye tidligere på vei og bestemte ny UL dato om to uker. Dagen før UL fikk jeg voldsomme smerter. Som til slutt gikk over til blødninger.
5 min etter jeg kom opp på sykehuset var jeg grønn i ansiktet og hadde "press veer". Reiste meg for å gå på do. Husker ikke veien til toalettet, men husker noe som bare datt ut av meg. Da jeg kom på toalettet va buksen min, skoene mine sokkene mine og alt NEDSØLT av blod! Det rant og rant. Kjente at jeg kom til å besvime. og fikk dratt i nødsnor på doen. Kom to leger og bar meg rett opp til en utskrapning for å stanse blødningene. Mistet mye blod og var kjempe blodfattig. Men nå er kroppen min bedre. dette er 7 dager siden idag, og imorgen skal jeg tilbake i full jobb. Gruer meg!!
Skal vente til jeg får mensen igjen for så å prøve på nytt.

Har mistet 2 ganger før også, men da var omstendighetene så annerledes. Gikk på spiral den ene gangen og tok angrepille og p pille den andre gangen. Stresset masse og hadde en FORFERDELIG kjæreste!! Så jeg velger å tro at det hadde noe med saken å gjøre!

Neste gang SKAL den sitte!!!

[VilBliMor]

Hei.
Godt med et slikt forum. Her er jeg, 31 år og gravid for sjette gang etter fem MA/SA, fire av dem døde tidlig rundt uke 5-6 og en gang så vi hjerteslag, men fosteret døde rundt uke ni. Jeg og mannen min har prøvd i 3,5 år nå og den psykiske påkjenningen er enorm når man går gjennom så mange skuffelser uten resultat, føler at legene ikke tar oss på alvor osv. osv.
Endelig det siste halvåret har vi fått en lege på en privat klinikk som jeg føler har virkelig tatt tak i situasjonen vår og virkelig sett oss som mennesker. Frem til dette har vi virkelig sett og opplevd helsevesenet på sitt verste føler jeg - dessverre. Men nå har vi fått tett oppfølging, jeg har fått albyl-e og fragmin pga. leidenmutasjon, jeg har fått lavdose levaxin mot litt varierende stoffskifteverdier, jeg fikk den laveste dosen Gonal-f sprøyter frem mot eggløsningssprøyte og Ovitrelle rett i forkant av eggløsningen. Jeg går også på Cyclogest i stedet for Crinone (som jeg hatet å bruke!) og tar progesteron fra rett etter eggløsning i stedet for etter positiv graviditetstest.
Nå nærmer jeg meg slutten av uke 6, og vi så et bittelite hjerte slå for 3 dager siden. Nervene er i høyspenn, det er ikke en lett situasjon å være i selv når man får forholdsvis gode nyheter!
Krysser fingrene for både meg selv og alle andre i min situasjon :)