MøreMia
29-08-2002, 17:39
Det går som kjent opp og ned her i verden, kanskje litt for fort for undertegnede for tiden. Er fortsatt veldig hormonell og sårbar.
Ville bare fortelle dere om den skjønne sønnen min på 6 år:elsker:
Her om dagen satt vi og spiste middag, mor var sliten etter en lang dag på jobb og poden var som vanlig like fordømt treg til å spise som han alltid er ved middagsbordet. Det hele endte med at jeg eksploderte :kjeften:
Gikk fra bordet i vilt raseri og satte meg i sofaen. Ser på gutten min at han krampaktig prøver å spise hurtigere. Ender med at jeg sitter oppløst i snørr og tårer, full av dårlig samvittighet for at jeg ikke har litt mer tålmodighet, at jeg ikke kan vente litt til før jeg blir sint...
MiaMannen kommer med lommetørkle, stryker meg bare over håret og setter seg ned uten å si noe. Jeg hikster forsiktig at jeg ikke fortjener noen av dem... Ikke fortjener jeg baby som antakeligvis ligger vettskremt i magen heller... Hvorpå min sønn kommer bort til meg, gir meg en klem og forteller at han er så glad i meg, at han liker meg så godt... Dette sier han i fullt alvor til tross for at jeg er den hurpa!!?
Vil ikke bruke svangerskapet som en unnskyldning for mine handlinger, spesielt ikke ovenfor en 6-åring. Men Gud fader, hva den gutten forstår... :gladtrist
Gled deg du som ikke har barn fra før. Disse små trollene kan gjøre deg eitrende forbanna men også tilføre så vanvittig mye kjærlighet og nærhet!
Bare noen betraktninger fra en litt preget-av-stundens-alvor-Mia...?
Ville bare fortelle dere om den skjønne sønnen min på 6 år:elsker:
Her om dagen satt vi og spiste middag, mor var sliten etter en lang dag på jobb og poden var som vanlig like fordømt treg til å spise som han alltid er ved middagsbordet. Det hele endte med at jeg eksploderte :kjeften:
Gikk fra bordet i vilt raseri og satte meg i sofaen. Ser på gutten min at han krampaktig prøver å spise hurtigere. Ender med at jeg sitter oppløst i snørr og tårer, full av dårlig samvittighet for at jeg ikke har litt mer tålmodighet, at jeg ikke kan vente litt til før jeg blir sint...
MiaMannen kommer med lommetørkle, stryker meg bare over håret og setter seg ned uten å si noe. Jeg hikster forsiktig at jeg ikke fortjener noen av dem... Ikke fortjener jeg baby som antakeligvis ligger vettskremt i magen heller... Hvorpå min sønn kommer bort til meg, gir meg en klem og forteller at han er så glad i meg, at han liker meg så godt... Dette sier han i fullt alvor til tross for at jeg er den hurpa!!?
Vil ikke bruke svangerskapet som en unnskyldning for mine handlinger, spesielt ikke ovenfor en 6-åring. Men Gud fader, hva den gutten forstår... :gladtrist
Gled deg du som ikke har barn fra før. Disse små trollene kan gjøre deg eitrende forbanna men også tilføre så vanvittig mye kjærlighet og nærhet!
Bare noen betraktninger fra en litt preget-av-stundens-alvor-Mia...?