KK77
20-11-2006, 13:32
Legger denne her også jeg..
Ja, da gikk det galt for oss denne gangen...Theo blir ikke storebror i april likevel..
Fødselen startet natt til lørdag 11\11, og det var jo så alt,alt for tidlig...
Navlestrengen kom først, og da skjønte jeg at løpet var kjørt..det ble ambulanse til sykehuset, og ultralyden konstaterte at babyen vår var død.. ca 17-18 uker gammel...
Riene kom ikke tilbake, og det endte med drypp på fødeavdelingen. Det varte og rakk og etter mange tårer og mye smerter ble en bitte liten gutt født ca kl 23.00..Det var så uvirkelig...Man er i fødsel på fødeavdelingen, omgitt av jordmødre og andre fødene, og man ligger der og vet at det barnet man føder ikke vil leve.. Det var så ubeskrivelig trist..
Han var så bitte liten, men likevel så perfekt..
Morkaka ville ikke ut, og etter utallige smertefulle forsøk fra leger og jordmødre, ble jeg lagt i narkose og operert...
Da jeg våknet den natten var jeg så sliten, dopet, trist og tom som jeg aldri før har vært..
Det var ett kanlltøft døgn, og tøffe dager i etterkant med og takle sorgen og tapet av en liten gutt..
Men sammen er vi sterke, og med fokus på Theo og fremtiden som ligger lys fremfor oss, så går det bra nå..Formen er bedre, og det hele begynner komme litt mer på avstand... Vi forhaster oss ikke med og prøve igjen, for ett nytt svangerskap kan jo ikke erstatte det vi mistet uansett..
Nå venter vi på og få tatt farvel med med at kisten settes i en minnelund for fortidlig fødte barn.. Det skjer andre uken i desember...
Livet går videre og jeg finner styrke i hverdagen og i den fantastiske sønnen jeg har! Jeg ser frem til og begynne og jobbe igjen, bli skikkelig mamma for theo igjen, feire jul og treffe venner og familie..ja, leve normalt etter en lang periode med usikkerhet, komplikasjoner og veldig dårlig form.
__________________
Ja, da gikk det galt for oss denne gangen...Theo blir ikke storebror i april likevel..
Fødselen startet natt til lørdag 11\11, og det var jo så alt,alt for tidlig...
Navlestrengen kom først, og da skjønte jeg at løpet var kjørt..det ble ambulanse til sykehuset, og ultralyden konstaterte at babyen vår var død.. ca 17-18 uker gammel...
Riene kom ikke tilbake, og det endte med drypp på fødeavdelingen. Det varte og rakk og etter mange tårer og mye smerter ble en bitte liten gutt født ca kl 23.00..Det var så uvirkelig...Man er i fødsel på fødeavdelingen, omgitt av jordmødre og andre fødene, og man ligger der og vet at det barnet man føder ikke vil leve.. Det var så ubeskrivelig trist..
Han var så bitte liten, men likevel så perfekt..
Morkaka ville ikke ut, og etter utallige smertefulle forsøk fra leger og jordmødre, ble jeg lagt i narkose og operert...
Da jeg våknet den natten var jeg så sliten, dopet, trist og tom som jeg aldri før har vært..
Det var ett kanlltøft døgn, og tøffe dager i etterkant med og takle sorgen og tapet av en liten gutt..
Men sammen er vi sterke, og med fokus på Theo og fremtiden som ligger lys fremfor oss, så går det bra nå..Formen er bedre, og det hele begynner komme litt mer på avstand... Vi forhaster oss ikke med og prøve igjen, for ett nytt svangerskap kan jo ikke erstatte det vi mistet uansett..
Nå venter vi på og få tatt farvel med med at kisten settes i en minnelund for fortidlig fødte barn.. Det skjer andre uken i desember...
Livet går videre og jeg finner styrke i hverdagen og i den fantastiske sønnen jeg har! Jeg ser frem til og begynne og jobbe igjen, bli skikkelig mamma for theo igjen, feire jul og treffe venner og familie..ja, leve normalt etter en lang periode med usikkerhet, komplikasjoner og veldig dårlig form.
__________________