ja jeg gruer meg...

[-Marlene-]

Veldig!!!

Jeg gruer meg så til fødsel at jeg nesten ikke har orket å tenke på det engang. Kunne ønske jeg var sånn som dere, kunne glede meg til dette. Tidligere har jeg ikke tenkt på fødsel, for dette var noe som skulle skje om lenge, men her sitter jeg, 7 uker igjen...

Det jeggruer meg til er følgende:

- - sårbarheten, det å ligge der i smerte uten å kunne ha kontroll over hva som skjer med kroppen min.
- å la samboeren min (egentlig hvem som helst) se meg på denne måten.
-Ikke takkle smerten, og føle at dette klarer jeg ikke. Intens smerte som jeg ligger i stillinger og uler på måter ingen menneske har gjort før.
-gråte, skrike, ule, spy, bæsje, tisse og svime av... alt dette mens sambo ser på
- at sambo skal syns jeg er pinglete... at andre skal syns jeg er det... det å føle det selv også..
-det få ut barnet og det viser seg at noe er galt, jeg røyker... er det noe galt er det min skyld!!!
-Det å føle seg utrygg, jeg vet lite om dette. Andre må fortelle meg hva som er riktig og hva som er galt. Hva hvis jeg ikke får til amming? hva hvis jeg ikke klarer å presse riktig? hva hvis jeg gir opp?
- reving og annet har jeg ikke maktet å tenke på engang, jeg orker ikke å lese noe om det..

Lettere sakt jenter: Jeg gruer meg til alt jeg.. mest det at jeg ikke skal takkle dette, være sårbar (det er det værste jeg vet). er en av de største grunnene til at jeg gruer meg... :birth:

kunne ønske jeg var like heldig som dere... at jeg også gledet meg.. :(

ja ja... flere som gruer seg?

[Lille Persille]

Hei Marlene

Det er ikke ukjente tanker du kommer med.
Men jeg har tenkt som så:
*sårbarheten, tror vi vil være så opptatt av å følge "programmet" vi skal igjennom at vi ikke får tenkt så mye på det der og da.
*samboeren din kommer til å være mektig stolt av deg, tro ikke at han synes du er en pingle, han ville aldri klart å gå igjennom det du går igjennom der og da Han vil heller føle seg hjelpesløs fordi det er så lite han kan gjøre der han står.
*jordmødre og leger er der for å hjelpe deg og passe på at alt går riktig for seg. De har opplevd det mest utrolige fra før, og vi er sikkert helt vanlige under fødsel...akkurat når det gjelder amming er det visst fryktelig vanlig at dette er vanskelig (eller har jeg blitt lurt her?)
*"alle" sier de ikke har merket klipping,revning, man er så bedøvet der nede.

Dette klarer vi bra :stakar:

32+5 :findag:

[Puncky]

Kjære Marlene, så synd at du føler det på denne måten..... :leiseg:

Samboeren din synes nok helt sikkert at du er den flotteste, flinkeste og sterkeste jenta han vet om... Han kommer til å se på fødselen som noe veldig spesielt, det er et resultat av noe flott dere har skapt sammen... Han kommer helt sikkert til å være kjempe stolt av deg! Husk at han er den som kjenner deg best, av de som er på sykehuset, og han er der for å være din støtte. Han kommer ikke til å se på deg som pinglete, men heller beundre deg veldig for det du presterer!

Når det gjelder jordmødre og leger, og hva de ser, så er de vant til det meste. Husk at du ikke er den første som føder, og heller ikke den siste. Det er ikke noe "fasit" på hvordan en fødsel skal være.... Så bare skrik og hyl i vei, hvis du føler for det! :)

Har du snakket med jordmor/lege om alternativer til bedøvelse? Hvis ikke, så ville jeg gjort det, siden du er så redd for smertene.... Mange sier at smertene er glemt i det øyeblikket bebisen ligger på magen.... Det er min trøst!

Mora mi røyka når ho skulle ha meg, og jeg er helt fin jeg! Tror ikke du skal tenke på det, men heller glede deg over at det ikke er lenge igjen til du får hilse på ditt lille vidunder!

Det er mange barn i dag som får morsmelkserstatning. De vokser og har det bra de også... Ingen krise om man ikke får til amminga! Bebisen får mat uansett...

Jeg tror at når fødselen virkelig er i gang, så glemmer du sårbarheten du føler nå. Da er du så innstilt på at dette skal du klare! Koste hva det koste vil....

Så kjære Marlene, håper du kan begynne å glede deg, og se frem mot det store flotte som skal skje om noen uker! Tenk så fantastisk det blir å få :baby: i armene sine.....


Mange gode :stakar: fra Puncky (35+1)

[Stinemor]

Jeg føler litt på det samme som deg. Jeg har ikke tenkt så hardt på føselen tidligere, men nå som det virkelig begynner å nærme seg, så kjenner jeg angsten komme sigende. Også hos meg er det følelsen av å være sårbar og å miste kontroll over kroppen min som er det verste.:leiseg:

Jeg er også dårlig til å takle smerte, det har jeg alltid vært! Så jeg er livredd for å ende opp med tang eller sugekopp og totalrevning eller lignende.

Hadde jeg bare visst at jeg fikk en normal grei fødsel så hadde jeg nok ikke grudd meg så fælt, men det er usikkerheten rundt det som er verst.

Må bare legge til at jeg GLEDER meg til å hilse på min lille venn!!:baby:

Så du er ikke alene, Marlene! (Hei, det rima jo...:p )
Jeg skal ta opp disse tankene neste gang jeg skal til jordmor, og det kan kanskje du også gjøre. Det hjelper å få pratet om det!


Klem :stakar: fra Stinemor (33+1)

[Karius]

Hei du:)

Ser at du har mange argumenter for at du er redd for å føde.
Det er jo mange gode argumenter der;)

Skal bare fortelle kort om hvordan jeg opplevde fødsel , har erfaring fra 1 fødsel-dette blir min andre.

jeg hadde "bestemt" på forhånd hvordan jeg ville ha det...
For å si det kort, ingenting av det jeg hadde forberedt meg på både av smerte, smertelindring, komplikasjoner osv, skjedde...

Jeg ble lagt inn på sykehuset 1 uke før gutten min ble født pga, høyt blodtrykk, ekstremt ødem (3+++) og sukker i urin (altså mildt svangerskapsforgiftning)
Sukker i urin forsvant til dagen etter men jeg ble holdt på sykehuset i en uke for det.

Fikk reise hjem og om natten så gikk vannet (hjemme) Hodet var ikke festet så de ba meg å komme inn.

Ingenting skjede, ingen rieaktivitet , så da fikk jeg noe å sove på og så fikk vi se....
Ble satt igang på drypp 36 timer etter vannavgang .
Riene var dårlige og ikke særlig effektive, blodtrykket mitt ble målt hvert 5 min og det STEG... feber fikk jeg også pga infeksjon som en følge av lanvarig vannavgang.
Epidural ble satt pga at det er blodtrykksdempende. Dette resulterte i at riene stoppet (epidural gir desverre en dårlig virkning på riene...)

Etter 11,5 timer med et "berg og dalbane reace" så kom jordmor og sa at nå var all rieaktivitet borte og de måtte få ut ungen fort, for hjertelyden fallt stadig.

Fødselslegen ble tilkalt og vakum ble satt på...
Legen festet vakumkoppen og tok spenntak i senga og DRo til. På 3 taket så kom gutten min ut. Helt blå og livløs var han...
De løp vekk med han og sa over skulderen : det ble en gutt...
Han pustet ikke og måtte få oksygenhjelp til dette de første 10 min.
Han endte opp i kuvøse på Rikshospitalet på Intensiv/nyfødt avd. og jeg ble sendt etter dagen derpå.
Dette var rimelig tøfft for oss alle.


Men, dette har ikke skremt oss fra å få en til, det tok litt tid å bearbeide den tøffe opplevelsen men nå går det greit.
Så det jeg vil si til deg er , ikke gjør deg opp så mange meninger om hvordan det skal bli.
Du oplever det sikkert helt annerledes når du kommer i fødsel.
Jeg hadde valget nå (også med tanke på min egen helse) om jeg ville ha keisersnitt eller om jeg ville ha en vanlig vaginal fødsel denne gangen.
Jeg valgte en vanllig fødsel, fordi jeg tror at det går nok bra denne gangen.
Men hvis det blir komplikasjoner, så blir det nok keisersnitt...

Jeg tror du er sterkere enn du gir utrykk for at du tror selv! gi deg selv litt "credit" tror du fikser dette helt fint på DIN egen måte.

Skrik hvis du føler for det , det er det MANGE som har gjort før deg! tro meg;)
Dessuten som jeg tenker: ingen av de som er rundt deg under fødselen(med unntak av samboer) kommer til å se deg igjen (antagelig så er ikke de på vakt når/hvis du skal føde igjen)

Og som flere her sier , så tror jeg nok at samboeren din blir stolt som en hane over deg som har født hans barn:)

Ønsker deg lykke til jeg;)




:findag:

[Verdande]

Kjære deg, det er lov å grue seg...

Sårbarheten... ja. En fødsel vil gjøre deg sterkere enn før, men også svakere. Fordi du har skapt et liv, din kropp har gitt liv.

Når det skjer vil du helt sikkert blir redd, men også rolig. SI til deg selv at dette har kroppen forberedt seg på. Det kommer til å gjøre vondt, men du skal gå inn i smertene. Når det er på det vondeste er du også nærmere å treffe barnet ditt enn noen gang. OG blir det for ille, så finnes det hjelp.

Samboeren din ja. Kankje det gjør godt for dere at han ser deg som en urkvinne. Vill og vakker, med hese brøl og styrke uten sidestykke. Trolig vil han se på deg med undring og beundring, elske deg fordi du nå gir alt.

Mannen min så alt. Blodet, urinen, ja til og med bærsjen. Eller han så det ikke. Han så meg, og babyen. Hver gang jeg såg på han, såg jeg uendelig kjærlighet og beundring, det gav meg styrke. Jeg gav alt, stolte på han og fikk et bedre forhold etterpå. Fordi jeg ga han mer av meg selv enn noen andre før har gjort.

En fødsel er ingen konkurranse. Jordmødrene og legen har sett det meste før, ingenting vil forundre dem. Garantier for et friskt barn har ingen av oss, røyk eller ikkerøyk. Skyldfølelesen har man uansett. Amming er et slit for de fleste, men nesten alle får det til tilslutt.

Men du er redd, så snakk med jordmor. Og snakk med din kjære. Fortell hva du er redd for, han er sikkert nervøs han også.

Stol på kroppen din!

Klem fr Verdande

[Malinmor]

Jeg hadde som du vet (skrevet under på inlegget mitt om k-snitt)en vond fødselsopplevelse for 10 1/2 mnd siden:leiseg:

Sårbarheten vil alltid være der under en fødsel, man ligger der og babyen skal ut uansett. Tror det er noe av det vakre ved en fødsel(sett fra andre som ser på, mannen, legene og jordmødrene) Man blir så sårbare alikevel så sterke der man ligger. Man har bært på et lite barn i over 9 mnd og nå skal familien treffes.

Jeg hadde også tenkt tanker om det å være sårbar, ligge der naken forann andre(leger, jordmødre og mannen min) og se skikkelig "færl" ut, mens jeg hylte og skreik:uff: jeg lurte på hva jeg skulle ha på meg under fødselen og at jeg iallefall ikke ville være naken:p Tenkte på det at: tenk om jeg både tisser på meg og at det kommer andre ting ut lengere bak:uff: Tenk om mannen skulle synes at det var ekkelt å se allt blodet som kom ut, under fødselen m.m Ja jeg hadde masse TANKER om fødselen på forhånd, om hvordan det ville komme til å bli:uff:

Disse tankene kunne jeg ha spart meg for.......;) Fordi når allt kom igang og jeg var i fødsel, så enset jeg ingenting:uff: jeg lå der naken og dreit laaangt i hva andre eller mannen min syntes, jeg hadde kunn meg selv å tenke på, jeg kunne ligget der i ROSA PANTER`N DRAKT for den saksskyld uten å føle meg rar eller teit, man tenker ikke på sånnt da man ligger der:) Jeg hylte og skreik, jeg skreik tilogmed sånn at det kom løpendes inn en lege fra en annen fødestue, fordi han trodde det hadde skjedd noe galt:eek: Jeg skulle hoppe ut av vinduet(fra 3 etage) og jeg orket ikke leve lengere, tenkte at det var like greit å dø:( Jeg glemmte faktisk hvorfor jeg hadde det vondt(at det faktisk var en baby på vei ut av min kropp) Mannen min var der hele tiden og han støttet meg, så allt som feks. at jeg lå der og bar meg i smerte, grein og var sårbar, han så meg ligge i de rareste stillinger naken med rompa til vers, han så allt:) Håret mitt tso til alle kanter(langt hår som var en diger krøll oppå hodet etter at fødelen var over)Masse vann i kroppen og jeg så heeeeelt jævlig ut. Men mannen min(her kommer pointet mitt) han var NYFORELSKET I MEG :elsker: :elsker2: :hjerter: Han var slik at han nesten ikke klarte å gå fra meg og babyen, han sa at dette er som å være forelsket i deg på nytt:p Allt blei bare enda sterkere ved å se meg bære frem og føde vårt barn, han var så søt, og det tror jeg din mann også blir, det setter STORE følelser i sving for pappan når han ser jenta/kona si ligge der og ha smerter for noe man har laget i kjærlighet:baby: Tror ikke du skal bekymre deg for de tingene, han vil se opp til deg at du virkelig har klart å sette et barn til verden, for det er faktsik en fantastisk "greie" å klare å bære frem et barn:D Han vil være stolt av deg og elske deg enda mere, TRO MEG!!!!!!;)

Når det gjelder revning, så er det iallefall ikke vondt å bli sydd etterpå, jeg fikk bedøvelse når de skulle sy meg, men bak mot rompa så måtte jeg sy et sting uten bedøvelse og jeg kjennte det , men det var IKKE vondt:) Ikke bekymre deg for det, for det gjør ikke vondt.

Når det gjelder amminga, så ikke tenk så mye på det, ta det som det kommer og ikke føl på amme presset, for det ER ammepress der ute, har følt det på kroppen selv, jeg ammet Sebastian til han var nesten 3 mnd(da var det tomt uansett hva jeg gjorde) Jeg pumpet hele tiden. tilogmed flere ganger om natten for å få nok melk, tilslutt så fikk jeg ikke noe liv utenom amming og puming, da er det bedre å avslutte, har man gjort og prøvd allt, så har man det, og ikke hør på alle disse som ser ned på folk som ikke ammer, man har alltids en grunn for å ikke amme:uff: Det er få som velger å ikke amme uten å ha prøvd. Ammingen vil sikkert gå fint for deg:)

Dette blei langt, men jeg håper jeg har fått frem noe du kan tenke litt over. Masse klemmer til deg og snakk med føden, så tar de sikkert gogdt vare på deg:stakar:

[-Marlene-]

Takker og bukker for svar her.. måtte smile litt når jeg leste hva dere skrev. Dette er jo noe vi alle skal igjennom, og noen av dere har vært der før...

Takker for betryggende ord, og det er jo sant: Ting blir jo aldri som en har forestillt seg!! Værste av alt er at jeg kun har fokusert på smerten, og hvor vondt det skal gjøre.. Men når jeg skal føde skal jeg tenke: nå er det ikke lenge igjen til jeg får se Roine Nataniel (rart navn? Tipper dere ikke kjenner mange som heter noen av de navna) :D Det er det som kan få meg til å få pågangsmot igjennom smertene, og det har jeg liksom ikke tenkt før... Eneste fokuset jeg har hatt er FØDSEL med gru...

Takker dere alle som svarte meg på dette, dere er betryggendes å ha i en så dan stund!!!

Nå blir det en stund før jeg kommer inn hit igjen, vi skal flytte og det tar en stund før dataen og internett kommer opp... Men kjenner jeg meg selv så stikker jeg vel hjem til ho mor får å se her litt... Lykke til alle sammen, snart begynner vel vi å skrive fødsels-rapporter!!!

:findag:

Koz Marlene 33+3