Sindy
01-09-2002, 16:51
:D ....og kom tilbake fra sykehuset i går med verdens mest fantasktiske baby (selvfølgelig!). Gav til slutt opp håpet om at det noen gang skulle bli en normal fødsel, men så gikk det SÅ bra til slutt! Har ikke hatt mulighet for å skrive noe før, men her kommer et lite sammendrag.
Jenta ble født tirsdag morgen (27/8) og veide hele 3505 gram og var 51 cm. Helt utrolig når man tenker på at jeg la på meg 6 kilo totalt, og kun hadde en tutemage (veide 63 kg på slutten).
Natt til mandag sov jeg dårlig. Hadde en utrolig spreng mot urinblæra og vondt i øvre del av magen og mot ribbeina. Hadde en del kynnere og jukserier, men det var mer en følelse av at hele magen og kroppen var vond.
Siden Sindymannen var en tur i Oslo og det tar over 7 timer å komme hit, reiste jeg en tur innom sykehuset på mandag morges for å sjekke om det var nok en falsk alarm, eller om det kunne være noe på gang. Jordmor sa da at det var modent, men det var ikke åpning. Jeg skulle komme igjen kl 13.30 for å sjekke igjen. Jeg ringte Sindymannen, og ble enige om at han skulle begynne å kjøre fra Oslo. Kl 14.30 hadde jeg en fingertupp åpning.
Kl 20.00 på kvelden hadde jeg så vondt at det var bare å reise til sykehuset. 5-7 min mellom riene. Ble undersøkt, og hadde da 1 cm.De neste timene var ganske lange. Fikk ligge i badekaret, og det var deilig. Spydde et par ganger, men ellers gikk tiden til å prøve å konsentrere meg om pustingen og lystgassen.
Kl 23.00 fikk jeg en god porsjon Petidin for at jeg skulle bli "slått ut" slik at jeg skulle få slappet av litt. Lå da og halvsov mellom kl 23.00 og 2.00. Dvs så mye halvsoving som man får til med rier med 5 min mellomrom.Tøffe rier og langsom framgang fram til kl 5.00. Da var jeg veldig sliten, og spurte om jeg kunne få epidural. Jordmora snakket med en lege, som mente at de skulle "se det litt an". Dette var den mest frustrerende delen av fødselen. Jeg trodde da at jeg aldri skulle komme i mål. Gav litt opp, men pustet etter alle kunstens regler, og forsøkte å ikke presse.
Kl 7.00 stoppet det litt opp, og det ble besluttet at jeg skulle få epidural kl 8.00 når dagvaktene kom. Jeg fant ut at dette kom til å bli den lengste timen i mitt liv. Noen minutter over 8.00 kom endelig legen. Men da hadde jeg kommet så langt i fødselen at det var for sent å sette epidural.Legen som undersøkte meg sa da at "kl 9.00 er babyen ute". "Ha..ha tenkte jeg. Det tror jeg ingenting på". Det var allerede blitt vurdert keisersnitt. Dette fordi fosterlyden sank da jeg fikk drypp for å få litt fortgang. Jeg følte meg rimelig sikker på at jeg aldri ville klare å få babyen ut på naturlig måte.
Da jeg endelig fikk lov til å trykke var egentlig det værste over. Jeg trykket det jeg var god for, og til slutt kunne de se hodet. Jordmor kom og sprayet deilig avkjølende væske på åpningen "Å...for et snilt menneske, tenkte jeg....." Og så klippet hun!! Jeg hylte til, og ble litt overasket. Men jeg var egentlig glad for at hun ikke hadde gitt beskjed på forhånd.
Legen la seg delvis opp på magen min og hjalp med trykkingen. Følte egentlig da at jeg ikke fikk trykket så bra, men plopp, så var babyen ute. Trodde da at jeg var ferdig med den vonde delen, men etter at hun hadde sydd, så presset hun igjen magen min for å få ut blod fra livmoren. Skikkelig vondt, men i ettertid veldig bra, for jeg har ikke hatt etterrier.
Dette høres sikkert værre ut en det det var, for 10 min etter at babyen var var ute så lå jeg og snakket med den og sa "når bare du blir littegrann større, så må vi lage en lillebror til deg!" Fikk da et meget rart blikk fra Sindymannen som sikkert trodde at jeg hadde mistet siste rest av fornuft. Enda så mye smerter som jeg hadde, så hadde jeg faktisk forestilt meg det værre. Har veninner som sier at de hver gang tror at de skal dø. Det trodde aldri jeg. Bare at jeg aldri skulle komme i mål, og at det sikkert kom til å ende med keisersnitt. Men vondt var det jo...og lenge.
Håper jeg ikke har skremt noen. Som nevnt har jeg ikke fått skrekken selv. Da fødsel var over, fikk vi ligge et par timer på fødestuen og slappe av. Jeg gikk så selv bort til rommet jeg skulle ha, og spiste middag kl 11.30. Etter middag tok jeg meg en rask dusj, og la meg for å slappe av. På kvelden var jeg skjelven i beina, og orket ikke gå inn til de andre for å spise kveldsmat, men ellers har jeg vært veldig frisk og rask. Merker at jeg har litt igjen for treningen, og at kroppen kommer seg rask. Klarte også å sitte fra første stund, selv om det ikke var helt behagelig (det er det fremdeles ikke). Veier nå det samme som før jeg ble gravid, og har bare litt mage igjen.
Amming har gått forholdsvis greit. Litt innkjøring må man regne med. Hun var ikke noe særlig sugevilllig i starten (pga petidin?), og jeg er enda ikke helt sikker på om hun får nok mat. Jenta mi er nå 5 dager gammel, og det virker som om hun spiser og har det bra. Etter at vi kom hjem fra sykehuset har hun stort sett sovet og spist.
Om noen dager reiser vi tilbake til Oslo. Jeg får da lettere tilgang til internett, og kommer da sterkt tilbake på NM.
Klem fra Sindy
Jenta ble født tirsdag morgen (27/8) og veide hele 3505 gram og var 51 cm. Helt utrolig når man tenker på at jeg la på meg 6 kilo totalt, og kun hadde en tutemage (veide 63 kg på slutten).
Natt til mandag sov jeg dårlig. Hadde en utrolig spreng mot urinblæra og vondt i øvre del av magen og mot ribbeina. Hadde en del kynnere og jukserier, men det var mer en følelse av at hele magen og kroppen var vond.
Siden Sindymannen var en tur i Oslo og det tar over 7 timer å komme hit, reiste jeg en tur innom sykehuset på mandag morges for å sjekke om det var nok en falsk alarm, eller om det kunne være noe på gang. Jordmor sa da at det var modent, men det var ikke åpning. Jeg skulle komme igjen kl 13.30 for å sjekke igjen. Jeg ringte Sindymannen, og ble enige om at han skulle begynne å kjøre fra Oslo. Kl 14.30 hadde jeg en fingertupp åpning.
Kl 20.00 på kvelden hadde jeg så vondt at det var bare å reise til sykehuset. 5-7 min mellom riene. Ble undersøkt, og hadde da 1 cm.De neste timene var ganske lange. Fikk ligge i badekaret, og det var deilig. Spydde et par ganger, men ellers gikk tiden til å prøve å konsentrere meg om pustingen og lystgassen.
Kl 23.00 fikk jeg en god porsjon Petidin for at jeg skulle bli "slått ut" slik at jeg skulle få slappet av litt. Lå da og halvsov mellom kl 23.00 og 2.00. Dvs så mye halvsoving som man får til med rier med 5 min mellomrom.Tøffe rier og langsom framgang fram til kl 5.00. Da var jeg veldig sliten, og spurte om jeg kunne få epidural. Jordmora snakket med en lege, som mente at de skulle "se det litt an". Dette var den mest frustrerende delen av fødselen. Jeg trodde da at jeg aldri skulle komme i mål. Gav litt opp, men pustet etter alle kunstens regler, og forsøkte å ikke presse.
Kl 7.00 stoppet det litt opp, og det ble besluttet at jeg skulle få epidural kl 8.00 når dagvaktene kom. Jeg fant ut at dette kom til å bli den lengste timen i mitt liv. Noen minutter over 8.00 kom endelig legen. Men da hadde jeg kommet så langt i fødselen at det var for sent å sette epidural.Legen som undersøkte meg sa da at "kl 9.00 er babyen ute". "Ha..ha tenkte jeg. Det tror jeg ingenting på". Det var allerede blitt vurdert keisersnitt. Dette fordi fosterlyden sank da jeg fikk drypp for å få litt fortgang. Jeg følte meg rimelig sikker på at jeg aldri ville klare å få babyen ut på naturlig måte.
Da jeg endelig fikk lov til å trykke var egentlig det værste over. Jeg trykket det jeg var god for, og til slutt kunne de se hodet. Jordmor kom og sprayet deilig avkjølende væske på åpningen "Å...for et snilt menneske, tenkte jeg....." Og så klippet hun!! Jeg hylte til, og ble litt overasket. Men jeg var egentlig glad for at hun ikke hadde gitt beskjed på forhånd.
Legen la seg delvis opp på magen min og hjalp med trykkingen. Følte egentlig da at jeg ikke fikk trykket så bra, men plopp, så var babyen ute. Trodde da at jeg var ferdig med den vonde delen, men etter at hun hadde sydd, så presset hun igjen magen min for å få ut blod fra livmoren. Skikkelig vondt, men i ettertid veldig bra, for jeg har ikke hatt etterrier.
Dette høres sikkert værre ut en det det var, for 10 min etter at babyen var var ute så lå jeg og snakket med den og sa "når bare du blir littegrann større, så må vi lage en lillebror til deg!" Fikk da et meget rart blikk fra Sindymannen som sikkert trodde at jeg hadde mistet siste rest av fornuft. Enda så mye smerter som jeg hadde, så hadde jeg faktisk forestilt meg det værre. Har veninner som sier at de hver gang tror at de skal dø. Det trodde aldri jeg. Bare at jeg aldri skulle komme i mål, og at det sikkert kom til å ende med keisersnitt. Men vondt var det jo...og lenge.
Håper jeg ikke har skremt noen. Som nevnt har jeg ikke fått skrekken selv. Da fødsel var over, fikk vi ligge et par timer på fødestuen og slappe av. Jeg gikk så selv bort til rommet jeg skulle ha, og spiste middag kl 11.30. Etter middag tok jeg meg en rask dusj, og la meg for å slappe av. På kvelden var jeg skjelven i beina, og orket ikke gå inn til de andre for å spise kveldsmat, men ellers har jeg vært veldig frisk og rask. Merker at jeg har litt igjen for treningen, og at kroppen kommer seg rask. Klarte også å sitte fra første stund, selv om det ikke var helt behagelig (det er det fremdeles ikke). Veier nå det samme som før jeg ble gravid, og har bare litt mage igjen.
Amming har gått forholdsvis greit. Litt innkjøring må man regne med. Hun var ikke noe særlig sugevilllig i starten (pga petidin?), og jeg er enda ikke helt sikker på om hun får nok mat. Jenta mi er nå 5 dager gammel, og det virker som om hun spiser og har det bra. Etter at vi kom hjem fra sykehuset har hun stort sett sovet og spist.
Om noen dager reiser vi tilbake til Oslo. Jeg får da lettere tilgang til internett, og kommer da sterkt tilbake på NM.
Klem fra Sindy