Å bli gravid igjen ble ikke som jeg hadde trodd..

[Hanah]

Jeg mistet sønnen min den 22. mars i fjor. Vi måtte avbryte svangerskapet da jeg var 21+3 på vei..
Vi prøvde med det samme å bli gravid igjen. Det var bare tanken på å bli det som holdt meg oppe.. Tok til min store frustrasjon 7 måneder før jeg fikk se to blå.
Nå er jeg snart halvveis i dette svangerskapet. Og det er ikke lett..
Noen ganger skulle jeg faktisk ønske at jeg hadde ventet lenger med å bli gravid igjen. Sliter så fælt med tunge tanker.

Har vært på 4 ultralyder, og det ser ut til at den lille jenta i magen har et normalt hjerte, og at alt annet ser bra ut.
Men det er ikke bare det jeg tenker på. Jeg klarer ikke å glede meg.
Terminen jeg har med lillesøster er på akkurat samme tid som jeg hadde med Tor Erling i fjor. Det vil si at jeg har alle datoene og milepælene er på samme tid som i fjor. Til jul var jeg ca 12 uker på vei, på bryllupsdagen ca 17, og snart nærmer jeg meg helvetesuka, da de fant ut at det var noe galt med hjertet til gutten i magen min, og da jeg måtte føde han så altfor tidlig. :leiseg:
Gruer meg sinnsykt til tiden framover. :leiseg:

Tenker veldig mye på Tor Erling for tiden. Vil ha han her. Og ikke en ny baby! Har dårlig samvittighet for at jeg er gravid igjen, og har et nytt barn i magen. Det er jo hans plass!

Når jeg har disse tankene, får jeg dårlig samvittighet for jenta i magen min. Føler hun seg uønsket? Føler hun at jeg ikke gleder meg, og er lykkelig gravid?
Gleder meg lite over livet i magen ennå. Noen ganger skjønner jeg ikke at jeg er gravid igjen engang.

Ser ikke for meg å bli mamma i juli i det heletatt. Klarer ikke å se fremover. Tør ikke å ha forhåpninger, drømme eller håpe. Orker ikke å måtte fortrenge alle drømmene igjen.

Huff.. Måtte bare få ut litt.. :leiseg:

[Maz]

:stakar:

Høres ikke ut som gode tanker, men det er vel ganske normalt. Et barn erstatter ikke det en har mistet. Men hun er vel ønsket for det. Kanskje bra dette er en jente slik at det blir litt anderledes likevel.

Jeg må innrømme at jeg håpet på en gutt denne gangern fordi jeg er redd for at en ny liten pike vil få meg til å tenke på alt som ikke ble. Heldigvis har vi fått hjelpm av en psykolog og han vil ikke slippe oss før han finner ut av hvordan den raksjoenen blir.

Jeg slapp unna "fellen " med å følge merkedatoene, da jeg oppdaget at jeg måtte bli frisk, og så jobbe i 6 måneder for å få fulle sykepenger. (har vært sykmeldt hele svangerskapet). Det har vært tungt nok med ukene. Vi hadde også noen helvetesuker og opplevde det vi var mest redd for på ordinær UL, men legene på SOHO har tatt frykten seriøst slik at vi har følt oss rimelig trygge.

I og med at du bor i Trøndelag så går jeg ut fra at du har vært inne på senter for fosterdiagnostikk til UL, og da er du jo i de beste hender.

Uansett ikke straff deg selv for disse tankene, du skal nemlig ikke glemme Tor Erling bare fordi du er gravid igjen. Hjerte ditt er stort nok til å elske dem begge. Snart går du over i ukartlagt teritorie og sammenligningsgrunnlaget blir anderledes, nå må du sammenligne med kunne ha vært. For meg ble det litt bedre selv om jeg fremdeles kunne bli syk.

Håper du er sterk nok til å ikke fortrenge følelsene nå men tør å kjenne på dem. Husk bruk oss her inne om du trenger trøst, eller bare et øre...

[Magedutti]

Uff, Hanah, dette er ikke lett for deg.. :(
Vet ikke helt hva jeg kan si, men jeg sender deg gode tanker og gode :stakar: :stakar:

Håper det blir lysere etterhvert.

[save]

...å være gravid igjen etter å ha mistet ett barn. Noen ganger tenker jeg: hvordan tør vi? Drivkraften i håpet om foreldreskapet, vissheten om at barna vil gi oss en fantastisk kjærlighetsopplevelse og behovet for å føre "slekten videre" sender oss gjennom masse prøvelser som kanskje er fjerne for andre.

Jeg skjønner deg godt fordi du skriver at du ikke greier å glede deg for fullt i dette nye svangerskapet. Termindatoer og merkedager er sammenfallende. Du har ikke glemt din førstefødte sønn Tor Erling, selvsagt ikke, og akkurat nå er det bare han du "kjenner" ordentlig.

Jenta i magen lever trygt omgitt av mamma. Sånn skal det være, hun skal ha det mørkt, trygt og godt enda flere måneder før hun kommer til verden. Du lurer på om hun merker hva du tenker, men jeg tror ikke på alt som skrives om dette. Babyen vet like lite hva du tenker som du vet hva babyen tenker. Det er like underlig å tenke på hver gang; at det virkelig er ett eget menneske, annerledes fra oss som har skapt barnet, annerledes fra sine søsken og fra alle de vi tidligere har møtt som vokser seg store der inne!

Jeg har også hatt det sånn, helt frem til uke 24 forsøkte jeg å ikke tenke fremover, ikke tillate meg å glede meg for smerten blir så stor. Etter uke 24 ble jeg reddere, fordi jeg da vet at babyen kan overleve tidlige fødsler og andre merkelige komplikasjoner som jeg livaktig har ett forhold til i "hodet".

Jeg kan jo ikke annet enn å gi deg også en klem, og si deg at du ikke er alene i verden som har det sånn. Trøsten er jo at du nå har fire UL bak deg som tyder på en frisk og fin jente!

[vannmann]

Føler med deg og synes det er fryktelig trist å lese hvordan du har det. Men samtidig gjør det godt å se at vi er flere. Jeg mistet min gutt 2. nov 02, var 30 uker på vei. I begynnelsen var en ny graviditet helt utelukket og ikke aktuelt. Fra nyttår begynte tanken om å få et til barn å komme - kanskje var det eneste mulighet til å finne tilbake til gleden i livet?? Jeg var "heldig" ble gravid med en gang og er nå allerede to mnd på vei. Men jeg føler ingen glede, klarer ikke å tenke på den lille spiren. Er redd for å gå på UL - hva om jeg får se det samme blidet som sist? Et stille hjerte. Hva om jeg blir skuffet, hadde jo et fullkommet barn i magen - nå er det bare en liten spire..... Håper jo at gleden skal komme og at jeg skal klare å fokusere på det nye barnet - det fortjener det. Men slik jeg har det nå er det bare min lille prins som jeg mistet som er i tankene mine - jeg savner han så fryktelig.

Føler vel at jeg ble gravid for raskt, men slikt er ikke så lett å styre. Følte at en rask graviditet var den eneste redningen. Støtter meg til noen ord fra legen min om at noen ganger kan det være rett å "hoppe i det" ta det som kommer og til syvende og sist så takler vi situajonen bedre enn om vi hadde ventet aldri så lenge. Det får vi aldri vite ...........