Nervøs etter spontanaborter

[Matrix]

Går det an å bli så nervøs som jeg er nå? :(

Det er så tidlig i svangerskapet ennå, og jeg tenker hele tiden; Utvikler den seg sånn som den skal, lever den? Får jeg beholde denne spiren?

Jeg skal heldigvis til UL i neste uke, og håper så veldig at jeg får se en liten dings med hjerte som banker!!

[Magedutti]

Uff, for en fæl følelse det må være for deg nå...Bekymringer er forferdelig...:uff:

Håper det går bra, at lille spiren din vokser og blir stor :)

Sender gode tanker og gode :stakar: :stakar:

[Tingeling]

Ja det går ann å være så nervøs som du er nå :(

Jeg har hatt det på samme måten selv, og har det til en viss grad enda. Etter to SA i høst ble jeg gravid igjen etter 2 mnd (tror jeg) og det falt seg slik at "starten" ble midt i jula. På UL før jul (uke 5) så vi kun en tom fostersekk, så det oppklarte jo INGENTING. Ble nesten bare værre, for den skulle vel ikke være tom dersom alt var i orden??????? Romjulen snek seg avgårde. En forferdelig tid og første dag etter nyttår hadde vi ny UL og der...... der lå det jammen i meg en bitte liten spire.

Har hatt flere UL etter dette også og alt ser veldig bra ut. Men angsten kan ingen ta fra meg (uheldigvis) og jeg kan fortsatt ikke glede meg til august. Dette påvirker hele tilværelsen min og jeg har bla. innført sexforbud og strenge restreksjoner på viss ting. Sikkert til ingen hensikt, men angsten er og blir det dominerende. Så består dette forholdet til august (???) så er det virkelig "ment to be".

Dette hjalp nok ikke så mye på din egen angst, men det hjelper kanskje at du ikke er alene om dette.

Krysser alt jeg har for at det skal gå bra for dere.

15+3

[save]

...til deg fordi jeg vet at man er nervøs, og kanskje kan du oppleve at nervøsiteten vedvarer, skifter form og intensitet etter som svangerskapet skrider frem.

Jeg har mange ganger forsøkt å bekjempe angsten ved å spørre meg selv om hva nervøsiteten min kan forebygge? Hvorfor bør/skal/må jeg være nervøs? Jeg tror ikke at all angsten jeg har gjennomlevd i løpet av svangerskapene (1-da vi mistet Stine kort tid etter fødselen i januar 2001, 2-spontanabort i uke 10 i mai 2002 og 3- dette svangerskapet der vi nå er i uke 33/34) har bidratt til at sorgen eller smerten ved å miste ble mindre. Det forferdelige kan ikke forberedes ved nervøsitet, tror jeg.

Uansett så er man redd noen ganger, alle mennesker. Noe er man mer eller mindre berettiget redd for og annet er sånt vi mennesker ikke kan gjøre noe med. Som mamma er redselen sikkert tilstede hele tiden, eller i alle fall ofte. Mamma er i beredskap, skal passe på, og skal forsøke å holde vår lille unna faremomenter.

Så derfor tror jeg at angsten blir hos oss på en eller annen måte, uansett. Men jeg håper at du finner noe sjelero ved å få en tidlig UL, og at angsten kommer i "posjoner" du kan greie å leve med.

Min strategi er å ta en dag av gangen. Jeg har ikke tenkt så mye på morgendagen. Holder ut fra kontroll til kontroll.

Så derfor fikk du en søndagsklem fra meg i dag, og kryssede fingre for den lille spiren som bringer nytt håp.

[Matrix]

Nå har jeg passert det tidspunktet som jeg mistet sist. Det var en lettelsens dag! Dagen før var jeg på en veldig tidlig ultralyd og legen mente at det så bra ut og at det antakelig ville gå bra denne gangen.

Jeg skal tilbake igjen om en måned. Det er lenge å vente, men det var rett og slett stappfullt på timelista fram til da. :(

Så lenge jeg ikke blør, så lenge jeg er kvalm og så lenge jeg merker noe i puppene er det håp!

[Stinemamma]

Det skal gå bra denne gangen Matrix.
Jeg vet hvordan du har det.
Jeg har også passert der jeg mistet sist og hver dag føles som en gave. Selv skal jeg ikke på Ul før jeg er 8 uker, det føles veldig lenge til.

Vi skal klare det nå Matrix

:klem: til deg

[hyper linda]

Hei!

Det er en skikkelig tankevekker å lese dette for meg.....

Det går nok bra skal du se....

Jeg kjørte meg selv og mitt da 4 uker gamle foster igjennom en operasjon og en haug med piller og medisiner. Da jeg omsider fant ut at det bodde noen i meg var jeg så ille kvalm og dårlig at jeg ønsket det bort til tider.
Skjønner nå at jeg har hatt vannvittig flaks, og at jeg bare burde ha gledet meg. Tanke vekker ja........

Lykke til videre! :uff: