Jeg sliter

[Lei meg]

Saken er denne:

Jeg har 3 aborter bak meg og er nå gravid. Er kommet over de første 12 ukene,og trodde da jeg skulle klare å slappe av og tenke positivt. Men det klarer jeg altså ikke.
Føler og kjenner etter på hva som skjer med kroppen, og blir redd når noe endrer seg. Prøver å tenke at det er normalt, men det går bare ikke.
Jeg er livredd for at den lille er død, så jeg skal snart ta kontakt med legen for å få høre hjertelyden, klarer ikke å gå sånn.

Trodde jeg hadde kommet meg over at jeg hadde mistet, men jeg tror ikke jeg har fått bearbeidet det godt nok. Føler jeg har lett/mild grad av panikk og angst. Og føler meg av og til litt paranoid, da jeg analyserer alt som skjer når det gjelder kroppen .

Er det noen andre som har slitt etter å ha mistet flere ganger og blitt gravide? Fikk dere hjelp?

Tviler på jeg kommer til å slappe av før jeg kjenner liv daglig.

Takk for at du leste dette.

[bilqis]

Kjære deg.. først av alt en stor klem. Og gratulerer med å ha passert de nifste første ukene!

Jeg mistet 'bare' en gang før denne graviditeten, men har slitt en del på grunn av det. Kan bare forestille meg hvordan du har det. Det vil nok hjelpe når du kjenner liv, men det kan være mange uker til og du skal ikke gå rundt og være redd hele tiden til det skjer.

Jeg foreslår to ting. En, at du snakker med lege om dette. Det hjelper å snakke om frykten, og du vil kanskje få tilbud om en ekstr UL eller to. Eller lytte på hjertelyden litt oftere. To, at du aksepterer frykten som en del av ditt svangerskap. Det hjalp meg. Når man har erfart hvor skjørt svangerskapet kan være, er det helt naturlig å bekymre seg. Kunsten er å ikke la frykten bli lammende og ta helt over for gleden og det hverdagslige. Du er ikke alene om å føle det slik, det er sikkert. Håper at du vil finne mye støtte her inne på SM forumet, det hjelper det også.

stor klem - dette skal gå bra!

[Lei meg]

Da har jeg vært hos legen, og han fant hjertelyden med en gang. Han sa jeg bare måtte ta kontakt dersom jeg skulle bli bekymret igjen. Så nå slapper jeg av, og gleder meg til jeg skal til JM på mandag.

Takk for gode ord.

[loppa]

Jeg har vært gjennom tre aborter før det lyktes for oss. Jeg vil understreke hvor viktig det er å bearbeide tapene mens du går gradvid nå.
Èn ting er å få høre om hjertet banker, og å få komme til legen og roe nervene sånn, på kort sikt. En annen ting er å ha samtaler med noen som anerkjenner tapene dine og ikke føyser dem bort med "det går jo bra nå?" eller annet sludder. En som virkelig tar deg på alvor og lar deg grine gjennom ordene og få alle dine angster og redsler ut i verden. Akkurat nå siter de kanskje fast, inni deg? Det er ikke bra, verken for deg eller det nye barnet som fortjener en ny, genuin start. For min del traff jeg på en fantastisk fastlege som i tillegg jobber som terapeut. Om din lege ikke er av det kaliber, vil jeg råde deg til å be h*n om en henvisning til psykolog eller annen terapeut (gestalt, rosen etc) som kan hjelpe deg til å sortere tankene og gi deg fred med det som har skjedd. Det er viktig at det er en som anerkjenner at dette er en sorg på linje med andre tragedier i livet som må bearbeides.
Jeg føler med deg!:comfort:

[Metalpus]

Hei, vil ikke sammenligne oss men bare fortelle hvordan jeg har hatt det.
Jeg har vært myyye bekymret og periodevis deprimert under hele graviditeten, og var/er hele tiden redd for å miste, siden vi har prøvd så lenge... Men kjøpte meg en Babywatcher ganske tidlig, og det hjalp meg veldig. Va jeg veldig bekymret en dag, så fant jeg bare hjertelyden selv og det beroliget meg..
Bare et lite tips da... Er ikke alle som klarer å finne lyden med en gang kan jo være litt vrient når babyen er så liten og beveger seg mye, i tillegg hadde jeg foranliggende morkake som gjør at jeg måtte vente litt lenger før jeg kunne kjenne spark og slik, men etter uke 10 hadde jeg hørt hjertet selv også uten å gå til legen :)
Men når du er over uke 12 så syns jeg å huske det er over 95% sjans for at alt går bra... :jippi:
*klem*

[delilah]

jeg mistet første gang jeg var gravid, og var helt panisk da jeg ble gravid med storesøster. Jeg var på 9 UL :rødme: ...
Men hver gang jeg meldte noen bekymring, sendte de meg på UL.
De siste 2 månedene jeg var gravid, ble jeg oppfulgt av føde avdelingen, med samtaler, og en UL helt til slutt... (jeg hadde depresjoner i tilegg) Ta dette opp med legen din... Det kan være de finner en ordning som gjør deg tryggere på at dette kan gå bra... Så opp med haka lille venn :klem:
For dette går nok ganske bra. Du er over de magiske 12, og som andre har nevnt her inne : Det er over 95% sjangs for at du får kose med den lille spiren din om en liten stund!!

[loppa]

Føler for å utdype litt, da dette er noe jeg har vært gjennom/går gjennom selv.

Det å miste mange ganger gjør noe med en, dypt inne i en. Og det handler om mer enn om akkurat dette svangerskapet går bra eller ei. Det å gå gjennom en ny graviditet er en smertelig helbredelsesprosess samtidig som det er starten på nytt liv. Man har mange følelser man kanskje ikke vet hvor man skal plassere, skyld/skam/sorg over de tidligere tapene- myyye foregår inni en i en sånn tid.

Så jeg personlig tror ikke det bare er et lite legebesøk med en kjapp lytt på fosterlyden eller en hjemmedoppler som skal til for å berolige/hele disse sårene. Man trenger rett og slett ekstra omsorg, en som ser en og lar en ha disse følelsene og som ikke rusher en avgårde eller forventer at man skal være i en rosa lykkeboble. Kroppen har kanskje begynt på et nytt spireprosjekt, mens hodet og følelsene fortsatt henger etter.

Jeg er hellig overbevist om at samtaler og bearbeidelse, om ikke med en profesjonell så ihvertfall med en som kan lytte og respektere at man bare MÅ gjennom mange faser, er til det beste for en som har vært gjennom mange aborter.
Og akseptere at man kanskje ikke slapper av før ungen er ute, før andre typer bekymringer dukker opp. Kanskje har man for bestandig fått innprentet hvor skjørt livet er og kanskje vil man for alltid være en mer engstelig mor enn andre som ikke har opplevd dette.

Helsepersonell er i mine øyne generelt dårlige på å fange og følge opp disse som trenger ekstra oppmerksomhet. De jordmødrene jeg har møtt på har ikke tatt inn over seg mine tidligere tap i det hele tatt, enda det kanskje betyr at jeg trenger flere kontroller og samtaler. De er mer opptatt av det svangerskapet som jeg gjennomgår nå- forståelig nok- men kan hende hadde det vært bare den ekstra lille omsorgen og blikket som ville utgjøre den store forskjellen for meg. At man føler seg trygg ihvertfall på oppfølgingen i svangerskapet når alt annet inne i en raser. Et problemfritt svangerskap rent fysisk er ikke ensbetydende med at alt annet er problemfritt.
Å få hyppige UL- undersøkelser er en del av den TLC man bør få ved en habituell abort-diagnose. Samtalehjelp er etter min erfaring total mangelvare fra sykehusene som utreder sin side, så der må man selv få snøballen til å rulle, virker det som.

En hab.ab-er vil kanskje aldri oppleve et bekymringsløst svangerskap, men alltid rygge baklengs inn i svangerskapet med forbehold i lassevis og/eller skuldrene oppunder øra. Sånn er det bare, forståelig nok.
Så man får prøve å gjøre det beste ut av det og be om hjelp til å komme seg gjennom det. Det er forståelig at du er redd og at du trenger ekstra oppfølging! Noe annet hadde vært rart!:comfort:

Igjen: snakk med legen din, be om henvisning til samtaler og UL, eller "bruk" en god venn som har tid og plass til å lytte, eller skriv av deg de verste angstene. Hva enn du føler hjelper deg sånn at du ikke blir gående med alle disse følelsene på innsiden.
Du har alt å vinne på å tørre å kjenne på følelsene som dukker opp i tiden fremover.

Send meg gjerne en PM om du trenger en å prate med.:klemmer:

Og forresten: jo, en Babywatcher kan være deilig å ha om du kun føler du trenger en beroligende lytt, men vær klar over at du ikke alltid finner hjertelyden så lett såpass tidlig og da kan du ende opp som et nervevrak.

[Lei meg]

Tusen takk for svar alle sammen. Og tusen takk for flotte og vise i ord i siste innelgg fra deg Loppa.

Jeg var ikke hos fastlegen min i dag, fikk hastetime som det heter.
Skal til fastlegen om ikke så lenge og skal ta det opp med henne at jeg sliter mer enn jeg trodde jeg ville gjøre og høre hvilke forslag hun har til hva vi skal gjøre videre. Har en fantastisk lege som ser meg og forstår at jeg har hatt det tøft siden jeg har mistet så mange gange. Sykemeldte meg uten å blunke da hun fikk høre historien min.

Jeg fikk god oppfølging fra gyn de første 12 ukene, med hyppige UL, så alt har vært bra der. Men som sagt så trodde jeg at jeg skulle slappe av etter de 12 første, siden jeg da kom over den verste frykten.

Det hjalp utrolig å få høre hjertelyden, og jeg slapper godt av.


Skriver dagbok, så jeg får ut en de følelser der og det er godt.

Håper og snart å kjenne regelmessig liv, selv om jeg vet det kan ta en stund til. Har morkaken foran, slik jeg hadde i mitt første svangerskap som gikk bra.
Har kjent litt bobler og andre små hint om at det er en liten der inn.

Ble visst langt dette.....

Men tusen takk jenter for at dere tar dere tid til å svare meg, setter pris på deg.

Stor KLEM

[LeneV]

Mange kloke ord der, Loppa!

Jeg har også vært gjennom det samme. Er nå gravid på nytt. Selv om alt så langt ser bra ut, kjenner jeg at det er vanskelig å slappe av. Angsten ligger aldri langt unna... Men jeg har funnet meg en alle tiders Jordmor som virkelig er der for meg, og som tar meg og min situasjon på alvor. Dette har alt å si.

Finn en person du kan prate med du også. Enten fastlegen din, en jordmor, eller en som står deg nær. Min erfaring er at det ofte er vanselig å snakke om "alt" til de nermeste. Og alle detaljer må snakkes om. Det er bedre å få "tømme seg" til noen som ikke er helt nære, som jordmor eller lege. Det er i alle fall min erfaring.

Håper du finner en god samtalepartner, og at ting går bedre for deg etter hvert!

Klem til deg fra LeneV!

[Enitsirk]

Føler med deg! Et lite tips fra meg er å få oppfølging på svangerskapspoliklinikken på sykehuset i nærheten der du bor. Det har jeg fått, og det har vært veldig godt. De er eksperter på slikt!!!

[Eivissa]

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon eller si at jeg vet hvordan du har det.
Jeg har mistet en gang, men tok det helt fint egentlig.

Jeg ville bare si at jeg føler med deg og krysser alt for at du skal klare å slappe av etter hvert.
Hva med å kanskje kjøpe en slik doppler til å ha hjemme slik at du kna høre hjertelyden selv når du blir litt bekymret? Det er flere her inne som har en slik og som bruker den :jupp:

Lykke til og jeg krysser for at alt går bra og at du får en flott bebis :klem:

[Celine76]

Lykketil krysser fingrene for dere.