Fødsels angst

[delilah]

Ikke for å skremme noen: jeg hadde sist, en fantastisk fødsel sist, alt var alle tiders, helt til babyen skulle ut av åpningen.... Kjente jeg kom til å sprekke... og begynnte å knipe igjen.. fikk beskjed om at det var farlig for babyen, og presset på tross av smerten, som jeg aldri kommer til å glemme. Hadde fått epidural, og den dempet rie-smertene vannvittig bra, men den klarte ikke å ta bort smerten av å revne... sprakk fra a-å for å si det mildt... måtte sy`s innvendig og utvending, og ble lappet sammen i en time, hvor det måtte flere jordmødre inn for å rådgi, før det ble riktig...
I ettertid var det grine vondt og tisse... men tisset på trass, fordi jeg definitivt ikke skulle ha noe kateter trøkt oppi kjøttsåret mitt...

Fødselen min gikk veldig raskt på slutten, fra 6cm åpning til 10 cm tok det bare et minutt, og utdrivningsfasen varte i 15 minutter...

Saken er at de sier det går raskere med andregangs fødende:urk: ...
Og jeg er livredd for å ikke rekke noe epidural:shock: ... Men det verste er frykten for å sprekke... Legen fortalte meg at disse smertene er veldig vanskelige å bedøve... Sist klarte jeg ikke å tisse på do (måtte stå i badekaret og skylle med rennende vann) før 3 mnd etter fødsel... Sexlivet var ikke eksisterende på 6 mnd... Og nå kjenner jeg virkelig på angsten av å skulle gjennom dette en gang til!!

Nå trenger jeg virkelig beroligende ord, eller støtte fra noen som sliter med det samme...

[Sirkeline]

Advarsel: Sterk kost!

Jeg har også fødselsangst selv om den er mindre etter andre fødsel.
Før første fødsel hadde jeg fødselsangst. Den gikk på en enormt stor redsel for å bli ødelagt nedentil og ikke fungere etterpå, hverken seksuelt eller på andre måter.

Fødselen ble langvarig og opplevdes traumatisk for meg. Det ble snakk om snitt fordi jeg ikke fikk barnet ut, men det var jeg enda mer redd for og fikk litt ekstra krefter til å trykke. Jeg hadde ikke pressrier og måtte derfor trykke "for egen maskin". Da jeg nærma meg sluttan av fødselen (dvs 8m5 cm) stoppa fødselen opp i hele 5 timer. Fødselsangsten hadde slått fullt inn og stoppa fødselen helt. Jeg lå med maks på drypp og fikk ingen smertestillende bortsett fra lystgass. Ble lova epidural da dryppet ble hengt opp, men jeg var jo "så flink" så det trengte jeg visst ikke... :mumle: As if!

Vel, jeg fikk nå trykka litt da de ville ta snitt på meg. Men jeg fikk allikevel ikke ungen ut. De klipte meg opp for å lettere få barnet ut, jeg ble klippet av en pur fersk turnusjordmor som aldri hadde gjort dette før, og som attpåtil gjorde det feil og måtte gjøre det om igjen...

De fikk ikke ungen og fordet og ville dra fram vakuumet. Jeg trygla og ba om å få slippe, og som et siste forsøk la to stykker seg på magen for å få barnet ut. Da gikk det endelig, hadde liggi der med full åpning i over en time.

Det ble to klipp og to revn. Ble sydd i godt over en time. Først da fikk jeg bedøvelse....

Jeg danna arrvev og harde kanter der jeg hadde blitt klippet. Den harde kanten kjente mannen min lenge. Sxlivet var også her ikke eksisterende og jeg var temmlig nedfor.

Ble gravid igjen et drøyt år seinere, heldigvis ikke planlagt ellers veit jeg ikke når vi skulle fått et barn til. Jeg sa ifra høyt og tydelig denne gangen siden jeg ikke hadde blitt tatt på alvor da jeg sa ifra før første fødsel.

Fikk utrolig bra oppfølging av ei herlig jordnor på føden gjennom hele svangerskapet. Bearbeidet foirrige fødsel, var inne på fødestua hvor jeg fødte første gangen (hvor jeg knakk helt sammen) og jobba fremover mot nestre fødsel.

Hun var akkurat det jeg trengte, en ærlig sjel som ikke skøyv noe under teppet. Når en har angst, er det dummeste en gjør å skyve det under teppet og si "det går sikkert bra". Det hjalp meg ikke noe. Vi gikk gjennom hva gjør vi om det og det skjer, hva kan vi gjøre da, hvordan er prognonsene om det og det skjer? Hvor lav terskel skal det være for det og det, feks KS. Hvordan skal fødselen legges opp, hva slags jordmor skal jeg ha, smertelindring osv.

Avtalen ble at jeg skulle få prøvefødsel. Dvs jeg fikk med meg et brev fra overlegen hvor det stod at jeg ønsket å forsøke å føde, men kunne når som helst avbryte og be om snitt og at dette skulle respekteres. Jeg ville ikka ha snitt heller, men da visste jeg i alle fall at nødløsningen var der uten diskusjoner om jeg kjente at dette ble feil for meg når fødselen satt igang. Et alternativ med tanke på epidural var også at denne kunne legges inn tidlig for deretter å settes igang seinere for å sørge for at jeg rakk det.

Fødselen starta og jeg var kjepphøy, helt til jeg skulle ta i døra til fødeavdelingen. Da stoppa riene mine. Det tok litt tid før de fikk meg innenfor døra. Jeg gråt og ville bare glemme alt sammen, grave meg ned.

Omsider fikk jeg en alle tiders jordmor som var akkurat det jeg trengte igjen! Hun snakka meg bort fra det hele og jeg fikk en alle tiders flott fødselsopplevelse hvor jeg ble behandla som en dronning. Fikk epidural på 7 cm, men fikk pressrier (som jegi kke hadde første gangen) straks den var satt.

Jeg pressa i 20 miutter før barnet var ute. Lå på siden og fødte mens barnepleier holdt det ene beinet mitt opp. Dette for å unngå å få mere revne bakover. Det gikk kjempebra, og fikk kun en liten fortil rift, noe som var sløvskap fra jordmora men ikke betydde noe for seinere. Hun var så opptatt av at jeg ikke skulle revne, så da hodet og skuldrene var ute, slappa hun av. Og da hun skulle ta barnet helt ut, hadde foten satt seg fast øverst og presterte å lage en bitteliten rift.

Det gikk som en drøm, og det kan det nok for deg også om du sørger for å be om å bli tatt på alvor og få skikkelig oppfølging med en god plan for deg og fødselen

Har du ikke fått noen oppfølging på det du sliter med...?

[delilah]

Advarsel: Sterk kost!

Jeg har også fødselsangst selv om den er mindre etter andre fødsel.
Før første fødsel hadde jeg fødselsangst. Den gikk på en enormt stor redsel for å bli ødelagt nedentil og ikke fungere etterpå, hverken seksuelt eller på andre måter.

Fødselen ble langvarig og opplevdes traumatisk for meg. Det ble snakk om snitt fordi jeg ikke fikk barnet ut, men det var jeg enda mer redd for og fikk litt ekstra krefter til å trykke. Jeg hadde ikke pressrier og måtte derfor trykke "for egen maskin". Da jeg nærma meg sluttan av fødselen (dvs 8m5 cm) stoppa fødselen opp i hele 5 timer. Fødselsangsten hadde slått fullt inn og stoppa fødselen helt. Jeg lå med maks på drypp og fikk ingen smertestillende bortsett fra lystgass. Ble lova epidural da dryppet ble hengt opp, men jeg var jo "så flink" så det trengte jeg visst ikke... :mumle: As if!

Vel, jeg fikk nå trykka litt da de ville ta snitt på meg. Men jeg fikk allikevel ikke ungen ut. De klipte meg opp for å lettere få barnet ut, jeg ble klippet av en pur fersk turnusjordmor som aldri hadde gjort dette før, og som attpåtil gjorde det feil og måtte gjøre det om igjen...

De fikk ikke ungen og fordet og ville dra fram vakuumet. Jeg trygla og ba om å få slippe, og som et siste forsøk la to stykker seg på magen for å få barnet ut. Da gikk det endelig, hadde liggi der med full åpning i over en time.

Det ble to klipp og to revn. Ble sydd i godt over en time. Først da fikk jeg bedøvelse....

Jeg danna arrvev og harde kanter der jeg hadde blitt klippet. Den harde kanten kjente mannen min lenge. Sxlivet var også her ikke eksisterende og jeg var temmlig nedfor.

Ble gravid igjen et drøyt år seinere, heldigvis ikke planlagt ellers veit jeg ikke når vi skulle fått et barn til. Jeg sa ifra høyt og tydelig denne gangen siden jeg ikke hadde blitt tatt på alvor da jeg sa ifra før første fødsel.

Fikk utrolig bra oppfølging av ei herlig jordnor på føden gjennom hele svangerskapet. Bearbeidet foirrige fødsel, var inne på fødestua hvor jeg fødte første gangen (hvor jeg knakk helt sammen) og jobba fremover mot nestre fødsel.

Hun var akkurat det jeg trengte, en ærlig sjel som ikke skøyv noe under teppet. Når en har angst, er det dummeste en gjør å skyve det under teppet og si "det går sikkert bra". Det hjalp meg ikke noe. Vi gikk gjennom hva gjør vi om det og det skjer, hva kan vi gjøre da, hvordan er prognonsene om det og det skjer? Hvor lav terskel skal det være for det og det, feks KS. Hvordan skal fødselen legges opp, hva slags jordmor skal jeg ha, smertelindring osv.

Avtalen ble at jeg skulle få prøvefødsel. Dvs jeg fikk med meg et brev fra overlegen hvor det stod at jeg ønsket å forsøke å føde, men kunne når som helst avbryte og be om snitt og at dette skulle respekteres. Jeg ville ikka ha snitt heller, men da visste jeg i alle fall at nødløsningen var der uten diskusjoner om jeg kjente at dette ble feil for meg når fødselen satt igang. Et alternativ med tanke på epidural var også at denne kunne legges inn tidlig for deretter å settes igang seinere for å sørge for at jeg rakk det.

Fødselen starta og jeg var kjepphøy, helt til jeg skulle ta i døra til fødeavdelingen. Da stoppa riene mine. Det tok litt tid før de fikk meg innenfor døra. Jeg gråt og ville bare glemme alt sammen, grave meg ned.

Omsider fikk jeg en alle tiders jordmor som var akkurat det jeg trengte igjen! Hun snakka meg bort fra det hele og jeg fikk en alle tiders flott fødselsopplevelse hvor jeg ble behandla som en dronning. Fikk epidural på 7 cm, men fikk pressrier (som jegi kke hadde første gangen) straks den var satt.

Jeg pressa i 20 miutter før barnet var ute. Lå på siden og fødte mens barnepleier holdt det ene beinet mitt opp. Dette for å unngå å få mere revne bakover. Det gikk kjempebra, og fikk kun en liten fortil rift, noe som var sløvskap fra jordmora men ikke betydde noe for seinere. Hun var så opptatt av at jeg ikke skulle revne, så da hodet og skuldrene var ute, slappa hun av. Og da hun skulle ta barnet helt ut, hadde foten satt seg fast øverst og presterte å lage en bitteliten rift.

Det gikk som en drøm, og det kan det nok for deg også om du sørger for å be om å bli tatt på alvor og få skikkelig oppfølging med en god plan for deg og fødselen

Har du ikke fått noen oppfølging på det du sliter med...?

Tusen takk for svar... jeg kjente det hjalp å høre at det gikk så mye bedre andre gang... Det er i grunnen det som holder meg oppe...
Tok det opp med legen min, hun sa at hennes erfaring var å ha klar tale, når en kom på føde avdelingen.. Kreve epidural... Men har ingen fødselsplan eller oppfølging på akkurat det med denne angsten... Angsten har ikke vært så sterk, før i det siste... Det har virket så langt fremme... Men nå begynner det å gå så fort... Kanskje jeg skal be om en samtale?

[Sirkeline]

Tusen takk for svar... jeg kjente det hjalp å høre at det gikk så mye bedre andre gang... Det er i grunnen det som holder meg oppe...
Tok det opp med legen min, hun sa at hennes erfaring var å ha klar tale, når en kom på føde avdelingen.. Kreve epidural... Men har ingen fødselsplan eller oppfølging på akkurat det med denne angsten... Angsten har ikke vært så sterk, før i det siste... Det har virket så langt fremme... Men nå begynner det å gå så fort... Kanskje jeg skal be om en samtale?


Jeg kjenner jeg blir en smule provosert på dine vegne.. "ta det opp når du kommer på føden og ha klar tale". Veit denne legen egentlig noe særlig om behandling av fødselsangst og ta kvinner med ulik form for redsel på alvor?

Ikke får å skremme deg, men hvem veit vel hvor fort din fødsel skjer, og hvor mye du er i stand til å gjøre en klar tale? I tillegg, hvilken garanti har du for at du møter noen som hører på deg der og da uten at du må gå inn på evinnelige diskusjoner som du ikke har tid til? Kan hende det går aldeles strålende, men du er redd nå, og det er etter min mening bortkasta tid å gå og knage på dette vonde når du mest sannsynlig kan løse veldig mye kun ved å få en-tre samtaler med jordmor i ro og fred nå.

Jeg vil sterkt anbefale deg å ta en telefon selv til føden og få be om å få snakke med og time med en jordmor som er spesielt erfaren med å følge opp kvinner med fødselsangst så du skal få snakka om dine tanker, erfaringer og bekymringer i ro og fred under rolige forhold og ikke heseblesende mellom riene når den dagen kommer. Da er det fødselen du skal tenke på og du skal kunne slappe av før fødselen begynner og vite at det ordner seg for deg.

Det blir som ved min første fødsel. Jeg sa ifra og fikk en time 3 mnd før termin. Hadde skrevet et brev fordi jeg ikke klarte å prate om det, men satt allikevel og grein i strie strømmer. Allikevel presterte denne jordmoren å si "dette ordner seg, det går jo som regel bra, og når du nærmer deg terminen glemmer du alt dette og vil bare bli ferdig..... men du... ring heller tilbake til termin om du fortsatt hat det sånn..." Ja, det kan du tro jeg var interessert i.... :niks: Jeg ble bagatellisert og ikke hørt på i det hele tatt.

Andre gangen ble jeg hørt og fikk svært god oppfølging, noe som resulterte i en drømmefødsel siden vi hadde snakka om, planlagt og gått gjennom flere ulike ting som var viktige for meg. Å skulle gå gjennom sånne viktige ting når fødselen er i gang synes jeg er lite profesjonelt å anbefale.

Ved at jeg hadde vært til samtaler før fødselen, stod alt i papirene mine og de visste alt om meg, mine ønsker, redsler, erfaringer og det som trengtes for at jeg skulle få en god opplevelse. Jeg fikk en jordmor som passa meg og jeg måtte ikke bruke noe som helst av tid på å forklare eller diskutere noe som helst. Fordi de allerede visstem ig det mener jeg er kjempeviktig når en har vært gjennom noe tøft tidligere.

Føler med deg :comfort: Men med bra oppfølging kan du også få en flott opplevelse!

[Anneg]

Advarsel: Sterk kost!
Hun var akkurat det jeg trengte, en ærlig sjel som ikke skøyv noe under teppet. Når en har angst, er det dummeste en gjør å skyve det under teppet og si "det går sikkert bra". Det hjalp meg ikke noe. Vi gikk gjennom hva gjør vi om det og det skjer, hva kan vi gjøre da, hvordan er prognonsene om det og det skjer? Hvor lav terskel skal det være for det og det, feks KS. Hvordan skal fødselen legges opp, hva slags jordmor skal jeg ha, smertelindring osv.


OI! kanskje det ikke er så lurt å skyve det under teppet nei :( har gjort det jeg.. men ringte om jordmor der jeg hører til, men fikk stå på venteliste.. har sagt det til legen, grått og vært fortvila, mens legen sier "det går jo så bra så" :stønn: .

[Catharina]

Uff ja fødselsangst skal man alldeles ikke tulle med...


Jeg var livredd før første fødsel. Og den fødselen satt jo bare enda mer støkk i meg.

Den varte 27timer fra første rie, fostervannet var missfarga og når tulla endelig kom, kom hun ut med 4-5på apgar ble lakt rett i kuvøse og rett på barneklinikken..... Revna også heile veien og ble sydd i år og dager...

Så den fødselen gjorde vel ikke mine følelser noe bedre.

Når jeg ble gravid denne gangne sa jeg fra til jordmor at jeg var livredd. For fødselen og for at det samme skulle skje med denne lille også....
Fikk til svar at det kommer til og gå bra. Når jeg var på vekstkontroll på Haukeland sa de også at det var veeeldig sjeldent at sånn skjedde og at det ville nok ikke skje engang til.. Og ferdig med det. Det var ingen som tok meg serieøst når jeg kom med redselen denne gangen..



Når fødselen satt igang, så taklet jeg selve smertene bedre i starten, men jeg merket jo frykten komme, og tok jo da opp med jordmor frykten for spesielt missfarget fostervann...

Og når vannet ble tatt så var det veldig missfarget. Og nok engang kom mitt barn lydløst ut. Men hun var dog friskere enn storesøster var... Fødeslen denne gangne tok 12timer fra første rie, og 3timer fra det begynte og gjøre virkelig vondt... Og denne gangne revnet jeg knapt. Så du skal se det at selv om fødselen går fort så betyr ikke det at du revner... Bare for og si det... :klemme:



Og som andre sier her, så ikke gjør som meg og tenk åååå jooooda det går så fint så.... Hvis du er redd så si det, og hvis lege og jordmor ikke tar der seriøst, så ring til sykehuset. Var det jeg skulle gjort men jeg trute ikke... Men gjør det... Ikke vær redd for at de skal tenke herregud.. For det er så utrolig viktig og ta fatt i den frykten og følelsene du har...

Massssse lykke til... Og du skal nok se at det kommer til og gå fint...
:klemmer:

[Sirkeline]

Anneg: En ting er om en er bekymra og redd for ting innenfor normalen. Noe helt annet er det om det er snakk om reell fødselsangst. Ellers er jeg generelt sett tilhenger av at gravide kvinner skal bli tatt på alvor og få snakket om sine redlser og bekymringer, ikke bare bli bagatellisert om en våger å ta opp det en sliter med. Det synes jeg er så unødvendig. Mange kunne nok sluppet å gå med vonde tanker og bekymringer i flere måneder om en bare hadde fått noen å snakke med om det, som tok den gravide og følelsene på alvor.

[delilah]

Har bare brukt legen min til nå, men har fått tilbud om å komme til jordmor... og vi var inne på tanken å begynne å gå til jordmor etter nyttår... Tenker kanskje å be henne om å ta dette videre...

Jeg er veldig redd for fødsel uten epidural... Og vil helst ha lokal-bedøvelse nedentil...for å være helt ærlig, så klarer jeg ikke å se for meg at jeg vil beholde fatningen, om jeg ikke får smerte-stillende... Og dette kommer fra meg med hyper sprøyte-skrekk :knegg:

[Anneg]

Anneg: En ting er om en er bekymra og redd for ting innenfor normalen. Noe helt annet er det om det er snakk om reell fødselsangst. Ellers er jeg generelt sett tilhenger av at gravide kvinner skal bli tatt på alvor og få snakket om sine redlser og bekymringer, ikke bare bli bagatellisert om en våger å ta opp det en sliter med. Det synes jeg er så unødvendig. Mange kunne nok sluppet å gå med vonde tanker og bekymringer i flere måneder om en bare hadde fått noen å snakke med om det, som tok den gravide og følelsene på alvor.

vet ikke hva man kan kalle det jeg.. men uansett så kaller jeg min redsel som 2gangsfødende for fødselsangst + depresjon i svangerskapet. det er jo mye som kan spille inn, ikke bare "angst" for å føde. men ting i livet som man har vært igjennom tidligere, som har feks har vært svært vanskelig.

men jeg har jo aldri blitt tatt på alvor av feks legen (ang angst), fordi det er ikke så lett å sitte hos en "fremmed" å utdype sine innerste følelser.

legen ser jo ikke ditt virkelige deg, h*n ser deg jo ikke når du sitter hjemme, strågråter, er kjemperedd og fortvila og ikkeno ser lyst ut.

men jeg er ikke flink til å vise mine ekte følelser for fremmede. HEI! hvordan går det med deg!? -joda her går det bra :) det er vel standard svar eller..

men jeg sliter egentlig..

[Sirkeline]

Anneg: Opplever du eet veldig vanskelig, så er det sannheten for deg og hva du trenger å få hjelp til.