_hønemor_
11-01-2008, 08:31
En dag i begynnelsen av Mai - 07 testa jeg posetivt, var ikke planlagt men vi prata om og få nr 3. Men vi var selvsagt kjempeglade og begynte og glede oss. Tida gikk med kontroller hos lege og jordmor.
Jeg var veldig dårlig av kvalmen i starten + masse vondt i magen. Noe jeg ikke var med de to andre, men ingen sv.skap er like.
Men jeg snakka med legen min om mage smertene og at jeg kanskje skulle få en tidlig ul, men han sa nei det var ikke nødvendig for var normalt og ha vondt pga livmora som vokser. Jeg trudde da på legen noe en pleier og gjøre..
Jeg fikk innkalling til ul og både gleda og grua meg i og med at jeg hadde en følelse av at noe var galt...
30 Juli skulle vi på ordinær ul på sykehuset i Kragerø.
Da vi kom inn la jeg meg på benken og ul legen satte i gang. Det første han sa var : Her er det bare en Og jeg og sambo smilte til hverandre i og med at mange påsto at vi fikk tvillinger. Men så blei legen musestille lenge og da tenkte jeg at noe var galt...
Etter en lang stund sier han de ordene jeg ikke ville høre men som jeg visste han kom til og si : Her er det noe veldig galt og jeg må henvise deg til den beste legen på Rikshospitalet..
Vi resite så hjem, og jeg gråt og gråt og håpte og ba om at denne legen hadde sett feil..
Så dagen etter altså 31 Juli så bar det avgårde inn på Rikshospitalet, det var en lang tur med hundre vis av tanker som fløy rundt i hodet mitt.
Da vi endelig kom inn blei vi møtt av en utrolig snill og koselig lege som sa at du er nå i de beste hender..
Så la jeg meg på benken og legen satte i gang, var stille lenge mens han så på babyen min..
Så sa han : Ja her er det noe fryktelig galt. Og jeg begynte og hylgrine og sa at nå blir jeg englemamma :lei_seg:
Han sa at Andreas hadde forkota armer og bein og en veldig trang brystkasse som gjorde sånn at han ikke fikk utvikla lungene sine. Legen ville også se på hjerte til Andreas men klarte ikke siden han lå klistra oppi livmorveggen min noe legen syntes var rart..
Legen forklarte oss at Andreas ikke hadde noen sjanse utenfor min mage og vi fikk valget om og avbryte eller fullføre... Det er det vanskeligste valget jeg og min samboer noen gang måtte ta :lei_seg:
Vi fikk vite at visst vi valgte og fullføre så ville Andreas enten dø rett før, under eller etter fødselen.
Vi fikk lov og reise hjem og tenke frem til dagen etterpå. Legen støtta oss uansett åssen valg vi tok..
Turen hjem var et sant helvete, min Andreas hadde ingen sjanse og det var vondt...
Vel hjemme satt vi og prata og prata og bestemte oss at det beste er og avslutte sv.skapet både for vår og Andreas sin del. Følte meg utrolig egoistisk der og da, men følte også at vi sparte både han og oss for unødig smerte..
Dagen etter altså 1 August møtte vi opp på Sykehuset Telemark i Skien kl 11. Blei mye venting og gråting der, i og med at vi valgte og avslutte sv.skapet i uke 21 så måtte dette opp i nemd, vi fikk beskjed om at vi ville få medhold i og avbryte så lenge dette var et dødlig utfall og at siden Andreas var så syk.. Og etter mange timer så fikk vi medhold i at vi kunne avbryte, jeg håpte egentlig de sa nei for da kunne jeg ha han videre i magen og tenkte at tenk visst legen sa feil, kanskje han ikke var så syk som de sa. Men samtidig håpte jeg de sa ja...
Jeg fikk en modningspille som jeg tok før vi reiste hjem...
Dagen 2 August var vi bare hjemme og gråt og gråt og prata og koste oss med magen før den blei borte..
Dagen altså 3 August var dagen Andreas skulle fødes :lei_seg: Jeg var idag 21+3uker..
Vi kom til sykehuset kl 9 og jeg måtte faste itilfelle jeg måtte i narkose, jeg var så sulten husker jeg... Blei møtt av kjempe koselig jordmødre med tårer i øynene..
Kl 9.30 fikk jeg 3 tabeletter inn i skjeden som skulle få modne litt.. men det skjedde ikke så mye. Kl 12.00 fikk jeg 2 tabeletter jeg skulle svelge og det tok ikke lange tida før vondthetene kom.. Jeg fikk en petidin sprøyte men syntes ikke det hjalp i det hele tatt, så fikk da en sprøyte til og da begynte det og hjelpe..
Jeg klarte og slappe av litt...
Så kl 15.00 skulle jeg få en tabelett til, det var den siste for etter den skulle kroppen klare resten sjøl..
Etter jeg fikk den så tok smertene seg så opp og jeg gråt og gråt og riene kom tettere og tettere..
Kl 16.00 fikk jeg epedural og det var jo helt hærlig...
Jeg sovna ca 16.30 og sov til kl 18.00
Da begynte og og hylgrine for da gikk det opp for meg at jeg lå der til ingen nytte, visste jo at Andreas kom til og dø :lei_seg:
Kl blei 18.50 og da måtte jeg presse, jordmora kom løpende og fødselen var i gang og det var 2 press så kl 18.55 kom Andreas stille og fredelig til verden :lei_seg:
Jordmora tok han med ut for og vaske han og ordne noe mat til oss...
Kl 21 kom ho med mat og jeg gleda meg masse til og spsise for var så sulten.. Men gleden var kortvarig for alt kom opp igjen... Blææ
Kl 22.00 fikk vi endelig se vår lille Andreas og han var/er såååå nydelig, hanveide 335gram og var den skjønneste gutten:blafre:
Vi koste masse med han før vi la oss til og sove, var ikke mye søvn jeg fikk, var mer tårer som kom :lei_seg:
Dagen etter4 August, reiste vi hjem, når vi gikk ut av sykehuset så sa jeg til sambo at : Vi kom inn med baby i magen og reiser hjem med en konvolutt..
Søndag 5 August reiste vi på hytta der foreldra mine var med ungane våres Marcus og Marlin, det var så godt og se de, klemme de susse på de, ååå så godt det var :happycry:
15 August var det tid for og begrave vår skjønne engel :lei_seg:
Kl 11 starta begravelsen, vi hadde begravelsen ved grava med kun de nærmeste og presten sa noen fine og nydelige ord om vår lille Andreas før vi avslutta begravelsen med en sang som heter : Ingen er så trygg i fare...
Var så trist når den bitte lille kista blei senket ned i jorda :lei_seg: Ville egentlig hyle og si at han skal ikke ned i det kalde mørke hullet der!!!!!!!!
Jeg sliter enorm og savnet etter Andreas er enormt stort, skulle ønske han var her i magen min.. Jeg gruer meg til jul for 22 Desember hadde jeg termin med Andreas...
Mamma og Pappa og Marcus og Marlin elsker deg mer enn noe annet her i verden..
Nå i ettertid har vi fått diagnosen til Andreas og det er :
Thanatofor Dysplasi Type 1 (dvergvekst)
Jeg var veldig dårlig av kvalmen i starten + masse vondt i magen. Noe jeg ikke var med de to andre, men ingen sv.skap er like.
Men jeg snakka med legen min om mage smertene og at jeg kanskje skulle få en tidlig ul, men han sa nei det var ikke nødvendig for var normalt og ha vondt pga livmora som vokser. Jeg trudde da på legen noe en pleier og gjøre..
Jeg fikk innkalling til ul og både gleda og grua meg i og med at jeg hadde en følelse av at noe var galt...
30 Juli skulle vi på ordinær ul på sykehuset i Kragerø.
Da vi kom inn la jeg meg på benken og ul legen satte i gang. Det første han sa var : Her er det bare en Og jeg og sambo smilte til hverandre i og med at mange påsto at vi fikk tvillinger. Men så blei legen musestille lenge og da tenkte jeg at noe var galt...
Etter en lang stund sier han de ordene jeg ikke ville høre men som jeg visste han kom til og si : Her er det noe veldig galt og jeg må henvise deg til den beste legen på Rikshospitalet..
Vi resite så hjem, og jeg gråt og gråt og håpte og ba om at denne legen hadde sett feil..
Så dagen etter altså 31 Juli så bar det avgårde inn på Rikshospitalet, det var en lang tur med hundre vis av tanker som fløy rundt i hodet mitt.
Da vi endelig kom inn blei vi møtt av en utrolig snill og koselig lege som sa at du er nå i de beste hender..
Så la jeg meg på benken og legen satte i gang, var stille lenge mens han så på babyen min..
Så sa han : Ja her er det noe fryktelig galt. Og jeg begynte og hylgrine og sa at nå blir jeg englemamma :lei_seg:
Han sa at Andreas hadde forkota armer og bein og en veldig trang brystkasse som gjorde sånn at han ikke fikk utvikla lungene sine. Legen ville også se på hjerte til Andreas men klarte ikke siden han lå klistra oppi livmorveggen min noe legen syntes var rart..
Legen forklarte oss at Andreas ikke hadde noen sjanse utenfor min mage og vi fikk valget om og avbryte eller fullføre... Det er det vanskeligste valget jeg og min samboer noen gang måtte ta :lei_seg:
Vi fikk vite at visst vi valgte og fullføre så ville Andreas enten dø rett før, under eller etter fødselen.
Vi fikk lov og reise hjem og tenke frem til dagen etterpå. Legen støtta oss uansett åssen valg vi tok..
Turen hjem var et sant helvete, min Andreas hadde ingen sjanse og det var vondt...
Vel hjemme satt vi og prata og prata og bestemte oss at det beste er og avslutte sv.skapet både for vår og Andreas sin del. Følte meg utrolig egoistisk der og da, men følte også at vi sparte både han og oss for unødig smerte..
Dagen etter altså 1 August møtte vi opp på Sykehuset Telemark i Skien kl 11. Blei mye venting og gråting der, i og med at vi valgte og avslutte sv.skapet i uke 21 så måtte dette opp i nemd, vi fikk beskjed om at vi ville få medhold i og avbryte så lenge dette var et dødlig utfall og at siden Andreas var så syk.. Og etter mange timer så fikk vi medhold i at vi kunne avbryte, jeg håpte egentlig de sa nei for da kunne jeg ha han videre i magen og tenkte at tenk visst legen sa feil, kanskje han ikke var så syk som de sa. Men samtidig håpte jeg de sa ja...
Jeg fikk en modningspille som jeg tok før vi reiste hjem...
Dagen 2 August var vi bare hjemme og gråt og gråt og prata og koste oss med magen før den blei borte..
Dagen altså 3 August var dagen Andreas skulle fødes :lei_seg: Jeg var idag 21+3uker..
Vi kom til sykehuset kl 9 og jeg måtte faste itilfelle jeg måtte i narkose, jeg var så sulten husker jeg... Blei møtt av kjempe koselig jordmødre med tårer i øynene..
Kl 9.30 fikk jeg 3 tabeletter inn i skjeden som skulle få modne litt.. men det skjedde ikke så mye. Kl 12.00 fikk jeg 2 tabeletter jeg skulle svelge og det tok ikke lange tida før vondthetene kom.. Jeg fikk en petidin sprøyte men syntes ikke det hjalp i det hele tatt, så fikk da en sprøyte til og da begynte det og hjelpe..
Jeg klarte og slappe av litt...
Så kl 15.00 skulle jeg få en tabelett til, det var den siste for etter den skulle kroppen klare resten sjøl..
Etter jeg fikk den så tok smertene seg så opp og jeg gråt og gråt og riene kom tettere og tettere..
Kl 16.00 fikk jeg epedural og det var jo helt hærlig...
Jeg sovna ca 16.30 og sov til kl 18.00
Da begynte og og hylgrine for da gikk det opp for meg at jeg lå der til ingen nytte, visste jo at Andreas kom til og dø :lei_seg:
Kl blei 18.50 og da måtte jeg presse, jordmora kom løpende og fødselen var i gang og det var 2 press så kl 18.55 kom Andreas stille og fredelig til verden :lei_seg:
Jordmora tok han med ut for og vaske han og ordne noe mat til oss...
Kl 21 kom ho med mat og jeg gleda meg masse til og spsise for var så sulten.. Men gleden var kortvarig for alt kom opp igjen... Blææ
Kl 22.00 fikk vi endelig se vår lille Andreas og han var/er såååå nydelig, hanveide 335gram og var den skjønneste gutten:blafre:
Vi koste masse med han før vi la oss til og sove, var ikke mye søvn jeg fikk, var mer tårer som kom :lei_seg:
Dagen etter4 August, reiste vi hjem, når vi gikk ut av sykehuset så sa jeg til sambo at : Vi kom inn med baby i magen og reiser hjem med en konvolutt..
Søndag 5 August reiste vi på hytta der foreldra mine var med ungane våres Marcus og Marlin, det var så godt og se de, klemme de susse på de, ååå så godt det var :happycry:
15 August var det tid for og begrave vår skjønne engel :lei_seg:
Kl 11 starta begravelsen, vi hadde begravelsen ved grava med kun de nærmeste og presten sa noen fine og nydelige ord om vår lille Andreas før vi avslutta begravelsen med en sang som heter : Ingen er så trygg i fare...
Var så trist når den bitte lille kista blei senket ned i jorda :lei_seg: Ville egentlig hyle og si at han skal ikke ned i det kalde mørke hullet der!!!!!!!!
Jeg sliter enorm og savnet etter Andreas er enormt stort, skulle ønske han var her i magen min.. Jeg gruer meg til jul for 22 Desember hadde jeg termin med Andreas...
Mamma og Pappa og Marcus og Marlin elsker deg mer enn noe annet her i verden..
Nå i ettertid har vi fått diagnosen til Andreas og det er :
Thanatofor Dysplasi Type 1 (dvergvekst)