Om det å plutselig være veteran - tilbakeblikk og nye bekymringer!

[lotus]

Kjære alle dere tvillingravide der ute!

Som et bidrag til å skape mer aktivitet her inne - her kommer i alle fall en ny tråd!

Ja - nå er målet mitt nådd ;). Jeg er nemlig 36 uker i dag. :happycry: Jeg vet at dere som fremdeles er i første trimester vil stille spørsmål ved følgende utsagn - men det er faktisk sant: Dette har gått vanvittig fort!

Det er ikke lenge siden jeg forsiktig meldte min ankomst som medlem av tvillingklubben - 6-7 uker på vei. Hadde alle forbehold og leste med misunnelse om alle som var over 12, 24, 28, 34 uker: "Kommer jeg noengang så langt?"

Helt siden jeg ble gravid (med IVF, som mange av dere andre) har jeg blitt foret med informasjon (eller kanskje har jeg mest oppsøkt den selv...:uff: ) om alle risiki vedrørende tvillinggraviditet. I starten - faren for å miste en eller begge tvillingene - noe som førte til traumatiske dobesøk, gransking av toalettpapiret og utskjelling av husbond dersom han hadde kommet i skade for å kjøpe toalettpapir med søte små røde hjerter... Nervøsiteten rundt hver ultralyd før uke 24 - er det liv i dag? Etter at man hadde kjent liv - kjenner jeg nok liv? Den risikable fasen mellom uke 26 og 32 og den (mer eller mindre) overhengende faren for å føde for tidlig...

Men nå er jeg altså 36 fullgåtte uker, og alle mine bekymringer er så langt gjort til skamme :klapp: ! Synes forresten jeg har vært veldig flink, jeg! Etter halvgått løp har jeg bekymret meg mye, mye mindre enn min relativt pessimistiske natur skulle tilsi.

Men så - plutselig er jeg blitt redd igjen! For at barna skal dø før de kommer ut, for komplikasjoner under og etter fødsel (jf. Amor...), for at det skal være noe veldig galt med ett eller begge barna, for at jeg ikke skal bli en god tvillingmor, for krybbedød...

Og så sier svigermor... Sånn er det å bli mamma, jenta mi! Resten av livet med bekymringer! Dette er bare "barnemat" mot det du kommer til å oppleve av "grå hår" siden i livet!

Prøver å slå meg til ro med det (?), men det er ikke helt lett om dagen... Vet jo at oddsene er gode - men jeg har opplevd både dødfødsel og krybbedød i relativt nær bekjentskapskrets. Og når jeg ser på vogna som står der - ferdig oppredd (nesten) - blir jeg livredd for å komme hjem med bare ett eller - o skrekk - ingen barn fra sykehuset... Skulle jeg ha ventet med alle innkjøp, kanskje?

Hvis dere har kommet gjennom denne tiraden... Har dere andre sånne tanker? Og hva gjør dere med dem?

Klem fra lotus i tenkeboksen - 36 uker - og nå venter jeg bare på fødsel - for det blir ikke keisersnitt likevel...

[ylvi]

For et flott skrevet innlegg:klapp:

Jeg føler det omtrent likt, det har vært mange bekymringer. Og ennå har jeg lenge igjen, hadde egentlig aldri trodd at jeg skulle komme lenger enn uke 26. Men nå er jeg kommet til 27+1, og legen sier at alt ser bra ut.

Men du må ikke bekymre deg over alt som kan skje, da blir man bare tullerusk:???: For det er ikke en brøkdel av det man tror kan skje som noensinne skjer.

Hilsen ylvi:elsker: og nøstene:baby: :baby: 27+1

[Tilden]

Det er så rart å se sine egne tanker på trykk... Kjenner meg så utrolig godt igjen. Min største bekymring nå om dagen er: kjenner jeg nok liv? Kjenner jeg begge? Er ikke tvilling 2 veldig rolig? Også kommer man på kontroll og får se de små hjertene banke og alt er bare bra igjen :hjerter: I noen dager...

Har snakket med min mor (som du) og hun sier også at dette bare er begynnelsen. Jeg og samboeren snakket faktisk om det i går kveld... Tenk når de skal begynne å klare seg litt selv! Første skoledag, første biltur, første sydentur osv... Og tenk om de velger å bo utenlands!! Det gikk liksom opp for meg at nå har vi virkelig noe å bekymre oss for hele livet! Men tenk på alle de gode stundene også :) Det er nok flest av de heldigvis!

Tenk - nå er du 36 uker! Når jeg meldte meg inn her var jeg hele 18 uker på vei (mener jeg å huske), og du var av de første jeg fikk hilsen av. Jeg tenkte da at vi var jo ikke sååå langt fra hverandre i termin. Men det ser jeg jo nå at vi er! Du skal jo snart få nurkene dine ut!!! Jeg er "bare" 30 uker, men jeg har en følelse av at tiden nå kommer til å gå fort. Plutselig er det oktober og jeg er 36 uker... Rart å tenke på hvor nære vi er målet. Og så fort svangerskapet har gått. For det har det virkelig!! Som en røyk (selv om jeg knapt husker hvor fort en røyk går - snart 7 mnd siden jeg testet positivt og sluttet).

Jeg har heldigvis ikke begynt å tenke så veldig mye på fødselen enda. Orker ikke helt å begynne den tankerekken... Men vi skal ned på biblioteket en dag og se om de har den tvillingfilmen "1+1=2). har du sett den? Er om svangerskap og fødsel og 9 tvillingforeldrepar snakker om sine erfaringer. Tenkte den kunne være noe for deg også.

Dette ble langt og rotete, men det er nå mine tanker i dag :)

God klem fra Dee, 29+5
:baby: :baby:

:findag:

[lotus]

Takk for svar!

Ylvi: Jeg tror jeg hadde en litt bekymringsfull dag i går - men du har så rett! Ikke noen vits i å bekymre seg - det er som regel helt andre ting som skjer likevel!

Dee: Jeg begynte selv å tenke på fødsel da jeg passerte uke 32. Syntes det kom så mye nærmere da. I uke 34 var vi på sykehuset og så 1+1=2 (eller 1+1=10, som mannen min sa etterpå...;) ) Synes det var en helt grei informasjonsvideo, men ble litt skremt av de mødrene som sa at de hadde ammet 2 mnd i strekk etter de kom hjem... Det er sikkert slik det føles, men...

Dagene flyr, blir til nye uker, og snart sitter vi der og lurer på hvordan i alle dager vi fikk tid til å være så mye på nett, tenke så mange tanker - og - ikke minst - hvordan vi kunne være så utakknemlige for den søvnmengden vi faktisk fikk og aldri engang registrerte! :D

Lykke til videre!

lotus, 36+1

[Hoppe74]

Jeg er så enig i det dere skriver :)

Jeg tror det å bære på to innebærer endel flere bekymringer enn med en. Iallefall føles det slik for meg. Det er jo som du beskrev så godt Lotus så mange faser man må igjennom. Akkurat nå er jeg i 26-32 ukers fasen og redsel for for tidlig fødsel. Men så er det så godt da å lese om dere veteranene som klarer det. For de fleste gjør jo det, går til uke 32+ iallefall og mange også til 36+ og det er godt å tenke på :)

Og det å få barn innebærer å få noen å bekymre seg for :uff: Men enda flere gleder. Og det er jo bare fordi man er så hjertens glad i de allerde mens de er i magen at man blir redd for alt som går galt.

Legen min sa til meg noe som jeg synes er så riktig. Om du skal gå å bekymre deg for det som skjer i fremtiden, så må du jo bekymre deg dobbelt så mye. Det er mye bedre å ta tingene som de kommer :) Jeg har jo hørt dette før, men det var litt godt å bli påmint det da jeg var der. For han har jo så rett. Vi kan ikke spå fremtiden og derfor bør vi ikke tenke for mye på den heller. Ikke alltid like lett, men på den måten kommer vi jo videre. For vi orker jo ikke å bekymre oss hele tiden ;)

Uansett, så gleder jeg meg til å høre fra deg Lotus. Over hvordan det går med deg tilslutt nå. For det nærmer seg jo veldig fort nå :klapp:

Hilsen Hoppe74 28 +6

[karlista]

Kjempe fint at disse tanker- og bekymringer kom frem.
Det er vel akkurat slik jeg føler det. Godt å se at andre har det slik, at det er normalt.

Må si meg enig i at tiden flyr, men allikevel føler jeg til tider at den står stille.
Kan liksom ikke komme meg fort nok til den"sikre" fasen, der det er trykt å føde, selv om en ikke har noen garantier for at en er trygg da heller (se det, nok en bekymringstanke der det liksom skulle være så bra!! *rister på hodet av seg selv*):bonk:

Hilsen Karlista