kommer barnevernet til å ta gutten min?

[Uregistrert veldig redd]

Her sitter jeg i sofaen på den psykriatiske institusjonen jeg er planlagt innlagt på.

litt om bakgrunnen

Etter jeg ble gravid, har psyken min blitt veldig forverret, jeg er konstant redd for alt dette nye og "skumle" som skjer med kroppen. Alt jeg ikke kan ha kontroll over! Angsten har kommet for fullt og panikkangsten er mer gjeldene enn noensinne.

Jeg har en diagnose - ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg har gått i poliklinisk behandling i 1,5 år og hadde et selvmordsforsøk for snart et år siden. Jeg kom meg etter det raskt på bedringens vei, fått fantastisk oppfølging og var på vei tilbake igjen i jobb, men så ble jeg gravid.

(Jeg er i verdens beste forhold, vi har stabil økonomi, et fantastisk godt og stabilt forhold, eier eget hus og alt, og mannen min kommer til å bli verdens beste pappa.)

Etter noe vi trodde var for tidlig vannavgang, ble jeg veldig mye dårligere psykisk, og fikk henvisning til innleggelse på en åpen psykriatisk institusjon. Synes egentlig det er veldig greit. Jeg slipper jo å være alene og jeg har fagfolk rundt meg.

så til problemet;

De snakker om å ta barnet mitt fra meg når han kommer. Altså at de som fagpersoner har en løpende vurdering om jeg er skikket til å være mor. Barnevernet er koblet inn og skal ha løpende vurderinger. De vil at jeg skal være innlagt her og bo her (alene) med sønnen min når han kommer. (Hvorfor? for å hjelpe? eller sjekke?)

Det er så utrolig JÆVLIG! Mannen min er jo frisk som en fisk og min tilstand burde jo ikke være grunnlag nok for å ta han vekk? Det hadde vært noe annet enn om jeg skulle være alenemor?

ikke drikker jeg, ikke røyker jeg, ikke tar jeg noen medisiner overhodet. Psyken var på bedringens vei, og det som gjør meg syk nå er jo redselen for graviditeten!

Ikke for å bli mamma!

Det hjelper jo ikke på selvfølelsen min og tryggheten i at jeg fikser dette når jeg ikke vet om fagpersonllet er her for å hjelpe meg eller motarbeide meg?

-----

Når man får barn, må man få lov å prøve og feile for å bli kjent med sitt eget barn? jeg må få lov å grine og si dette fikser jeg ikke? Jeg må få lov å være sårbar? Jeg må få lov og føle alt det normale?

Men jeg tør ikke livredd for at ALT jeg sier og gjør skal kunne brukes MOT meg.

Noen som har noen råd?

[impatient]

Hei

Barnevernet er jo til for å hjelpe, så de tar ikke fra deg barnet med mindre de mener at ditt barn kan ta skade av det, eller at du ikke vil ha godt av det.

Men jeg skjønte ikke helt den delen med at du skulle bo på institusjonen alene med sønnen din? Det må da være for å sjekke at alt står bra til dere i mellom. Tror egentlig det er en god ide, selv om det kanskje føles fælt ut for deg, og at de "overvåker" deg. Men det er jo en trygget for din del og, tenk hvis du skulle få et angstanfall, da har du noen som kan hjelpe deg, kontra hvis du hadde vært hjemme alene og din sambo ikke hadde vært der.

De er bekymret for din tilstand, ikke bare for barnets. Det kan være veldig overveldende, og selv om du ikke har angst for å bli mor, så er det veldig vanlig med depresjoner etter fødselen, og siden du har historie med selvmordsforsøk er det bedre å være på den sikre siden.

Men det skal MYE til før de tar fra deg barnet, og din situasjon er jo mer midlertidig, siden du viser jo at du kan bli bedre.

Jeg har hatt litt med barnevernet å gjøre, og mitt intrykk etter kontakt med dem, er at de er der for å hjelpe, støtte, råd og veiledning. Tror dette skal gå bra, og de kommer nok ikke til å ta fra deg barnet.

Da er det bare opp til deg og forsøke å bli bedre selv om det er forferdelig vanskelig! Du må prøve å tro på det du sier indirekte her, at du kommer til å bli en god mor!

Ønsker deg lykke til!

[Hønemora]

Hei!

Først en stor :klem: til deg... For en fæl situasjon å være i nå.

Det er selvfølgelig lett for oss som utenforstående å uttale oss, men for deg som står i situasjonen må det bare være fryktelig skummelt.

Utifra det du skriver så tror jeg nok at det at du skal være der den første tiden er ment som en støtte for deg og babyen, mer enn en kontrollfunksjon, fordi den første tiden med baby er veldig tøff, tøffere enn graviditeten. Og for at du skal være i trygge omgivelser med folk rundt deg hele tiden så velger de å gjøre det sånn. Regner med at mannen din arbeider sånn at du ville blitt en del alene om ting på dagtid?

Så lenge dere har et så godt, solid og stabilt forhold som dere har, så tror jeg det er veldig lite sannsynlig at barnet vil bli tatt fra dere, men hjelpeapparatet ser nok at dere trenger ekstra støtte. Det kan ikke være enkelt å skulle ta imot denne "hjelpen" for dere, men jeg tror at det vil gjøre ting mye bedre på sikt. Og det er jo veldig viktig for barnet ditt at du får hjelp og støtte til å være den beste omsorgspersonen du kan være.

Kanskje vil det være behov for at mannen din også er hjemme en stund når dere får komme hjem?

Det er klart du må ha lov til å prøve og feile, gråte og fortvile, det gjør jo alle som prøver å takle å bli mamma :klem: Og dette vet alle rundt deg. Jeg råder deg til å si til dem akkurat det du skriver her, kanskje vise noen innlegget ditt? Noen du føler at du kan stole på? Det å være så redd som du er nå gjør jo at presset på psyken blir enda større. Husk at de er der for å hjelpe deg å mestre.

Håper du har flinke folk rundt deg, og at du klarer å komme deg gjennom denne tøffe situasjonen. Og jeg håper at du kan klare å tenke at de vil gi deg støtte (ikke "kontrollere" deg)

Jeg har troa på deg!

[Mikro-mamma]

Tror nok dette ordner seg, ja. De foreslår sikker denne institusjons-greia for å gi deg en best mulig start. Det er ganske dramatisk og slitsomt å få barn og de første ukene/mnd er ikke nødvendigvis noen dans på roser (taler av erfaring). Siden du allerede er sårbar for angst/depresjon, er de nok redd for at du skal utvikle fødselsdepresjon, men hvis du har noen rundt deg som har har erfaring med dette og kan hjelpe deg, så har du et mye bedre utgangspunkt for å komme deg gjennom den første tiden. Mannen din skal vel kanskje også bli pappa for første gang og har ingen erfaring fra før så det blir ikke så lett for han heller. Fødselsdepresjoner skal man ta på alvor og ikke overlate til nybakte pappa'er og håndtere alene. Selvfølgelig hjelper det mye hvis han er til god hjelp og støtte for deg og det høres det jo ut som han er.

Jeg syns dette høres ut som et forebyggende tiltak for å gi dere en best mulig start på et langt og godt familieliv og det kan være vel verdt å ta med seg. Jeg savnet selv hjelp og støtte med førstemann, og følte meg helt alene og inkompetent i lang tid, til tross for verdens beste mann og i utgangspunktet god psykisk helse.

[Elanesse]

De kan da ikke ta fra dere gutten dersom dere er to omsorgspersoner der den ene er fullt fungerende? :undrer: Det synes jeg høres rart ut.

Men hva sier mannen din om dette? Han må jo nesten skjære gjennom her slik at dere ikke blir overkjørt av systemet. Hva om han får permisjon fra jobben sin den første tiden etter fødselen slik at du har muligheten til å hente deg inn igjen?

Håper dere finner ut av dette! :klemme:

[Uregistrert veldig redd]

Mannen min og jeg snakker jo mye om det. Jeg har og snakket med alt fagpersonellet rundt meg om disse tankene, men de er og blir fagpersoner og kan ikke si at de IKKE vil ta han. Det er tungt nok.

Mannen min skal være hjemme hele persmisjonen med meg. Altså at jeg er "sykemeldt" fra permisjon og går 44 uker "sykemeldt". Han går også 44 i permisjon.

Veldig grei ordning

[Hønemora]

Det høres ut som en god løsning!

Jeg skjønner også at de ikke vil love deg noe, for det kan de jo ikke. Men jeg synes at det høres ut som at dere har fått et skikkelig opplegg rundt dere, og tror at det vil gå bra.

Ønsker dere alt godt :klem:

[Camille]

Har hørt og så en dokumentar om at dersom de er usikre på noens omsorgsevner, lar de enkelte få bo på institusjonen med barnet i begynnelsen fordi det er tøft å bli mor for alle, uansett bakgrunn og helse og da særlig om man har andre utfordringer i tillegg, men det går seg til. De vil nok bare være sikre på og hjelpe til så du og sønnen din utvikler et godt forhold og du klarer å tyde hans signaler og følge opp hans behov. Alle nybakte mammaer får en tøff periode i begynnelsen fordi man er konstant trøtt og prøver å bli kjent med dette lille individet. De vil hjelpe deg til å få gode rutiner, og så lenge du klarer å følge dem og klarer det jeg nevnte tidligere vil det nok gå bra.
Jeg vet de er mer bevisst på hvordan det er for barn å vokse opp hos psykisk syke foreldre, så jeg tror du må være ærlig med dem og stole på dem og prøve å tenke at dere alle har barnets beste i tankene.
Hvem vet? Kanskje du bare overhørte deler av det de sa om at de kom til å ta barnet fra deg? Det var sikkert en sammenheng rundt det med at "dersom ikke ting blir bra" - så må vi ta barnet fra henne. (?)

Stor klem til deg!
Det beste du kan gjøre nå er å ta imot den hjelp du får tilbud om og håpe at alt ordner seg til det beste for alle parter.

Etter et hvert uvær kommer det sol igjen! Kanskje det tar tid... -Men den kommer! :jupp:

[Regnbuemamma]

Barnevernet omplasserer ikke barn så lenge det ikke forekommer omsorgsvikt. Kjenner et par der den ene har en liten hjerneskade. Pga mannens stabilitet og omsorgsevne bor sønnen med dem. Tror ikke du trenger å være redd for at de skal ta han. Uansett kan de ikke frata barnefaren den retten. Barnevernet jobber veldig mye med veiledning av familien, og har som mål at barnet skal bo hjemme. Uansett tror jeg de gjør det som er best for barnet. Lykke til.

[glitterende sommerfugl]

Snakk med fagfolkene du har rundt deg og spør dem hvorfor de vil ha deg og sønnen boende der etter fødselen.

Jeg ser for meg at dette skal være en støtte for deg slik at du og sønnen din kan utvikle et godt samspill i trygge rammer. Den første tiden er svært ustabil for alle og viss du har det litt vanskelig fra før, er de kanskje redd for at det kan bli litt mye for deg.
Så bra at du får så god oppfølging, dette kommer til og gå så bra!

Barnevernet kommer nok ikke til og ta barnet fra deg, hovedoppgaven til barnevernet er og gi råd og veiledning. Og ta barnet bort fra foreldrene er aller, aller siste utveg!

[Sirkeline]

De snakker om å ta barnet mitt fra meg når han kommer. Altså at de som fagpersoner har en løpende vurdering om jeg er skikket til å være mor. Barnevernet er koblet inn og skal ha løpende vurderinger. De vil at jeg skal være innlagt her og bo her (alene) med sønnen min når han kommer. (Hvorfor? for å hjelpe? eller sjekke?)



Om en er usikker på hvordan mor vil takle å få et barn, er det vanlig å ha mor og barn på et slags mødrehjem eller lignende for at mor og barn skal være i trygge omgivelser.

Dette er både for å obsevere samspillet dere imellom, hvordan du takler det å bli mamma, hvordan du har det selv, hvordan du forholder deg til barnet osv. Det er derfor en slags kontroll.

På samme tid er dette først og fremst en hjelp. Du vil kunne få hjelp og veiledning døgnet rundt. Det er meningen at dere skal få trygge rammer og være på et trygt sted. Det er ikke bare en kontroll, det er for å gi dere ekstra hjelp i begynnelsen.

Om en har mistanker om at du ikke takler det å bli mamma, er det vanligvis lite lurt å nekte å samarbeide om slike opplegg. Viser du viljen til å samarbeide, er mye gjort. Viser du at du ikke ønsker å samarbeide kan du desverre gjøre ting langt vanskeligere for deg selv og barnet ditt.

Se på det som trygge rammer, mye støtte og oppfølging i begynnelsen - ikke kun en kontroll av deg som mor.