Ikke akkurat psykisk problem...

[Mai]

Etter at jeg ble gravid tåler jeg knapt synet av samboeren. Alt han gjør og sier er galt - og da mener jeg alt. Kan ikke se for meg at det kan bli annerledes for det føles så riktig (!). Er dette normalt? Jeg ønsker ham faktisk død. Har det ellers veldig bra med venner og på jobben. Trives med å være gravid og gleder meg til å møte den lille. Vi planlagte dette til og med, så dette er jo nærmest galskap.

[Uregistrert]

Det er normalt at humøret og, til en viss grad, følelsene forandrer seg under svangerskapet. Men fra det og til å ønske noen død, er det et langt sprang og for meg høres det alt annet enn normalt ut. Jeg ville søkt hjelp om jeg var deg.

[Mai]

Takk for raskt svar. Jeg får hjelp, men det hjelper ikke. Jeg har nok valgt feil mann og har blitt desperat etter å komme meg vekk. Han er en veldig snill og grei mann og jeg unner ham et godt forhold. Jeg ønsker så sterkt at han skal finne seg en ny kjærlighet, men han kommer aldri til å gå fra meg. Vi har ingenting å snakke om og han sitter stort sett foran pc eller tv og er nok temmelig lobotomert. Jeg leser og skriver og studerer og bobler over av tanker, men får kun ureflekterte og "tomme" svar og kommentarer tilbake.

Jeg blir "gal" av intellektuell latskap!

[Uregistrert]

Takk for raskt svar. Jeg får hjelp, men det hjelper ikke. Jeg har nok valgt feil mann og har blitt desperat etter å komme meg vekk. Han er en veldig snill og grei mann og jeg unner ham et godt forhold. Jeg ønsker så sterkt at han skal finne seg en ny kjærlighet, men han kommer aldri til å gå fra meg. Vi har ingenting å snakke om og han sitter stort sett foran pc eller tv og er nok temmelig lobotomert. Jeg leser og skriver og studerer og bobler over av tanker, men får kun ureflekterte og "tomme" svar og kommentarer tilbake.

Jeg blir "gal" av intellektuell latskap!

Skjønner at det ikke er lett. Men hvordan var følelsene for ham før du ble gravid da? Følte du at dere var mer på linje da? Mye rart skjer i både kropp og hode mens man er gravid, og om følelsene for ham har endret seg mye etter at du ble gravid, ville jeg ventet med å gjøre noe drastisk.
Har du forresten tatt dette opp med ham? Ingenting blir bedre om du bare går og grunner på dette alene.

[siltve]

Jeg har også endrede følelser for mannen min. Det hadde jeg sist svangerskap også.! Vet jo at jeg egentlig elsker han, men er vanskelig og finne den følelsen nå. Men den kommer igjen. Jeg syns det er veldig dumt og gå fra mannen sin når man er gravid- følelsene tenge ikke være ekte!
Og helt ærlig så mener jeg at du skylder den lille i magen og faktisk vente. Dere har tross alt vært to om og lage dette barnet. !
9 månder eller mindre er ikke akkuat og prøve veldig lenge for og få forholdet til og fungere.

Jeg trøster meg også med at det er ofte de man er mest glad i man blir mest skuffet og irritert på.
Prøv og se på mannen din med nye øyne eller godta at han er slik og vent til barnet er født.
Vet ikke om dette er deres første barn men isåfall så skjer det masse med oss damer i den tiden. Vi forandrer oss masse. tenker mye nytt og se plutselig veldig annerledes på livet. Er sikkert ikke så lett for mannen og skjønne alt dette. ( det har min mann forklart siden). De fortsetter gjene som vanlig helt til barnet er født- DA plutselig skjønner de hva vi ha "gnålt" om i 9 mnd.Legen min sa dette til meg i 1 svangerskap: husk at mannen får gjerne ikke farsfølelse før etter fødselen.

dette ble litt langt, sorry. Men syns bare det er synd hvis et bra forhold ryker pga graviditet og løpske hormoner.!!!

[Uregistrert]

Hei igjen! Noe som gjør meg så skuffet er at etter at vi flyttet sammen og jeg ble (raskt) gravid ble han passiv. Før det var han aktiv, pratsom, trente mye. Han klappet sammen og skrudde bakenden ned i sofaen. Han tror kanskje at jobben er over over nå som han har "fått" meg? Brukte han seg opp og har ikke mer å komme med? Hadde jeg ventet ett år mer med å flytte sammen med ham hadde han nok ikke klart å holde det gående som interessant og aktiv. Det var jo det jeg likte ved ham! Jeg ønsker ham død -for han tar livet av meg ved å være så kjedelig. Helt irrasjonelt, men jeg føler det slik.

Takk for at du gidder å svare.

[Uregistrert]

Godt å høre at du også roer det hele ned. Han har farsfølelse i massevis. Ler av magen min og sier jeg er kjempefin. Alt det er ok. Men: Aldri mer gravid! Hvis man endrer seg så mye, så orker jeg ikke en runde til. Jeg kjenner ikke meg selv igjen - er blitt et følelseskaldt monster.

Men ting kan jo endre seg like fort tilbake til det normale. Jeg skal selvfølgelig ikke ta noen drastiske avgjørelser nå. Men at jeg blir gammel med denne mannen kommer ikke til å skje.

[Sirene]

Hei igjen! Noe som gjør meg så skuffet er at etter at vi flyttet sammen og jeg ble (raskt) gravid ble han passiv. Før det var han aktiv, pratsom, trente mye. Han klappet sammen og skrudde bakenden ned i sofaen. Han tror kanskje at jobben er over over nå som han har "fått" meg? Brukte han seg opp og har ikke mer å komme med? Hadde jeg ventet ett år mer med å flytte sammen med ham hadde han nok ikke klart å holde det gående som interessant og aktiv. Det var jo det jeg likte ved ham! Jeg ønsker ham død -for han tar livet av meg ved å være så kjedelig. Helt irrasjonelt, men jeg føler det slik.

Takk for at du gidder å svare.

Jeg vil bare oppfordre deg til å snakke med ham!! Fortell at du undrer deg over at han har forandret seg sånn, og hør hva han tenker om saken. Fortell hvilke egenskaper som tiltrakk deg med ham i begynnelsen av forholdet. Jeg kan ikke se at følelsene dine nødvendigvis er knyttet opp mot svangerskapet, men er et uttrykk for at du ikke repekterer/er stolt av å være sammen med mannen din lenger. Og jeg tror ikke du mener at du ønsker ham død. Jeg håper det går seg til.

[Camille]

Kanskje han vil vise deg at han prioriterer å være hjemme med deg nå og at han forbereder seg på farsrollen slik? Kanskje han er redd du skal bli sjalu om han går ut når du ikke orker å være med? Kanskje han prøver for mye å vise at han bryr seg men at det blir feil for deg?

Ikke gjør noe overilt nå. Lev videre som "room mates" frem til babyen er født, barseltiden er over og kroppen får hentet seg inn og normalisert seg litt igjen. Kanskje du etter hvert vil sette pris på at han er der som en støtte for deg om du skulle trenge han? (Barseltiden, de to første månedene etter fødsel kan være ganske tunge og man er sliten av å prøve å finne ut av ting og ikke få nok søvn.. Da er det utrolig godt å være to! Men det går seg til. Selv om du ikke skulle få morsfølelsen med en gang heller, så går det seg til.)

Ikke ta noen store avgjørelser før du er på topp fysisk og psykisk. Da er du mest sikker på at du tar en avgjørelse som er vel gjennomtenkt. Og om du velger å gå fra ham da, har du ihvertfall prøvd lenger og kan ha det som god samvittighet når barnet senere spør deg hvorfor ikke mamma og pappa eventuelt bor sammen.

Men som de andre sier kan det være lurt å spørre ham og/eller oppmuntre ham til å komme seg litt ut. Si det er helt greit for deg og du trives med og har behov for å være litt alene i blant også, selv om du kanskje bare er alene hjemme. Ellers kan jo du dra på jentebesøk og slikt for å komme deg ut av huset et sted han ikke blir med. Noe tid for deg selv må du ha. Og best å gjøre det nå.. Det er vanskeligere å gjøre noe spontant for eksempel når babyen er født.