Tanker etter fødsel

[Maz]

Natt til mandag fikk jeg en velskapt liten pike. Har sluppet unna den fryktede sykdommen som gjorde at min datter måtte gi sitt liv i sist svangerskap, og har fått en oppfølging i dette svangerskapet som har vært langt over hva en kan forvente.

Men tankene kommer likevel. Turde ikke helt å fortell Mazmannen eller andre om dette i starten. Mens jeg lå på sykehuset og ammet om nettene (eller spesielt da). Tok jeg meg i å kalle den lille med Engelens navn. Ble jo litt redd når jeg begynte å blande dem sammen. Trodde jeg hadde mistet vettet helt. Skremmende å bli så forvirret. Heldigvis har det gitt seg nå.

Paralellt med dette hadde Mazmannen dratt på graven dagen etter fødselen (helt uten oppfordring fra meg) Hadde med seg vakre roser til vår lille engel. Tok bilder som han viste til meg på sykehuset. Ble litt lettere å snakke om de vonde tankene da.

Selv om vi har fått et lite mirakel så vil vi jo aldri glemme Engelen vår. Nå skjønner jeg hvorfor Psykologen som har hjulpet oss ville holde på oss til etter fødselen. Det vekker nye minner og tanker som vi må få bearbeidet.

Men akkurat NÅ er all angsten fra svangerskapet borte (borstett fra at jeg sjekker pusten litt vel ofte), og jeg skal ta en liten ammestund med mirakelet mitt.

[kineh]

Kjære Maz

For det første gratulerer så kjempemye med jenta di. Det er godt å vite at ting går bra også, tross alt.

Det er så godt å høre om at du har fått gpd oppfølging i svangerskapet og at du får oppfølging også nå etterpå (kanskje tenker jeg mye på dette siden jeg ikke føler jeg får skikkelig oppfølging selv) Godt å høre at angsten fra svangerskapet har sluppet taket.....

Jeg forstår at du begynner å lure på om du er blitt gal. Kalle den nye jenta di for navnet til engelen din.... Men det er nok en naturlig reaksjon. Selv om du er fullt klar over at dette er et helt nytt barn er det nok naturlig å koble det til engelen din som du mistet.

Selvfølgelig vil du aldri aldri glemme engelen din. Og jeg håper at denne nye jenta vil gi deg mange gode stunder og mange mange smil.:D

Jeg ønsker deg all lykke for fremtiden for deg mazmannen og den lille jenta deres.......

(håper jeg også har et lite mirakel ammende på puppen min om 3 måneder....:gal2: )

Klem og lykkeønskninger fra Kineh

[save]

Jeg gratulerer ennå en gang med jenta!

Det er nok vanskelig og vemodig på samme tid som man opplever den aller største lykke når man får ett barn etter at man mistet ett annet. Jeg kan bare ane hvordan det er, men får forhåpentlig også oppleve det om ikke lenge.

At du sjekker pusten en gang ekstra eller to, det var det minste man kunne vente seg, tror jeg. Min innerste frykt er å stå "limt" over vogga og aldri ha ett minutts ro i sjela fordi jeg har så mye "bagasje" fra å miste tidligere.

Du har slått meg som en uhyre sterk kvinne gjennom innleggene du har skrevet. Og du er en flott mamma som nå får tid sammen med ditt andre barn.

Gi deg selv "lov" til å kjenne kompleksiteten i det å gi liv igjen.

Mange klemmer fra

[dagmar]

Kjære Maz, gratulerer med en fin datter, kos deg. Jeg vil bare fortelle deg at det du gjorde var nok helt naturlig, og en sunn reaksjon. Før, da det var langt vanligere å miste barn, var det svært vanlig å gi neste barn som kom navnet til den man hadde mistet.

Godt at dere har fått så god oppfølging!

[Annie]

Kjære Maz - for oss som har fulgt deg gjennom disse sidene var det flott og trist og stort å få lese om at du nå har født en flott datter og skal få lov til å være mor til en levende, sprellende, gurglende skapning. :happycry: Takk for alt du har gjort og vært for personer her inne som har hatt behov for støtte og hjelp, og lykke til framover til hele den lille familien. Sier som de andre her at reaksjonen din høres veldig normal ut, og at det at vi faktisk tror at vi holder på å tørne innimellom er det eneste sunnhetstegnet i denne rare verdenen vi lever i. :klem:

[Diamanda]

Maz, du skulle bare visst hvor mye jeg har tenkt på deg og dere, og det var både vondt og godt å få en liten rapport fra deg.
Det er klart at alt kommer sterkt tilbake nå, og da er det jo flott at du har en så god mann som kan støtte på sin spesielle måte, han høres ut som en virkelig snill person.

Håper og tror at hjulene vil trille letter for hver dag som går, angsten for om de små nurkene puster har vel alle nybakte, men vi som har et barn for lite får denne angsten som en ekstra bør å bære.

Kansje blir vi vant til å ha angsten der, uten at det går utover det fantastiske underet som et nytt liv er :birth:

Har sånn smått begynt å få fødetegn selv, og tankene om tiden etter fødselen rir meg hver dag nå, og det er vanskelig å snakke om da det ikke er så mange som forstår, så vi får støtte hverandre her inne så godt vi kan.


Og gratulerer igjen så masse med lillejenta Maz :klapp: :klapp: :klapp:

[Stini]

Kjære Maz

:DGratulerer så mye med jenta!!:D
Det er en fantastisk følelse når alt går bra, ikke sant?!
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver og tenkte at jeg skal fortelle hvordan det var for meg.
Selma døde i magen min 25. september 2001 - jordmoren min fant ikke hjertelyden og jeg kjørte til sykehuset.
Der fikk vi den grusomme beskjeden....Morkaken hadde løsnet.
12 timer senere var jenta mi født. 1900 gram og 43 cm - helt perfekt. Hun ble født i uke 34.

11 nerverprirrende måneder etterpå (11 laaange måneder) ble lillesøster Tomine født.
Dere som har mistet vet jo hvordan det er.. slitsomt å være redd hele tiden.
Fødselen ble satt igang i uke 36 og hun var 3980 og 49 cm ! (stor pga. jeg hadde sva.diabetes)

I tiden etter fødselen slet jeg endel. Gråt og var redd.
Jeg kalte henne ofte for Selma inni meg, trodde på en måte at hun var Selma.
Selv om jeg visste godt at hun var søsteren. Jeg tror bare at jeg har vært så fokusert og kun tenkt på Selma og derfor har både hun og navnet "hengt" seg fast.
Men det har nå rettet seg opp - hun er Tomine.
Jeg er fortsatt livredd for henne og har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett for meg begravelse... det er ganske tøfft:(
Jeg er sjeleglad hver morgen når hun våkner.. skrekken er der fortsatt.
Men det blir litt lettere etterhvert og jeg nyyyyter babyen min i fulle drag:):)

Uansett tror jeg at alt er normalt for oss, ingenting er "feil" og det viktigste er å sette ord på følelsene - ikke gjemme dem.
Jeg har det likt som deg - skal fortelle Tomine om søsteren som ikke fikk leve.

Ønsker deg lykke til videre, nyt tiden mens hun er bitteliten! Det går sååå fort!

Mange, mange klemmer fra

[Marian]

Du er heltinnen min!!!!!:klapp: :klapp: :klapp: :klapp:

Kos dere masse!

[Hanah]

Gratulerer med jenta, Maz! :)
Godt å høre at alt gikk bra!

Som de andre skriver her så er det nok en naturlig reaksjon det å kalle jenta di med navnet på Engelen din.
Det å få en liten baby i armene vekker sikkert mange minner. Jeg håper du får snakket ut om dem.
Og selvsagt vil du aldri glemme Engelen din. Jenta di sitter og er sååå stolt der hvor hun er nå.

Godt også å høre at du har fått god oppfølging i dette svangerskapet. :klem:

Gode klemmer fra meg. :klem: