Ettårsdagen overstått.

[Hanah]

På lørdag var det et år siden Tor Erling ble født. Fikk aldri se han i live, bare kjenne sparkene inni meg.
Skjønner ikke at det er hele et år siden. Føler så lenge siden, men samtidig så kort tid siden.
Det er ennå så vondt så vondt å tenke på at jeg aldri vil få være ordentlig mamma til gutten min. :leiseg: :leiseg: :leiseg: :leiseg: :leiseg:

Det var rart å møte dagen med lillesøstra til Tor Erling i magen.
Som jenta mi i magen, var han et julibarn. Det vil si at jeg går igjennom de samme milepælene på de samme datoene i dette svangerskapet som jeg gjorde med Tor Erling.
Når jeg kjenner at jenta sparker, så tenker jeg på sparkene til Tor Erling. Ser jeg på den voksende magen, tenker jeg på hvor stor magen var når jeg gikk med gutten min..
Nå kan jeg så smått begynne å se litt fremover. Nå er jeg kommet på en vei jeg aldri har vært tidligere. Jeg har aldri kommet så langt. Håper bare at det denne gangen fører til et levende barn jeg får ha hos meg.

På fredagsnatta klokka 2 var vi på grava og tente lys, mange lys. Da er det akkurat et år siden Tor Erling ble født. Graven pyntet vi med lys, roser og bamse. Godt å kunne gjøre noe for han.
Gleder meg til at frosten forsvinner fra bakken, slik at gravsteinen kan settes opp.

http://www.minebilder.no/thumbC/C1330/gcbt1s5d2y2yh48uvk045qjpgxppjqmjlq9c3p0kc.jpg

[save]

Så var ett år gått for dere. Husker selv den første "årsdagen", og hvor jeg gruet for den. Mange som har tilsvarende opplevelser gav uttrykk for at merkedagene var vanskelige og tunge. Jeg samlet opp reserver for årsdag, dødsdag og begravelsesdag. (Husker tilogmed godt den første dagen da vi besøkte graven, det var 11. feb. 2001 - morsdag attpåtil... Det var lys på alle de små gravene på den lille barnegravlunden.)

Merkelig nok kjente jeg på at den første årsdagen var vanskelig, men tross alt var dagene vi hadde bak oss da "verre". De første nettene, ukene og månedene, tid som "forsvant" i ett følelsesmessig mørke. Ingen drømmer, ingen håp og ikke noen fremtid. Bare vondt. Og tiden som gikk så sakte.

Syns at dere markerte dagen på en veldig fin måte, mange lys og pynt på gravstedet til Tor Erling.

I begynnelsen ville nesten ikke bena bære meg til gravstedet, men siden vi har gått regelmessig, føler jeg nå at det er godt for meg å gå til gravstedet. Alltid. Ordne, tenne lys, se til at "alt er i orden". Og tenke, gråte kanskje og gå derfra og videre i livet. Det må jeg jo. Merkelig.

Du som kjenner merkedagene/milepælene så fysisk i form av lillesøster og i form av sammenfallende termindatoer, opplever jo dette gjennom hele svangerskapet. Du og lillesøster får jo også "egne" merkedager fra nå av. Tor Erling blir ikke glemt, så han skal markeres av mamma, pappa og lillesøster i magen. På den måten som passer for dere.

En god klem til deg og dere, og tanker til gutten som dere mistet for ett år siden.

[kineh]

Kjære Hanah.

Så var det som skulle være 1 års dagen til Tor Erling her. En liten skøyegutt skulle smilt til mammaen sin og mammaen skulle smilt tilbake. Men slik ble det ikke, livet er ikke slik vi håper eller tror alltid.

Så fint å høre at du lagde det så fint på graven til Tor Erling. Og det er nok godt å ha den lile jenta di i magen også. Gir håp om at fremtiden kanskje blir bedre.

Jeg har termin i juni. Det hadde jeg med den lille englegutten min også. Så vi er egentlig i samme båt vi to. Jeg ser på magen min, kjenner sparkene og tenker ofte på sønnen min. Er jo like langt i svangerskpet nå som jeg var i fjor på denne tiden. Tenker på hva jeg gjorde på denne tiden i fjor... med stor mage og jeg som gledet meg så enormt. Nå er jeg for det meste redd, men kjenner jeg gleder meg denne gangen også... Men jeg skulle så gjerne hatt engelen min også her.

Jeg gruer meg noe helt enormt til 1 års dagen til gutten min. Han døde 1 uke før termin så jeg kommer til å være høygravid. Det blir rart å sitte på graven til min fullbårne sønn, men et fullbårent barn i magen igjen. Jeg kommer sikkert til å være kjemperedd for at noe galt skal skje denne gangen også, samtidig som minnene om gutten min kommer sterkt tilbake. Men jeg får ta dagene som de kommer, og jeg håper jo på det beste. Jeg får trøste meg med at ca 2 uker etter 1 års dagen til gutten min blir jeg mamma igjen for 3. gang.

Ønsker det alt det beste for fremtiden Hanah
Klem fra Kineh

[Maz]

Alle slike merkedager er tunge, men jeg tror det er utrolig viktig å markere dem på en måte som er riktig for dere.

Vi gjorde det vi også for 9 måneder siden på engelen vår sin bursdag. Uvisst for meg var en ny liten spire akkurat startet. (fikk ikkemens en uke senere).

Jeg synes dette svangerskapet har vært knalltøfft, og jeg har bevisst forsøkt og klart å unngå å årstiden. Jeg samenlignet hele tiden men i og med at årstidene var forskjellig så slapp jeg den forsterkelsen. Det må jo være utrolig vanskelig å ikke blande og å beholde roen.

Ønsker deg lykke til. Et år der dere møter onde minnedager for første gang er over. Nå gjenstår resten av svangerskapet og de bittersøte samenligningen det medfører. Neste år har dere med en lillesøster på Tor Erlings bursdag.

Skjønner forresten godt at du er utålmodig etter å få opp gravsteinen det var jeg også. Ble liksom lettere å besøke en mer "ferdig" grav.

Lykke til videre