Fødselen - og "resultatet"

[Tidl. bruker]

I det siste har jeg tenkt så enormt mye på fødselen, og hvordan det vil gå. Jeg er vettskremt og tenker det verste. Tenker hele tiden på at jeg vil føde før, at vannet plutselig går mens jeg er på bussen - hva skal jeg gjøre da?? Eller at vannet går når jeg er ute og ingen tar telefonen, eller jeg er fri for strøm. Kjenner jeg får panikk nå!
Er redd for smertene ved fødselen, samtidig som jeg vil ha minst mulig smertestillende. Tenk om jeg revner masse? Hva om jeg ikke klarer det og de må ta hastekeisersnitt? Herregud...da kommer jeg til å få traumer resten av livet...at noen har SKJÆRT i meg... Hva om narkosen da ikke virker og jeg kjenner alle smertene? Får angst bare av tanken...
Og hva om barnet har blitt skadet underveis i svangerskapet? Tenk om han ikke er frisk? Hva om noe går galt under fødselen og han blir skadet? Hvordan skal jeg kunne takle det?

Tenker på om vi har gjort "rett" i å få et barn til...hvordan skal vi klare det? Jeg føler meg så hjelpesløs om dagen og tenker at det kommer til å gå galt. Tenker så masse på om jeg kommer til å mestre hverdagen som kommer..om jeg mestrer fødselen... Selv om jeg har født før, så er jeg livredd denne gangen. . . :sukk:

[Sirkeline]

Har du med deg noe fra før av som tilsier at du skulle få sånne tanker?
Har du snakka med jordmora di om dette, og har du blitt tatt på alvor om du har forsøkt å si ifra?

Å ta det opp med jordmora di vil jeg si er det første stedet du må begynne, evt få en kontaktjordmor på sykehuset som kan følge deg opp nå, og da mener jeg nå, ikke om en måned eller mange uker.

Jeg har selv fødselsangst og er gravid med nr. 3, så jeg veit hva du føler på :klem:

[Wibe]

Ja, det er fælt å gå rundt å kjenne på fødselsangst.

Jeg synes du skal ta kontakt med jordmor, og få en samtale med henne under fire øyne. De er jo her for å hjelpe oss til å takle de ulike følelsene og opplevelsene som er knyttet til det å gå gravid og det å føde et barn.

Finnes det tilbud der du bor som tar hensyn til fødselsangst og oppfølging? Jeg har fått tilbud om å føde på Føderiket og ta kontrollene mine der. De jobber med denne problematikken på en slik måte at man blir kjent med jordmor som man skal ha under fødselen, og jeg vil så gjerne skrive under på at det som er forskjellen mellom en god og dårlig fødselsopplevelse er jordmora som du får under fødselen.
Er jordmor trygg og får deg til å være trygg, så er alle de skumle hendelsene som du forestiller deg nå ikke så farlig likevel.

Ønsker deg all mulig lykke til de nærmeste ukene!

[Tidl. bruker]

Jeg har ikke JM. Går til legen. Hun er en sånn evig optimist, og jeg syns det er vanskelig å ta opp disse tankene med henne. Sa på sist kontroll at jeg gruet meg og var bekymret for om noe var galt med ungen. Hun sa at det var normalt å ha slike tanker, og at alt ser tilsynelatende bra ut..
Føler meg egentlig bare som en sutreunge når jeg tar opp slikt...Men det er ikke lett å gå rundt å tenke på det. Gleder meg liksom ikke...
Vet ikke hvem jeg skal prate med for å bli tatt på "alvor".
Mannen er jo flink til å lytte, og han er også flink å muntre meg opp. Men det er likevel ganske vanskelig.

[Sjalabais]

Jeg har ikke JM. Går til legen. Hun er en sånn evig optimist, og jeg syns det er vanskelig å ta opp disse tankene med henne. Sa på sist kontroll at jeg gruet meg og var bekymret for om noe var galt med ungen. Hun sa at det var normalt å ha slike tanker, og at alt ser tilsynelatende bra ut..
Føler meg egentlig bare som en sutreunge når jeg tar opp slikt...Men det er ikke lett å gå rundt å tenke på det. Gleder meg liksom ikke...
Vet ikke hvem jeg skal prate med for å bli tatt på "alvor".
Mannen er jo flink til å lytte, og han er også flink å muntre meg opp. Men det er likevel ganske vanskelig.


Kontakt fødeavdeling der du skal føde og si i fra at du vil snakke med noen siden du har fødselsangst. Der har de helproffe folk som er utdannet i og vant med å hjelpe kvinner med fødselsangst. Det er i sykehusets interesse at du er minst mulig redd og mest mulig klar for å føde, for da er risikoen for komplikasjoner minst :) Det er også de samme folkene (i hvertfall til en viss grad) som du skal forholde de til under fødselen, så da kan det hjelpe å ha møtt noen av de og snakket med de i forkant av fødselen. Da kjenner de også deg og dine behov litt bedre, enn om du hadde kommet inn i fødsel uten at de har snakket med deg først.

[Sirkeline]

Æsj, en sånn evig optimist er ikke noe særlig å gå til med dette.

Jeg husker mitt første svangerskap hvor jeg bare ble møtt med: "Dette ordner seg, det går så bra så, og når du nærmer deg termin har du glemt alt dette fordi du bare vil bli ferdig".... Mens jeg satt er med brevet i handa fordi jeg ikke klarte å si noe selv og strigrei, knekki sammen av gråt. Joda, helt normalt det.... :rabla: Det var til og med av en jordmor på sykehuset :dåne: Fødselsangsten gikk ikke over og klarte å forpurre hele fødselen min. I ettertid har sykehuset beklaget over at de ikke tok meg på alvor, men da var det jo en smule for seint og fødselsangsten også enda større.

Andre gangen hadde jeg også denne fødselsangsten, men fikk oppfølging til og med før jeg ble gravid igjen. Turde ikke engang bli gravid igjen. Oppfølgingen andre gangen var helt strålende, og selv om det var tøff jobbing mentalt med både gråt og det ene og andre, kom jeg meg helberga gjennom det med støtte fra min aldeles strålende jordmor som tok alle mine tanker og bekymringer på alvor uten å feie dem under teppet med "Det går sikkert bra"... For å komme gjennom det, er en nødt til å snakke om og bli tatt på alvor med sine tanker og bekymringer. Først da kan en føle litt kontroll når en har gått igjennom hva i verste falls-tankene og lignende, og er dermed mer forberedt enn om det dysses ned.

Jeg synes absolutt du skal ringe føden og be om å få oppfølging av en jordmor som har spesialistert seg på/erfaring med kvinner med fødselangst. Som regel kan du ringe direkte selv og be om slike timer uten å måtte gå gjennom legen din. For ta tak i dette, ja det bør du absolutt!

[Tidl. bruker]

Takk for historien og tipsene sirkeline. Skal ringe føden en dag jeg føler meg klar til det. Syns det er litt pinlig...men men :)

[Sirkeline]

Pinlig? Du er neppe den eneste... :klem:

[Summer]

Æsj, en sånn evig optimist er ikke noe særlig å gå til med dette.

Jeg synes absolutt du skal ringe føden og be om å få oppfølging av en jordmor som har spesialistert seg på/erfaring med kvinner med fødselangst.

Signerer!

Jeg plagdes og veldig med fødselsangst da jeg skulle ha minstemann og fikk derfor veldig bra oppfølging på sykehuset gjennom hele svangerskapet.

[mamalisa]

Jeg har også fødselsangst men klarer å tenke / tro at når fødselen er over så vil jeg si til meg selv at dette ikke var så ille som jeg antok.

Har noen av dere som har født og hadde fødselsangst på forhånd opplevd dette? :vetikke:

[Sirkeline]

IKke første gangen, men andre gangen ja. Første gangen ble jeg ikke tatt på alvor og angsten forpurra hele fødselen min. Fikk derimot oppfølging andre gangen, og det gikk relativt greit nettopp pga all oppfølgingen jeg fikk. Allikevel har jeg fortsatt fødselsangst, om enn ikke så uoverkommelig lenger, men nok til at den nok trer inn denne gangen også selv om neppe såpass hardt.

Har man skikkelig fødselsangst, klarer man sjelden å se forbi tiden etter fødselen og på den måten du klarer å tenke, mamalisa, så du er heldig som klarer å se det på den måten.

[Tidl. bruker]

Jeg snakket med føden. De henvendte meg til fastlegen min som måtte henvise meg til dem etterpå. SÅ det har jeg gjort. På mandag skal jeg til legen og prate litt om det. Jeg "vet" jo at fødselen ikke er "farlig", men jeg klarer ikke slutte å tenke på alt som kan gå galt og sånt. . . Det hemmer virkelig hverdagen min. Mister konsentrasjonen lett som bare det og forvirrer meg inn i scenario som kan skje under fødselen.

[mamalisa]

Har man skikkelig fødselsangst, klarer man sjelden å se forbi tiden etter fødselen og på den måten du klarer å tenke, mamalisa, så du er heldig som klarer å se det på den måten.

Fødselsangsten er reel den, og antar at egentlig alle vet at det i realiteten ikke er så ille som man tror. Kvinner her jo gjort dette så lenge vi har eksistert.:jupp:
Det blir litt som arachnofobi. De er livredde for edderkopper og allikevel vet de jo at de ikke er farlige, men det hjelper lite mot angsten.

Uansett så hjelper det meg litt å tenke at jeg antagelig vil oppleve som at det ikke er så ille som jeg hadde forventet. Men gud som jeg gruer meg. :angst:
Hadde antagelig fått barn for mange år siden om jeg ikke hadde vært så redd.:rørt:

[Sirkeline]

Da er du heldig som har det sånn, som jeg skreiv i forrige innlegg.

Jeg klarer ikke å se at det ikke behøver å bli så ille som jeg frykter, nettopp fordi jeg har opplevd det fryktede, både hos meg selv og hos andre. Angsten har mao gått i oppfyllelse og vel så det. Hadde fødselsangst før første fødsel som desverre ikke ble tatt på alvor selv om jeg ropte på hjelp mange ganger, og det jeg var redd for skjedde, og mere til.

Det er bare det at jeg veit ikke om det rammer meg, eller om det rammer meg denne gangen. Jeg kan ikke sammenligne det med edderkopper som faktisk ikke er farlige, jeg utsettes ikke for noen reell fare, for det mange har fødselsangst for, kan bli virkelighet - man veit bare ikke og det er ofte en følelse av mangel på kontroll som råder.

Derfor er oppfølging av kvinner med fødselangst gjerne preget av å gå gjennom hva en er redd for, hva en kan gjøre for å kontrollere det mest mulig og å gå igjennom hva i verste fall hvis, sånn at en også har gått gjennom dette og veit, med andre ord opplever en viss kontroll allikevel.

Edderkobber er ikke farlige, men for de som har fødselsangst, kan det dreie seg om angst for smerter, angst for ødelagt underliv, angst for det ukjente, angst for at noe skal gå galt osv. Dvs høyst aktuelle problemstillinger som desverre skjer for noen kvinner, selv om de helt klart er i mindretall.

Klarer du å tenke som du gjør, er det et kjempepluss og noe du absolutt bør spille videre på samt prise deg lykkelig for at du ikke er så hardt rammet av angsten at du ikke klarer å se annet enn det du har angst for. Det er kjempepositivt at du kan!

[Sirkeline]

Høres bra ut, Smurfine, riktig lykke til :kryss:

[mamalisa]

Ikke missforstå dette som et tilbakesvar om hvem som har mest angst men snu på det.
Du er faktisk så heldig å tørre å gjøre dette for tredje gang.:jupp:

Jeg har ikke tidligere tørt å få barn og har nå utsatt det til "siste minutt" for å si det slik. Våkner med angst 6 dager i uka og nesten treger på at jeg ble gravid.

Angst er angst uansett om hva som forårsaker dette eller om den kan sees på som reel eller ikke.

Du har antagelig gjennomgått noen utrolig tøffe opplevelser og jeg har flere bekjente som har opplevd lignende. Dette unner jeg ingen og ønsker oss alle lykke til.

[Sirkeline]

Nei, jeg så det ikke som en måling på angst, jeg forsøkte å vise deg det - tross alt - positive med din angst og at du nettopp pga at du har det synet du har på det hele, nok vil få en god opplevelse.

[melody]

Kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver:klemmer:
Mulig dette er litt sent nå, men hvis det lar seg gjøre, så vil jeg anbefale deg å få til å bli henvist til jordmor Ingebjørg Lache på svangerskapspoliklikken på St.Olav. Jeg var til samtaler med henne, og hun er fantastisk:) Hun jobber daglig med jenter med fødselsangst, og kan masse om dette:jupp:
HUn har vel litt ventid, så derfor jeg lurer på om det er for sent. Men du kan jo høre med legen din, og dere ikke kan forsøke å få til en samtale med henne?
Masse masse lykke til:klemmer:

[melody]

Jeg har også fødselsangst men klarer å tenke / tro at når fødselen er over så vil jeg si til meg selv at dette ikke var så ille som jeg antok.

Har noen av dere som har født og hadde fødselsangst på forhånd opplevd dette? :vetikke:

Jeg hadde fæl fødselsangst forut for første fødsel:( Min angst ble desverre enda kraftigere etter denne fødselen, ettersom alt jeg var redd for faktisk skjedde:( Så jeg har vært til samtaler med jordmor for å bearbeide første fødsel, noe som har hjulpet noe, men ikke tilstrekkelig til at jeg klarer å gå igjennom en vaginal fødsel. Jeg har fått innvilget planlagt ks, noe som jeg vet er det beste for meg.

[mamalisa]

[/b]
Jeg hadde fæl fødselsangst forut for første fødsel:( Min angst ble desverre enda kraftigere etter denne fødselen, ettersom alt jeg var redd for faktisk skjedde:( .

Uff dette var ikke så betryggende.:angst:

Hadde du noe smertestillende da?

[melody]

Uff dette var ikke så betryggende.

Hadde du noe smertestillende da?
Jeg mente ikke å skremme deg altså:( Slettes ikke!!Beklager:klemmer:

Min angst bestod i å ha ekstremt vondt, at det skulle skje noe med babyen, og at hele situasjon skulle "komme ut av kontroll".

Vel, jeg ble igangsatt, noe som medførte stormrier over fler timer (dvs rier uten pause:urk: jeg var panisk, trodde jeg skulle dø). Fra starten av var jm og lege svært obs på fosterlyden til babyen min, ettersom hun var så liten og svak (dysmatur). Etterhvert kom det fler og fler helsepersonell inn til meg, ettersom det ble tydelig at babyen min ikke hadde det noe bra. Jeg var redd hele tiden, redd for livet til babyen min. I tillegg hadde jeg det ikke noe godt, ettersom riene var konstante. Etter en laaang stund fikk jeg epidural, men den rakk aldri å virke, fordi fosterlyden til babyen min fallt så mye at de trykte på alarmen og det ble iverksatt katastrofesnitt:shock: Det var en skrekkelig opplevelse som jeg ikke unner noen. Jeg var livredd for å miste barnet mitt, i sjokk fordig ting skjedde så fort, alarmen ulte og de løp ned til operasjonsstuen med meg. Mannen ble stånde igjen alene stakkars, og var helt satt ut.
Nå endte gudskjelov dette bra, babyen min er frisk og rask:rørt: De var en stund redde for at hun hadde fått for lite oksygen ettersom navlestrengen var 3 ganger rundt halsen hennes, og den hadde strammet seg mye. Gudskjelov viste det seg at hun hadde fått nok oksygen.
Selv om historien endte bra, så har jeg slitt lenge i etterkant:( Det er trist nårm en begynner å gråte hver gang en tenker tilbake på fødselen til barnet sitt:( Av den grunn får jeg nå ks, noe jeg er svært lykkelig over. Selvfølgelig kommer jeg til å ha nerver i forkant, men på en helt annen måte. DEnne gangen kommer jeg ikke til å ha sammen angsten for verken smerter eller at noe skal skje med barnet mitt:rørt:
Jeg tror ikke min historie er så veldig vanlig. De fleste som er redd for å føde, opplever sikkert ikke traumer:)
Mente ikke å skremme deg altså!!! Husk at alle fødselsopplevelser er forskjellig, og at de fleste tør å få fler enn en baby:)