Camelia
06-09-2002, 00:33
Grrrrrrrrrrrrr......... Jeg skrev nettopp et langt innlegg, og det forsvant fordundre meg!! Hadde jeg vært litt mer hormonell nå, så hadde jeg &%¤#&%¤# Nytt forsøk.
Tør du fortelle om du ønsker at barnet i magen skal være en gutt eller ei jente? Det er vel ikke helt stuerent å avsløre at man ønsker det ene mer enn det andre, men for å være ærlig så tror jeg faktisk at mange, kanskje de fleste, har en eller annen vag preferanse som gjemmer seg langt der inne et sted...
Nesten litt skummelt å påstå, og det kan jo hende at det faktisk er noen som ikke har noen preferanse overhodet.
Selvfølgelig er det aller, aller viktigste det at barnet er friskt, det er ikke det jeg mener. Men det er liksom ikke "lov" til å ønske seg kjønn, man skal bare ønske at barnet er friskt. Men jeg tror likevel at vi gjerne ønsker ørlite granne hva kjønn angår også, selv om vi kanskje ikke sier noe til andre. Andre kan jo tro at vi vil bli skuffet, dersom det viser seg at barnet er av "det andre" kjønnet... Men det blir vi jo ikke, hvis det viser seg at barnet vi får opp på brystet er av "det andre" kjønnet, vil vi ikke fatte og begripe at vi skulle ønsket noe annet enn nettopp dette barnet, det mest perfekte av dem alle...
Men likevel. Å ikke lure på om barnet er gutt eller jente virker for meg nesten naturstridig, man er jo så nysgjerrig på hvem det er som skjuler seg der inne (nå har jo vi kommet ganske kort enda, da...). At man samtidig føler litt ekstra for en gutt eller ei jente, synes jeg er bare naturlig.
Skjønner dere hva jeg mener? Håper jeg ikke tråkker på noen med dette innlegget, det er ikke meningen.
Ved forrige svangerskap ønsket jeg at min førstefødte skulle være ei jente. Vet ikke helt hvorfor. Kanskje det er noe med at vi kvinner gjerne ønsker oss minst én datter? Tror at det gjelder for meg, i hvertfall. Pappaen ønsket seg også en jente. Sa at han lettere forestilte seg selv som "jentepappa" enn som "guttepappa". Men under svangerskapet gikk vi rundt og sa til hverandre og alle "det er nok en gutt". Hadde ingen "guttefølelse" (ingen følelse i det hele tatt), men det var kanskje for å ikke håpe for mye på jenta? Kanskje vi trodde at vi ville bli skuffet om det var en gutt? Jeg vet ikke. Det ble ei jente. Hadde barnet vært en gutt, hadde jeg selvfølgelig vært like lykkelig med barnet mitt, selvfølgelig!! Men jeg føler det litt sånn at nå er jenta "i boks", og hva det er som gjemmer seg der inne er mindre viktig nå enn forrige gang.
Ønsker meg gutt for å ha en av hvert kjønn. Ønsker meg jente fordi jeg ser for meg at to som er tett i alder, vil ha ekstra stor glede av hverandre når de er av samme kjønn. Så kanskje jeg faktisk ikke har noen preferanse denne gangen? Det hadde tatt seg ut at det var tvillinger og en av hvert kjønn, når jeg sier at jeg ønsker både gutt og jente... :p
Noen tanker?
Tør du fortelle om du ønsker at barnet i magen skal være en gutt eller ei jente? Det er vel ikke helt stuerent å avsløre at man ønsker det ene mer enn det andre, men for å være ærlig så tror jeg faktisk at mange, kanskje de fleste, har en eller annen vag preferanse som gjemmer seg langt der inne et sted...
Nesten litt skummelt å påstå, og det kan jo hende at det faktisk er noen som ikke har noen preferanse overhodet.
Selvfølgelig er det aller, aller viktigste det at barnet er friskt, det er ikke det jeg mener. Men det er liksom ikke "lov" til å ønske seg kjønn, man skal bare ønske at barnet er friskt. Men jeg tror likevel at vi gjerne ønsker ørlite granne hva kjønn angår også, selv om vi kanskje ikke sier noe til andre. Andre kan jo tro at vi vil bli skuffet, dersom det viser seg at barnet er av "det andre" kjønnet... Men det blir vi jo ikke, hvis det viser seg at barnet vi får opp på brystet er av "det andre" kjønnet, vil vi ikke fatte og begripe at vi skulle ønsket noe annet enn nettopp dette barnet, det mest perfekte av dem alle...
Men likevel. Å ikke lure på om barnet er gutt eller jente virker for meg nesten naturstridig, man er jo så nysgjerrig på hvem det er som skjuler seg der inne (nå har jo vi kommet ganske kort enda, da...). At man samtidig føler litt ekstra for en gutt eller ei jente, synes jeg er bare naturlig.
Skjønner dere hva jeg mener? Håper jeg ikke tråkker på noen med dette innlegget, det er ikke meningen.
Ved forrige svangerskap ønsket jeg at min førstefødte skulle være ei jente. Vet ikke helt hvorfor. Kanskje det er noe med at vi kvinner gjerne ønsker oss minst én datter? Tror at det gjelder for meg, i hvertfall. Pappaen ønsket seg også en jente. Sa at han lettere forestilte seg selv som "jentepappa" enn som "guttepappa". Men under svangerskapet gikk vi rundt og sa til hverandre og alle "det er nok en gutt". Hadde ingen "guttefølelse" (ingen følelse i det hele tatt), men det var kanskje for å ikke håpe for mye på jenta? Kanskje vi trodde at vi ville bli skuffet om det var en gutt? Jeg vet ikke. Det ble ei jente. Hadde barnet vært en gutt, hadde jeg selvfølgelig vært like lykkelig med barnet mitt, selvfølgelig!! Men jeg føler det litt sånn at nå er jenta "i boks", og hva det er som gjemmer seg der inne er mindre viktig nå enn forrige gang.
Ønsker meg gutt for å ha en av hvert kjønn. Ønsker meg jente fordi jeg ser for meg at to som er tett i alder, vil ha ekstra stor glede av hverandre når de er av samme kjønn. Så kanskje jeg faktisk ikke har noen preferanse denne gangen? Det hadde tatt seg ut at det var tvillinger og en av hvert kjønn, når jeg sier at jeg ønsker både gutt og jente... :p
Noen tanker?