Redd for å miste!

[Boble]

Hei alle Magedamer!

Litt pinlig dette, men jeg lurer på om flere her inne føler/har følt sterk frykt for å miste spiren!

Jeg har ingen symptomer som tilsier at det kan gå galt, men jeg synes litt for mye av min energi går med til å tenke på at jeg kan miste spiren(e).

En del av frykten kan nok tilskrives alderen (jeg 35, han 40) og alt strevet vi har vært igjennom for å få til dette. Vi har pørvd i 4-5 år, og fikk altså klaff på vårt første IVF forsøk. Vi var jo så heldige å få det til på første forsøk og er selvsagt lykkelige.

Jeg opplevde en SA for 3 år siden i uke 8. Vår første "milepæl" blir nok derfor å komme inn i uke 9.

Jeg er utrolig glad over å være gravid, men føler jeg må bremse litt så ikke nederlaget blir for stort når jeg evnt. mister.

Hmmm, slitsomt dette!

Hjertesukk fra Boble (4+5)

[Matrix]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har hatt mange milepæler i mitt så langt egentlig veldig korte svangerskap. Som deg har jeg mista tidligere, og jeg har mistet i sjette og i tolvte svangerskapsuke. Da jeg mistet i 12. uke døde barnet egentlig i tiende.
Nå er jeg i ellevte uke, og da jeg så barnet på ultralyd med hjertebank og hender og føtter som beveget seg, begynte svangerskapet for meg. Da først begynte jeg å tro at dette kommer til å gå bra.

Jeg anbefaler deg å gjøre det samme. Bestill time for ultralyd dersom du er engstelig! :)

[Lassie]

Hei Boble!

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det!

På midten av 90-tallet hadde jeg og min eks-mann 2 IVF-forsøk. Disse ble det ikke barn av. Vi har adoptert en kjempenydelig og god gutt som nå er 5 1/2 år. Jeg ble skilt, og til min store overraskelse ble jeg gravid da jeg fikk ny kjæreste. Jeg mistet etter få uker, og mistet igjen to ganger før det klaffet. Nå er jeg i uke 27 med "lille mirakel" og det var en forferdelig start! Jeg var forferdelig redd for å miste!! Og redd for å bli glad i den lille inni magen, for jeg var sikker på at det ville gå galt...
Men lille mirakel er der inne fremdeles og gir meg en masse tegn på det! Han beveger seg nesten hele tiden. Og jeg er blitt så glad i han! Det høres sikkert rart ut, men jeg synes han er SÅ skjønn!

Lykke til med deres lille mirakel!!

Klem fra Lassie

[Tidl. bruker]

Hei!!!!

Å jada, dette er så vanlig så.... Jeg hadde en SA i desember da jeg var 6 uker på vei. Ble gravid igjen med en gang etterpå og de første ukene var ganske pyton. torde ikke tillate meg å glede meg over at jeg var gravid, var sikker på å miste. Var redd for MA, SA- alt..... Så jeg bestilte en privat ultralyd time og så fosteret da jeg var 7 uker på vei. Det gjorde godt. Skal legge til at jeg ikke har "følt" meg særlig gravid, formen er som vanlig, ikke kvalm eller noe.....

Ta det opp med jordmor eller lege og forklar åssen du føler det. babyen din har det ikke noe bra når DU ikke har det bra. Tenk at du har mista og denne gangen er det DIN tur......

Gled deg til å høre fosterlyd- gled deg over den lille i magen din!

Lykke til!

Ma.

[Sweet Candy]

Ja, jeg har hatt det, da jeg akkurat hadde passert uke 9. Leste om så mange som hadde hatt SA/MA i uke 9, så derfor ble jeg nervøs og lurte på om hjertet slo osv. Fikk en kort blødning i uke 10 pga a litt "kos" med samboreren min (det gjorde ikke saken noe bedre akkurat), snakket med jordmor dagen etterpå. Hun ordnet ultralydtime til meg med en gang, og på timen så alt ut til å være bra med den lille :baby: i magen. Jeg kjønner at du er nervøs, men så lenge du ikke blør og har vondt er nok alt bra. Ring legen å prøv å få en tidlig ultralyd, kanskje du føler deg bedre da? Desverre regner jeg med at det ikke skjer før i uke 6 eller noe. Jeg fikk min første ultralydtime i uke 6.

[mon]

Joda, frykten for å miste er velkjent for meg. Selv nå som jeg er i 20-ende uke sitter frykten i meg.

Jeg er selv 33 år og vi strevde i 3 år og 3 MA før vi ble utredet for habituell abort. Fikk påvist antistoffer i blodet som fører til blodpropp i morkake men nå får jeg medisiner for å motvirke mot dette. Jeg tenker også på alderen og synes årene fyker avgårde. Hvis jeg skulle miste denne gang så forsvinner enda flere måneder i vasken. Vil jo gjerne ha to barn også.

Du må kreve god oppfølging. Ta gjerne privat UL dersom du ikke får det dekket. Jeg hadde som mål å gå fullgåtte 8 uker, så 12 uker, deretter UL i uke 18 og neste mål er 24 uker. Jeg gikk med skuldrene oppunder ørene til jeg var 14 uker, så slappet jeg litt mer av. Nå er jeg blitt drittnervøs igjen siden jeg ikke kan si sikkert at jeg har kjent liv (noe som de fleste kjenner i uke 20). Tenk hvis jeg skulle miste nå - bare 4 uker igjen til levedyktig.

Tror du må innse at frykten kan sitte i lenge og at dette er helt normalt. Det er ikke så mange andre råd jeg kan gi bortsett fra å prøve å glede seg over hver dag som går.

Jeg skal krysse fingrene for dere og lykke til videre.

mon 19+3

[pikkymy]

Helt normalt.
Nå har ikke jeg hatt noen sa, men har tenkt masse på det.
Jeg brukte også masse energi på å tenke på at ting kunne gå galt. Kjempeslitsomt. Ikke bare for meg men også for alle de som var rundt meg. Nå kjenner jeg masse liv hver dag :klapp: .
Jeg er kanskje ikke den rette til å si det, men stå på!
Prøv å gjør ting som får dagen til å gå fortere, uten å stresse selvfølgelig. Så skal du se at plutselig så er du også der at du kjenner det spreller rundt inni magen din.

Ønsker deg lykke til og sender masse :klem:

[Anki]

Joda, kjenner meg godt igjen, jeg!

Har hatt både en MA (uke 10, fosteret døde vel i uke 6) og en SA (uke 6) før jeg nå ble gravid rett etter SA'en i jan. Da jeg var 7 uker på vei, var vi til UL (går til kontroll hos gynekolog som har UL-apparat) og alt sto bra til, men fikk vite at det var to :baby: :baby: i magen :D Det var jo kjempeherlig, men nå er frykten størst for at noe skal skje med den ene. Skal nå på UL på onsdag denne uken og både gleder og gruer meg. Er livredd for "dommen", liksom :uff:

Alt er sikkert helt fint og da vil jeg synes det er trist at jeg kastet bort så mye tid og energi på disse bekymringene :p

Lykke til!

Klemz Anki
11+3

[Cara]

Hei Boble!

Nei, du er ikke den eneste som er redd for å miste. Jeg også bruker mye energi på å tenke på det. Og grunnen er jo at jeg også har mistet en gang. Selvom jeg mistet i uke 5 sist og nå er 7+6 hjelper det ikke så mye.

Men jeg prøver å skyve det vekk, og det tror jeg er lurt. For har vi mammaer det bra, så har babyen i magen det bra.... Å det er jo absolutt ikke bra å tenke negative tanker hele tiden.

Det positive er at hvert minste lille tegn som kanskje ellers ville ha gitt meg ubehag, kun oppleves som et positivt bevis for at det er liv der inne...

Kanskje tidlig UL kan hjelpe deg? Jeg vurderer tanken selv...


Kanskje ikke så mye hjelp i dette her - men du er altså ikke alene :vink:



Klem fra Cara og :hjerter: lillenurke:hjerter:

[Sanida]

Jeg tror alle som ønsker seg barn og blir gravide er redd for å miste jeg... Jeg er livredd for at krabaten der inne ikke skal klare seg!:(
Sitter bare å venter på at jeg skal komme til uke 24, slik at jeg vet vi har en sjangse hvis noe skulle gå galt...
Vi prøvde ikke så lenge som de fleste her har gjort, 1 år og 3 mnd, en enkel og en dobbel pergokur, og der var det plutselig en liten baby i magen min gitt!:klapp:
Har snakket med venninner av meg som har barn, og alle sier det samme.
Det er helt naturlig å være redd for å miste. Når en gleder seg til å bli mamma, og blir glad i den lille krabaten hadde det vært rart om en ikke var redd for at noe skulle gå galt.
Men en må prøve å tenke positivt, og si at dette går bra. For babyen vil merke når mamman går å bekymrer seg, og det er ikke bra.
Så si til dere selv at dette går bra, det er ingenting å være redd for! Tving dere selv til å tenke positivt!:D


sanida og :baby: 19+3

[Isemor]

Jeg kjenner meg godt igjen i frykten for å miste ja..etter 5 års prøving er lykken stor for å endelig ha klart det på 1 IVF forsøk,men må si etter mye lesing her inne for noen som det har gått galt med så er jeg blitt xtra bekymret:(
Jeg hadde en UL i 7+3 der vi fikk se fosteret med hjertelyd som lå fint på 150-160 og alt så bra ut...... tok meg en privat UL på volvat i 9+4 bare for at vi skulle få se at alt stod bra til med lille underet..og da fikk vi se ett lite nurk som var blitt 2,6 cm og lå å sparket og veivet med armene:)
Selv etter 2 UL så har jeg skuldrene oppunder haken,er så fryktelig redd for at noe skal gå galt,selv etter oppfordring fra lege at dette skal jeg ikke tenke så mye på så lenge det er fint liv i fosteret nå,mene LETT å si..man klarer lissom ikke å roe helt ned...
Jeg skal prøve å få til en ny UL før uke 18 når jeg har den ordinære UL..bare for oss selv..at vi skal kunne bli litt mindre bekymret.
Nå har jeg født 1 gang før,en velskapt gutt selv om han kom 6 og en halv uke for tidlig (fikk infeksjon i livmoren) så alt tilsier at det skal gå bra... skal få tatt livmorprøve fra uke 24 og utover bare for å unngå at det skal komme en eventuell infeksjon igjen...
Men frykten for å miste nå tidlig er stor,og det tror jeg at vi ikke kommer til å takle:( Men får bare prøve å være positiv og det som skjer ..skjer..alt har jo en grunn..eller?

Kjenner meg godt igjen i frykten til dere alle,det er vel noe vi alle har felles her inne..derfor godt å ha dere å lufte tankene til å leite etter trøst;)

Sette stor pis på dere jenter:klem:

Klem Isemor 10+3 og lille underet:hjerter:

Steffen Renè skal bli:storeb: :hjerter: :hjerter:

UL termin 4 november:birth:

jordmortime 30 april


:findag:

[dagmar]

Det er klart du er redd for å miste, noe annet ville vært helt unormalt. Jobben din blir å forsøke å leve med denne redselen på en best mulig måte. Jeg er selv gravid med nr. 2 og har passert 40. Har hatt to aborter en før nr. 1 og en nå før denne graviditeten, det er klart at det blir ekstra nervepirrende. Nå er jeg veldig oppsatt på at min lille sønn (på 16 mnd) skal få et søsken. Min teknikk for at frykten ikke skal få stjele for mye av mine dager har alltid vært å akseptere at livet er lunefult, men likevel leve med den visshet at jeg kan få et godt liv ut av de fleste situasjoner. Man kan leve et godt liv uten barn og man kan leve et godt liv med ett barn.

Lykke til! og ikke la frykten få stjele for mye av din livskvalitet her og nå!

Dagmar (17+1)

[Tidligere Bruker]

Kjenner meg igjen jeg også.
Har vært livredd for å miste alle gangene.
Hadde en MA første gangen jeg var gravid, og redselen for at det skulle skje igjen har vært tilstedet alle gangene.

men i de 3 siste svangerskapene har jeg vært heldig og fått tidlig UL og det har hjulpet masse å se et bankende hjerte.
Uke 24 er alltid et deilig mål. :)

:mervink:

[K@roline]

Ønsker deg lykke til nå, å kom deg på UL. Hos legen eller jordmoren kan du høre hjertelydene.