Angst/uro i svangerskapet?

[Uregistrert]

Jeg er gravid med termin nå i høst/vinter med nummer 3. De to foregående svangerskapene har vært relativt enkle, uten særlig mye vanskeligheter bortsett fra bekkenløsning med forrige. Denne gangen syns jeg det er råtøft. Både fordi jeg har vært dårlig helt fra starten, med kvalme, null energi, tidlig bekkenløsning (som riktig nok er litt til og fra), konstant migrene etc. Og i tillegg merker jeg at jeg har kroppen full av uro. Jeg har kjent blaff av angst tidligere i livet, det har vel alle, men jeg har ikke vært inne i lange eller dype depresjoner av alvorlig art. Og slik det er nå, jeg vet ikke helt hvordan det kan forklares, det er bare forferdelig tungt, og jeg har ingen "knagger" å henge det på. Pappaen og jeg har et supert ekteskap, vi begge har faste trygge jobber (jeg er riktig nok sykmeldt fra min - og akkurat nå er vi inne i en litt trang periode, økonomisk, men den er forbigående og burde ikke bekymre meg nevneverdig), ungene er fine, glade og trygge etc.


- Er det vanlig å bli deprimert i svangerskapet?
- Og er i så fall faren stor for at det skal vare til langt inn i barseltiden og ende opp som en fødselsdepresjon?
- Er det noen som har liknende erfaringer, og hvordan tok dere i så fall grep?


Jeg er så redd for at dette skal ødlegge den siste tiden av svangerskapet, og ikke minst barseltiden. Allerede syns jeg det er ille at jeg opplever at det går utover de andre i familien - fordi jeg mistenker at den totale energomangelen delvis kan komme herfra.

[Moonlight]

Jeg lurer jo litt på hvor langt du er i svangerskapet... for jeg tror samtlige av de i oktoberklubben som venter nr 3 skrev av seg nettopp en del av disse følelsene de første 12-16 ukene av svangerskapet og mye av det kan jo forklares med at energien rett og slett ikke ER like god når man venter nr 3, som når man venter nr 1 og 2.. enkelt og greit.
Samvittigheten gnager mer, man tenker på alt man skulle gjort men ikke får til osv.. kvalmen hindrer en i å henge med like mye hos søsken osv.

Jeg hadde mange av de samme tankene i starten, men etterhvert som formen ble bedre så har også humøret og innstillingen steget.

Jeg fikk svangerskapsdepersjon da jeg gikk emd andremann, det artet seg overhodet ikke i form av noe avsmak eller problemer med svangerskapet.. bare at jeg var konstant nedfor, og ikke klarte glede meg.
Jeg gruet meg til å fortelle omverdenen om babyen, følte ikke for å handle inn, og hadde problemer med å se for meg hvordan ting kunne bli.
Da jeg fødte gråt jeg... og jeg gråt i flere uker.
La meg i sengen med babyen da jeg kom hjem, og der ble jeg.
Når vi fikk besøk og folk ville se babyen, var jeg rent apatisk.. og maktesløs.
Jeg sovnet fra alt og alle, og hadde bare ikke energi til noe.
Huset så ut som en tornardo hadde slått ned, og jeg hadde ikke makt til å gjøre noe med det.
Jeg bare gråt, og slet meg igjennom dagene med å få i barna mat og holde ut til :bryn: kom hjem hver dag.

Det er nok til en viss grad veldig normalt å være "nedfor", altså ha delte følelser og tanker om fremtiden og tiden man er i mens man er gravid.. men er man deprimert, så er jo det litt mer enn å bare være litt lei seg, og ha det litt trøblete mentalt.
En depresjon trenger stort sett alltid behandling, og uten behandling så kan den jo bli både verre, langdrygt og smertefull..
Det BLIR ikke bare en fødselsdepresjon, man kan ha en vanlig depresjon uten at det er en fødselsdepresjon... Forskjellen på det kan du lese ved å google litt.

Jeg tok grep ved å ta kontakt med helsesøster, også tok vi det derfra.
Denne gangen er jordmor informert om tilstanden ved forgje fødsel, og hun følger det opp fra sin kant mens jeg holder øye med "symptomene"..
De er ikke tilstedet overhodet, kan kjenne ett blaff i ny og ne men jeg har nok lært meg å takle det.

Men, den totale manglen på energi kjenner jeg til i alle høyeste grad.. og for meg har det ingenting med depresjonen å gjøre.. det er bare slik det er for meg å være gravid, nesten mer og mer for hver graviditet ;)

Ta deg en tur til ett lavterskeltilbud, til helsesøster eller til jordmor, evt annen helsepersonell du stoler på.. og snakk litt med dem.
De har en slik "test" man tar for å score depresjon, den kan du fint ta når som helst.

[Trådstarter]

Takk for utfyllende svar. Jeg har termin i november, så jeg er godt over halvveis. Har ikke vært i nærheten av å glede meg denne gangen, men jeg har liksom tenkt at det er fordi jeg har vært så dårlig. Og angstsymptomene (mine) kjenner jeg jo igjen, men kanskje jeg forveksler dem med at det du skriver i starter. Om ikke strekke til etc. For jeg merker at det i stor grad går på selvfølelsen løs - og det kan kanskje likegodt stamme fra det du skriver - som de andre 3. gangsmammaene også erfarte.

Jeg får kjenne litt mer på det, om jeg klarer kjenne hvor det kommer fra, og uansett nevne det på neste kontroll. Jeg er nok mest redd for at angsten skal "gjemme seg" i min utmattethet, og så være "overalt" sånn helt plutselig.

[*babysyk]

Jeg vil gi deg en :klemme: og si at det beste du nok kan gjøre er å ta opp dette med jordmora om du har et greit forhold til henne. Det er best å ta tak i slike ting og få snakket seg gjennom det før det utarter seg for mye, dess lenger tid som går jo vanskeligere blir det å sortere følelsene. Masse lykke til :klemmer:

[Moonlight]

Redd for redslen..

Jeg husker jeg på enkelte tidspunkt i svangerskapet tenkte at det beste var om både babyen døde.. og at jeg døde.. at vi ikke burde fått barnet og at ting sikkert var bedre foruten..
Da babyen var født, tenkte jeg at babyen var "vanskelig" som straff for alle de vanskelige følelsene min, og for at jeg vurderte abort.
At jeg ikke fikset mamma-rollen overhodet, og at alt var dømt til å mislykkes.

ETTER fødsel, var det slik at jeg enkelte ganger lå i sengen med barnet ved siden av meg...og så på at han skrek, og tenkte: Herregud, jeg må bare ta livet av ham for jeg får det ikke til...!!! han vil få det bedre da..

Det var da DE tankene meldte seg, at jeg virkelig skjønte at HER er det fare på ferde... og at jeg måtte ha hjelp punktum finale.
:bryn: var da i militæret MAAAANGE mil unna, og jeg satt med to små alene... og skjønte ikke hvordan jeg skulle få det til.
Uten førerkort, uten penger.. alt var kaos.
Inne i meg, og utenpå...

Tragisk følelse!

Jeg ser tilbake på det nå, og både skammer meg og blir trist.. både fordi jeg kunne tenke slik, og fordi jeg ikke skjønte eller gjorde noe med det før.
Jeg har mistet MASSE av barseltiden og småbarnstiden med minstemann som jeg faktisk kan se på bilder av...og huske langt der bak i hjernebarken.
Det er vondt og jeg håper aldri jeg opplever det noen gang igjen... sjansen er der, men jeg tror ikke det.
Jeg tror erfaringene jeg har fått de siste 5 årene har rustet meg til å unngå det...
Ting er annerledes nå, og joda jeg er sliten og utmattet inneimellom, og jeg kan få panikk og tenke at hva pokker er det jeg gjør.. men jeg finner ALLTID roen igjen, og husker hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort....
Og det betyr for meg at valget er rett og at jeg skal stole på det.

Jeg HÅPER du klarer finne god hjelp og unngå at du får utbrudd av angst og lignende.. det er jammen ikke mye morro.

Lykke til!!

:sparke: ser dette blir veldig ærlig.. men det får stå til.
Kan jo hende det hjelper noen andre... :flau:

[Trådstarter]

Ærlighet er rørende deilig, moonlight - så det syns jeg ikke du skal tenke på. Jeg takker deg heller, det er veldig sterkt det du skriver. Jeg håper at det at jeg tør kjenne etter skal være "nok" til at det ikke bikker over. Det er bare så trist å vite at jeg går rundt og drasser på mye som er så mørkt, og så mange dårlige tanker om meg selv, når jeg helt sikkert ikke har noen grunn til det.

Jeg har faktisk ikke vært hos jordmor ennå i dette svangerskapet. Det har blitt utsatt pga sykdom og underbemanning på HS, men hun jeg "har" er veldig søt. Selvom jeg ikke kjenner henne får jeg håpe jeg har guts til å være helt ærlig. Det vet jeg jo bestemmes litt av kjemien mellom oss. Folk har en tendens til å tro at jeg alltid er helt på høyden og har full kontroll. Det er en ganske brutal brist mellom folks forventninger til meg, og min egen oppfatning av virkelighetn. Det er litt vrient det der.

[Moonlight]

Kjenner veldig til den der, er nok ikke så mange som tok meg som deprimert heller.. ansiktet utad er ikke det samme som hva som fortelles innad vet du.

Jeg vil iallefall anbefale deg å prøve få frem følelsene dine, slik at de ikke ødelegger mer enn de trenger.

:klemme: