Er så nervøs for fødselen

[Eveline]

Hei alle mage damer :)

Vel er en stund siden jeg har vært her inne og vips så har vi nye sider (mega bra sider Silje :O )
Men det jeg trenger er å høre om tanker og annet fra dere damer her inne. Vi holder på å fikse opp vårt ny kjøpte hus og ting har gått i et her den siste måneden, så når vi da kom på omvisning på føden fikk jeg en liten :gal2: Herregud jeg skla faktisk:birth: føde !!!! Og da fikk jeg litt (ehh vel oki da MEGA sjokk) jeg er bare så redd for at jeg ikke klarer det!!! At jeg ikke skal fikse å føde rett og slett. Og ja jeg vet at kvinner har føtt barn i millioner av år, men som jeg prøver å forklare min mann og jordmor jeg har ikke så jævlig mye erfaring av den grunn :trist!: Vet at dette høres sikkert helt på trynet ut, men alle rundt meg virker sååå avslappa og jeg skjønner ikke hva som skjer med meg. :uff: Er det noen som kan gi noen råd ??

Klem fra meg

[Linmom]

Kjære deg... :vink:
Det er min tredje fødsel dette her; og jeg blir til tider skrekkslagen av det store, ukjente som venter foran meg. Det er da helt naturlig at det kjennes skremmende. :klem:
Det jeg ønsker å gjøre annerledes denne gangen er å finne strategier for mannen min sammen med ham, slik at han kan hjelpe meg gjennom de tingene jeg vet jeg møter (redsel, anspenthet, ryggsmerter). Dette er mine ting. Vi er så ulike, -bærer på mye baggasje fra før, vet du...
Du kan jo prøve å prate litt med mannen din (evt. andre fødselshjelpere) om hva du er redd for å oppleve, hva du ikke vil og hva du ønsker... f. eks er det lurt å gi mannen din i oppgave å være 'talsmann' hvis du ønsker å skifte jordmor underveis... Kanskje vil du han skal massere deg, være verbal støtte e.l.

Håper du får en fin opplevelse. Det er faktisk mange som får det :birth:
Mange varme hilsner fra

[Stini]

Hallo Eveline

Jeg kjenner meg godt igjen i hva du sier. Jeg gruer meg også til fødselen:(
Gruer meg til smertene og alt det vonde. samtidig gleder jeg meg jo til å treffe den lille da.
Jeg har jo født før, men den fødselen kan jeg jo ikke bruke som referanse.
Jeg tror at det er noe i det de sier om at det er smerter med mening.. at smertene er der for at du skal få treffe barnet ditt.
Jeg fikk et godt råd som hjalp meg:
Takle 1 og 1 smerte ri om gangen. Tenk at denne rien bringer deg nærmere babyen.
Ikke jobb mot kroppen og riene :)

Og ikke minst: Tenk på alle som har født før deg!!
Tenk på den "svakeste" du kjenner som faktisk har klart å føde..!!
Når hun klarte det kan i hvert fall DU !!:D :D
Jeg er sikker på at vi klarer det!
Lykke til!!

:klem: fra Stini & Lille Håp 35+1

[Sprett]

Selvsagt klarer du å føde. Har føtt en gang før jeg, og nå har jeg 6 uker til termin. Hvor fælt kan det egentlig være når kvinner som har hatt "tøffe" fødsler (ingen fødsler er like) får flere barn??

Jeg var alltid av den oppfatning at barn skal jeg ikke ha, da jeg ikke tørr å føde. Plutselig satt jeg der 22 år og var gravid. Hadde samboer og alt, men det kom veldig brått, ikke planlagt og du kan godt si at det var litt av et sjokk for meg. Heldigvis var sambo veldig forståelsesfull og backet meg opp 100 %. Etterhvert utover i svangerskapet så spurte jeg min mor om hva slags fødsel hun hadde med 1. mann (som da er meg). For mange mener at man føder ofte likt med sin mor. Vet ikke om dette er et utsagn, men jeg spurte nå i hvertfall. Ville ha rede på alt - alle detaljer. Nå var ikke hennes fødsel noe hard og jeg var forholdsvis liten også (veide 2620 ved fullgåtte 40 uker). Men det sies at størrelse ikke har noen betydning. Jeg tenkte at å belage seg på en fødsel som min mamma sin ville være å drømme. Så jeg belagte meg på det verste. At helt typisk at jeg skulle få en helt forferdelig smertefull fødsel, og når jeg tror at jeg skal dø - ja, da kommer barnet.
Jeg var så forberedt på dette forferdelige jeg skulle gjennom at når fødselen kom så ble jeg gledelig overrasket. Selvsagt var det smerter der, men jeg passet på å følge dem. Jeg kjente når riene kom og tok meg og jeg fulgte med "bølgen" hele veien opp og hele veien ned. Strittet ikke i mot. Ble også godt kjent med lystgass i god tid før ting virkelig begynte å skje. Og det tror jeg gjorde underverker for meg. Lystgassen var en utrolig følgesvenn gjennom hele fødselen. Vi var som ett!

I dag har jeg hørt av flere at de ikke har blitt tilbudt lystgass før de er midtveis i åpningsfasen. Det håper jeg ikke skjer meg denne gangen. Jeg ser frem til fødselen - men er fast besluttet på å bruke lystgass som min redning. For når jeg konsentrerte meg om den og å puste riktig (for da gikk hjerteslagene på lille bebisen inni meg ned) så glemte jeg nesten hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg bare jobbet og jobbet.

Nei, dette kommer du gjennom. Det finnes ingen fødsler som er like, noen vil gjerne føde i vann, noen vil absolutt ha de og de smertestillende medikamentene. Jeg tørte ikke låse meg fast på noe - i redsel av å bli skuffet hvis jeg av en eller annen grunn ikke kunne få det jeg hadde planlagt (pga. for mye åpning etc.)

Så la jordmor lede deg gjennom den store dagen! Hun vet hva som er best for deg og barnet. Dagen vil for meg alltid stå som den største (snart 1 av de 2 største) dagen jeg noen gang har vært igjennom. Jeg satte liv til verden, et lite mirakel jeg hadde skapt - og jeg prøvde ikke å lage det en gang. Vi fikk til og med alle svingene i øret til - uten en gang å prøve. Nei, et mirakel.

Tøft vil det sikkert være for deg i en eller annen grad, men du klarer dette. Det er en del av livet. Det er sikkert ikke noen trøst, men dagen går over og foran deg ligger selve utfordringen - livet. Et lite menneske vi har til låns.
Det vakreste som fins.....

Sprett 33+5

[Robyn]

Hei Eveline! :)

Tror fødselen i utgangspunktet er litt skremmende for de fleste. Det er tross alt noe av det tøffeste vi skal gjennom her i livet når det gjelder smerter. Men det er viktig å huske at det er positive smerter, og man vet hva man sitter igjen med når jobben er gjort.

Hadde selv en fødsel som varte i over 50 timer sist, så stort verre kan det vel egentlig ikke bli.
Men jeg gjør det frivillig en gang til, og det verste er at jeg ikke gruer meg en gang! :bonk:
Det sier vel det meste skulle jeg tro...

At du klarer deg helt fint har jeg ingen tvil om, og skulle det bære riktig så galt av sted får du hjelp i en eller annen form.

Prøv å fokusere på det positive ved fødselen, du må tross alt gjennom den skal du få møte den lille som bor i magen.

Klem fra Robyn, 35+2

[Bettan]

Heisann :)

Jeg gruer meg også til fødsel.
Har ikke født før, og har derfor ikke noe å sammenligne med. Litt greit, tror jeg.
for da vet jeg ikke hva jeg går til.
4 av mine venninner fødte nå i sommer, og alle dem har det gått veldig fint med. Så jeg tenker som så at når de har klart det, så skal jammen meg jeg også;)

Det er som alle andre skriver her, en positiv smerte. Ut må babyen uansett, og alle sier at smerten er så godt som glemt i det tidspunktet du får babyen din på magen. Så da får vi bare håpe det da :)

Klemmer fra Bettan T-30

[Mormona]

Hei, Eveline :)

'Tror det er helt naturlig å grue seg til fødselen. Det er som du selv sier at du personlig har jo ingen erfaringer rundt akkurat dette. Man kan lese og høre om alle andres opplevelser, men det hjelper i grunnen lite når det denne gangen er du selv som skal igjennom det.

Nå er jeg en av de som har født før, selv om det er 10 år siden og jeg ikke har det friskt i minne ;)
Du får sikkert også som meg masse spørsmål nå om dagen...sånne teite mennesker (alltid kvinner:p ) som smiler mens de spør "gruer du deg eller...?"

Jeg har jo tenkt masse på det...gruer jeg meg og hva er det jeg gruer meg mest til i så fall. Jeg husker fra første gangen at jeg gruet meg mest til klippingen. Hadde sett saksen på svangerskapskurs og syntes den så helt fryktelig ut. Jeg ble også klippet, men det var nesten det deiligste med hele fødselen. Det var nesten så jeg ropte "klipp litt til..." for det ble så god plass :D

Uansett så har jeg bestemt meg for å ikke grue meg til det som skal skje. Jeg vet det vil gjøre vondt, men jeg vet samtidig at jeg vil få smertelindring underveis. Også vet jeg (og dette er ganske vesentlig) at jeg faktisk IKKE kan snu i døren på sykehuset og si at jeg har ombestemt meg. :eek: Dette må jeg bare fullføre.

Ikke tenk så mye på det, er mitt råd til deg....ta dag for dag nå og kos deg disse siste ukene. Ikke tenk deg ut ulike scener for hvordan du vil komme til å ha det under fødselen for slik blir det garanterte ikke uansett. Jeg er sikker på at du også vil klare dette her kjempebra :klapp:

stor klem fra Mormona T-19

[Miro]

Heisann:vink:

Jeg har egentlig gledet meg til fødselen. Jeg har gledet meg til det endelig skal skje. Hva og hvordan kommer det til å begynne med? Skjer det om natten, eller om dagen? Skjer det når jeg ikke er hjemme?? Etc.. Spenningen med det gleder jeg meg til. Men så skal jeg innrømme at nå nærmer det seg så mye, for hver dag som går er jeg nærmere "spenningen". Det kan skje i dag, det kan skje på torsdag liksom, jeg vet jo ikke:) Ja, nå begynner jeg å tenke på fødselen. Jeg tenkte før at, ja det vil gjøre vondt, fryktelig vondt, men jeg må da klare dette. Alle har gjort det før meg.

Det er nok ikke smerten jeg er redd for nå. Nå begynner jeg å frykte at ting skal gå galt nå. At jeg skal få en uhyre komplisert fødsel, med at pulsen til min lille blekner, og han sitter fast og all slags mareritt.. Samtidig så må man bare håpe på det beste. Jeg vet at de er flinke på sykehuset, men de har ingen nyfødtavdeling. Så hvis det skulle skje noe, så blir han sendt videre til Rikshospitalet for undersøkelse, uten mammaen sin i første omgang. Og det ville jeg syns hvert forferdelig.

Nei Eveline, dette klarer vi. Vi får jobbe oss mot målet ett skritt av gangen. Det er jo tross alt egentlig en trivialitet i livet. Tusenvis av barn blir født hver dag i verden:klem:

Håper du får noe annet å tenke på, og kos deg videre.

:findag:

Klem fra Miro T-19

[Anne M]

Skjønner godt hvordan du har det... :leiseg:
Det er tøft å gå gjennom en fødsel,men for mange er det den fineste opplevelsen de har med seg i livet. Å få gi liv til et menneske...
Jeg hadde en skrekkopplevelse med et akutt keisersnitt da jeg var 17,ble igjen gravid og skulle føde for vel 6 år siden,jeg var vettskremt da vi dro til sykehuset.
MEN, det gikk kjempefint. Tulla var ute på litt over 2 timer,ingen medikamenter nødvendig! Jeg var stolt som en hane, og derfor gleder jeg meg bare til denne gang! Ikke fordi jeg kan forvente å få en likedan fødsel,men fordi jeg vet at spekteret er stort! Man vet rett og slett ikke hva man kan forvente???? :???:
Syns på sett og vis det er greit,det er ikke lett å forberede seg uansett hva.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å få gitt beskjed på stedet du skal føde,at dette er vanskelig for deg. De vil garantert ta ekstra hensyn til det! Å bære det inni seg er lite fruktbart!

Ønsker deg i tillegg masse lykke til :stakar:

Klem Anne M + lillegutt 33+4 :baby:

[Shanki]

Hei, hei!

Har ingen gode råd eller tips, men tenkte at du kanskje kunne finne trøst i det faktum at du IKKE ER ALENE! Selv har jeg både gode og dårlige dager i forhold til "fødselsangsten", men jeg tenker av og til at dette hverken tørr, kan eller vil jeg!!:gal2:

Men så har vi ikke noe valg da...
For å bære på denne magen resten av livet er vel heller ikke tingen?;)

Hilsen Shanki

[amor]

Hei Eveline:)

Mange kloke magedamer har svart deg før meg her synes jeg. Deler deres tanker og meninger om temaet:birth:

Jeg har bare lyst til å fortelle om en god venninde som jeg har. Hun har født 8 barn og vært like redd for fødselen hver gang. Man skulle jo tro at når hun var kommet til barn nr. 4 eller 5 f. eks, så ville hun føle seg trygg både på egen kropp og fødelyst, men neida. Like skrekkslagen hver gang:leiseg:

Tror det er helt normalt jeg. En fødsel er noe helt spesielt. Nettopp også mtp at man ikke kan vite hva som venter. Når det er nr. 1 som skal komme, så har man ingen anelse, men jeg kan love at man tenker det samme enten det er nr. 1 eller 3 - for det har jeg vært med om selv også.

Men ut skal den lille :baby: og når du har den lille i armene etter en real arbeidsøkt, så blir det så flott så flott. Det er stort! Virkelig!

Våg å tenke igjennom tankene dine og det er lov å være redd og engstelig. Tror det vil hjelpe deg videre mot fødsel og mest sansynlig vil du oppleve at du står stormen igjennom når fødselen er igang. Da blir du en fødende kvinne med kjempekrefter! :klapp:

Ta godt vare på deg selv i den tiden som er igjen og våg å stole på at du også er en fødekvinne med fødelyst! For det er du!!!:klapp: