Verdande
08-09-2002, 01:35
I morgen starter nedtellingen for alvor, T-30, en måned til termin. Dagen som har blinket slik i det fjerne så lenge, er plutselig kommet nær. Egentlig så kan babyen komme hverdag som helst nå de siste ukene, den bare ligger der og vokser, blit større og sterkere. Men egentlig er den helt ferdig.
Der inne i magen min, den store magen min, ligger det et lite menneske, en liten hemmelig venn som vi gleder oss til å bli kjent med. En liten en som kommer til en fiks ferdig familie, en familie med høyt lydnivå men mye kjærlighet. En pappa som med skrekkblandet fryd innser at han snart blir trebarnspappa. En storesøster som ikke kan vente med å vise frem babyen til alle i klassen, og en liten storebror som gleder seg fordi han tror han får en ny lekekamerat ( stakkar :-)) Og en mamma som har slitt i mange mnd, med sykdom , plager og depresjoner, men som vet at resultatet er verdt alle prøvelsene.
I tillegg besteforeldre og et kobbel av tanter, onkler og søskenbarn som som ser frem til enda et lite barn å kose med.
Men er vi klare nå? Rent praktisk er vi det snart. Det meste av klær er vasket, utstyr er på plass. Etter en natt med sterke kynnere ble også bagen pakket. Og en bleiepakke kjøpt inn... milde himmel så små de bleiene er!
Men er vi klare til å ta imot dette barnet? Er vi klare til å elske dette barnet like høyt som de andre?
Tankene spinner rundt fødselen. Når og hvordan? Hva slags opplevelse bir det denne gang? Dette blir min siste, jeg ønsker virkelig at det blir a grand finale..
Dagboken min fra i fjor forteller. for den 8.september: I dag testet jeg to blå.... En uke senere var det over....
Veien fram til en ny positiv test var lang, det føles som jeg har gått gravid ett år minst. Gleden over to blå i vintermørket var blandet med trøtthet og nedstemthet. For første gang var ikke mannen min der for å dele synet av de to blå. Å sende en melding var liksom ikek det samme... trøtthet, kvalme og sykdom, bekkenløsning, en ekstremt varm sommer, et dødsfall. Av og til føler jeg at jeg sjelden har verrt i stand til å nyte dette svangerskapet. .
Men en ting skal du vite, du lille ukjente venn. HVem du enn er , du er ønsket og elsket av en hel familie. Veien fram har vert tung, vi er rustet nå for det meste. Velkommen skal du være på den dag du selv finner det riktig!
Der inne i magen min, den store magen min, ligger det et lite menneske, en liten hemmelig venn som vi gleder oss til å bli kjent med. En liten en som kommer til en fiks ferdig familie, en familie med høyt lydnivå men mye kjærlighet. En pappa som med skrekkblandet fryd innser at han snart blir trebarnspappa. En storesøster som ikke kan vente med å vise frem babyen til alle i klassen, og en liten storebror som gleder seg fordi han tror han får en ny lekekamerat ( stakkar :-)) Og en mamma som har slitt i mange mnd, med sykdom , plager og depresjoner, men som vet at resultatet er verdt alle prøvelsene.
I tillegg besteforeldre og et kobbel av tanter, onkler og søskenbarn som som ser frem til enda et lite barn å kose med.
Men er vi klare nå? Rent praktisk er vi det snart. Det meste av klær er vasket, utstyr er på plass. Etter en natt med sterke kynnere ble også bagen pakket. Og en bleiepakke kjøpt inn... milde himmel så små de bleiene er!
Men er vi klare til å ta imot dette barnet? Er vi klare til å elske dette barnet like høyt som de andre?
Tankene spinner rundt fødselen. Når og hvordan? Hva slags opplevelse bir det denne gang? Dette blir min siste, jeg ønsker virkelig at det blir a grand finale..
Dagboken min fra i fjor forteller. for den 8.september: I dag testet jeg to blå.... En uke senere var det over....
Veien fram til en ny positiv test var lang, det føles som jeg har gått gravid ett år minst. Gleden over to blå i vintermørket var blandet med trøtthet og nedstemthet. For første gang var ikke mannen min der for å dele synet av de to blå. Å sende en melding var liksom ikek det samme... trøtthet, kvalme og sykdom, bekkenløsning, en ekstremt varm sommer, et dødsfall. Av og til føler jeg at jeg sjelden har verrt i stand til å nyte dette svangerskapet. .
Men en ting skal du vite, du lille ukjente venn. HVem du enn er , du er ønsket og elsket av en hel familie. Veien fram har vert tung, vi er rustet nå for det meste. Velkommen skal du være på den dag du selv finner det riktig!