Frykt for sykt barn

[Lineah]

Er dette bare meg, eller er det fler som har den tanken?

Det er jo altids noen som får et barn med hjerne skade eller noe sånn, jeg er bare redd for at det blir meg. Klart at jeg vil bli glad i barnet mitt, men hva med min kjære? Han har en frisk unge fra før av, vil jeg bli alene om dette?

Det er nok dumt av meg å ha disse bekymringene, men man vet jo aldri...

[Vianne]

Tror nok mange tenker på det, en frase er jo "bare så lenge barnet er friskt og velskapt"..
Ingen ønsker seg et sykt barn, men jeg er veldig sikker på å elske det uansett!
Og jeg vet også at vi ville stått sammen om barnet, friskt eller ikke. Det bør du snakke med han om, dersom du er usikker.

En "veninne" av meg sa da hun var gravid, at dersom barnet ble født med en hjerneskade eller hva det måtte være, så skulle hvertfall ikke hun ta seg av det. Da fikk faren ha barnet. Jeg kommer aldri til å glemme at hun sa det, og fra der og da ble forholdet vårt ganske annerledes.

:vink:

[Tidl. bruker]

Et menneske er like mye vært om det har det ene eller det andre. Så jeg tenker ikke på det slik. :)

[Camelia]

For å være ærlig, jeg har ikke tenkt så mye på det foreløpig. Enda dreier det seg om å komme seg fram til første kontroll, så de første 3 mnd, så til ul i uke 18. Tipper at når jeg begynner å kjenne de første sparkene, DA kommer tankene angående helsen til barnet for fullt.

Da jeg var gravid med Hannah, tenkte jeg uforskammet lite på om hun skulle være frisk, eller feile noe. Må innrømme at jeg tenkte litt på det i uka før ul, men etter ul tenkte jeg minimalt på det. Når det nærmet seg fødselen, begynte jeg å tenke litt på det igjen... (Jobbet en kort periode med psykisk utviklingshemmede, og da må jeg innrømme at jeg hadde marerittlignende drømmer om at jeg skulle få et psykisk utviklingshemmet barn...)

Det er klart at å få et barn som ikke er funksjonsfriskt vil for de aller fleste være en tragedie, i begynnelsen. Men de aller fleste kommer over sjokket, og elsker selvfølgelig barnet sitt like mye som om det hadde vært funksjonsfriskt. Det dreier seg ikke om at et menneske er mindre verdt om det har den ene eller den andre funksjonshemmingen, det handler om at man kan få livet sitt snudd på hodet! Ekstra bekymringer for barnets helse, ekstra utgifter, kanskje slåss mot det offentlige, omveltninger i hverdagen, omprioriteringer...en selv og parforholdet kan fort bli satt i bakgrunnen... Det kommer selvfølgelig an på hvor sterkt funksjonshemmet er barn er. Men statistikken sier tydelig at par med funksjonshemmede barn har en MYE høyere skilsmissestatistikk en par med funksjonsfriske barn. Så at man tenker på dette og hva det eventuelt vil få å bety for framtiden, er vel ikke så rart.

Men jeg tror at det er umulig å forberede seg på å få et sykt barn, så det beste er vel å ikke tenke så mye på det.
Før ul tror jeg likevel det er fornuftig at man sammen tar en ørliten prat og forteller hverandre at SANNSYNLIGVIS vil man gå lykkelige ut fra ul, men at det TEORETISK er en mulighet for at ikke alt er såre vel... Det anbefalte i hvertfall jordmoren min.

Lineah, hvis dette er noe du tenker mye på i forhold til kjæresten din, synes jeg du skal snakke med ham. Du blir sikkert beroliget! :)

[mammami]

Jeg er fra tid til annen livredd ved tanken på å få et sykt barn, men det går veldig i bølger.

Sånn var det i forrige svangerskap også, særlig etter UL var jeg helt fra meg, pga av at jordmoren sa at lårbeinet var litt kort. (Jeg hadde lest at kort lårbein kunne være tegn på Downs) Jordmoren sa også at hun syntes alt så flott ut, men det hørte jeg jo ikke der og da...!
Men alt gikk flott, vi fikk ei perfekt, sunn og frisk jente.

Akkurat nå er jeg ikke så redd, fordi alt så så bra ut på ultralyd forrige uke. Men i uke 5-6 var jeg vettskremt, fordi jeg hadde søkt på internett etter fosterskader og årsaker til dem. Det måtte endel samtaler med både lege / jordmor, mamma, ektemann og venninner til før jeg kom ned på jorda igjen.

Dersom du er redd, så husk på at de aller fleste barn som fødes er friske. Det blir ditt barn også. Snakk med pappaen til barnet om det!!

[Lineah]

Takk for svar!

det er ikke at jeg går dag ut og dag inn og tenker på det. Men det hender.

Jeg har pratet med typen min om det, og han sier bare at det ikke skjer, så egentlig er det jo ikke vitsen og bekymre seg uten grunn... Skjer det så skjer det....

[mammami]

Av og til kunne vi kanskje ha noe å lære av mennene våre også... De virker velsignet med en uendelig evne til å ikke bekymre seg over det de ikke kan gjøre noe med!!

Heldige dem....:)

[Lineah]

Ja det har du fryktelig rett i Mammani...