Vis full versjon : Synes graviditet er slitsomt : Hyperemesis Gravidarum (ekstrem svangerskapskvalme)
Hei,
Jeg føler meg litt "anderledes" enn alle andre gravide jeg snakker med :sparke: , fordi jeg synes at graviditeten er bare et slit.... :leppe: . Føler meg nesten unormal ved å tenke slike tanker, prøver å tenke positivt men det er ikke alltid det går.
Nå er jeg fem mnd på vei og enda sengeliggende. Jeg har slitt veldig med Hyperemesis Gravidarum som det så fint stod i mine Ullevål papirer. Har vært innlagt der. Jeg grøsser ved tanken på å få flere barn( dette er mitt første og var et uhell ) *sukk* . Har en veldig god samboer som har hjulpet meg masse siden jeg ikke har kunne gjøre noe selv. Godt å ha han!!!!
Er det bare meg som ikke klarer å glede meg over graviditeten min???
Jeg forstår deg veldig godt. Jeg hadde hyperemesis og alvorlig bekkenløsning i forrige graviditet. Jeg synes alle andre gravide så spreke og glade ut, mens jeg hadde mest lyst til å bare gråte mesteparten av tiden. På slutten fikk jeg også PUPPP, ekstrem svangerskapskløe som gir fælt utslett. Jeg synes dagene var uutholdelig lange.
Jeg har grudd meg i flere år til å gå gravid igjen, selv om det endte med at jeg bare var glad for å få muligheten... Men jeg har vært mindre kvalm denne gang, og jeg er så uendelig lettet!
Hold ut. :klemmer: Selv om babyen selvsagt er verd det, så er det defintivt noen av oss som sliter hardere for å bære dem frem enn andre.
Det går litt i bølgedaler, og eg er veldig klar over at eg langt fra har hatt de verste plagene som kan komme ved et svangerskap, og derfor har eg vel ofte holdt litt meir kjeft om kos eg egentlig har det, pynta litt på det liksom :)
Skjønner godt at du har har problem med å glede deg over svangerskapet, og at du synest det er slitsomt. Du får berre huske på at det går over, og som gravid så har du all mulig rett til å klage når du vil :)
Forstår deg veldig godt! Jeg er også en av dem som syns det er veldig tungt, men heldigvis er det litt lettere denne gangen her!
Sender deg en klem jeg:)
*Mariell*
11-12-2009, 17:54
Forstår deg godt jeg :klemme: Hadde ett slik svangerskap sist og spydde så og si daglig til jeg var 30 uker på vei, og bekkenløsning fra uke 20.
Vil bare trøste deg med at denne gang (og første gang jeg var gravid) har jeg nesten ikke plager i det hele tatt i forhold, så det trenger absolutt ikke å være slik for deg hver gang :klem:
Hehehe... huff.... jeg forstår deg så iiiinderlig godt og du er absolutt ikke alene. hadde det ikke vært for at mannen min er så støttende og hjelpsom både ovenfor meg og den 1,5år gamle jenta vår, så hadde jeg GITT OPP PÅ FLEKKEN!!!!!! :kvalm:
Jeg hadde samme diagnose forrige svangerskap og har det UFATTELIG nok denne gangen også. Forrige gang spydde jeg mellom 10 og 20 ganger HVER ENESTE dag frem til fødselen. Da startet kvalmen etter de 3 første månedene. Var da sykemeldt fra 3 mnd til slutten. Var også innlagt.
Denne gang begynte jeg å bli dårlig allerede i uke 4 og har vært sykemeldt siden da. Har allerede vært innlagt på sykehuset, og skal tilbake dit for mer væske og oppfølgning. Tar 2 typer kvalmestillende. Klarer ikke å glede meg denne gangen heller. Orker heller ikke tenke på navn haha. Med førstejenta tok det 4 dager etter fødselen før vi fant navn til henne.
huff og huff.... forstår deg så utrolig godt, og så dårlig som jeg er, så har jeg faktisk ikke noe råd heller. finnes jo mye som fungerer for mange andre, men for meg .....
håper det snart dukker opp noe som kan hjelpe deg og som kan få deg til å glede deg over det å være gravid. må være fantastisk å være gravid uten å være så dårlig.
masse lykke til videre og mange :klemme: til deg.
Hei,
Jeg føler meg litt "anderledes" enn alle andre gravide jeg snakker med :sparke: , fordi jeg synes at graviditeten er bare et slit.... :leppe: . Føler meg nesten unormal ved å tenke slike tanker, prøver å tenke positivt men det er ikke alltid det går.
Nå er jeg fem mnd på vei og enda sengeliggende. Jeg har slitt veldig med Hyperemesis Gravidarum som det så fint stod i mine Ullevål papirer. Har vært innlagt der. Jeg grøsser ved tanken på å få flere barn( dette er mitt første og var et uhell ) *sukk* . Har en veldig god samboer som har hjulpet meg masse siden jeg ikke har kunne gjøre noe selv. Godt å ha han!!!!
Er det bare meg som ikke klarer å glede meg over graviditeten min???
Det er da virkelig ikke rart at du tenker slik når du har hatt det slik i 5 mnd:shock:. Hva kan jeg si? Jeg vet ikke hvordan det er, men jeg vet at det til sist kommer noe fantastisk ut av det. Du har en stor og viktig jobb, håper du snart kommer deg litt ovenpå slik at du også får nytt graviditeten litt, -ikke bare premien :klemme: !
Darkannie
11-12-2009, 23:37
Huff! :klemme:
En venninne av meg var og veldig plaget med kvalme, men hun prøvde akupunktur og det gjorde underverker! Verdt et forsøk!
Mammatil3
12-12-2009, 08:51
Føler med deg. Jeg har hatt ekstrem svangerskapskvalme jeg også de første 7 mnd, kombinert med bekkenløsning.
Det er tøft mens det står på, kan virke uendelig langt frem til det er over. Det vil bli bedre i den andre enden!
Nå vet jeg ikke hva du har forsøkt, men for meg var det veldig effektivt med en kopp te og tørre kjeks før jeg tod ut av sengen. Hyppige små måltider hele dagen så jeg ikke rakk å bli sulten. Nøtter eller ingefær i vesken. Ingefærte hjelper godt.
Håper du får det bedre etter hvert..
Hei
Tusen takk for alle varme ord, hilsner og støtte :snill: Hjelper å vite at jeg ikke er rar, hihihi. Jeg vet at det å få barn er noe av det største man kan oppleve, men veien frem virker så uendelig lang. Jeg håper og trur at etter hvert kan jeg begynne å glede meg.
Jeg er bare shit lei :sparke:. Heldigivs er jeg mye bedre enn det jeg var da jeg lå på Ullevål, så det går hvertfall fremmover.
Føler med dere andre som også har hatt det slikt!!!!!
Jeg spiser ofte og lite, men akupuntur har jeg ikke sjans til å komme meg til. Er lenka til senga/sofaen enda, men kan heldigivs se litt på tv og sitte på nett. Det kunne jeg ikke før.
Jeg spiser ofte og lite, men akupuntur har jeg ikke sjans til å komme meg til. Er lenka til senga/sofaen enda, men kan heldigivs se litt på tv og sitte på nett. Det kunne jeg ikke før.
:nemlig: Jeg var så dårlig at jeg ikke orket annet enn å ligge på helt mørkt rom, alene. Om noen snakket til meg, jeg hørte lyder eller åpnet øynene, så kastet jeg opp med en gang. Skulle jeg kommet meg til noen form for behandling så måtte jeg antagelig blitt hentet med båre og ambulanse.
Nå har jeg mye mer "normal" svangerskapskvalme, og med mindre man har hatt hyperemesis så tror jeg ikke det går an å forestille seg hvor mye verre det er. Jeg er veldig dårlig mange dager nå også, men det kan overhodet ikke sammenlignes med forrige gang.
*Mariell*
12-12-2009, 13:35
:klemme: igjen. Tenkte bare å gi deg ett tips som var det eneste som "fungerte" på meg. Var dager hvor jeg ikke hadde sjanse til hverken en tørr kjeks, te, eller vann for den sags skyld. Å spise ofte var bare mer å kaste opp, for det gjorde jeg lenge før neste måltid.
:bryn: min laget en blanding av blå farris og eplemost. Denne gir deg litt sukker, energi og ikke minst riktige salter til kroppen. Var ikke mye jeg drakk, men hjalp litt :jupp: Har du fått tilbud fra sykehuset om å komme inn til oppfylling på dagtid om du skulle trenge det? Kjente ihvertfall selv at bare en pose med væske hjalp ganske godt :jupp:
Tusen takk for tips :snill: , men har prøvd alle og noen funker mens andre ikke.
Jeg var også slik som ikke kunne ha noe lyd og lite lys. Bare noen snakka til meg kasta jeg opp. Men er heldigvis mye bedre nå i forhold til slik jeg var. Er jo rene ferien nå... Har kvalme og må ligge mye i ro, men jeg kan spise tilnærma normalt( bare jeg ligger etter på) og reise litt bort på besøk bare jeg får et sted å ligge.... Det er deilig!!!!!!! :glis: Men jeg orker ikke tanken på å få flere barn. Alle sier at: du glemmer det bare du får ungen i armene, men det tviler jeg på... Kanskje man kan si at det er verdt det, men glemme trur jeg neppe.... De som sier jeg glemmer har aldri hatt esktrem svangerskaps kvalme...Så de vet ikke hva de snakker om , hehehehhe...
Urk, stakkars deg :comfort:
Bra du er bedre enn du har vært...
Du vil nok ikke glemme HG, men det blekner ;)
(Ellers hadde jeg ALDRI ventet nr 3 nå!!!!)
Jeg har hatt det ved hver graviditet :stønn:
Vært innlagt med intravenøs og sonde hver gang...
(Venter nr 3 nå, men har også vært innlagt ved 2 andre graviditeter som ikke ble fullført)
Denne gangen fikk jeg Prednisolon, prøvd det?
Fikk det som siste alternativ før jeg måtte legge ned sonden på nytt etter å ha kastet den opp...
Hjalp meg mye, kunne iallefall fungere hjemme istedenfor på sykehuset. Dvs ligge helt i ro på sofaen, og ikke kaste opp så veeeldig mange ganger pr dag :tøff:
Oi, har du hatt det tre ganger!!!! Hvordan har du orka det??? Føler veeeeldig med deg!!! De sier jo det at har man hatt det en gang så er det 76% sjanse for å få det igjen.... Så det gjør at jeg kanskje tenker på å adoptere neste gang, men....er ikke bare bare det heller.... når man kan få barn selv...
Men hvordan har du psyka deg opp til en ny graviditet hver gang? Det må jeg si er imponerende!!!!
Jeg reagrte på alle slike medisiner jeg fikk, så sykehuset ble litt oppgitt..hehehe... Men de så jo at jeg fikk veldig bi-virkninger av alt de prøvde å gi meg. SÅ jeg måtte klare meg uten :sparke:
Veeel, som sagt; man glemmer det ikke, men det blekner :himle:
Og så kommer det jo en liten, søt baby ut tilslutt :hjerter:
(Og det er 12 år siden sist.....:sparke: Eller dvs jeg var innlagt for 1,5 år siden også, men da mistet jeg)
Det er heller ingen kvalmestillende som har hjulpet på meg, bortsett fra Prednisolonen til en viss grad (Den kobler visstnok ut immunsystemet, eller noe sånt, og det er jo det som er i høygir hos oss....) Har prøvd alt som prøves kan, og en del av det gjør kvalmen bare verre (om mulig).
Ellers har jeg måtte hatt sondemat hver gang, hadde ikke overlevd uten...Den går jo forbi magesekken, og rett ned i tarmene. Da har jeg iallefall fått tatt opp næring. (Intravenøsen kastet jeg jo opp også, blæh) Har du hatt sonde også?
Beklager at jeg ikke har vært så aktiv her inne på en stund, men har ikke orket. Nå er jeg i mye bedre form heldigvis, men bekkenløsninga har kommet for fult. MEN det gjør ikke noe for min del, bare den kvalmen er borte. Jeg er fornøyd med alt bare jeg ikke spyr. Har vært bra en god stund nå :glis:, dvs...er jo hele tiden slik små kvalm, men alt blir jo relativt når man har ligget å spydd og spydd og spyd od spydd og spydd....
Jeg har heldigvis slupper unda sonde, og det er jeg veldig glad for.
Lille Ru
15-02-2010, 09:20
Så godt at kvalmen er på retur.
Jeg hadde hyperemesis i 7 mnd. da jeg ventet Knotten. Det har ikke hindret meg i å ønske meg flere barn, men det har vært tøft de gangene jeg har vært veldig dårlig og så attpåtil mistet fosteret. Da føler man at det er til ingen nytte og det er vanskelig å motivere seg for å prøve på nytt.
Håper du får en fin avslutning på svangerskapet og at formen holder seg! :klem:
Jeg hadde hyperemesis i forrige svangerskap til uke 25. Først da klarte jeg å gå et par hundre meter. Jeg var da innlagt 4 uker på sykehus. Jeg gledet med da lite over graviditeten. Jeg ventet hele 5 år før jeg tørret å bli gravid igjen. Jeg ble ikke fullt like dårlig denne gangen for jeg har klart meg uten å bli innlagt. Jeg er nå 20 uker på vei og det har nettopp snudd nå. Jeg klarer fortsatt ikke glede meg over graviditeten men jeg vet at når jeg blir frisk nok så kommer gleden.
Huff huff, ja alle får vel noe man plages med :(
Håper det går bedre med alle her inne!!!!
Jeg er nå 32+3 og kvalmen er der, men den kommer og går. Den er ikke ille i det hele tatt, sammenlignet med slik den engang var. Heldigvis. MEN den har kommet noe sterkere tilbake. Mulig det er fordi babyen begynner å ta såpass mye plass nå, at de mere "normale" plagene som full mage og lignende halsbrann kommer....
Jeg vet enda ikke om jeg tørr å bli gravid igjen, eller....gleder meg..... Siden dette er det første barnet så vil jeg ikke at hun skal bli enebarn *sukk*....
Klarer å glede meg litt mer nå heldigvis, men er mye sliten og trøtt. Noe jeg også trur er mer av de "normale" plagene de to siste mnd jeg er inne i.... Misunner mennene gitt....
Ellers så er det vel slik at jeg til syvende og sist synes det er verdt det....når jeg får henne ut. Alle sier jo det, og ingen har angra på å få barn. Så vi får håpe det skjer med meg og :snill: . Gleder meg masse til å bli herre over egen kropp igjen!!!!!
Rosamamma
25-08-2010, 11:07
Kjære søte Arden, Jeg ser at denne tråden er postet i desember i fjor, men jeg snublet over den og jeg må bare kommentere sånn at andre som måtte lese denne i fremtiden (den kommer opp når en googler hyperemesis så stor sjans for det) kan vite at de ikke er alene.
Jeg gikk igjennom en svært tøff hyperemesis høsten 2007 - våren 2008.
Hos meg begynte det med trøtthet, så forsvant sultfølelsen helt ut i det blå, så matlysten og så kom kvalmen sterkere og sterkere. I uke 6-8 var jeg så kvalm at jeg trodde alltid at jeg skulle spy, men spydde bare en av gangene.
Jeg gikk rundt og var konstant like kvalm som man er RETT FØR man spyr, men fikk ikke opp noe.. (Er det rart, jeg fikk ikke til å spise noe). Jeg følte meg helt overveldet og den ene gangen jeg spøy følte jeg meg "litt bedre" etterpå, men det varte bare 5 minutter også var jeg like kvalm igjen.
Jeg fikk aldri den befrielsen av å spy også føle meg bedre.
I uke 8/9 ble jeg innlagt på sykehuset første gang med intravenøst for jeg hadde så voldsom kvalme og magekramper og var så dårlig jeg ikke kunne snakke, drikke, spise... jeg krøp bortover gulvet og fikk ikke et stille øyeblikk. Ikke kunne jeg "sove det vekk" det var for voldsomt. Jeg spøy magesyre. Jeg hadde ikke noe annet å spy. Spøy magesyre om igjen og om igjen og det svei i halsen og i hodet og jeg ble mer og mer nedbrutt psykisk etter at jeg hadde ligget 4 døgn på sykehuset uten å ha blitt noe bedre, uten å ha fått sovet noenting, uten at det kvalmestillende jeg kunne få som gravid fungerte... jeg led meg selv igjennom en innvendig ultralyd, det var tortur å skulle ligge stille og konsentrert. Legen som tok ultralyd spurte om jeg ville ta abort. Hadde jeg ikke vært så sinnsykt i mot abort fra før vet jeg ikke hva jeg ville ha takket ja til der og da, men jeg klarte å pipe ut NEI! mot min vilje.
5 dagen begynte det endelig å "stilne litt". Det føltes som 5 dager med ustoppelig tortur. Jeg var så utslitt jeg klarte nesten ikke holde øyelokkene oppe og klarte nesten ikke å gå.
Psykisk var jeg i ferd med å "dø" innvendig. Jeg begynte å bli meget depremert.
4 ganger til ble jeg innlagt i en slik tilstand før jeg fikk sonde. Det var grusomt. Et minutt føltes som en uke. Hver dag som en måned.
Det var ingen glede. INGEN glede. Det var ikke bare at jeg ikke gledet meg til barnet, som nå var bare blitt til bekymring, i tilegg til bekymringen over å ikke glede meg til barnet, skuffelsen og sorgen. Nei jeg gledet meg ikke over NOENTING. Jeg glemte hvordan bruke musklene til å smile. Jeg husket faktisk ikke hvordan det var å smile, hvordan få det til, og jeg klarte ikke et falskt smil en gang. Jeg mistet latteren min. Det var som om latter bare fantes i eventyr.
Jeg ble sykelig depremert, jeg ville bare dø hvert sekund av dagen.
Jeg tenkte på det minst hvert 5 minutt hele dagen lang.
Om natten fikk jeg nesten ikke sove lenger. Jeg fikk ingen dyp søvn. Jeg såvidt klarte å "glemme meg bort" i natten.
Jeg ble aldri uthvilt, aldri klar for en ny dag.
Sonde-ernæringen hjalp litt på kreftene. Men ikke på psyken.
Sondematen tok toppen av kvalmen, dvs. det jeg definerer som "magekramper" den voldsomme kvalmen rett før du spyr.
Nå var jeg bare "KVALM". Jeg så på alle spise rundt meg hele dagen.
Det var rart å aldri spise.
Slutte å leve. Jeg bare satt der i en krok og sugde i meg intrykk av andres liv. Var som om jeg bare plukket opp støvet av deres dag for å holde meg selv i live. Jeg kunne ikke være alene. Var jeg alene var det som å brenne i helvete... Jeg måtte ha noen rundt meg, ellers ville jeg ha dødd.
Jeg flyttet hjem til mamma.
Jeg kan ikke forklare hvor tungt det var, men jeg er sikker på at dere som har skrevet i tråden her har en ide...
Jeg bærte ikke lenger bare på en hyperemesis (i tillegg til andre gravide-symptomer), men jeg bærte på en tung depresjon. Sykdommen depresjon, ikke tilstanden "deppa" som de fleste en gang har opplevd...
Jeg sitter nå her... og det er 2,5 år siden jeg fødte jenta mi... og jeg er ikke i jobb enda. Jeg går i rehabilitering, hos lege og psykolog.
Nervesystemet mitt tålte ikke graviditeten. Det gikk ut av kontroll, og jeg har hatt forskjellige diagnoser som ME /CFS, Fibromyalgi, Bipolaritet osv... Jeg har slitt verre, og sliter med smerter og utmattelse og jeg sliter mentalt. Har evige tankekjør.
Så for min del ble ikke "alt bedre når ungen er ute" desverre.
Det er sant at opplevelsen "blekner", men jeg tror nok den blekner mer for enkelte enn for andre... og hver gang jeg er kvalm kommer depresjonene mine tilbake og jeg opplever alt på nytt.
Jeg er ikke "ferdig gravid" enda 3 år etter at det hele startet... Jeg er fortsatt inn i den vonde sirkelen.
Men jeg har merket bedring.
Mitt håp er at en dag blir jeg såpass ferdig med hele opplevelsen at jeg kan leve et passelig normalt liv, uten depresjoner, tankekjør, angst, smerter og utmattelser... Jeg tror nok jeg kommer til å fortsette å bli bedre, men jeg kommer aldri til å GLEMME dette. Med mindre jeg får demens...?
Jeg har ekstremt lyst på et barn til, men hadde ikke klart å ta meg av flere. Jeg har blitt så syk i ettertid. Hvordan ville jeg blitt om jeg ble gravid igjen??? I ettertid?
For meg er et svangerskap til helt utenkelig! Jeg vet ikke om jeg noensinne kan klare ett til. Klare den dårlige samvittigheten ovenfor lillejenta når mamma må ligge på sykehus og ikke orker snakke med noen og bare ligger og vrir seg frem og tilbake hele tida i smerter.
Vet ikke om jeg orker tanken på å gå glipp av nesten et år ut av datteren min sitt liv for å være forferdelig syk og ikke til stede...
Vet ikke om jeg orker å være syk i ettertid, med to barn å ta meg av...
Var det verdt det???
Ja.
Tenk at jeg kan si det? Ja, det var absolutt verdt det!!! Datteren min er det vakreste som finnes i hele verden, hun er så kul, morsom, søt og hun elsker mammaen sin så mye. Hun holder meg oppe like mye som jeg tar meg av hun. Hun er håpet mitt, gleden min.
Jeg synes det første året av livet hennes var utrolig tøft. Jeg er nok ikke skapt for babytida, spesielt ikke utrustet for den så syk som jeg ble...
Så frem til hun var ca. 2 år slet jeg ekstremt mye med dårlig samvittighet hver dag, slet med meg selv. Energien, og jeg slet med å være mamma.
Fikk nok noe av en fødselsdepresjon.
Men nå som hun er 2,5 år er hun virkelig det beste som har hendt meg.
Jeg ville gjort det hele om igjen FOR HENNE, fordi så høyt elsker jeg hun!!!
Om jeg visste jeg måtte gå igjennom tre år til sånn som det her for at hun skulle leve så ville jeg gjort det på flekken.
Hun fortjener det! Hun fortjente min omsorg hele veien. Og det var derfor jeg holdt ut. Jeg visste et sted inn i meg at uansett hvordan jeg følte det hadde denne jenta rett til liv, rett til omsorg, rett til kjærlighet.
Hun skulle få det, om det så hadde tatt livet av meg!
Så, et svangerskap med hyperemesis og alvorlig depresjon, fødselsdepresjon, plager i årevis etterpå både fysisk og psykisk... DET ER VERDT DET! Jeg ville aldri gått glipp av denne jenta.
Takk for at du leste.
Rosamamma
25-08-2010, 11:13
Jeg vil også få legge til at jeg prøvde ALT jeg fikk lov å prøve... akkupressur, akkupunktur, kvalmestillende, antidepresiver, ingefær, halbranntabletter (ranitidin ratiopharm) osv osv...
Ingenting funket noe særlig, untatt sondematen. Den hjalp kroppen min.
Om det blir en neste gang, kommer jeg til å be om å få sonde-ernæring mye tidligere. Jeg kommer også til å kreve mer av psykologisk hjelp enn jeg fikk. MYE mer.
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2012, Jelsoft Enterprises Ltd.