LiJi
13-08-2002, 05:35
Må bare lufte noen tanker i natten...
Sitter våken som bare det, og nyter musikk fra en kurdisk satelitt... Jeg slengte meg på sofaen da jeg kom hjem i fem tiden, og den som snorket til nesten 22.00 det var meg... Var litt forbauset over hvor lett det var. Men nå er jeg våken, og veslejenta også. Hun romsterer fælt til tider, og du verden så gøy det er når hun sparker og jeg svarer med å trykke tilbake og hun sparker til igjen for å si "Hei på deg der ute..."
Min kjære mann er på tur, men han ringer hver dag for å høre hvordan "vi" har det. Jeg er så utrolig glad i han, og evig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med han for ganske nøyaktig 2 år siden. Så mye har forandret seg bare på disse to årene for min del. Det er ikke så lenge siden jeg satt på loftet med noen av mine egne "gamle" leketøy fra da jeg selv var liten og nærmest hadde gitt opp tanken på noensinne å få oppleve noen annens barndom enn min egen.... Både jeg og min mann er 38 i år."Life starts at 40" sier han til meg. Den beste tiden i mitt liv har jeg hatt fra jeg traff han!
(Jeg elsker deg min kjære!)
Han har gitt meg troen på at det faktisk finnes trofaste og
seriøse menn. . Hvordan kunne jeg vite at jeg måtte helt til Gran Canaria for å møte han?? Ikke visste jeg at jeg måtte reise helt til Afrika for å finne drømmeprinsen... Endelig har jeg funnet en mann som setter familie og barn høyt! Høyere enn status og penger heldigvis. Han har aldri vært redd for å påta seg ansvaret med et barn, heller ikke redd for å vise meg at jeg er kvinnen i hans liv. Det unner jeg alle å få oppleve! Det å føle at noen virkelig setter pris på deg, at uansett om man har en dårlig dag så er han der alltid.
Alt dette gir meg en overveldende følelse av lykke! Nå sitter jeg jo her og savner han da, men det er ikke så lenge til han er tilbake. Den dagen jeg kjøpte barnevogna begynte
det å sige inn at snart..snart skal vi starte et nytt liv sammen. Et liv jeg har lengtet etter så lenge, nemlig det å få lov til å bli en familie! Min mann har laget plass til barnesenga ved fotenden av dobbelsenga vår. Seng, bilstol og mer skap-plass er det som står for tur før veslejenta kommer. Nå skjønner jeg hvor mye jeg har prøvd å fortrenge dette savnet, med masse jobbing og interesser som har tatt all tid. Nå har jeg masse tid til å nyte gleden som kribler i meg...
Vi diskuterer fortsatt navn på vår lille prinsesse, men vi liker begge navnet Yvonn.... Vil bare si lille venn, at VELKOMMEN skal du være!!
Jordmora sier jeg har vært heldig i svangerskapet så langt! Ingen plager annet enn ofte turer på do og at jeg kjenner tyngden i bena etter en lang dag på jobben. Men jeg klager ikke, føler meg sprek som en fole og har masse energi. Jeg diskuterte litt med jordmora om hun mente at jeg trengte å gå på fødselsforberedende kurs. Jeg liker å ta ting på sparket sa jeg, og jeg har også bestemt meg for å føde uten smertestillende. Selvfølgelig utifra hva som er forsvarlig underveis... Jordmora sa at noe kurs trengte jeg ikke hvis jeg ikke følte behov for det selv. Det som er viktig er at man stoler på seg selv, og "eldre" mødre har ofte et tryggere ståsted utifra livserfaring enn de yngre mente hun. Så jeg gruer meg ikke til fødselen, den er for meg
punktum for en lykkelig epoke og starten på den neste...
Mvh LiJi
Sitter våken som bare det, og nyter musikk fra en kurdisk satelitt... Jeg slengte meg på sofaen da jeg kom hjem i fem tiden, og den som snorket til nesten 22.00 det var meg... Var litt forbauset over hvor lett det var. Men nå er jeg våken, og veslejenta også. Hun romsterer fælt til tider, og du verden så gøy det er når hun sparker og jeg svarer med å trykke tilbake og hun sparker til igjen for å si "Hei på deg der ute..."
Min kjære mann er på tur, men han ringer hver dag for å høre hvordan "vi" har det. Jeg er så utrolig glad i han, og evig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med han for ganske nøyaktig 2 år siden. Så mye har forandret seg bare på disse to årene for min del. Det er ikke så lenge siden jeg satt på loftet med noen av mine egne "gamle" leketøy fra da jeg selv var liten og nærmest hadde gitt opp tanken på noensinne å få oppleve noen annens barndom enn min egen.... Både jeg og min mann er 38 i år."Life starts at 40" sier han til meg. Den beste tiden i mitt liv har jeg hatt fra jeg traff han!
(Jeg elsker deg min kjære!)
Han har gitt meg troen på at det faktisk finnes trofaste og
seriøse menn. . Hvordan kunne jeg vite at jeg måtte helt til Gran Canaria for å møte han?? Ikke visste jeg at jeg måtte reise helt til Afrika for å finne drømmeprinsen... Endelig har jeg funnet en mann som setter familie og barn høyt! Høyere enn status og penger heldigvis. Han har aldri vært redd for å påta seg ansvaret med et barn, heller ikke redd for å vise meg at jeg er kvinnen i hans liv. Det unner jeg alle å få oppleve! Det å føle at noen virkelig setter pris på deg, at uansett om man har en dårlig dag så er han der alltid.
Alt dette gir meg en overveldende følelse av lykke! Nå sitter jeg jo her og savner han da, men det er ikke så lenge til han er tilbake. Den dagen jeg kjøpte barnevogna begynte
det å sige inn at snart..snart skal vi starte et nytt liv sammen. Et liv jeg har lengtet etter så lenge, nemlig det å få lov til å bli en familie! Min mann har laget plass til barnesenga ved fotenden av dobbelsenga vår. Seng, bilstol og mer skap-plass er det som står for tur før veslejenta kommer. Nå skjønner jeg hvor mye jeg har prøvd å fortrenge dette savnet, med masse jobbing og interesser som har tatt all tid. Nå har jeg masse tid til å nyte gleden som kribler i meg...
Vi diskuterer fortsatt navn på vår lille prinsesse, men vi liker begge navnet Yvonn.... Vil bare si lille venn, at VELKOMMEN skal du være!!
Jordmora sier jeg har vært heldig i svangerskapet så langt! Ingen plager annet enn ofte turer på do og at jeg kjenner tyngden i bena etter en lang dag på jobben. Men jeg klager ikke, føler meg sprek som en fole og har masse energi. Jeg diskuterte litt med jordmora om hun mente at jeg trengte å gå på fødselsforberedende kurs. Jeg liker å ta ting på sparket sa jeg, og jeg har også bestemt meg for å føde uten smertestillende. Selvfølgelig utifra hva som er forsvarlig underveis... Jordmora sa at noe kurs trengte jeg ikke hvis jeg ikke følte behov for det selv. Det som er viktig er at man stoler på seg selv, og "eldre" mødre har ofte et tryggere ståsted utifra livserfaring enn de yngre mente hun. Så jeg gruer meg ikke til fødselen, den er for meg
punktum for en lykkelig epoke og starten på den neste...
Mvh LiJi