Jeg inkluderer ikke barnefaren i den første ventetiden

[Uregistrerte]

Hei dere :)

Vi fikk vårt første barn for halvannet år siden. Vi ønsker oss en nummer to om et års tid, men foreløpig bruker vi ikke annen "prevansjon" enn å hoppe av i svingen og å ikke ha samleie akkurat rundt EL. Så vi er vel på et vis enige om at det å bli gravid ikke er det farligste i verden, men aller helst vil vi vente litt til ;)

Men nå er det sånn at vi hadde sex dagen før EL, mannen hoppet ikke av i svingen, og jeg har hatt veldig gravidfølelse siden. Tenkte å ta den føste testen etter helgen, hvis jeg ikke får mensen. Jeg tror jeg blir lett gravid, har blitt det 1pp to andre ganger, og jeg kjenner en veldig tydelig murring og stikking på høyre siden, som sist, samt kvalme ved for mye eller for lite mat.

Men så har jeg så dårlig samvittighet. Jeg har ikke inkludert mannen i alle disse mistankene mine :rødme: Jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje har det noe med å gjøre at jeg vet han vil bli sjokkert, mens jeg selv føler meg overlykkelig. Noen som kjenner seg igjen..? Det føles så ulojalt å ikke inkludere ham i hva jeg tenker på disse dagene. Eller er det lov? ;)

[Xeni]

Jeg synes absolutt det er "lov" å ikke inkludere ham i dette, ja. Det er jo ikke sikkert at du er gravid heller, så da får man heller ta det derfra hvis det skulle vise seg at du er gravid.

[Fransiscka]

Jeg syns ikke det gjør noe om du ikke "inkluderer" han. Du vet ikke om dere er gravide engang, så om du tar en test uten at han vet det, har det vel ikke mye å si? JEG gjorde det slik: Vi hadde prøvd så lenge, og hadde vel begge mer eller mindre gitt litt opp, men jeg begynte alltid, likevel, å smugteste en 7 dpo hver gang. Jeg fortalte ikke han om alle testene. Han ville bare fått forventninger og blitt skuffet.
Og da vi ble gravide, så visste jeg det alene nesten en uke før han fikk vite det.
Ikke for å være slem, men fordi det kom som et sjokk på meg, og fordi jeg ville fortelle han det riktig, sant, for å glede han.

Folk er jo forskjellige. Noen tar bare tester når ikm datoen passerer, og gjør det med mannen tilstede, som en felles begivenhet. Det har aldri vi. Hos oss har jeg heller testet selv, tidlig, oftest fortalt han det at "jeg tok en negativ test i daaaag og :(" Men ikke alltid.

[MammaKaos]

Jeg vet om flere som ikke har fortalt det til barnefaren før testen har vært positiv, så det ser jeg ikke på som unormalt i det hele tatt :)

[Tria]

Jeg har ikke fortalt noe til mannen før jeg har stått med posititv test i hånden noe av gangene, selv om jeg hadde mine mistanker. Har ikke tenkt på det som noe unormalt. :knegg:

[Wibe]

Jeg har heller ikke fortalt min kjære om mistanken før testen faktisk viser positivt resultat, men denne gangen hadde vi nok begge en stygg mistanke før jeg tok testen.

[Uregistrerte]

Dette er godt å høre, dere :jupp:

Forrige gang tok vi testen sammen, og det ble et øyeblikk vi aldri kommer til å glemme. Så om jeg denne gangen står der med en positiv test i hånda - alene - føler jeg vi snyter oss for å få dele et sånt øyeblikk igjen. Samtidig er det litt godt å ha denne tiden for seg selv, for som sagt tror jeg han kommer til å stresse seg litt opp, og det er jo unødvendig når det bare er mistanker.

Kanskje jeg skal prøve å ha tålmodigheten til å ikke teste før mensen eventuelt uteblir. Ehh... Vet ikke hvordan jeg skal klare det, men kan jo prøve ;)

[Ntsn]

Samme her, har ikke fortalt Pappaen før jeg har stått med posetiv test. Sånn har det vært alle tre gangene jeg har vært gravid. Har ikke hatt dårlig samvittighet for det nei;)

[efigenia]

Ta det helt med ro, du :klemme:

Jeg fortalte heller ikke noe før jeg kom hylende med positiv test. Synes det var ille nok at en av husets beboere var helt på tuppa:blush:

(en annen sak var at han hadde hatt mistanke pga merkelig oppførsel i noen dager allerede...)