Thalia
08-05-2003, 19:35
Jeg kommer sikkert til å bli mektig upopulær fordi jeg nå anbefaler folk å ikke slutte å røyke når de har blitt gravide. Her er min historie:
Jeg sluttet å røyke et par minutter etter at jeg testet to blå. Hadde nemlig ikke planlagt å bli gravid på noen år ennå, og måtte jo døyve sjokket med en røyk først. (Ble selvfølgelig overlykkelig over å være gravid etter at jeg fikk tenkt meg om. Og hun er mer enn velkommen.) Men dette altså etter å ha røkt nærmere 20 om dagen i over 11 år. Og så sluttet jeg der og da, før samboeren min skulle rekke å si noe om det.
Jeg vet at jeg fortsatt hadde røkt nå, hvis det ikke hadde vært for samboeren min, som er total avholdsmann. For jeg hadde ikke kunnet leve sammen med ham og sett ham inn i øynene, hvis jeg ikke hadde sluttet. Han var heller ikke klar over hvor avhengig jeg egentlig var, eller hvor mye jeg egentlige røkte før jeg ble gravid. (Det var vel ikke jeg heller når jeg tenker meg om og hadde i hvertfall ikke innrømmet det for meg selv ennå).
Jeg var derfor helt alene om dette, i og med at vi var de to eneste i verden som visste om graviditeten.
Dette er det er noe av det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Det var et HELVETE!
Jeg følte meg som en narkoman med abstinenser. Tok meg selv i å trekke inn luften av andres røyk. Hvis noen f.eks sto og røkte på bussholdeplassen, så sto jeg og snuste inn den deilige lukten. Jeg hadde mareritt om at jeg satt på en øde øy uten tilgang på røyk, og våknet svett og stressa om morgenen.
Fortvilet og redd for å sprekke begynte jeg å bruke nicorettetyggis.
Jeg vet at man ikke skal bruke det under graviditet, men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Gro Nylander (overlege på Rikshospitalet) skriver også i boken sin at det kan forsvares. Jeg brukte bare to om dagen, og så sluttet jeg med det også, etter ca en uke.
Men så begynte jeg å unngå venninnetreff og alle sosiale sammenhenger, alt for å unngå fristelsen når andre rundt meg røkte. Dette holdt jeg på med i over tre måneder. Jeg rett og slett isolerte meg fra omverdenen. Skyldte på at jeg ikke tålte røyklukt pga kvalmen (he-he). Jeg kunne jo ikke dele problemet med noen, for ingen skulle vite at jeg var gravid (før etter at det hadde gått tre måneder). Resultatet ble at jeg ble deprimert, og kroppen slo seg vrang. Jeg måtte til kontroller på sykehuset pga store magesmerter og nervøs tarm. De psykiske abstinensene var grusomme, og jeg undret meg på hvordan dette stresset virket inn på barnet jeg bærer.
Mon tro om det ikke hadde vært bedre å fortsette å røyke i hvertfall et par sigaretter om dagen, i forhold til det stresset jeg utsatte oss for? Vil tro at bivirkningene av å slutte faktisk har vært en større påkjenning for fosteret enn om jeg hadde fortsatt å røyke noen milde sigaretter.
Det går bedre nå, fire-fem måneder etter, men jeg har røyksug daglig fortsatt.
Jeg respekterer fullt ut alle dere som ikke klarer å slutte! Jeg vil tro det er mye bedre å trappe ned til minimum, og kose seg, og ha det bra. Man kan heller slutte etter at barnet er født.
Jeg kommer sikkert til å provosere mange med dette innlegget, men jeg mener at det må være bedre å røyke fra to til fem om dagen, enn å utsette seg for et slikt stress som jeg gjorde. Det er stor forskjell på 20 om dagen og 5 om dagen!
Stå på jenter og lykke til!
Hilsen ei som fortsatt savner koserøyken etter middagen.
Jeg sluttet å røyke et par minutter etter at jeg testet to blå. Hadde nemlig ikke planlagt å bli gravid på noen år ennå, og måtte jo døyve sjokket med en røyk først. (Ble selvfølgelig overlykkelig over å være gravid etter at jeg fikk tenkt meg om. Og hun er mer enn velkommen.) Men dette altså etter å ha røkt nærmere 20 om dagen i over 11 år. Og så sluttet jeg der og da, før samboeren min skulle rekke å si noe om det.
Jeg vet at jeg fortsatt hadde røkt nå, hvis det ikke hadde vært for samboeren min, som er total avholdsmann. For jeg hadde ikke kunnet leve sammen med ham og sett ham inn i øynene, hvis jeg ikke hadde sluttet. Han var heller ikke klar over hvor avhengig jeg egentlig var, eller hvor mye jeg egentlige røkte før jeg ble gravid. (Det var vel ikke jeg heller når jeg tenker meg om og hadde i hvertfall ikke innrømmet det for meg selv ennå).
Jeg var derfor helt alene om dette, i og med at vi var de to eneste i verden som visste om graviditeten.
Dette er det er noe av det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Det var et HELVETE!
Jeg følte meg som en narkoman med abstinenser. Tok meg selv i å trekke inn luften av andres røyk. Hvis noen f.eks sto og røkte på bussholdeplassen, så sto jeg og snuste inn den deilige lukten. Jeg hadde mareritt om at jeg satt på en øde øy uten tilgang på røyk, og våknet svett og stressa om morgenen.
Fortvilet og redd for å sprekke begynte jeg å bruke nicorettetyggis.
Jeg vet at man ikke skal bruke det under graviditet, men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Gro Nylander (overlege på Rikshospitalet) skriver også i boken sin at det kan forsvares. Jeg brukte bare to om dagen, og så sluttet jeg med det også, etter ca en uke.
Men så begynte jeg å unngå venninnetreff og alle sosiale sammenhenger, alt for å unngå fristelsen når andre rundt meg røkte. Dette holdt jeg på med i over tre måneder. Jeg rett og slett isolerte meg fra omverdenen. Skyldte på at jeg ikke tålte røyklukt pga kvalmen (he-he). Jeg kunne jo ikke dele problemet med noen, for ingen skulle vite at jeg var gravid (før etter at det hadde gått tre måneder). Resultatet ble at jeg ble deprimert, og kroppen slo seg vrang. Jeg måtte til kontroller på sykehuset pga store magesmerter og nervøs tarm. De psykiske abstinensene var grusomme, og jeg undret meg på hvordan dette stresset virket inn på barnet jeg bærer.
Mon tro om det ikke hadde vært bedre å fortsette å røyke i hvertfall et par sigaretter om dagen, i forhold til det stresset jeg utsatte oss for? Vil tro at bivirkningene av å slutte faktisk har vært en større påkjenning for fosteret enn om jeg hadde fortsatt å røyke noen milde sigaretter.
Det går bedre nå, fire-fem måneder etter, men jeg har røyksug daglig fortsatt.
Jeg respekterer fullt ut alle dere som ikke klarer å slutte! Jeg vil tro det er mye bedre å trappe ned til minimum, og kose seg, og ha det bra. Man kan heller slutte etter at barnet er født.
Jeg kommer sikkert til å provosere mange med dette innlegget, men jeg mener at det må være bedre å røyke fra to til fem om dagen, enn å utsette seg for et slikt stress som jeg gjorde. Det er stor forskjell på 20 om dagen og 5 om dagen!
Stå på jenter og lykke til!
Hilsen ei som fortsatt savner koserøyken etter middagen.