Har det vanskelig..

[Uregistrerte]

Sukk.. Det er så slitsomt om dagen. Har slitt med angst (depresjon) i noen år nå. Har hatt det bra når jeg har gått på medisiner. Men har samtidig jobbet mye med meg selv for å bli bedre. Vi ønsket å få et tredje barn og ble enige med legen om å prøve å slutte på medisinene. Det gikk helt fint de 2 første mnd av svangerskapet. Så begynte tankespinnet og angsten å komme tilbake.. Begynte da på fontex (som kan brukes i svangerskap), laveste dose. Men hverdagen er for tøff for hodet mitt. Blir veldig sliten av og ha det sånn. Jeg leser mye om emnet og går så og si daglige turer.Jeg prøver virkelig å gjøre mitt for å komme meg ut av dette. Det jo ikke ønskelig å gå på medisiner i svangerskapet heller.. Men så må jeg fungere med 2 barn fra før og jobb. Skal til psykolog, men det tar sin tid. Enda to uker igjen.
Måtte bare få ut litt frustrasjon. Kanskje det er noen med lignende opplevelser her?

[Jannamor]

Sukk.. Det er så slitsomt om dagen. Har slitt med angst (depresjon) i noen år nå. Har hatt det bra når jeg har gått på medisiner. Men har samtidig jobbet mye med meg selv for å bli bedre. Vi ønsket å få et tredje barn og ble enige med legen om å prøve å slutte på medisinene. Det gikk helt fint de 2 første mnd av svangerskapet. Så begynte tankespinnet og angsten å komme tilbake.. Begynte da på fontex (som kan brukes i svangerskap), laveste dose. Men hverdagen er for tøff for hodet mitt. Blir veldig sliten av og ha det sånn. Jeg leser mye om emnet og går så og si daglige turer.Jeg prøver virkelig å gjøre mitt for å komme meg ut av dette. Det jo ikke ønskelig å gå på medisiner i svangerskapet heller.. Men så må jeg fungere med 2 barn fra før og jobb. Skal til psykolog, men det tar sin tid. Enda to uker igjen.
Måtte bare få ut litt frustrasjon. Kanskje det er noen med lignende opplevelser her?

Har du gått til psykolog før? Det ville jeg tro siden du er diagnostisert, evt så har du en godt fastlege som har gitt deg medisiner og oppfølging.

Uansett da, så er svangerskap for mennesker med psykiske plager en veldig påkjenning og vi som alle andre gravide kan fint glemme hvor slitsomt det faktisk var fra gang til gang. Jeg er et levende eksempel på det selv.

Det er normalt og være redd, og engstelig og få tankespinn og angstlignende følelser når man ikke er plaget psykisk så hva da med oss som er det? jo vi får det jo enda enda sterkere. Så du skal vite at det du føler er så kjempekjempekjempenormalt!!! Ikke at det hjelper deg, men du skal vite at du ikke er alene.

Det er bra du skal til psykolog og to uker fra nå av er egentlig ganske så kjapt, da hastetimer feks ved selvmordsforsøk kan ta 6 mnd. Derfor jeg tror at du har litt hjelp i systemet

1.
og det er uansett mitt råd. BRUK det systemet og de du har rundt deg. Fortell om det (sånn som her) og til fastlege og dine nærmeste. Kun når du sier med ord hva du trenger kan folk hjelpe deg med det. Ingen kan lese tankene våre. kanskje du kan få noen samtaler til fastlegen om vedkommende er dyktig frem til psykologtimen? kanskje har de noen på dps du kan ringe til om det blir for ille?

eller kanskje er du sånn som meg som blir dårlig på kveld og natt og da helst på fredag? fordi da er ingen der som kan hjelpe?

og
2.
nei du MÅ faktisk ikke jobbe. det er absolutt ikke nødvendig. Du har to barn, mann? og familie, hus og heim OG du er gravid og attpåtil dette psykiske. det er faktisk nok og det er det viktig og annerkjenne. du skal IKKE slite deg ut på jobb. ingen kommer og takker deg for deg om du får deg en skikkelig knekk. ingen takker deg for at du ikke orker hjemmelivet og får det verre psykisk. Det å sykemelde seg derfra er kanskje veldig veldig viktig for å gi deg litt ekstra overskudd. og overskudd er alfa omega for å holde seg flytende når tankene kommer og tar deg. og for å ha litt overskudd ekstra til de to du har

3. behandlingsform. Jeg vet ikke hva du har erfaring med og hva du kommer til å få, men skjematerapi evt kognitiv terapi kan kanskje være noe å tenke på? For for meg betydde det rett og slett knagger og henge tingene på. denne tanken kommer for en grunn og det er den grunnen. Det er urasjonellt og ikke sannferdig. det gjør at kroppen og hodet mitt føler sånn og sånn. Om jeg derimot tenker sånn og sånn og gir det og det motargumentet svekkes den negative tanken. og dermed er det overvunnet.

det høres kanskje lett ut og det er det forsåvidt, men å komme dit er veldig vanskelig og kanskje ikke skjematerapi under graviditet er det beste, men konseptet! vite hvorfor tankene kommer, hva de EGENTLIG skyldes og hvordan du skal fjerne/minimere de.

4. har du prøvd flashcards?

altså. ofte har man en negativ tanke som er grunnen til at man får det verre psykisk. den kan ha mange variasjoner og grener med forskjellige emner som graviditet, selvfølelse, familieliv, kjæresteforhold, selvtillit har hvert sin hovedtanke. Om du kan spore denne tanken kan du på en god dag motargumentere for den

mitt da feks
graviditet;

jeg er redd for at noe går galt (dette skriver jeg på en side av et kort)
dette innebefatter
abort, senabort, blødninger, for tidlig vannavgang, dødfødsel, fødselskomplikasjoner, lite liv, utflod, migrene, svimling, uvi, hormonelle forandringer og sikkert mer og

på andre siden skriver jeg motargumenter

det er normalt og være gravid

kroppen har vært gravid før og klart det, så den klarer det igjen

det er 99% sannsynlighet for fullbårent barn (viktig og ikke skrive den negative prosenten)

det er 97% sannsynlighet for at vannet ikke går

stol på den friske intuisjonen

du har god oppfølging av lege og JM, de vet hva de gjør

alt var bra på UL (ene)
--
og når jeg får en negativ tanke om svangerskap så leser jeg dette kortet da, for det hjelper MEG å overkomme de negative tankene

det er derimot vktig at det er dine egne argument da.

ja dette er vel sikkert 5 a4 sider... så nå får jeg avslutte

[Uregistrerte]

Tusen tusen hjertelig takk for svar, Jannemor!!

Har gått til psykolog før, men vil gjerne bytte. Skal til en som driver med kognitiv terapi (privat). Har god kontakt med legen min, han er super, eneste minuset er at han ikke er så veldig for antidepressiva i svangerskapet.. Han har vært veldig optimistisk i forhold til meg og har ment at dette klarer jeg osv. Men jeg ser det nå at psykologen burde ha vært der fra første stund. Det var planlagt graviditet, har et sterkt ønske om et tredje barn, selv om jeg viste at det kom til å bli tøft for meg. Er ikke noe spesielt glad i å gå gravid, samt at de fødslene jeg har hatt har vært veldig traumatiske for meg.

Når det gjelder jobb, så er det veldig bra for meg. Jeg vil helst være i jobb, for da har jeg det masse bedre. Går jeg mye hjemme løper tankene løpsk. Er nesten redd for at jeg skal få bekkenløsning eller noe slik at jeg må bli sjukemeldt.

God ide med disse kortene! De skal jeg lage meg.

Har du brukt medisiner i svangerskapene dine?

[Jannamor]

Jeg bruker ingen medisiner overhodet. Men det er mye fordi jeg ser hva pillemisbruk kan gjør med en mor (min mor) så jeg er totalt motsander. Jeg ville gjerne kvitte meg med grunnen i stedet for å dempe symptomene med medisin. men nå er jeg spesiell akkurat der da. Synes medisin er bra for de som trenger det.

nei som du sier er det viktig å finne en balanse som passer for deg og din familie, og ja du burde ha tettere oppfølging under svangerskap, når du vet at det blir tøft.

kognitiv terapi er bra, eller jeg synes ikke det er like bra som skjematerapi, men det funker bra som støttesamtaler og under svangerskap. det blir nok bra det der ja

[Uregistrerte]

Huff. Kjedelig erfaring.

Nei, det beste er selvfølgelig ikke medisin, men av og til så har en ikke sjangs uten desverre.

Har aldri hørt om skjematerapi..

[Kine]

Har ingen råd el.
Ville bare gi deg en klem, jeg :klemme:
Husk, du er ikke alene om å ha det vanskelig og blir ikke den siste.
Kanskje har du en søt jordmor du kan prate litt med?

Opp med hodet jente :blomst:

[Jannamor]

jeg synes ingen skal ha dårlig samvittighet for å bruke medisin, det er en grunn til det og når mammaen har det bedre får babyen det bedre. om man kan bytte til en type som ikke er skadelig for babyen er det supert, men har man familie og to barn så må man gjør det man må

:klemme:

[Kine]

jeg synes ingen skal ha dårlig samvittighet for å bruke medisin, det er en grunn til det og når mammaen har det bedre får babyen det bedre.

Enig :nikker:

[Libchen]

Du er ikke alene :klem:

Jeg har også slitt med angst i svangerskapet. Var værst i førsten for min del. Har sluppet medisiner men går til psykolog hver 2'dre uke og det hjelper mye.
Siste del av andre og nå i 3 trimester har jeg hatt det mye bedre, men noen ganger kommer tankene snikende. Har en mann som har en fantastisk god armkrok som er god å søke trøst og gråte i :snill:

:klem:

[Bella24]

trenger du medisinene for å ha det bra, bør du ikke kutte dem ut. Jeg har to svangerskap bak meg på seroxat. I det første trappet jeg ned og sluttet helt med medisinene, det gikk 2 dager og jeg ble kjempesyk. Det hele endte i sykehusinnleggelse fordi jeg ikke fikk i meg mat og bare kastet opp. (hadde ekstrem svangerskapskvalme i tillegg) Men jeg sliter også med spiseforstyrrelser når jeg blir psykisk syk. Det ble da bestemt at jeg skule begynne på seroxat igjen, og ting ble kjapt bedre. Etteruke 17 var jeg i toppform igjen.
I neste svangerskap gikk jeg på pillene hele tiden og det gikk finfint.
Og det samme gjør jeg nå. Jeg har det bra, og da har den lille i magen det bra også.

Så jeg sier bare: tenk på deg selv først og fremst. Er helsa di dårlig, har ikke den i magen det bra heller.

Lykke til!

[Uregistrerte]

Tusen takk alle sammen for støttende ord. Det varmer.
Det hjelper å høre at en ikke er alene, for det føles veldig sånn.
Skal jeg være ærlig så syns jeg det er flaut at det står angstlidelse på helsekortet mitt. Har ikke orket å ta kontakt med jordmor enda.. Har vært hos legen selvfølgelig, men han veit alt liksom.

Hvordan har du gjort det med amming Bella24?

[Jannamor]

skjønner at det er flaut ja. det er derfor jeg skriver under åpent nick feks, fordi jeg ikke vil at dette skal være tabubelagt lengre.

men klart jeg har havnet på akutten for akutt allergi (skalldyr) og i det legen ser journalen og ser at jeg har en psykriatisk diagnose, påstår han at det er psyken som er problemet. Så desverre er det mange i helsevesenet som ikke er flinke til å tenke tverrfaglig. Men man lærer seg fort å si fra, og det er lov å klage på leger og bytte de ut

de fleste i helsevesenet og de som har noe med å se at det står vil gjerne vite for å hjelpe deg best mulig.

Det tok en stund før jeg klarte og snakke åpent om det, og jeg sitter fortsatt gjemt bak pcen min her inne. Hadde ikke hatt noe problem med å møte deg i RL altså, eller å snakke med hvem som helst face to face, men jeg fronter definitivt ikke for omverdenen at jeg er psykisk syk altså. for desverre er mange fortsatt veldig dømmende.

[Jannamor]

Tror foressten JM kunne vært veldig bra jeg. Jeg har en spesialJM med videreutdanning i psykriatri og det er fantastisk for meg. jeg har et "team" så om jeg ringer føden eller sv.poliklinikken får jeg så langt det er mulig snakke med noen som kjenner meg, og som kjenner til situasjonen

jeg kunne ikke vært dette foruten altså.

hva med å spørre legen din om en henvisning til svangerskapspoliklinikken på sykehuset? du får time på 14 dager, så går kjapt

[Nina82]

:klem: ikke godt å ha det sånn...

Har du prøvd hypnose?? Mange som kan bli kurert i en grad ved det.

[Uregistrerte]

Jannamor: Problemet her er at jeg bor så øde. Er 2,5-3 timer til nærmeste sykehus. Er dårlig med psykologer her også. Så jeg må reise 3 timer for å komme til den psykologen jeg skal til faktisk. Har prøvd et par psykiatriske sykepleiere her hvor jeg bor, men det funka dårlig.
Jordmor som jeg har hatt i de to andre svangerskapa er veldig ålreit altså, så det er egentlig bare å komme seg over kneika. Syns det er så "pes" å måtte forklare/fortelle "alt".

Fronter heller ikke noen psykisk lidelse, fordi det er tabu, og fordi mange rett og slett ikke forstår. De skjønner ikke hvordan det er.

[Uregistrerte]

Nina82: Har ikke prøvd hypnose nei.. vet ikke om jeg tør?

[Nina82]

Hypnose vil jeg tro er mere vennlig enn medisinering.
Og det kunne jo vert verdt et forsøk ?

[Jannamor]

ja da blir det med en gang verre. men kommunen har plikt på å ha psykisk helse tilbud. har du sjekket med de hva de har tilgjengelig? her i kommunen er det relativt bra opplegg, både samtaler og grupper, aktiviteter, turer, avlastning, dagaktiviteter og mye. så det er verdt et forsøk å sjekke opp i hvertfall. uansett skal legen din vite om hva som er tilgjengelig.

Det skal ikke måtte være sånn at du mååå reise så langt (klart hvis du har prøvd de ut og det ikke funker så er saken en annen så klart) men de skal da finne et tilpasset opplegg for deg

og husk og at du har krav på reise dekt, så ta vare på kvitteringene på giroen og send inn til pasientreiser. en så lang reise gir deg nok veldig mange hundre kroner t/r pr gang

det er kjempedumt at du bor så langt unna, ordentlige tilbud. jeg er jo så heldig å bo nærme st.olavs så tror jo at alle andre gjør det og :sorry:

[Bella24]

Jeg har ikke ammet noen av mine barn. Og det har blitt folk av dem også;) Har bare måttet lære meg til å innse at kan man ikke så kan man ikke. Jeg forsøkte å slutte med pillene nå føre jeg skulle bli gravid siste gangen i håp om å få lov til å amme sistemann, men det endete i 7 ukers innleggelse på DPS. Så jeg har innsett at jeg bare må gå på dem, og barna må lide for det med ikke å få brystmelk. Men som sagt, jeg har klart å innse det at de faktisk vokser opp som flaskebarn også. Er ofte det som er vanskelig. Ikke noe tap for meg å ikke kunne amme.

[Jannamor]

her er en sang til deg, håper du finner den på spotify?

Ka e du redd for

med sigvart dagsland og karoline kruger

Så mange ganger va det du dro
langt inn på fjellet på jakt ette ro
med vinden som viskte befriende løfter om fred
Så mange ganger såg du det klart
på hjemøveveien glømte du snart
løfter og vinder og alt som du hadde fått se

Ka e du redd for?
Frykte du livet ska vera for lett
Sei meg ka e du redd for?
At alt har gått bra før har du jo sett - så mange ganger

Så mange ganger våkna du te
og savna det landskapet, savna den fred
på leit itte adle de tingå du glømte å ta med
Så mange ganger ein nagende tro
på at andre har visshet, andre har ro
det er bare du som ser mørke på høylyse dag

Ka e du redd for?
Frykte du livet ska vera for lett
Sei meg ka e du redd for?
At alt har gått bra før har du jo sett

Så mange ganger e vinden som stryge
forsiktig om kinnet så nådeløst myge
så mange ganger sluges du med hud og hår
Så mange ganger e lysglimt som slår
som lyn fra klar himmel de beste du får
de kan sprenga vekk berget
de kan sprenga vekk berget
men minnet består

Ka e du redd for?
Frykte du livet ska vera for lett
Sei meg ka e du redd for?
At alt har gått bra før har du jo sett - så mange ganger

[Jannamor]

hvis ikke er den her

http://www.youtube.com/watch?v=odYjDZR9Rls

men hør på sangen separat fra videoen, for den gir et annet budskap. godt det også altså, men to litt forskjellige

[Uregistrerte]

Takk Jannamor!

Bella24: Hadde lest at det går an å amme på enkelte av medikamentene. Men går det ikke, så går det ikke.

[Uregistrerte]

Saksa det her fra nettet, og det er fra 2001.

Antidepressiver og amming
Kvinner med depresjoner eller angsttilstander bør også oppmuntres til å amme. Morsmelken inneholder stoffer som bedrer barnets fordøyelse og opptak av næringsstoffer og melken gir også bedre beskyttelse mot allergier og infeksjoner.

Ammingen gir også nærhet og samspill mellom mor og barn som styrker båndene dem imellom. Ammende kvinner som anbefales å bruke et antidepressivt middel føler ofte at de stilles overfor et vanskelig valg.

Ved bruk av trisykliske antidepressiver vet vi at konsentrasjonen av medikament hos barnet ligger på mellom ett og fem prosent av konsentrasjonen hos moren. Barn av ammende mødre som har brukt trisykliske medikamenter under ammingen har blitt fulgt i tre til fem år etter avsluttet amming uten at man har kunnet påvise negative effekter. Det å ha en alvorlig deprimert mor er sannsynligvis langt mer risikabelt for barnet enn å bli utsatt for små mengder antidepressiver gjennom morsmelken.

[Jannamor]

synes det var veldig godt fremstilt jeg :snill:

[Uregistrerte]

Ja, det var det. Litt oppmuntrendes ihvertfall.

[Jannamor]

det gagner ingen å ha dårlig samvittighet, det eneste det skader er deg selv!! :comfort: :blomst: :klemme:

[krystallklart]

Jeg måtte begynne på antidepresiva da yngste var 6 uker. Amma han til han ble 8 mnd, da ville han ikke ha lengre. Har ikke merket noe "galt" mad han elns. etter dette.

Jeg fikk fødselsdepresjon da han ble født, det var grunnen til at jeg måtte begynne på medisiner.

Det er nå ca 2 år siden jeg sluttet på dem. Skal få tett oppfølging i dette svangerskapet. Skal til legen på mandag, da skal jeg be om henvisning til spesial JM og til psykolog.

Sender en stor :klemme: til deg.

[Uregistrerte]

Jeg vil bare sende deg en megaklem.. Jeg har vært i samme situasjon som deg, dvs ikke som gravid. Men jeg har gått på antidepressiva i 7 år, og to ganger prøvde jeg å slutte men ble like syk, om ikke verre.
Nå går jeg ikke på medisiner, men det tok altså mange år før kroppen/serotoninproduksjonen min var normal igjen før jeg sluttet.
Dette klarer du! Det er jo så og si ikke påvist noen skader på barn, og Fontex er det produktet som det er blitt testet mest på. Det viktigste er at du har det bra! Ta vare på de gode stundene, og vit at du ikke er alene.

[Soppen]

*poff*