Vis full versjon : Akutt fettlever (AFLP) i tidligere svangerskap?
Tuppemor82
15-06-2011, 00:01
Heisann jenter!! ser det er lenge siden denne delen av forumet har vert i bruk!!! men prøver allikevel!!...
Fikk i forgje svangerskap en akutt fettlever som svangerskapsforgiftning, med de komlikasjoner som følger!! (Er mange likehetstrekk med HELP, som er mer kjent) Er vist sjeldent, men vett det har vert noen andre tilfeller rundtom i Norges land.
Har brukt laaang tid på å komme hvor vi er i dag, og gleder oss nå til å endelig få en liten igjen, men det er klart at tanken streifer oss på hvordan ting var sist!!
heldigvis blir vi tatt på alvor denne gangen, og har allerede vert på flere undersøkelser og samtaler på sykehuset!! godt å bli tatt vare på :snill:
Så jeg bare lurer på om det er flere av dere som har vert borti dette???
Den forholdsvis aktive brukeren Plastilina (http://forum.snartmamma.com/member.php?u=4298) som fødte i april i år, hadde AFLP i sitt forrige (andre) svangerskap. Om du leser i Plastilinas gjestebok vil du også se at det finnes en bruker med nicket tullemor89 som har opplevd det samme, men hun er ikke aktiv her inne.
Lykke til med svangerskapet, håper virkelig du slipper unna AFLP denne gangen! :kryss: :lykke:
Heisann
Jeg fødte 3. juni og hadde akutt fettlever, så vet hvordan det er :) Fikk en del andre ting også som adh og litt annet. Jeg hadde egentlig termin 23. juni, men ble satt i gang 3 juni. Det var ikke før på slutten av svangerskapet at eg lege på KK la 2 og 2 sammen....
Men sitter nå her med verdens herligste lillegutt på 12 dager :)
Ønsker deg masse lykke til :)
Tuppemor82
15-06-2011, 11:26
Heisann
Jeg fødte 3. juni og hadde akutt fettlever, så vet hvordan det er :) Fikk en del andre ting også som adh og litt annet. Jeg hadde egentlig termin 23. juni, men ble satt i gang 3 juni. Det var ikke før på slutten av svangerskapet at eg lege på KK la 2 og 2 sammen....
Men sitter nå her med verdens herligste lillegutt på 12 dager :)
Ønsker deg masse lykke til :)
Først og fremst, gratulerer så mass med prinsen!!! :snill: Så du holder til på Haukeland du også?? er du komt hjem nå da eller?? Ditt første barn?
Jeg fikk mye greier etterpå og var innlagt i 3 mnd....og har brukt lang tid på å komme hvor vi er i dag!! men tanken streifer meg stadig om dette er noe jeg kommer til å få igjen! så vi går spennende mnd i møte. Er vel ikke før i slutten av svangerskapet man finner denne tilstanden.
Hvilke symptomer hadde du når de fant ut at det var akutt fettlever du hadde???
Fint ment, men det er litt kjekt og spennende og prate med andre i samme situasjon. Har ikke funne så mange med samme svangeskapsforgiftning i årene som har gått!!!
Først og fremst, gratulerer så mass med prinsen!!! :snill: Så du holder til på Haukeland du også?? er du komt hjem nå da eller?? Ditt første barn?
Jeg fikk mye greier etterpå og var innlagt i 3 mnd....og har brukt lang tid på å komme hvor vi er i dag!! men tanken streifer meg stadig om dette er noe jeg kommer til å få igjen! så vi går spennende mnd i møte. Er vel ikke før i slutten av svangerskapet man finner denne tilstanden.
Hvilke symptomer hadde du når de fant ut at det var akutt fettlever du hadde???
Fint ment, men det er litt kjekt og spennende og prate med andre i samme situasjon. Har ikke funne så mange med samme svangeskapsforgiftning i årene som har gått!!!
Takk for det :)
Ja, er mitt første barn :) Verdens herligste :)
Ja, var på haukeland jeg også, men er hjemme nå, men må innom og ta blodprøver av og til.
Jeg fikk beskje om at det kunne komme tilbake ved neste svangerskap og at jeg skulle følges godt opp fra jeg fant ut jeg var gravid, men vi skal ikke ha flere barn så en bekymring mindre der for meg :)
Det var egentligt bare flaks de fant det ut, hadde andre ting som kamuflerte fettleveren, tror det var på blodprøvene og at jeg hadde vondt i magen som var det avgjørende.
Det er en veldig sjelden sykdom så tror ikke du finner så mangen av oss. Legen sa til meg at det var verre en svangerskapsforgiftning, akutt fettlever en "søster" sykdommen til sf.
I et skriv jeg fikk av legen på KK (han printet ut en studie fra US som var blitt gjordt) sto det at av 1,340000 gravide kvinner var det 17 stk som fikk fettlever.
Ønsker deg hvertfall lykke til, håper du slipper unna denne gangen :)
Hei,
fint å høre at det er flere en meg som har hatt akutt fettlever i svangerskapet. Ikke det at det er bra at dere hadde det,men det er greit å ha noen å dele tanker omkring dette! Jeg har en sønn som jeg fikk 3 måneder for tidlig fordi jeg ble så syk. I all hast måtte han ut. Jeg var heldig og var bare innlgat 14 dager så jeg ble ikke veldig syk etterpå. Men de fortalte meg at det ofte kunne skje at man kunne bli det etter akutt fettlever i svangerskapet. Vii måtte til sammen være 2 måneder på sykehuset fordi sønnen min trengte litt pustehjelp og lære å spise selv.
Noen leger sa at det kunne komme igjen hvis jeg vil ha flere barn. Men det trengte ikke det. De ville på ingen måte fraråde meg i å få flere barn, heller at de var veldig positive til at det burde jeg. Men det er jo ikke så rart at man tenker seg litt om før man setter i gang. Det er jo en ganske stor påkjenning....
Men så er jeg veldig glad og heldig som har fått den gutten jeg har i dag da:)
Legen rådet med til å ta noen tabletter hvis jeg skulle bli gravid igjen, albul heter de tror jeg. Har noen av dere bllitt anbefalt dette? Hvilke lovnader fikk dere om oppfølging i forhold til neste svangerskap? Legen sa det at jeg skulle få ekstra kontroller, men at man også må være litt frempå å kreve ekstra oppfølging..... det synes jeg virker litt rart. Synes heller det burde vært en slags rutine på dette når man har gjennomgått noe slik.
Symptomene mine da jeg ble veldig dårlig var at jeg fikk veldig vondt under ribbeina og bak til ryggen. Det var helt forferdelig og jeg lurte på om det var dette som var rier, men det var det visst ikke...... Men føler liksom at det gikk så fort, fordi dagen før jeg fikk gutten min, gikk jeg en lang tur og følte meg veldig frisk , så synes at det er litt ekkelt at det kom så plutselig. Men kanskje var det bare jeg som ikke lyttet nok til kroppen min. Det bør jeg nok gjøre bedre neste gang, fordi jeg tenker at jeg vil ha flere barn, men det blir nok ikke med det samme.
Cleo
tullemor89
27-10-2011, 15:20
Den forholdsvis aktive brukeren Plastilina (http://forum.snartmamma.com/member.php?u=4298) som fødte i april i år, hadde AFLP i sitt forrige (andre) svangerskap. Om du leser i Plastilinas gjestebok vil du også se at det finnes en bruker med nicket tullemor89 som har opplevd det samme, men hun er ikke aktiv her inne.
Lykke til med svangerskapet, håper virkelig du slipper unna AFLP denne gangen! :kryss: :lykke:
Hei, jeg er her inne nå :) Ønsker å komme i kontakt med alle som har hatt akutt fettlever i svangerskap. Jeg har ikke fått flere barn, men har veldig lyst på. Jeg fikk multiorgansvikt og havnet i koma, men er i dag helt frisk. Hvordan er deres opplevelser? Skal komme med en mer detaljert beskrivelse av hva som skjedde med meg snart.
Hei, jeg er her inne nå :) Ønsker å komme i kontakt med alle som har hatt akutt fettlever i svangerskap. Jeg har ikke fått flere barn, men har veldig lyst på. Jeg fikk multiorgansvikt og havnet i koma, men er i dag helt frisk. Hvordan er deres opplevelser? Skal komme med en mer detaljert beskrivelse av hva som skjedde med meg snart.
Hei!
Så fint at det er noen som skriver her inne:) Huff det hørstes ikke mye bra ut....... Når fikk du barnet ditt? Ble det for tidlig født? Hvor lenge var du i koma?
Hadde du ikke noe vondt ....før du plutselig ble kjempe dårlig?
Hilsen Cleo, 85modell
tullemor89
28-10-2011, 08:48
Hei!
Så fint at det er noen som skriver her inne:) Huff det hørstes ikke mye bra ut....... Når fikk du barnet ditt? Ble det for tidlig født? Hvor lenge var du i koma?
Hadde du ikke noe vondt ....før du plutselig ble kjempe dårlig?
Hilsen Cleo, 85modell
Her er min erfaring med aflp:
Jeg var gravid i fjor og hadde fått termin 13. oktober. Alt så veldig bra ut, utenom at jeg hadde svangerskapdiabetes. 27. august dro jeg til legen med kraftige smerter/sammentrekninger i magen, og vi var redd for at fødtselen skulle være i gang, og det enda var 1,5 mnd igjen til termin. Min søster og noen veninner og samboeren min hadde merket at jeg var noe gul på "hviten" i øynene den siste uka. Jeg hadde følt meg slapp og sliten hele uka, men det var først fredag sammentrekningene tok seg opp. Vi hastet til legen som kalte meg overbekymret førstegangsfødende og sende meg hjem med beskjeen om å komme tilbake etter 2-3 dager hvis jeg ikke ble bedre. Dette var ikke vi fornøyd med og vi ringte jordmor. Hun kom hjem til oss og undersøkte om jeg hadde åpning, noe jeg ikke hadde. Hun kunne ikke finne noe galt, men ringte sykehuset og fortalte at "det er noe som ikke stemmer med denne jenta, men jeg klarer ikke helt finne ut hva det er".
Jeg ble sendt til sykehuset i Bodø og lå der på overvåking i 2 dager. Så, søndag morgen kom, og hjertelyden til barnet gikk ned. Vi fikk beskjed om at det ble keisersnitt. Samboeren min gikk for å skifte til operasjonsklær for å være med på keisersnittet, men da forsvant hjertelyden til barnet vårt helt, og jeg fikk en maske over munn og nese med klar beskjed: "Det blir ikke tid, det blir hastekeisersnitt med en gang!" Det siste jeg husker var at jeg var livredd for sønnen vår og at tårene og panikken kom rasende. Det neste jeg husker helt klart, er at jeg sakte men sikkert våkner til på rikshospitalet i Oslo med min samboer foran meg. Det er fredag, og jeg har vært borte i 5 dager.
Jeg husker små glipp av at jeg våkner, ser mamma, og prøver å rope om hjelp. Jeg kan ikke bevege hode eller kroppen, og prøver fortvilt å rope høyt om hjelp, men alt mamma hører er at jeg hvisker "hjelp, hjelp". Hun spør fortvilt hva hun kan hjelpe meg med, men da faller jeg bort igjen. Dette skjer flere ganger, enten våkner jeg et lite øyeblikk og ser mamma eller saboeren min, eller leger. Jeg hvisker også "vondt, vondt", men når de spør hvor jeg har vondt, klarer jeg ikke svare. Jeg er helt lammet i kroppen, men samtidig som fortvilelsen er stor, har jeg ikke panikk.
Det som er skjedd er at sønnen vår ble tatt med hastekesersnitt på søndag. Han var helt frisk og fin, og trengte verken kuvøse eller noe. Jeg husker ingenting fra det, men jeg har blitt fortalt av leger og familie at jeg kom meg noen timer etter narkosen, var frustrert over at jeg ikke fikk se sønnen vår (Da var de påtur til meg med han fra barneavdelingen) og når jeg fikk se og holde ham var jeg kjempegla. De sa jeg var som normalt, bare virket litt bedugget og sløv av narkosen. Så gikk den søndagen. Mandags morgen var jeg likedann, pratet litt, men ville mest bare holde sønnen vår. Like bortreist som dagen før. Den dagen gikk også, men nå begynte familien min å bli bekymret. Da de spurte hvorfor jeg var slik fikk de til svar at jeg kanskje hadde reagert litt på narkosen, og at jeg bare var litt sliten.
Tirsdag morgen kom. Verken leger eller familie fikk kontakt med meg, og når de sa navnet mitt, åpnet jeg øynene, så på dem med sløvt blikk, så datt øyelokkene igjen. Da krevde familien min at jeg skulle flyttes til et annet sykehus. Etter at de fikk kranglet seg til det, ble jeg sent til rikshospitalet i Oslo. Jeg ble igjen lagt i narkose og sendt med helikopter til flyplassen, og derfra med eget ambulansefly. Noen få timer etter jeg har ankommet Oslo får min saboer og min mamma beskjed om at jeg hadde multiorgansvikt. Lever og nyre var kollapsett, hadde akutt fettlever, indre blødninger fra operasjonssåret og var farlig nært å falle i koma. Kroppen min hadde også mistet evnen til å koagulere blod, så det var derfor operasjonssåret blødde innvendig, så da de åpnet meg igjen, var buken fylt med blod.
De la meg i respirator og kunstig koma for å få kontroll over kroppen min. På den måten kunne jeg puste sammen med maskinen, men samtidig slappe av i kroppen. Under den tiden var jeg våken flere ganger og husker at jeg ble fortalt hele tiden at jeg var på rikshospitalet i Oslo, og at alt kom til å bli bra. Jeg husker hele tiden bildene som de hadde hengt opp på veggen fremfor senga, med bilder av vår nyfødte sønn. Han var igjen i Bodø, der min pappa og søster tok seg av ham, mens han lå på barneavdelingen.
Så, tilbake til da jeg våknet opp. Jeg husker jeg våknet og så samboeren min sitte og se på meg. Han spurte om jeg viste hva som hadde skjedd. Akkurat da husket jeg verken barn eller keisersnitt, og svarte "nei" passelig bedugget. Da fortalte han at sønnen vår var født med keisersnitt, og at det gikk bare bra med ham. Men at det var værre med meg. Så husker jeg ikke så mye av den dagen, men jeg fikk fortalt hva som hadde skjedd. Lørdagen kom og jeg var nå kommet til meg selv. Det ble mye gråting den helga, og fortvilelsen var stor over at jeg ikke kunne huske å ha sett og hold min egen sønn, og at jeg bare gråt og ville bli overflyttet til Bodø sånn at jeg fikk møte sønnen min. Jeg husket jo ikke at jeg har møtt ham, selv om de andre fortalte at jeg hadde det. Jeg så bare bildene av ham på veggen, og det var fælt å vite at han sanrt var en uke gammel, og jeg hadde ikke møtt han enda, i bevist tilstand.
Så kom søndagen og jeg ble sendt til tilbake til Bodø med ambulansefly. Gleden av å endelig se min nydelige vakkre sønn var helt ubeskrivelig!! Enda var jeg veldig sliten og sterkt medisinert, å klarte bare holde ham en liten stund av gangen. Jeg var jo enda innlagt på sykehuset, men siden samboeren min var kommet tilbake fra Oslo sammen med meg, så skrev de ut sønnen vår. Stakkars samboeren min :) Tror ikke han var helt forberedt på å plutselig få en liten prematur gutt på 2 kg i armene, men beskje om at nå hadde han ansvaret. Barneavdelingen/fødeavdelingen hjalp jo selvfølgelig til med å låne klær og badestamt å sånn, men samboeren min og vår sånn på en uke bodde på sykehushotellet alene, mens jeg lå innlagt på sykehuset. Tror det er det man kan kalle "pangstart" på papparollen :) Mye skjedde den neste uka, blant annet fikk jeg bukspytkjertelbetennelse og noe småtteri, men så kom fredagen og jeg ble skrevet ut og vi fikk reise hjem.
Så, nøyaktig 14 dager etter jeg ble innlagt med sammentrekninger i magen, kom jeg hjem igjen med en litt annen fødtselsopplevelse enn den jeg haddde planlagt :)
Tiden etterpå var litt tung. Jeg hadde jo ligget i 14 dager, så omtrent all muskelatur i beina mine var borte. Jeg måtte blant annet ha to til tre stopp i trappa hjemme, før jeg kom meg opp i stuen igjen. Men det som kom etter er jo bare et fjernt minne nå :) Så nå, litt over et år siden vi fikk vår første sønn, ønsker jeg meg flere barn, og lurer fært på om vi skal få flere. Jeg har fått beskjed om at det mest sannsynlig ikke kommer til å hende igjen, men samboeren min vil ikke ta sjangsen en gang til.
Hvordan var deres opplevelse med aflp? En av diagnosene jeg fikk var "hellp med påfølgende akutt fettlever". Journalen min fra sykehuset er på 50-60 sider, og med flere diagnoser enn jeg har orket å telle. Hvilken diagnose fikk dere? Hvordan har dere hatt det i ettertid? Det har ikke vært værst for meg tror jeg, her var det familien min, spesiellt samboeren min, som fikk den værste opplevelsen. Det var jo han som så alt dette, jeg har jo vært borte hele uken dette foregikk. Hvordan er det med dere? Har dere tenkt på flere barn?
Tror jeg kunne skrevet enda mer, men skal stoppe nå, ser det ble veldig mye lengre enn det jeg hade tenkt! :/ Ble bare litt vanskelig å korte ner mere. Er sikkert mye jeg ikke har fått med her, men dette er i alle fall i hovedsak det som skjedde med meg.
Så nå, hva med dere? :)
tullemor89
Hei tullemor89,
jeg fikke helt frysninger av å lese historien din. Du/dere har jammen hatt det tøft! Jeg slapp heldigvis unna å bli så veldig dårlig etter at sønnen min var født. Verdiene i kroppen min forbedret seg ganske så kjapt etter at han kom til verden. På min tralle stod det akutt fettlever/help så tror kanskje vi hadde noe av det samme. Jeg var på intensiven i 4 dager, men var tilsammen innlagt i 14 dager på sykehuset. Lå på Stavanger sykehus og de sa det var ca 15 år siden de hadde hatt en pasient som meg....så sjeldent kan man jo trygt si at det er!
Jeg har allerede skrevet noe om hvordan jeg hadde det så bare les litt lengre opp, så slipper jeg å gjenta meg selv:)
Jeg fikk også plutselig veldig vondt i magen. Jamra meg som bare det! Gikk på legevakta og ble heldigvis sendt videre til sykehuset! Sønnen vår ble tatt ut i all hast. jeg hadde leververdier på over 3000, har hørt at de skal ligge på rundt 45-50 så har jo forstått at det er mye. Tok de ikke blodprøver av deg med en gang du kom på sykehuset? Så de ikke at du hadde høye verdier?
Hvorfor tok det så lang tid for dem å finne ut at du hadde multiorgansvikt....vil ikke det vises på blodprøver? Du må jo ha hatt veldig vondt...
Hva har legene rådet deg til i forhold til det å få flere barn? Til meg sa de at jeg burde ta noen tabletter under neste svangerskap....har du fått høre noe om det...? Forstå jo at du øsnker flere. Det gjør jeg også:) Min sønn er også 1 år nå:)
Måtte sønnen deres gentestes? Det måtte vår. Men de kunne heldigvis ikke finne noe unormalt.
Ble mange spørsmål dette her:) Du får bare se hva du orker å svare på:)
Veldig kjekt å komme i kontakt med andre som har hatt dette. Er liksom ikke så mange - og godt er jo det!
Hilsen Cleo
tullemor89
28-10-2011, 15:53
Hei tullemor89,
jeg fikke helt frysninger av å lese historien din. Du/dere har jammen hatt det tøft! Jeg slapp heldigvis unna å bli så veldig dårlig etter at sønnen min var født. Verdiene i kroppen min forbedret seg ganske så kjapt etter at han kom til verden. På min tralle stod det akutt fettlever/help så tror kanskje vi hadde noe av det samme. Jeg var på intensiven i 4 dager, men var tilsammen innlagt i 14 dager på sykehuset. Lå på Stavanger sykehus og de sa det var ca 15 år siden de hadde hatt en pasient som meg....så sjeldent kan man jo trygt si at det er!
Jeg har allerede skrevet noe om hvordan jeg hadde det så bare les litt lengre opp, så slipper jeg å gjenta meg selv:)
Jeg fikk også plutselig veldig vondt i magen. Jamra meg som bare det! Gikk på legevakta og ble heldigvis sendt videre til sykehuset! Sønnen vår ble tatt ut i all hast. jeg hadde leververdier på over 3000, har hørt at de skal ligge på rundt 45-50 så har jo forstått at det er mye. Tok de ikke blodprøver av deg med en gang du kom på sykehuset? Så de ikke at du hadde høye verdier?
Hvorfor tok det så lang tid for dem å finne ut at du hadde multiorgansvikt....vil ikke det vises på blodprøver? Du må jo ha hatt veldig vondt...
Hva har legene rådet deg til i forhold til det å få flere barn? Til meg sa de at jeg burde ta noen tabletter under neste svangerskap....har du fått høre noe om det...? Forstå jo at du øsnker flere. Det gjør jeg også:) Min sønn er også 1 år nå:)
Måtte sønnen deres gentestes? Det måtte vår. Men de kunne heldigvis ikke finne noe unormalt.
Ble mange spørsmål dette her:) Du får bare se hva du orker å svare på:)
Veldig kjekt å komme i kontakt med andre som har hatt dette. Er liksom ikke så mange - og godt er jo det!
Hilsen Cleo
Hei igjen Cleo! Ser ut som vi har mye til felles og er helt enig i at det er kjekt å komme i kontakt! Ja, leste det etter jeg skrev innlegget :)
Ja, vi er begge (jeg og sønnen min) gentesten, men ingen av oss hadde noe unormalt på prøvene. Jo, de tok blodprøver av meg etter min mildt sakt forbannede søster eksploderte i raseri og fortvilelse på sykehuset da sykepleieren kalte meg sløv av narkosen, to dager etter K.snittet. Hun fikk fart på sakene for å si det sånn. Blodprøver ble tatt, men de fikk ikke svar på dem før de hadde sendt meg videre til Oslo. Men heldigvis var de noe kjappere der, og fikk påvist akutt fettlever,lever og nyresvikt med en gang.
Ja, det var vondt, men ikke værre enn andre som snart skal føde tror jeg. Det føltes som kraftige rier. Jeg bor litt over 3 timer unna nærmeste sykehus, så da jordmor undersøkte meg ville hun sende meg med ambulanse. Da jeg vet at det ikke er noe sælig behagelig å ligge bak i en ambulanse på en båre ba jeg veldig fint om at samboeren min måtte få kjøre meg i stedet. Jordmora gikk med på det, men da måtte vi kjøre med en gang. Jeg fikk 2 lungemodningssprøyer den dagen også, i tilfellede det ble fødtsel. Da vi kom frem til Bodø etter 3 timer i bil, lå jeg i i fosterstilling i framsete og hadde veldig vond, men det gikk bra, tror jeg var så oppspilt, redd for barnet og samtidig spent på om det ble fødtsel, at jeg rakk ikke tenke så mye før plutselig vi var på sykehuset. Og det som gjorde mest fysisk vondt av alt var da de skulle fjerne drenslangen som lå gjennom magen min en uke etter keisersnittet. Den var der for å samle opp blodet fra keisersnittsåret inne i magen. Den hadde grodd seg litt fast, og de stakkars sykepleierne som fjernet den fikk vell noe mer kjefting og roping enn de fortjente :)
Blir litt hopping frem og tilbake her, er litt ustrukturert i forklaringen min, men håper du skjønner hva jeg skriver :)
Jeg ble i ettertid tatt veldig mange blodprøver av, og har hatt en samtale med hun som tok keisersnittet på meg. Hun sier at pga av det er så sjeldent, finnes det lite statestikk på om dette kan skje igjen. Men hun sier at hun ikke vil fraråde meg å få flere barn, men heller ikke anbefale det. Altså er jeg like langt i å vite om jeg burde få flere eller ikke :) Kjenner jeg er "bansjuk" allerede nå, men samboern min er litt redd for å prøve igjen.
tullemor89
Hei igjen Cleo! Ser ut som vi har mye til felles og er helt enig i at det er kjekt å komme i kontakt! Ja, leste det etter jeg skrev innlegget :)
Ja, vi er begge (jeg og sønnen min) gentesten, men ingen av oss hadde noe unormalt på prøvene. Jo, de tok blodprøver av meg etter min mildt sakt forbannede søster eksploderte i raseri og fortvilelse på sykehuset da sykepleieren kalte meg sløv av narkosen, to dager etter K.snittet. Hun fikk fart på sakene for å si det sånn. Blodprøver ble tatt, men de fikk ikke svar på dem før de hadde sendt meg videre til Oslo. Men heldigvis var de noe kjappere der, og fikk påvist akutt fettlever,lever og nyresvikt med en gang.
Ja, det var vondt, men ikke værre enn andre som snart skal føde tror jeg. Det føltes som kraftige rier. Jeg bor litt over 3 timer unna nærmeste sykehus, så da jordmor undersøkte meg ville hun sende meg med ambulanse. Da jeg vet at det ikke er noe sælig behagelig å ligge bak i en ambulanse på en båre ba jeg veldig fint om at samboeren min måtte få kjøre meg i stedet. Jordmora gikk med på det, men da måtte vi kjøre med en gang. Jeg fikk 2 lungemodningssprøyer den dagen også, i tilfellede det ble fødtsel. Da vi kom frem til Bodø etter 3 timer i bil, lå jeg i i fosterstilling i framsete og hadde veldig vond, men det gikk bra, tror jeg var så oppspilt, redd for barnet og samtidig spent på om det ble fødtsel, at jeg rakk ikke tenke så mye før plutselig vi var på sykehuset. Og det som gjorde mest fysisk vondt av alt var da de skulle fjerne drenslangen som lå gjennom magen min en uke etter keisersnittet. Den var der for å samle opp blodet fra keisersnittsåret inne i magen. Den hadde grodd seg litt fast, og de stakkars sykepleierne som fjernet den fikk vell noe mer kjefting og roping enn de fortjente :)
Blir litt hopping frem og tilbake her, er litt ustrukturert i forklaringen min, men håper du skjønner hva jeg skriver :)
Jeg ble i ettertid tatt veldig mange blodprøver av, og har hatt en samtale med hun som tok keisersnittet på meg. Hun sier at pga av det er så sjeldent, finnes det lite statestikk på om dette kan skje igjen. Men hun sier at hun ikke vil fraråde meg å få flere barn, men heller ikke anbefale det. Altså er jeg like langt i å vite om jeg burde få flere eller ikke :) Kjenner jeg er "bansjuk" allerede nå, men samboern min er litt redd for å prøve igjen.
tullemor89
Hei igjen Tullemor89!
Tusen takk for raskt svar! Er så kjekt å endelig komme i kontakt med noen i samme situasjon. Selv om du helt klart ble enda sykere enn meg!
Gjør ingenting om du hopper litt når du forklarer ting. Jeg forstår det godt jeg:) Det er liksom så mye å fortelle og så mange inntrykk at de kommer litt etterhvert.
Jeg bor ca en time i fra nærmeste sykehus. Ble ikke tilbudt sykebil. Og trodde jo ikke at det var så veldig farlig fordi legevakta sa at det virka som om alt stod bra til med den lille, men jeg måtte på sykehuset, fordi så vondt som jeg hadde kunne jeg jo ikke ha.
Bilturen er den verste jeg noen gang har hatt. Måtte klype/slå meg andre plasser for smerten i magen var helt forferdelig. Da jeg kom til sykehuet husker jeg at det første jeg gjorde da jeg steg ut av bilen var å spy og spy. VEt ikke hvorfor, men kan jo hende det var pga store smerter.......
På sykehuset ville de ikke gi meg noe smertestillende pga. de måtte vente på en overlege som skulle komme å prøve å stille en diagnose. Jeg jamra og bar meg. Det kom stadig nye legeer inn for å hilse på meg, var visst veldig interessant....men jeg klaget nok for det meste, for det gjorde jo så innmari vondt! De tok ultrayd av meg. Og fant heller ikke da noe galt med sønnen min. Jeg fikk noe for smertene og da ble jeg helt god! Men tror i grunnen ikke jeg skulle hatt det enda, fordi en av legene kom til meg å sa "du skulle jo ikke ha smertestillende enda!" men men det var nå ikke mitt problem!
Da de fikk svar på blodprøvene mine så hadde jeg leververdier på over 1000, og de sa at jeg måttte dra til Stavanger sykehus i til felle gutten min måtte bli født (de tok ikke imot premature barn der jeg var). Så da for jeg avgårde i sykebil. Samboeren min kjørte etter pga det var ikke plass i sykebilen. Jeg hadde med meg en person som skulle passe på i tilfelle jeg fikk krampe...det kan visst skje, men heldigvis visste ikke jeg det da. Jeg fikk forresten også en lungemodningssprøyte, men den fikk ikke vare lenge. Da jeg kom til Stavanger fant de som sagt ut at jeg hadde sykt høye verdier og sønnen min måtte ut. Husker at jeg måtte ta av meg alt i full fart, og at ringen også måtte av. Det var ikke lett fordi jeg var sykt hoven. Men ville jo ikke at de skulle klippe den av. Så jeg begynte å blø fordi jeg ville ha den av uten å ødelegge den... merkelige ting jeg tenkte på når det egentlig stod om livet til oss begge. Men jeg forstod nok ikke alvoret og godt er jo det. Følte meg på en rar måte veldig trygg.
Legen som jeg hadde i Stavanger sa at han forstod med en gang hva som var galt dagen etter at han fikk se meg. Da han så meg på intensiven var jeg helt gul i ansiktet sa han....
Han var jeg til kontroll hos en måned etterpå. Han var virkelig positiv til at jeg skulle få flere barn. "Klart skal du det!". Så da føler jeg at det i grunnen bare er meg det står på fordi samboeren min er også veldig positiv. Og jeg tenker at nå vet de jo om det! Så hvis det skulle skje igjen, er de jo obs på det. Du ble nok så alvorlig syk etterpå fordi de ikke klarte å finne ut av det raskt nok.
Tok de ingen blodprøver av deg før barnet ditt ble født?
Er enig med søstera di. Det er jo merkelig at de ikke undersøkte deg med blodprøver og lignende etter fødselen! Jeg lå på overvåkning i 4 dager med sikkert ulike medisiner som skulle hjelpe. Og legen sa at så fort verdiene snudde så visste han at jeg skulle bli bra igjen. Men deg begynte de jo ikke å behandle i det hele tatt virker det som...................... og da ble du jo bare verre og verre....
Jeg måtte vente over et døgn på å få se min sønn. Det var helt merkelig. Følte at han var inni magen enda. Jeg hadde jo enda 3 måneder igjen, så det var så rart at han allerede var født. Ville også gjerne treffe ham, men de turde vel ikke å koble meg fra alt utstyret før de visste at ting var på stell igjen. Men var jo litt rart når så mange hadde fått se sønnen min før meg....husker jeg sa at "alle har jo sett ham bare ikke meg!".
Dette ble jammen langt..... og sikkert rotete!
Jeg ble ikke gentestet. Vet ikke hvorfor....men det var veldig mye styr med de greiene der. Var mye frem og tilbake før de testet sønnen min også. Tror du jeg burde spørre om en gentesting... vi hadde samtale med en genspesialist og han sa det at slike tester ikke var sikre. De kunne gi en falsk trygghet. Det beste var å bare være obs.
Har forstått det slik at dette er ditt første barn...eller er det det?
De tok forresten også veldig mange blodprøver av meg også etter at sønnen min ble født. Det ble en del dager der jeg våknet opp med "godmorgen-skal bare ta en blodprpøve". Men er jo veldig godt at de er på den sikre siden! De tok også en kontroll etter en måned. Hvor lenge etterpå tok du blodprøver?
Hilsen Cleo:)
tullemor89
01-11-2011, 13:32
Hei igjen Tullemor89!
Tusen takk for raskt svar! Er så kjekt å endelig komme i kontakt med noen i samme situasjon. Selv om du helt klart ble enda sykere enn meg!
Gjør ingenting om du hopper litt når du forklarer ting. Jeg forstår det godt jeg:) Det er liksom så mye å fortelle og så mange inntrykk at de kommer litt etterhvert.
Jeg bor ca en time i fra nærmeste sykehus. Ble ikke tilbudt sykebil. Og trodde jo ikke at det var så veldig farlig fordi legevakta sa at det virka som om alt stod bra til med den lille, men jeg måtte på sykehuset, fordi så vondt som jeg hadde kunne jeg jo ikke ha.
Bilturen er den verste jeg noen gang har hatt. Måtte klype/slå meg andre plasser for smerten i magen var helt forferdelig. Da jeg kom til sykehuet husker jeg at det første jeg gjorde da jeg steg ut av bilen var å spy og spy. VEt ikke hvorfor, men kan jo hende det var pga store smerter.......
På sykehuset ville de ikke gi meg noe smertestillende pga. de måtte vente på en overlege som skulle komme å prøve å stille en diagnose. Jeg jamra og bar meg. Det kom stadig nye legeer inn for å hilse på meg, var visst veldig interessant....men jeg klaget nok for det meste, for det gjorde jo så innmari vondt! De tok ultrayd av meg. Og fant heller ikke da noe galt med sønnen min. Jeg fikk noe for smertene og da ble jeg helt god! Men tror i grunnen ikke jeg skulle hatt det enda, fordi en av legene kom til meg å sa "du skulle jo ikke ha smertestillende enda!" men men det var nå ikke mitt problem!
Da de fikk svar på blodprøvene mine så hadde jeg leververdier på over 1000, og de sa at jeg måttte dra til Stavanger sykehus i til felle gutten min måtte bli født (de tok ikke imot premature barn der jeg var). Så da for jeg avgårde i sykebil. Samboeren min kjørte etter pga det var ikke plass i sykebilen. Jeg hadde med meg en person som skulle passe på i tilfelle jeg fikk krampe...det kan visst skje, men heldigvis visste ikke jeg det da. Jeg fikk forresten også en lungemodningssprøyte, men den fikk ikke vare lenge. Da jeg kom til Stavanger fant de som sagt ut at jeg hadde sykt høye verdier og sønnen min måtte ut. Husker at jeg måtte ta av meg alt i full fart, og at ringen også måtte av. Det var ikke lett fordi jeg var sykt hoven. Men ville jo ikke at de skulle klippe den av. Så jeg begynte å blø fordi jeg ville ha den av uten å ødelegge den... merkelige ting jeg tenkte på når det egentlig stod om livet til oss begge. Men jeg forstod nok ikke alvoret og godt er jo det. Følte meg på en rar måte veldig trygg.
Legen som jeg hadde i Stavanger sa at han forstod med en gang hva som var galt dagen etter at han fikk se meg. Da han så meg på intensiven var jeg helt gul i ansiktet sa han....
Han var jeg til kontroll hos en måned etterpå. Han var virkelig positiv til at jeg skulle få flere barn. "Klart skal du det!". Så da føler jeg at det i grunnen bare er meg det står på fordi samboeren min er også veldig positiv. Og jeg tenker at nå vet de jo om det! Så hvis det skulle skje igjen, er de jo obs på det. Du ble nok så alvorlig syk etterpå fordi de ikke klarte å finne ut av det raskt nok.
Tok de ingen blodprøver av deg før barnet ditt ble født?
Er enig med søstera di. Det er jo merkelig at de ikke undersøkte deg med blodprøver og lignende etter fødselen! Jeg lå på overvåkning i 4 dager med sikkert ulike medisiner som skulle hjelpe. Og legen sa at så fort verdiene snudde så visste han at jeg skulle bli bra igjen. Men deg begynte de jo ikke å behandle i det hele tatt virker det som...................... og da ble du jo bare verre og verre....
Jeg måtte vente over et døgn på å få se min sønn. Det var helt merkelig. Følte at han var inni magen enda. Jeg hadde jo enda 3 måneder igjen, så det var så rart at han allerede var født. Ville også gjerne treffe ham, men de turde vel ikke å koble meg fra alt utstyret før de visste at ting var på stell igjen. Men var jo litt rart når så mange hadde fått se sønnen min før meg....husker jeg sa at "alle har jo sett ham bare ikke meg!".
Dette ble jammen langt..... og sikkert rotete!
Jeg ble ikke gentestet. Vet ikke hvorfor....men det var veldig mye styr med de greiene der. Var mye frem og tilbake før de testet sønnen min også. Tror du jeg burde spørre om en gentesting... vi hadde samtale med en genspesialist og han sa det at slike tester ikke var sikre. De kunne gi en falsk trygghet. Det beste var å bare være obs.
Har forstått det slik at dette er ditt første barn...eller er det det?
De tok forresten også veldig mange blodprøver av meg også etter at sønnen min ble født. Det ble en del dager der jeg våknet opp med "godmorgen-skal bare ta en blodprpøve". Men er jo veldig godt at de er på den sikre siden! De tok også en kontroll etter en måned. Hvor lenge etterpå tok du blodprøver?
Hilsen Cleo:)
Å, kjenner meg såå igjen når du sier at du følte at "alle andre" hadde sett sønnen din, for slik følte jeg det også. Heldigvis var barneavdelingen streng med å slippe inn folk, siden det var andre premature på nyfødtavdelingen. Men likevell hadde både tanter og onkler av meg allerede sett han, og det var litt sårt å høre alle si hvor flott han var, og så hadde jeg enda ikke (ialefall ikke i bevist tilstand) sett ham selv.
Ja, dette er mitt første, men forhåpentligvis ikke siste :) Husker ikke hvor lenge, men var nok noen måneder jeg var å tok blodprøver etterpå, også fordi jeg insisterte på det for å være på den sikre siden.
Tror jeg må lese litt mer grundig gjennom hva du har skrevet til nå, så tror jeg nok jeg har noen flere spørsmål jeg lurer på :) Er det noe du lurer på? :)
Tuppemor82
01-11-2011, 16:05
Heisann jenter!!! :glis:
Melder meg inn i samtalen om det er greit?!?! Så "koselig" :rabla:at det er flere av oss!!
Blir litt satt ut av å lese historiene deres....får en d`javu følelse!! og her nermer det seg termin...så jeg vett ikke helt om det er bra å begynne å tenke tilbake på de dager!! det er nå 6,5 år siden vi fikk vår sønn!! ....og jeg fikk AFLP. Er i dag helt frisk, men var redusert i en lang periode etter dette. Hadde den nette sum av 3 mnd på sykehus pga komplikasjonene som kom i forbindelse med svangerskapsforgiftningen.
Det som er så rart er at det var så diffuse symptom, og jeg fikk ikke den intense magsmerten dere beskriver. Jeg drakk ca 7 liter per døgn, ellers var jeg generelt i dårlig form. Utslagsgivende ble det når jeg mistet språket en kort periode....dette førte til utredinging av den generelt dårlige almenntilstanden hvor de fant skyhøye leverprøver.
Fødselen ble satt i gang, men endte i akutt keisersnitt da forsterlyden sank plutselig.
Men gutten var frisk og tidig når han kom. Hadde et døgn i kuvøse, men var ellers klar for utskriving forholdsvis raskt.
Jeg fikk en hel del komplikasjoner som hull på tarm, masse væske i kroppen som gjorde at jeg sårene ikke fikk gro. -->dette igjen førte til utallige tappinger av væske fra buk og lunger for at jeg skulle klare å puste.
Etter 3 lange mnd ble vi endelig sendt hjemover.....
Jeg har vert flere runder med legene på Haukeland ang å få flere barn. Fikk først beskjed om at dette ikke var så lurt, men kontrabeskjed ganske kort tid etterpå. De sier at det finnes ingen garanti for at dette ikke kommer igjen, men de mener det kan i så fall forløse barnet på et tidligere tidspunkt så jeg ikke blir SÅ dårlig.
Vi har til og med fått gjennomført IVF, siden begge egglederene er tette etter de utallige infeksjonene jeg fikk i 2005!!
Og oppfølgingen har vert fantastisk. Jeg har fått privatnr til overlegen, og viss jeg har ringt for noe så har de ordnet time til meg på dagen! Siste delen av svangerskapet skal jeg på kontroll hver 14 dag, og gjerne oftere viss det var det som måtte til for at jeg skulle føle meg trygg!!! helt utrolig!! :)
Så viss dere ønsker flere barn så tror jeg nok at det lar seg gjøre!!
Vi venter en liten jente denne gangen da....kanskje det har en betydning...har hørt snakk om dette tidligere, men det mente legen at ikke hadde noe betydning!?!?
Å, kjenner meg såå igjen når du sier at du følte at "alle andre" hadde sett sønnen din, for slik følte jeg det også. Heldigvis var barneavdelingen streng med å slippe inn folk, siden det var andre premature på nyfødtavdelingen. Men likevell hadde både tanter og onkler av meg allerede sett han, og det var litt sårt å høre alle si hvor flott han var, og så hadde jeg enda ikke (ialefall ikke i bevist tilstand) sett ham selv.
Ja, dette er mitt første, men forhåpentligvis ikke siste :) Husker ikke hvor lenge, men var nok noen måneder jeg var å tok blodprøver etterpå, også fordi jeg insisterte på det for å være på den sikre siden.
Tror jeg må lese litt mer grundig gjennom hva du har skrevet til nå, så tror jeg nok jeg har noen flere spørsmål jeg lurer på :) Er det noe du lurer på? :)
Hei igjen,
ja det dukker stadig opp noen spørsmål og kanskje flere etterhvert:) hukser ikke om du har svart på det enda, men ble du rådet til å ta noen tabletter hvis du skulle bli gravid igjen?
Hilsen Cleo
Heisann jenter!!! :glis:
Melder meg inn i samtalen om det er greit?!?! Så "koselig" :rabla:at det er flere av oss!!
Blir litt satt ut av å lese historiene deres....får en d`javu følelse!! og her nermer det seg termin...så jeg vett ikke helt om det er bra å begynne å tenke tilbake på de dager!! det er nå 6,5 år siden vi fikk vår sønn!! ....og jeg fikk AFLP. Er i dag helt frisk, men var redusert i en lang periode etter dette. Hadde den nette sum av 3 mnd på sykehus pga komplikasjonene som kom i forbindelse med svangerskapsforgiftningen.
Det som er så rart er at det var så diffuse symptom, og jeg fikk ikke den intense magsmerten dere beskriver. Jeg drakk ca 7 liter per døgn, ellers var jeg generelt i dårlig form. Utslagsgivende ble det når jeg mistet språket en kort periode....dette førte til utredinging av den generelt dårlige almenntilstanden hvor de fant skyhøye leverprøver.
Fødselen ble satt i gang, men endte i akutt keisersnitt da forsterlyden sank plutselig.
Men gutten var frisk og tidig når han kom. Hadde et døgn i kuvøse, men var ellers klar for utskriving forholdsvis raskt.
Jeg fikk en hel del komplikasjoner som hull på tarm, masse væske i kroppen som gjorde at jeg sårene ikke fikk gro. -->dette igjen førte til utallige tappinger av væske fra buk og lunger for at jeg skulle klare å puste.
Etter 3 lange mnd ble vi endelig sendt hjemover.....
Jeg har vert flere runder med legene på Haukeland ang å få flere barn. Fikk først beskjed om at dette ikke var så lurt, men kontrabeskjed ganske kort tid etterpå. De sier at det finnes ingen garanti for at dette ikke kommer igjen, men de mener det kan i så fall forløse barnet på et tidligere tidspunkt så jeg ikke blir SÅ dårlig.
Vi har til og med fått gjennomført IVF, siden begge egglederene er tette etter de utallige infeksjonene jeg fikk i 2005!!
Og oppfølgingen har vert fantastisk. Jeg har fått privatnr til overlegen, og viss jeg har ringt for noe så har de ordnet time til meg på dagen! Siste delen av svangerskapet skal jeg på kontroll hver 14 dag, og gjerne oftere viss det var det som måtte til for at jeg skulle føle meg trygg!!! helt utrolig!! :)
Så viss dere ønsker flere barn så tror jeg nok at det lar seg gjøre!!
Vi venter en liten jente denne gangen da....kanskje det har en betydning...har hørt snakk om dette tidligere, men det mente legen at ikke hadde noe betydning!?!?
Hei!
Ja veldig greit det! Er jo ikke akkurat så veldig mange som har interesse av å prate om dette så da er det jo fint at vi kan finne hverandre her inne:)
Du har også jammen hatt det tøft etter fødselen. Føler meg svært heldig når jeg leser om deg og Tullemor89...... jeg har jo jammen sluppet billig unna i forhold til dere. Gratulerer så mye med baby i magen! Alt går nok bra skal du se:) Hadde vært veldig fint om du ville skrive her inne når den lille har kommet til verden og du kan fortelle litt om hvordan det gikk!
Husker du hvor høye leververdier du hadde før gutten din kom til verden? Det må ha vært en ekkel følelse å plutselig miste språket....
Hvilken uke var du i da sønnen din kom til verden?
Har du blitt rådet til å ta noen spesielle tabletter under dette svangerskapet?
Så flott at du får så god oppfølging nå! Det fortjener du! Tar du også blodprøver jevnlig nå for å ha litt kontroll på verdiene i kroppen?
Hilsen Cleo
tullemor89
03-11-2011, 08:00
Hei igjen,
ja det dukker stadig opp noen spørsmål og kanskje flere etterhvert:) hukser ikke om du har svart på det enda, men ble du rådet til å ta noen tabletter hvis du skulle bli gravid igjen?
Hilsen Cleo
Nei, har ikke hørt noenting om tabletter. Ser du har skrevet albul, men var det kanskje albyl du mente (albyl-tabletter)? Så på nettet at dette er blodfortynnende. Skjønner ikke helt hvorfor du er anbefalt dette, men så er jo ikke jeg lege heller da :) Problemet med meg av nettop det motsatte; at blodet ikke koagulerte, og dermed stoppet ikke blødningen. Fikk jo blodfortynnenede etter hver, slik at jeg ikke skulle få blodpropp, men hvorfor man skal få dette før fødtselen vet jeg ikke. Sa de noe om det?
Uansett, så er jeg ikke lege, så kan godt være det er godt for noe :)
tullemor89
03-11-2011, 08:07
Hei!
Ja veldig greit det! Er jo ikke akkurat så veldig mange som har interesse av å prate om dette så da er det jo fint at vi kan finne hverandre her inne:)
Du har også jammen hatt det tøft etter fødselen. Føler meg svært heldig når jeg leser om deg og Tullemor89...... jeg har jo jammen sluppet billig unna i forhold til dere. Gratulerer så mye med baby i magen! Alt går nok bra skal du se:) Hadde vært veldig fint om du ville skrive her inne når den lille har kommet til verden og du kan fortelle litt om hvordan det gikk!
Husker du hvor høye leververdier du hadde før gutten din kom til verden? Det må ha vært en ekkel følelse å plutselig miste språket....
Hvilken uke var du i da sønnen din kom til verden?
Har du blitt rådet til å ta noen spesielle tabletter under dette svangerskapet?
Så flott at du får så god oppfølging nå! Det fortjener du! Tar du også blodprøver jevnlig nå for å ha litt kontroll på verdiene i kroppen?
Hilsen Cleo
Henger meg på de samme spørsmålene som Cleo har, og selfølgelig er du velkommen i samtalen :) Bare hyggelig det! :) Uff, høres ut som du har hatt en fæl opplevlese du også, kjenner det stikker i magen når jeg leser om hva som skjedde, både med deg og de andre. Du får ha veldig mye lykke til under denne fødtselen! Jeg har konkludert med at det er større sjangse for at dette skjer om man skal ha gutt, for alle som har vært førstegangsfødende og har fått gutt av oss, fikk aflp. Det er jo ingen som har noen statestikk om dette, så vi får vel konkludere oss i mellom :) Hva tror dere?
Nei, har ikke hørt noenting om tabletter. Ser du har skrevet albul, men var det kanskje albyl du mente (albyl-tabletter)? Så på nettet at dette er blodfortynnende. Skjønner ikke helt hvorfor du er anbefalt dette, men så er jo ikke jeg lege heller da :) Problemet med meg av nettop det motsatte; at blodet ikke koagulerte, og dermed stoppet ikke blødningen. Fikk jo blodfortynnenede etter hver, slik at jeg ikke skulle få blodpropp, men hvorfor man skal få dette før fødtselen vet jeg ikke. Sa de noe om det?
Uansett, så er jeg ikke lege, så kan godt være det er godt for noe :)
Hei igjen!
Nei, de sa i grunnen ikke noe om det....bortsett fra at det kanskje kunne hjelpe. Jeg var i grunnen ikke så veldig interessert i å vite så mye, fordi jeg tenkte vel egentlig at jeg ikke skulle ha flere barn....men har vel kanskje forandret litt mening nå.... også er det jo litt greit når jeg hører om andre som har fått barn igjen og alt har gått bra:) Fikk resept på slike tabletter, ja det stemmer at de heter albyl:), som jeg skulle bruke innen et år............... tror legen var vel litt for optimistisk:)
Hilsen Cleo
Plastilina
21-11-2011, 12:29
Så "gøy" å høre at jeg ikke er alene om å få AFLP. Jeg fikk dette da jeg gikk gravid første gang i 1998 (gutt). Jeg hadde klaget hele svangerskapet over smerter pga bekkenløsning, så da alle disse diffuse symptomene begynte å komme prøvde jeg å ikke klage over de....
Jeg hadde ekstrem kløe på leggene (trodde dette var normal svangerskapskløe), ekstrem tørste (drakk 6-8 liter pr dag), mistet matlysten (trodde det var pga av at magen var kommet så høyt opp i uke 34 - hadde vondt i epigastriet), ble fryktelig skjelven (fant det måtte være en naturlig følge av at jeg ikke klarte å spise nok), så jeg fant liksom naturlige forklaringer på alle disse symptomene. Ikke før jeg fikk vondt i hele kroppen, fant jeg ut at jeg måtte høre med helsestasjonen. Legen der trodde jeg hadde nyrebekkenbetennelse, og jeg fikk selv velge om jeg ville ha tabletter eller om jeg ville inn på sykehuset og få intravenøs behandling....Heldigvis fant jeg ut at sykehus kanskje ikke var så dumt. Der begynte de å behandle meg for nyrebekkenbetennelsen og tok blodprøver av meg. De viste da svikt i både lever og nyrer. Så etter litt vurdering frem og tilbake ble han forløst med keisersnitt dagen etter innleggelsen.
Jeg fikk svikt i lever, nyrer og koagulasjonssystemet, og det som kanskje var mest alvorlig var at jeg holdt på å blø ihjel (hadde en Hb på 2,9). Nyrene tok seg ganske raskt inn igjen, mens leveren var ute av funksjon en uke og de begynte å snakke om transplantasjon om den ikke hentet seg inn straks. Det gjorde den heldigvis (men jeg gikk til kontroll i et helt år etterpå før alt var som normalt igjen). Jeg hadde to alvorlige runder med voldsomme blødninger med 5 dagers mellomrom. Totalt fikk jeg 15 liter blod pluss MASSE andre blodprodukter. Jeg var ikke mentalt eller respiratorisk påvirket. Lå 14 dager på intensivavdelingen og 14 dager på obsposten før jeg ble utskrevet. Mannen min ble sykemeldt fra da jeg ble innlagt til en måned etter at jeg ble utskrevet pga at jeg ikke var i stand til å ta vare på han hjemme alene - hadde evig nok med meg selv. Sønnen vår ble tatt med keisesnitt fem uker for tidlig, og har i dag ADHD og store lærevansker
Den gang var jeg 24 år og fikk beskjed om at jeg ikke burde få flere barn. Men etter 5 år valgte vi likevel å gjøre det, etter å avklart med legen på Riksen som er spesialist i svangerskapsforgiftning og som skjønte at det var det jeg hadde i 1998.
Det neste svangerskapet i 2004 var med en jente og var en lek. Var i toppform hele veien og blodprøvene mine var helt perfekte hele veien. Legen på Riksen tok fullt blodprøvesettt og UL på hver kontroll og jeg hadde hyppigere kontroller enn normalt. Etter en lett og flott fødsel, mente legen at jeg trygt kunne få flere barn.
Så etter 6 år fant vi ut at vi skulle ha et siste barn. Også denne gangen ble jeg fulgt nøye opp av samme lege på Riksen. Denne gangen var jeg dårlig hele veien, kvalm LENGE, bekkenløsning, pusteproblemer og totalt tappet for energi. Var innlagt i uke 27 med magesmerter, pusteproblemer og forhøyede leververdier. I uke 35 ble formen rett nedadgående og blodprøvene begynte å stige igjen. Så ved neste kontroll i uke 36 hadde jeg forhøyede lever- og nyreverdier, og jeg ble satt igang og fødte fire uker for tidlig. Den første uka etter fødselen steg både lever og nyreverdier. Legen min mente at dette hadde vært starten på AFLP også denne gangen, men at siden det ble oppdaget tidlig fikk det ikke utvikle seg og dermed hadde jeg ikke alle kriteriene på plass, men at de nok ville ha kommet om jeg hadde gått lengre. Også denne gangen fikk vi en gutt. Faren for AFLP er 3:1 med gutt.
Nå har vi mot alle odds fått tre flotte barn og vil ikke friste sjebnen flere ganger.
tullemor89
21-11-2011, 12:44
Så "gøy" å høre at jeg ikke er alene om å få AFLP. Jeg fikk dette da jeg gikk gravid første gang i 1998 (gutt). Jeg hadde klaget hele svangerskapet over smerter pga bekkenløsning, så da alle disse diffuse symptomene begynte å komme prøvde jeg å ikke klage over de....
Jeg hadde ekstrem kløe på leggene (trodde dette var normal svangerskapskløe), ekstrem tørste (drakk 6-8 liter pr dag), mistet matlysten (trodde det var pga av at magen var kommet så høyt opp i uke 34 - hadde vondt i epigastriet), ble fryktelig skjelven (fant det måtte være en naturlig følge av at jeg ikke klarte å spise nok), så jeg fant liksom naturlige forklaringer på alle disse symptomene. Ikke før jeg fikk vondt i hele kroppen, fant jeg ut at jeg måtte høre med helsestasjonen. Legen der trodde jeg hadde nyrebekkenbetennelse, og jeg fikk selv velge om jeg ville ha tabletter eller om jeg ville inn på sykehuset og få intravenøs behandling....Heldigvis fant jeg ut at sykehus kanskje ikke var så dumt. Der begynte de å behandle meg for nyrebekkenbetennelsen og tok blodprøver av meg. De viste da svikt i både lever og nyrer. Så etter litt vurdering frem og tilbake ble han forløst med keisersnitt dagen etter innleggelsen.
Jeg fikk svikt i lever, nyrer og koagulasjonssystemet, og det som kanskje var mest alvorlig var at jeg holdt på å blø ihjel (hadde en Hb på 2,9). Nyrene tok seg ganske raskt inn igjen, mens leveren var ute av funksjon en uke og de begynte å snakke om transplantasjon om den ikke hentet seg inn straks. Det gjorde den heldigvis (men jeg gikk til kontroll i et helt år etterpå før alt var som normalt igjen). Jeg hadde to alvorlige runder med voldsomme blødninger med 5 dagers mellomrom. Totalt fikk jeg 15 liter blod pluss MASSE andre blodprodukter. Jeg var ikke mentalt eller respiratorisk påvirket. Lå 14 dager på intensivavdelingen og 14 dager på obsposten før jeg ble utskrevet. Mannen min ble sykemeldt fra da jeg ble innlagt til en måned etter at jeg ble utskrevet pga at jeg ikke var i stand til å ta vare på han hjemme alene - hadde evig nok med meg selv. Sønnen vår ble tatt med keisesnitt fem uker for tidlig, og har i dag ADHD og store lærevansker
Den gang var jeg 24 år og fikk beskjed om at jeg ikke burde få flere barn. Men etter 5 år valgte vi likevel å gjøre det, etter å avklart med legen på Riksen som er spesialist i svangerskapsforgiftning og som skjønte at det var det jeg hadde i 1998.
Det neste svangerskapet i 2004 var med en jente og var en lek. Var i toppform hele veien og blodprøvene mine var helt perfekte hele veien. Legen på Riksen tok fullt blodprøvesettt og UL på hver kontroll og jeg hadde hyppigere kontroller enn normalt. Etter en lett og flott fødsel, mente legen at jeg trygt kunne få flere barn.
Så etter 6 år fant vi ut at vi skulle ha et siste barn. Også denne gangen ble jeg fulgt nøye opp av samme lege på Riksen. Denne gangen var jeg dårlig hele veien, kvalm LENGE, bekkenløsning, pusteproblemer og totalt tappet for energi. Var innlagt i uke 27 med magesmerter, pusteproblemer og forhøyede leververdier. I uke 35 ble formen rett nedadgående og blodprøvene begynte å stige igjen. Så ved neste kontroll i uke 36 hadde jeg forhøyede lever- og nyreverdier, og jeg ble satt igang og fødte fire uker for tidlig. Den første uka etter fødselen steg både lever og nyreverdier. Legen min mente at dette hadde vært starten på AFLP også denne gangen, men at siden det ble oppdaget tidlig fikk det ikke utvikle seg og dermed hadde jeg ikke alle kriteriene på plass, men at de nok ville ha kommet om jeg hadde gått lengre. Også denne gangen fikk vi en gutt. Faren for AFLP er 3:1 med gutt.
Nå har vi mot alle odds fått tre flotte barn og vil ikke friste sjebnen flere ganger.
Uff, kjenner magen knyter seg når jeg leser om deg, og får "flashback" fra egen opplevelse med AFLP. Du kan ikke ha hatt det lett nei :/
Men hva mener du med 3:1? Ønsker veldig gjerne flere barn, men vet ikke helt om jeg vil ta sjangsen, særlig ikke når jeg leser om hva som skjedde med deg.. Og sjangsen for at vi får en til gutt er stor (samboeren min har 4 søsken, alle gutter..)
Plastilina
23-11-2011, 00:21
3:1 betyr ar risikoen for å få aflp er 3 ganger høyere når man går med gutt enn med jente....
Så "gøy" å høre at jeg ikke er alene om å få AFLP. Jeg fikk dette da jeg gikk gravid første gang i 1998 (gutt). Jeg hadde klaget hele svangerskapet over smerter pga bekkenløsning, så da alle disse diffuse symptomene begynte å komme prøvde jeg å ikke klage over de....
Jeg hadde ekstrem kløe på leggene (trodde dette var normal svangerskapskløe), ekstrem tørste (drakk 6-8 liter pr dag), mistet matlysten (trodde det var pga av at magen var kommet så høyt opp i uke 34 - hadde vondt i epigastriet), ble fryktelig skjelven (fant det måtte være en naturlig følge av at jeg ikke klarte å spise nok), så jeg fant liksom naturlige forklaringer på alle disse symptomene. Ikke før jeg fikk vondt i hele kroppen, fant jeg ut at jeg måtte høre med helsestasjonen. Legen der trodde jeg hadde nyrebekkenbetennelse, og jeg fikk selv velge om jeg ville ha tabletter eller om jeg ville inn på sykehuset og få intravenøs behandling....Heldigvis fant jeg ut at sykehus kanskje ikke var så dumt. Der begynte de å behandle meg for nyrebekkenbetennelsen og tok blodprøver av meg. De viste da svikt i både lever og nyrer. Så etter litt vurdering frem og tilbake ble han forløst med keisersnitt dagen etter innleggelsen.
Jeg fikk svikt i lever, nyrer og koagulasjonssystemet, og det som kanskje var mest alvorlig var at jeg holdt på å blø ihjel (hadde en Hb på 2,9). Nyrene tok seg ganske raskt inn igjen, mens leveren var ute av funksjon en uke og de begynte å snakke om transplantasjon om den ikke hentet seg inn straks. Det gjorde den heldigvis (men jeg gikk til kontroll i et helt år etterpå før alt var som normalt igjen). Jeg hadde to alvorlige runder med voldsomme blødninger med 5 dagers mellomrom. Totalt fikk jeg 15 liter blod pluss MASSE andre blodprodukter. Jeg var ikke mentalt eller respiratorisk påvirket. Lå 14 dager på intensivavdelingen og 14 dager på obsposten før jeg ble utskrevet. Mannen min ble sykemeldt fra da jeg ble innlagt til en måned etter at jeg ble utskrevet pga at jeg ikke var i stand til å ta vare på han hjemme alene - hadde evig nok med meg selv. Sønnen vår ble tatt med keisesnitt fem uker for tidlig, og har i dag ADHD og store lærevansker
Den gang var jeg 24 år og fikk beskjed om at jeg ikke burde få flere barn. Men etter 5 år valgte vi likevel å gjøre det, etter å avklart med legen på Riksen som er spesialist i svangerskapsforgiftning og som skjønte at det var det jeg hadde i 1998.
Det neste svangerskapet i 2004 var med en jente og var en lek. Var i toppform hele veien og blodprøvene mine var helt perfekte hele veien. Legen på Riksen tok fullt blodprøvesettt og UL på hver kontroll og jeg hadde hyppigere kontroller enn normalt. Etter en lett og flott fødsel, mente legen at jeg trygt kunne få flere barn.
Så etter 6 år fant vi ut at vi skulle ha et siste barn. Også denne gangen ble jeg fulgt nøye opp av samme lege på Riksen. Denne gangen var jeg dårlig hele veien, kvalm LENGE, bekkenløsning, pusteproblemer og totalt tappet for energi. Var innlagt i uke 27 med magesmerter, pusteproblemer og forhøyede leververdier. I uke 35 ble formen rett nedadgående og blodprøvene begynte å stige igjen. Så ved neste kontroll i uke 36 hadde jeg forhøyede lever- og nyreverdier, og jeg ble satt igang og fødte fire uker for tidlig. Den første uka etter fødselen steg både lever og nyreverdier. Legen min mente at dette hadde vært starten på AFLP også denne gangen, men at siden det ble oppdaget tidlig fikk det ikke utvikle seg og dermed hadde jeg ikke alle kriteriene på plass, men at de nok ville ha kommet om jeg hadde gått lengre. Også denne gangen fikk vi en gutt. Faren for AFLP er 3:1 med gutt.
Nå har vi mot alle odds fått tre flotte barn og vil ikke friste sjebnen flere ganger.
Hei,
veldig sterkt å lese historien din................... men veldig godt å høre at alt har gått så bra til slutt!
Du skrev at de tok blodprøver av deg og at du hadde veldig høye leververdier, kan du huske sånn ca hvor høye de var.....?
Under de to andre svangerskapene dine tok du blodprøver jevnlig for å kontrollere at alt var greit...hvor ofte tok du egentlig blodprøver da?
Ble du anbefalt å ta noen spesielle tabletter under de to andre svangerskapene dine?
Etter at du fikk din første sønn, tok det lang tid før de klarte å stille en diagnose på hva som hadde skjedd?
Hilsen Cleo:)
Plastilina
28-12-2011, 10:36
Husker ikke nøyaktig, men ASAT og ALAT lå på rundt 200 da jeg ble forløst, pluss at mange andre verdier var helt ute og kjørte. Under de andre svangerskapene tok jeg vel blodprøver ca hver 3.-4. uke. Har ikke tatt noe medisiner i det hele tatt, og ikke hørt snakk om noe heller.
De hadde diagnostisert meg med AFLP (mulig HELLP) allerede før forløsning, og valgte derfor å forløse meg for å stoppe utviklingen.
Husker ikke nøyaktig, men ASAT og ALAT lå på rundt 200 da jeg ble forløst, pluss at mange andre verdier var helt ute og kjørte. Under de andre svangerskapene tok jeg vel blodprøver ca hver 3.-4. uke. Har ikke tatt noe medisiner i det hele tatt, og ikke hørt snakk om noe heller.
De hadde diagnostisert meg med AFLP (mulig HELLP) allerede før forløsning, og valgte derfor å forløse meg for å stoppe utviklingen.
Hei!
Takk for svar:)
Min ASAT lå på over 3000 noen timer etter at gutten min kom til verden, vet ikke hvor mye verdien var før, men sikkert ikke noe særlig mindre enn dette vil jeg tro. Vet at det normale er at det skal ligge på rundt 40 eller noe, så har jo forstått at det er veldig mye! ALAT lå på over 1000.
Men heldigvis sank de sakte men sikkert nedover!
Det var vel betryggende å ta blodprøver så pass ofte kan jeg tenke meg....?
Men første gang du var gravid...regner jeg med de ikke klarte å stille diagnose før barnet var født....eller...
Jeg fikk samme diagnose som deg etter at sønnen min kom til verden.
Hilsen Cleo
Plastilina
05-01-2012, 22:14
Hun legen som tok imot meg første gangen hadde hatt ett tilfelle av AFLP for 1,5 år siden og hadde hennes symptomer og blodverdier friskt i minne, og konkluderte egentlig med at det var AFLP jeg hadde og jeg derfor måtte forløses. Så du kan nok si at jeg var diagnostisert før barnet var født.
Tuppemor82
14-01-2012, 21:57
Heisann jenter!! Har ikke vert så aktiv på forum i det siste! Men er bare inne for å melde om at vi har fått en nydelig liten prinsesse! Alt gikk kjempe fint denne gangen, ingen tegn til noen som helst fornøyelse på noen av blodprøver mine. Endte med planlagt keisersnitt pga tidligere sykehistorie. Er egentlig veldig glad for det, så var alt under så kontrollerte forhold som over hode mulig! Veldig beroligende. Det verste denne gangen var vel at psyken spilte meg et stort puss etter 2 dager på sykehuset. Fikk tilbake litt av følelsen jeg hadde etter å ha lagt så lenge sist. Så vi endte med å reise hjem allerede tidlig på formiddagen 3 dagen etter keisersnittet. Håper dere får god oppfølging og at alt går bra om dere velger å få flere barn!!
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2012, Jelsoft Enterprises Ltd.